Når kroppen kjenner veien

Hva Husserl og Merleau-Ponty kan lære oss om å hjelpe i andres hjem

Kvinnen sitter ved kjøkkenbordet og venter på at kaffen skal bli ferdig. Hun har bodd i huset i over førti år. Hånden finner skuffen med teskjeene uten at hun trenger å se etter. Hun vet hvor langt stolen må trekkes tilbake før hun reiser seg, og hvor hun finner støtte på vei bort til kjøkkenbenken.

Den som kommer fra hjemmetjenesten, ser en trang passasje, en ustø stol og kopper som står høyt i skapet. Her er det mye som kunne vært ordnet bedre. Men god hjelp bør begynne med å forstå hvordan den andre allerede lever og finner seg til rette i rommet.

Det er denne forståelsen Edmund Husserl og Maurice Merleau-Ponty kan hjelpe oss med. Husserl retter oppmerksomheten mot livsverdenen som vitenskapens beskrivelser springer ut av. Merleau-Ponty viser hvordan vår fortrolighet med verden lever i kroppens bevegelser og vaner. Ved kjøkkenbordet får dette betydning for noe så hverdagslig som hvor koppene bør stå.

I Krisen i de europeiske vitenskaper og den transcendentale fenomenologi, gjerne kalt Krisis, undersøker Husserl hvordan vitenskapens abstrakte beskrivelser kan få oss til å miste deres grunnlag i den erfarte verden av syne. Problemet oppstår når beskrivelsene blir tatt for å være hele virkeligheten. Livsverdenen er den allerede erfarte verdenen som også målinger og teorier forutsetter.

Overført til kjøkkenet betyr dette at vurderingsskjemaet aldri kan være en fullstendig beskrivelse av hjemmet. En boligvurdering forteller hvor bred passasjen er, hvor høyt skapet henger, og hvor godt lampen lyser. Opplysningene er nyttige. Likevel forteller de lite om hvordan kvinnen beveger seg mellom bordet og benken, eller hva det betyr å kunne lage sin egen morgenkaffe.

Lar vi vurderingsskjemaet stå som hele beskrivelsen, risikerer vi å forbedre boligen uten å forstå hverdagen som skal leves der.

Kvinnen og hjelperen befinner seg i en felles verden, men møter kjøkkenet med ulike erfaringer, oppgaver og forventninger. For hjelperen inngår frokosten i en arbeidsdag med mange besøk. For kvinnen er den en del av livet i hjemmet. De ser den samme kaffekannen, men legger ikke nødvendigvis merke til det samme ved den.

Merleau-Ponty fører oss nærmere denne forskjellen. I Persepsjonens fenomenologi, særlig i første del, kapittel tre, undersøker han kroppsskjema, bevegelse og vane. Kroppsskjema betegner her kroppens praktiske orientering: hvordan den samordner sine bevegelser i forhold til omgivelsene og oppgavene vi er opptatt av.

Kvinnen trenger ikke først beregne avstanden til skuffen og deretter bestemme hvordan armen skal beveges. Hun strekker seg etter teskjeen. Hånden finner frem mens oppmerksomheten hennes er rettet mot frokosten.

Merleau-Pontys uttrykk «jeg kan» peker mot denne kroppslige rettetheten, som han kaller motorisk intensjonalitet. Verden møter oss som muligheter for handling allerede før vi tenker uttrykkelig over dem. Vanen er en tilegnet kroppslig kunnskap som gjør slike handlinger fortrolige.

Ved kjøkkenbordet blir begrepene synlige i små bevegelser. Kvinnen trekker stolen tilstrekkelig tilbake, lar hånden gli langs bordkanten og vender seg mot benken. Det som utenfra ser ut som en omstendelig fremgangsmåte, har sin egen sammenheng.

Så flytter hjelperen koppene.

Det er godt ment. De står lettere tilgjengelig i det nederste skapet. Neste morgen går kvinnens hånd likevel mot det gamle stedet. Hun stanser og leter. En handling som tidligere gikk av seg selv, krever nå at hun tenker seg om.

Nye plasseringer kan bli gode vaner. Men de må læres, og en forandring har derfor en kostnad som ikke fremgår av at avstanden til koppen er blitt kortere. Flytter vi flere ting samtidig, kan vi gjøre en velkjent morgen til en rekke små problemer.

Her gir fenomenologien oss noe mer enn en oppfordring til å være vennlige og lytte. Den gjør oss oppmerksomme på en forståelse som allerede er virksom før den blir formulert i ord.

