Når andre forteller hvem vi er

Hva Edmund Husserl og Paul Ricœur kan lære oss om å forstå andre mennesker

En journaltekst er aldri bare en gjengivelse av det som har skjedd. Den er også en fortolkning. Når en fagperson skriver om et annet menneske, kan ordene få betydning for hvordan dette mennesket senere blir forstått og behandlet. Edmund Husserls filosofi om livsverdenen og Paul Ricœurs hermeneutikk hjelper oss å forstå hvorfor dette ikke bare er et spørsmål om dokumentasjon, men også om faglig dømmekraft og etisk ansvar.

Den eldre kvinnen sitter ved kjøkkenbordet når fagpersonen fra hjemmetjenesten kommer. På bordet står en kaffekopp og en tallerken med en halv brødskive. Kvinnen har brukt lang tid på å gjøre frokosten i stand. Hun går ustøtt, og det er vanskelig for henne å bære ting fra kjøkkenbenken til bordet. Fagpersonen mener derfor at hun bør ta imot hjelp. Kvinnen rister på hodet. «Det vil jeg gjøre selv», sier hun. «Det har alltid vært min jobb.»

Fagpersonen kjenner til fallrisikoen og vet at hjelpen er ment å gjøre hverdagen tryggere. Likevel er det noe ved kvinnens svar som ikke uten videre passer inn i vurderingen. Hva betyr det egentlig at frokosten alltid har vært hennes jobb? Er det bare en gammel vane hun ikke vil gi slipp på, eller forteller hun noe vesentlig om hvem hun er?

Når fagpersonen senere skal beskrive besøket, må hun velge hvilke sider ved samtalen som skal få plass i journalen. Dette valget er ikke bare et spørsmål om dokumentasjon. Det handler også om hvordan kvinnen blir forstått av dem som senere skal hjelpe henne. God hjelp krever derfor ikke bare kunnskap om den andres livsverden, men også ansvar for hvordan vi fortolker og beskriver den.

Livsverdenen – det vi allerede lever i

Edmund Husserl var opptatt av hvordan mennesket erfarer verden før den blir gjort til gjenstand for vitenskapelige undersøkelser. I sitt sene arbeid, særlig i Krisis, utviklet han begrepet livsverden, Lebenswelt. Livsverdenen er den verden vi allerede lever i og tar for gitt, før vi begynner å forklare den ved hjelp av teorier, målinger og vitenskapelige begreper.

Vi møter ikke først og fremst verden som en samling gjenstander med bestemte egenskaper. Vi møter den som en verden som betyr noe for oss. Et kjøkkenbord er ikke bare en fysisk gjenstand. Det kan være stedet hvor familien har samlet seg gjennom mange år, hvor vanskelige samtaler har funnet sted, og hvor dagene fremdeles begynner på en gjenkjennelig måte.

For fagpersonen kan frokosten fremstå som en praktisk oppgave som må utføres på en trygg måte. For kvinnen kan den være en del av hennes selvstendighet, hennes vaner og hennes opplevelse av å være den samme som før, selv om kroppen ikke lenger fungerer slik den gjorde.

Begge perspektivene har betydning. Problemet oppstår når den faglige beskrivelsen får forrang på en slik måte at kvinnens egen erfaring ikke lenger blir synlig.

Husserls kritikk i Krisis handler om hvordan moderne vitenskap har glemt livsverdenen som sitt eget meningsgrunnlag. Gjennom matematisering og idealisering har vitenskapene utviklet en imponerende evne til å beskrive og forklare verden. Men denne objektive beskrivelsen bygger på en verden som allerede er erfart og gitt mening gjennom menneskelig liv.

En faglig funksjonsvurdering er ikke det samme som den naturvitenskapelige idealiseringen Husserl undersøkte. Likevel kan vi kjenne igjen et beslektet problem. Også profesjonelle beskrivelser velger ut bestemte sider ved virkeligheten og gjør dem relevante for bestemte formål. De er nødvendige, men kan ikke erstatte hele den menneskelige erfaringen de bygger på.

Kvinnens fallrisiko er reell. Men den forteller ikke hele sannheten om frokosten hennes.

Ricœur – fra erfaring til fortolkning

Den franske filosofen Paul Ricœur var sterkt påvirket av Husserl. Han studerte fenomenologien inngående og oversatte Husserls Ideen I til fransk. Men han utviklet etter hvert en filosofi hvor fenomenologi og hermeneutikk, læren om fortolkning, ble nært forbundet.

Husserl hadde lært ham å undersøke hvordan verden fremtrer for mennesket. Ricœur ville i tillegg forstå hvordan erfaringene våre formidles gjennom språk, symboler, handlinger og fortellinger.

