Når vi tror vi har forstått hverandre

Hva Husserl og Alfred Schütz kan lære oss om hverdagens selvfølgeligheter

Kvinnen står i gangen med kåpen på. Vesken henger over armen, og ved siden av døren står en pose med tomflasker. Da medarbeideren fra hjemmetjenesten kommer, rekker hun ham handlelisten.

«Da går vi vel snart?»

Han blir stående et øyeblikk.

«Jeg skal handle for deg i dag. Du kan bare sette deg og vente.»

Hun trekker listen litt tilbake.

«Jeg trodde vi skulle gå sammen.»

Begge har forholdt seg til en avtale om hjelp til innkjøp. Likevel har de forberedt seg på forskjellige hendelser. Han skal utføre et oppdrag. Hun skal ut av huset.

God hjelp krever at den som hjelper, undersøker hva situasjonen betyr for den andre, også når avtalen ser ut til å være klar. Alfred Schütz kan hjelpe oss å forstå hvorfor dette så lett blir oversett: Hverdagen fungerer fordi mennesker tar mye for gitt. Men det selvfølgelige er ikke alltid felles.

Fra Husserls livsverden til hverdagens samhandling

Hos Husserl er livsverdenen den førvitenskapelige, erfarte verdenen som også vitenskapelig virksomhet bygger på. Før noen måler avstanden til butikken, kjenner et menneske veien dit som kort eller lang, trygg eller anstrengende. Før en situasjon blir beskrevet gjennom faglige begreper, har den betydning for dem som befinner seg i den.

I Krisis, arbeidet om de europeiske vitenskapenes krise, undersøker Husserl hvordan vitenskapens idealiseringer kan skjule dette erfaringsgrunnlaget. Problemet oppstår når beskrivelsen blir tatt for å være hele virkeligheten, og forbindelsen til den levde verdenen glemmes.

Schütz gir denne oppmerksomheten en tydelig retning mot samfunnslivet. Med Husserls fenomenologi og Max Webers forstående sosiologi som utgangspunkt undersøker han hvordan mennesker forstår handlinger og får hverdagen til å henge sammen.

Det er en hverdag full av små forventninger. Den som stiller seg i en kø, regner med at de andre vet hva køen betyr. Den som ber om hjelp, forventer at noen har forstått hva hjelpen skal gjøre mulig. Vanligvis trenger ingen å forklare alt dette.

I gangen hos kvinnen har nettopp en slik forventning sviktet.

Handlelisten og kåpen

Hjelperen ser listen og kjenner igjen en oppgave. Han har handlet for andre tidligere. Han vet hvordan besøket vanligvis foregår: hente listen, kjøpe varene, sette dem på plass.

Denne gjenkjennelsen er nødvendig. Arbeidsdagen ville blitt umulig dersom hver situasjon måtte forstås helt fra grunnen av. Erfaringene gir ham et kunnskapsforråd å orientere seg med.

Men erfaringene gjør også at han raskt plasserer situasjonen i en kjent kategori. Det er dette Schütz omtaler som typifisering: Mennesker forstår det de møter, gjennom noe de kjenner fra før.

Kvinnen gjør det samme. Hun har fått beskjed om at hun skal få hjelp til å handle. For henne betyr det at noen skal følge henne og bære det hun ikke klarer å bære selv. Slik har hun handlet med datteren mange ganger.

Begge bruker en velkjent oppskrift. Oppskriftene er forskjellige.

Hjelperens forståelse gjør handlelisten tydelig. Kvinnens forståelse gjør også kåpen og vesken betydningsfulle. De er tegn på hva hun har forberedt seg på, men tegn han ennå ikke har lest.

Erfaring hjelper et menneske å se. Den kan også gjøre at blikket stanser for tidlig.

Det som står på spill

I denne tenkte situasjonen har kvinnen sett frem til turen siden dagen før. Hun vil velge brødet selv og se hvilke epler som finnes. Ved kassen arbeider en mann som pleier å spørre hvordan det går med henne. På hjemveien vil hun kjenne om høstluften er så kjølig som den ser ut gjennom vinduet.

For henne rommer innkjøpet flere gjøremål enn dem som står på listen.

Hjelperen har en annen formiddag foran seg. Etter dette besøket skal han videre til mennesker som også venter. Han vet at en forsinkelse tidlig på dagen kan følge ham resten av vakten. Når han ser på klokken, tenker han på dem.

Her blir Schütz’ forståelse av relevans konkret. Situasjonen inneholder mye, men deltakerne retter oppmerksomheten mot det som har betydning for deres egne gjøremål og bekymringer.