Spør vi kvinnen hvorfor koppene står akkurat der, svarer hun kanskje: «De har alltid stått der.» Det høres ikke nødvendigvis ut som en god begrunnelse. Likevel kan svaret romme en fortrolighet hun ikke uten videre klarer å forklare. Hun har aldri trengt å sette ord på forholdet mellom skapdøren, håndbevegelsen og plassen der hun setter koppen fra seg.

Derfor er det ikke alltid nok å spørre. Vi må også gi henne anledning til å vise hvordan hun gjør det, og følge oppmerksomt med. Det betyr ikke at vi får adgang til en skjult sannhet gjennom å betrakte henne. Bevegelsene må forstås sammen med henne, og våre første tolkninger kan være gale.

«Jeg ser at du støtter deg her når du snur deg. Hvordan fungerer det for deg?»

Et slikt spørsmål springer ut av noe hjelperen faktisk har lagt merke til. Det åpner en samtale om hverdagen slik den foregår.

Men også hjelperen har en kropp og en hverdag. Hun kjenner telefonen vibrere i lommen. Forrige besøk tok lengre tid enn planlagt, og neste person venter allerede. Når kvinnen reiser seg langsomt, kjenner hun sin egen uro øke. Hun vil gjerne gi tid, men er samtidig redd for at kvinnen skal falle.

Det er for enkelt å gjøre henne til den som stadig handler feil. Hun står i et ansvar som trekker i flere retninger. Hun skal ivareta kvinnens ønsker, forebygge skade og rekke frem til andre som også trenger hjelp.

Filosofien fjerner ikke denne konflikten. Den skjerper spørsmålet om hva som står på spill.

En ustø stol kan måtte skiftes ut. En bevegelse som lenge har fungert, kan ha blitt farlig fordi balansen er svekket. Fortrolighet er ingen garanti for sikkerhet. Samtidig må vi undersøke hvilken støtte stolen faktisk gir, før vi erstatter den med noe som ser bedre ut i en vurdering.

Kanskje trenger kvinnen en stødigere stol med armlener. Kanskje bør kaffekannen stå nærmere koppen. Den beste løsningen må finnes i møtet mellom faglig kunnskap og hennes måte å bruke kjøkkenet på.

Tidspresset gjør dette vanskeligere. Likevel kan en rask omorganisering også skape mer behov for hjelp senere. Tid til å forstå hverdagen hører derfor med til selve hjelpearbeidet. Når den tiden stadig mangler, må vi også rette oppmerksomheten mot hvordan tjenesten er organisert. Ansvaret kan ikke legges på den enkelte hjelperens tålmodighet alene.

Kroppen forandrer seg dessuten, og med den forandres forholdet til hjemmet. Skapet kvinnen alltid har nådd, blir vanskelig tilgjengelig når skulderen gjør vondt. Kannen hun kjenner så godt, blir tung. Hun vet fremdeles hvordan kaffen lages, men handlingen krever nå en anstrengelse den tidligere var fri for.

Dette berører mer enn frokosten. Det kan rokke ved tilliten til å mestre en hverdag som lenge har vært hennes egen. God hjelp gir rom for å finne nye måter å gjøre det kjente på.

Men det må også være lov å slippe. Selvhjulpenhet blir et urimelig ideal dersom kvinnen hver morgen må bevise at hun fremdeles klarer seg. Hun skal kunne si: «Kan du helle kaffen for meg i dag?» uten at det regnes som et nederlag.

Oppgaven er å forstå hva hun ønsker å gjøre, hva hun trenger støtte til, og hva hun vil overlate til andre. Noe av dette forteller hun. Noe blir tydelig mens de lager frokosten sammen.

Husserls livsverdensbegrep minner oss om at vurderingen av kjøkkenet har sitt grunnlag i et levd liv. Merleau-Ponty gir oss begreper for den kroppslige fortroligheten som holder mye av dette livet sammen. Når vi hjelper, griper vi inn i begge deler.

Kvinnen strekker seg etter kaffekannen. Hjelperen kjenner impulsen til å ta den, men stanser et øyeblikk. Hun ser hvordan kvinnen setter koppen nærmere og støtter kannen mot bordet før hun heller.

«Slik pleier jeg å gjøre det», sier kvinnen.

Hjelperen setter seg ved kjøkkenbordet. Hun har fått øye på noe hun ikke kunne lese ut av boligvurderingen.