Forskjellen betyr ikke at Husserl overså fortolkning eller at menneskelig erfaring hos ham var uten historie og sosial sammenheng. Hans fenomenologi omfatter også undersøkelser av mening og intersubjektivitet. Ricœurs særlige bidrag ligger i at han undersøker hvordan forståelsen av oss selv og verden formidles gjennom fortolkninger vi aldri helt kan stille oss utenfor.

Vi kan vende tilbake til kvinnen ved kjøkkenbordet. Når hun sier at frokosten alltid har vært hennes jobb, uttrykker hun noe om sitt eget liv. Men fagpersonen kan ikke uten videre vite hva utsagnet betyr. Det må forstås i lys av kvinnens erfaringer og livssituasjon.

Ricœur viser oss at forståelse ikke er det samme som å hente frem en mening som allerede ligger ferdig og venter. Vi forsøker å forstå gjennom fortolkning, og denne fortolkningen kan vise seg å være ufullstendig.

Det blir særlig tydelig når fagpersonen senere skal omforme samtalen til en journaltekst.

Når samtalen blir til tekst

Etter besøket setter fagpersonen seg ved datamaskinen og skriver:

«Bruker motsetter seg nødvendig bistand til frokost.»

Setningen er kort og faglig gjenkjennelig. Kvinnen har avslått hjelpen hun ble tilbudt, og fagpersonen mener at hjelpen er nødvendig.

Men samtalen ved kjøkkenbordet er blitt forandret.

Kvinnens ønske om å gjøre noe selv er blitt til motstand mot bistand. Ordene hennes om at frokosten alltid har vært hennes jobb, er forsvunnet. En handling som kan være knyttet til selvstendighet og livshistorie, er blitt beskrevet som et problem i gjennomføringen av en tjeneste.

Dette er mer enn en forkortelse av samtalen. Det er en fortolkning.

Ricœur undersøkte hvordan en tekst får en viss selvstendighet når den først er skrevet. Han beskrev dette som distansering. Den opprinnelige samtalen og situasjonen teksten springer ut av, er ikke lenger umiddelbart tilgjengelige for leseren. Teksten kan leses i nye sammenhenger og få betydninger som ikke fullt ut kontrolleres av den som skrev den.

Denne innsikten er særlig viktig for å forstå hva som skjer med journalnotatet.

Mens fagpersonen satt ved kjøkkenbordet, kunne hun se kvinnen, høre stemmen hennes og stille oppfølgende spørsmål. Samtalen foregikk innenfor en felles situasjon hvor begge kunne forsøke å avklare hva de mente.

Når samtalen blir til journaltekst, forsvinner mye av denne sammenhengen. Det som blir stående igjen, er ordene fagpersonen har valgt.

Neste morgen leser en annen fagperson notatet. Vedkommende var ikke til stede ved kjøkkenbordet og kjenner kanskje ikke kvinnens begrunnelse for å avslå hjelpen. Det som nå er tilgjengelig, er en tekst som beskriver henne som en bruker som motsetter seg nødvendig bistand.

Ricœur hjelper oss å forstå at teksten dermed ikke bare overfører informasjon. Den åpner også for nye fortolkninger.

Men journalnotatet har en egenskap som gjør situasjonen særlig alvorlig: Det er ikke hvilken som helst tekst. Det inngår i en institusjonell sammenheng hvor det kan legges til grunn for vurderinger, beslutninger og handlinger.

Når en fortolkning blir skrevet inn i journalen, får den status som dokumentert kunnskap. Senere fagpersoner kan bygge sine vurderinger på den uten selv å ha hørt kvinnens ord. Dermed kan en foreløpig fortolkning gradvis få karakter av et etablert faktum.

Dette er en praktisk konsekvens vi kan trekke av Ricœurs tekstfilosofi. Han skrev ikke om journalføring i hjemmetjenesten, men hans analyse av tekstens selvstendighet gir oss et redskap til å undersøke hva som skjer når en muntlig samtale blir til et dokument andre skal handle på grunnlag av.

Når handlingen får en ny betydning

Ricœur var også opptatt av forholdet mellom tekst og handling. Han viste hvordan meningsfulle menneskelige handlinger kan fortolkes på måter som ligner fortolkningen av tekster.

En handling har en betydning i den situasjonen hvor den utføres, men den kan også forstås annerledes når den betraktes i ettertid.

Kvinnens avslag på hjelp er et eksempel.

For kvinnen kan avslaget uttrykke et ønske om selvstendighet. For fagpersonen kan det fremstå som en avvisning av nødvendig omsorg. Når avslaget senere beskrives i journalen, får det ytterligere en betydning som del av tjenestens dokumentasjon.

Ingen av disse perspektivene kan uten videre gjøres til hele sannheten.