Hjelperen legger merke til hvor raskt innkjøpet kan gjennomføres. Kvinnen legger merke til at han ikke tar imot posen med tomflasker.

Klokken og ventingen tilhører samme situasjon. De gir den forskjellig tyngde.

Dette gjør ingen av dem urimelig. Men hvis bare hjelperens hensyn får forme besøket, blir kvinnens formiddag organisert ut fra en forståelse hun ikke deler.

Meningen finnes ikke på utsiden

Schütz skiller mellom det et menneske handler for å oppnå, og den erfaringsbakgrunnen som bidrar til å forklare hvorfor nettopp dette målet har betydning.

Kvinnen har tatt på seg kåpen for å komme til butikken. Turen gir henne anledning til å velge, møte noen og delta i noe utenfor hjemmet. At dette betyr så mye, henger sammen med livet hun har levd og hverdagen hun nå har.

Hun har ordnet innkjøpene sine gjennom et langt voksenliv. Etter at hun ble dårligere til beins, har flere av de vanlige gjøremålene blitt overtatt av andre. Butikkturen er en av de få hun fortsatt ser for seg at hun kan være med på.

Dette vet hjelperen ikke bare ved å se henne stå i gangen.

Skuffelsen hennes forteller ham heller ikke entydig hva som står på spill. Hun kan være skuffet over å miste turen, urolig for å bli sittende alene eller irritert over at noen har bestemt noe uten å spørre. Han må gi henne anledning til å fortelle.

Også det hun forteller, kan trenge avklaring. Mennesker har ikke alltid en ferdig forklaring på egne ønsker. Noen ganger blir det først tydelig hva som betyr mest, når noen lytter lenge nok.

Når én forståelse blir stående

Etter besøket skal hjelperen dokumentere hva som har skjedd. Her får forskjellen mellom deres forståelser en ny betydning.

Han kan skrive: «Brukeren hadde misforstått avtalen og forventet følge til butikken.»

Setningen virker nøktern. Likevel avgjør den hvem som hadde forstått riktig. Hjelperens tolkning blir målestokken, mens kvinnens forventning blir et avvik som må forklares.

En annen formulering åpner situasjonen: «Hun hadde forstått avtalen som følge til butikken. Jeg hadde forstått oppdraget som innkjøp på hennes vegne. Vi må avklare hva hjelpen skal omfatte.»

Forskjellen er liten i antall ord og stor i virkning. Den første beskrivelsen plasserer misforståelsen hos henne. Den andre viser at to forståelser har møttes uten å passe sammen.

Journalen er mer enn et minne om besøket. Den blir noe den neste medarbeideren leser før han eller hun ringer på. Slik kan en fortolkning få lengre levetid enn samtalen den sprang ut av.

Beskrivelsen kan gjøre det lettere å møte kvinnen med åpenhet. Den kan også gjøre at neste hjelper allerede venter å møte en som misforstår.

Her ligger en makt som ikke krever harde ord eller dårlige hensikter. Den som får beskrive situasjonen, får innflytelse over hvordan andre senere vil forstå den.

Å forstå før man avgjør

Schütz analyserer hvordan sosial forståelse blir mulig. Den etiske forpliktelsen må formuleres videre: Når én part har større myndighet til å definere situasjonen, har denne parten også et særlig ansvar for å undersøke sin egen forståelse.

Det betyr ikke at hjemmetjenesten alltid kan gi kvinnen den turen hun ønsker. Andre mennesker trenger hjelp, arbeidsdagen har grenser, og en handletur sammen kan kreve en annen avtale.

Men det er forskjell på å avslå et ønske man har forstått, og å organisere hjelpen uten å oppdage at ønsket finnes.

Et forstått ønske kan bli tatt med i vurderingen. Det kan gi grunnlag for en ny avtale eller gjøre det tydelig at tjenesten ikke dekker noe vesentlig i hverdagen hennes. Et uoppdaget ønske etterlater seg knapt et spor. Varene kommer i skapet, oppgaven registreres som utført, og hun blir sittende hjemme.

For den som skal hjelpe, er det derfor nødvendig å kunne stanse ved det som ikke passer med forventningen. Den tilbaketrukne handlelisten. Kåpen som blir hengende på. Setningen som viser at avtalen ikke var så klar likevel.

Hjelperen legger listen fra seg og ser på henne.

«Hva hadde du sett for deg at vi skulle gjøre i dag?»