Det er heller ikke sikkert at kvinnen selv fullt ut kan forklare hvorfor frokosten betyr så mye for henne. Menneskers handlinger er ikke alltid gjennomsiktige, heller ikke for dem selv.

Ricœurs poeng er derfor ikke at vi skal erstatte fagpersonens fortolkning med kvinnens egen beskrivelse. Poenget er at forståelse krever en vilje til å undersøke flere mulige betydninger og være åpen for at vår første fortolkning kan vise seg å være utilstrekkelig.

For fagpersonen blir dette et spørsmål om dømmekraft.

Hun må skille mellom det hun har observert, det kvinnen selv har sagt, og den faglige vurderingen hun gjør.

«Hun takket nei til tilbud om hjelp med frokosten» beskriver en hendelse.

«Hun motsetter seg nødvendig bistand» inneholder i tillegg en vurdering av kvinnens handling og hjelpens nødvendighet.

Begge deler kan være relevante, men forskjellen bør være synlig.

Når vi skriver om andre mennesker, bør vi derfor spørre oss hva vi faktisk vet, hva vi fortolker, og hvordan teksten kan bli forstått av noen som ikke var til stede.

Å forstå er ikke det samme som å være enig

Fagpersonen har fortsatt et problem. Kvinnen går ustøtt, og risikoen for å falle er ikke blitt mindre fordi frokosten har personlig betydning.

Ricœurs filosofi innebærer ikke at vi skal la menneskers egne fortellinger erstatte faglige vurderinger.

Han understreket betydningen av forholdet mellom forståelse og forklaring. Vi trenger ikke velge mellom dem. Forklaring kan bidra til bedre forståelse, og forståelse kan vise oss hvilke spørsmål det er nødvendig å undersøke nærmere.

Fagpersonen må derfor både ta kvinnens ønsker på alvor og vurdere fallrisikoen. Det kan finnes praktiske tilpasninger som gjør det mulig for henne å fortsette å lage deler av frokosten selv. Men også slike løsninger må vurderes konkret. En god intensjon gjør ikke nødvendigvis en handling forsvarlig.

Dømmekraft handler ikke bare om å anvende generelle regler på enkelttilfeller. Den handler også om å forstå hva som står på spill i den konkrete situasjonen, og hvordan ulike hensyn kan ivaretas uten at ett av dem automatisk får bestemme over alle de andre.

For fagpersoner i helse- og omsorgstjenestene innebærer dette en bestemt måte å arbeide på. Vi må spørre hva en handling betyr for mennesket selv, undersøke hvilke muligheter som finnes, og dokumentere både personens uttrykte ønsker og våre faglige vurderinger.

Det innebærer ikke at vi alltid kan oppfylle ønskene. Men når vi ikke kan gjøre det, bør vi kunne forklare hvorfor, uten å redusere uenigheten til et problem ved personen.

En fortelling som fremdeles kan forandres

Ricœur utviklet begrepet narrativ identitet for å forstå hvordan mennesker skaper sammenheng i sine liv gjennom fortellinger.

Vi kjenner oss igjen gjennom vaner, erfaringer og relasjoner. Samtidig er vi ikke fullstendig bestemt av det vi tidligere har vært. Vi kan forandre oss, ta nye valg og forstå livet vårt annerledes.

Ricœur skiller mellom det ved oss som forblir gjenkjennelig over tid, og den selvheten som viser seg når vi handler, tar ansvar og forholder oss til andre. Det er et skille mellom å være den samme og å være seg selv.

Vi er derfor ikke bare summen av vanene og egenskapene som gjør oss gjenkjennelige. Vi er også mennesker som kan ta stilling til hvem vi ønsker å være, selv når livsbetingelsene forandrer seg.

Kvinnen kan miste evnen til å gjennomføre frokosten slik hun gjorde før, uten dermed å miste muligheten til å ta stilling til hvordan morgenen hennes skal begynne.

At hun gjennom mange år har laget frokosten selv, kan være en viktig del av hennes identitet. Men det betyr ikke at hun alltid vil ønske å gjøre det på samme måte. En dag kan hun finne at det er godt å få hjelp. En annen dag kan hun oppleve hjelpen som et tap av selvstendighet.

Dette gjør også journalnotatet viktig.

Når vi skriver at en person «motsetter seg hjelp», kan beskrivelsen lett få karakter av en varig egenskap. Men det som ble observert, var en handling i en bestemt situasjon.

Ricœurs forståelse av narrativ identitet minner oss om at et menneskes historie ikke er avsluttet så lenge livet fortsetter. Fortiden gir mening til nåtiden, men den bestemmer ikke alle fremtidige handlinger.

En god journaltekst bør derfor ikke bare være presis om det som har skjedd. Den bør også unngå formuleringer som unødvendig låser mennesket fast i en bestemt forståelse av hvem det er.

Den andre morgenen

Neste morgen kommer fagpersonen tilbake. Kvinnen sitter ved kjøkkenbordet. Kaffekoppen står fremdeles på kjøkkenbenken, og frokosten er ikke gjort i stand.

«Jeg har tenkt litt på det du sa i går», sier fagpersonen. «Du sa at frokosten alltid har vært din jobb. Hva er det viktigste for deg å kunne gjøre selv?»

Kvinnen trekker på skuldrene.

«Jeg vet ikke. Jeg vil bare ikke at andre skal bestemme alt.»

Fagpersonen spør om de kan se på hvordan frokosten kan gjøres tryggere. Kvinnen svarer ikke med det samme. Hun ser mot kjøkkenbenken og sier til slutt at hun ikke vil ha noen til å stå og passe på henne.

Det er ikke et svar som løser problemet.

Fagpersonen er fortsatt bekymret for fallrisikoen. Hun mener fremdeles at kvinnen trenger hjelp, men forstår nå tydeligere hvorfor tilbudet oppleves vanskelig. Hun forsøker å forklare bekymringen uten å gjøre kvinnens motstand til et tegn på manglende forståelse.

De blir ikke enige om en løsning denne morgenen heller.

Likevel er noe forandret. Fagpersonen har fått en bedre forståelse av hva hjelpen kan innebære for kvinnen, og av hva de fortsatt er uenige om.

Når hun senere skriver i journalen, formulerer hun seg annerledes:

«Bruker ønsker å tilberede frokosten selv og uttrykker bekymring for å miste innflytelse over egen hverdag. Hun er informert om fallrisiko, som fortsatt vurderes som betydelig. Mulige tilpasninger ble drøftet, men vi kom ikke frem til en løsning. Behov for videre samtale og vurdering.»

Det nye notatet fjerner ikke fallrisikoen. Det opphever heller ikke fagpersonens ansvar. Men det gir den neste som leser journalen, et annet utgangspunkt.

Kvinnen fremstår ikke bare som en som avslår hjelp. Hun fremstår også som et menneske som forsøker å bevare innflytelsen over sin egen hverdag.

Samtidig er den faglige uenigheten synlig. Notatet skjuler verken usikkerheten eller behovet for videre vurdering.

Ricœurs innsikt om tekstens selvstendighet blir dermed et praktisk spørsmål: Hvordan skriver vi slik at den som senere leser teksten, får mulighet til å forstå situasjonen uten å overta vår fortolkning ukritisk?

Det finnes ingen formulering som kan sikre dette fullstendig. Men vi kan skrive på en måte som synliggjør forskjellen mellom hendelse, utsagn og vurdering, og som gjør det mulig å stille nye spørsmål.

Å la den andre få være med på fortellingen

Husserls livsverdensfilosofi minner oss om at menneskelig erfaring er grunnlaget for de beskrivelsene vi utvikler om verden. Når vi glemmer dette grunnlaget, kan våre faglige kategorier komme til å fremstå som mer fullstendige enn de er.

Ricœur viderefører denne innsikten ved å vise hvordan vår forståelse av erfaringene formidles gjennom fortolkning. Når fortolkningene blir til tekst, kan de dessuten få betydning langt utover den situasjonen de oppstod i.

Dette er særlig viktig når vi arbeider med mennesker som er avhengige av andres hjelp. Den som trenger bistand, kan også være den som i minst grad får bestemme hvordan egen situasjon blir beskrevet. Andre observerer, vurderer, dokumenterer og planlegger.

Vi kan aldri beskrive et annet menneskes liv fullstendig. Vi må velge ut det som er relevant, og vi må foreta faglige vurderinger. Men vi kan gjøre dette på en måte som viser hva mennesket selv har uttrykt, hva vi faktisk har observert, og hva vi foreløpig ikke vet.

Slik blir ansvaret for den andre også et ansvar for ordene vi bruker.

Kvinnen sitter fortsatt ved kjøkkenbordet. Frokosten er ennå ikke helt klar, og hun og fagpersonen er fortsatt uenige om hvordan hjelpen skal gis. Fallrisikoen er ikke blitt mindre. Men i journalen står det nå noe annet enn at hun motsetter seg nødvendig bistand.

Det står også hva hun selv ønsker, hva fagpersonen er bekymret for, og hva de ennå ikke er blitt enige om.

Kanskje er det nettopp her ansvaret for den andre viser seg: Ikke i forestillingen om at vi endelig har forstått hvem vedkommende er, men i viljen til å la vår egen fortelling om den andre forbli åpen.

For ingen av oss bør være nødt til å leve videre i en fortelling som andre har gjort ferdig på våre vegne.