Ansiktet i livsverdenen

Hva Husserl, Heidegger og Emmanuel Lévinas kan lære oss om å hjelpe uten å overta

Kvinnen sitter ved kjøkkenbordet med hånden rundt kaffekoppen. Den ansatte fra kommunen har lagt frem et forslag om mer hjelp om morgenen. Det har vært et fall, og datteren er bekymret. Hun har fortalt at hun sover dårlig og lytter etter telefonen om natten.

«Jeg vil smøre brødskivene selv», sier kvinnen. «Det er min tid på dagen.»

Den ansatte ser ned på skjemaet. Der finnes rubrikker for ernæring, funksjonsevne og behov for bistand. Hun har ennå ikke skrevet noe.

God hjelp krever at vi forsøker å forstå den andres livsverden. Emmanuel Lévinas skjerper dette kravet: Ansvaret gjelder også når forståelsen ikke fører frem, når den andre avviser oss, og når vi mangler en løsning begge kan godta. Et menneske mister ikke sitt krav på omtanke fordi samtalen blir vanskelig.

Ved kjøkkenbordet står derfor mer på spill enn en hensiktsmessig morgenrutine. Kvinnen vil beholde noe som er hennes. Datteren trenger å kunne leve uten vedvarende uro. Fagpersonen skal ivareta trygghet uten å gjøre kvinnens liv til en ordning hun selv ikke lenger har innflytelse over.

Når beskrivelsen blir for liten

Hos Husserl er livsverdenen den verdenen vi allerede lever i, og som vitenskapelige beskrivelser henter sin mening fra. I Krisis undersøker han hvordan vitenskapens idealiseringer kan få oss til å glemme dette erfaringsgrunnlaget. Modellene blir stående som den egentlige virkeligheten, mens livet de skulle hjelpe oss å forstå, trer i bakgrunnen.

Frokosten kan beskrives som næringsinntak. Kvinnens bevegelser kan vurderes som funksjonsevne. Fallet kan registreres som risiko. Alt dette kan være nødvendig kunnskap. Men beskrivelsene sier lite om hva det betyr å begynne dagen ved sitt eget bord, velge pålegg og gjøre noe uten først å måtte be noen.

Et journalnotat som sier «hun takker nei til hjelp», samler situasjonen i en formulering tjenesten kan arbeide videre med. Samtidig kan det skjule forskjellen mellom å avvise all hjelp og å protestere mot måten hjelpen er organisert på. Husserls kritikk blir praktisk relevant nettopp her: Den faglige forenklingen må kunne føres tilbake til erfaringen den bygger på.

Lévinas gir oss et annet begrep for det som kan skje: totalitet. Da er problemet mer enn at beskrivelsen utelater detaljer. Problemet oppstår når den andre bare får betydning innenfor en orden jeg allerede behersker. Kvinnens svar blir forstått som samarbeidsvilje eller motstand, innsikt eller manglende innsikt. Uansett hva hun sier, bekrefter det kategoriene.

Et skjema er ikke i seg selv en slik totalitet. Faren oppstår når det får siste ord, og kvinnen mister muligheten til å sette selve forståelsesrammen i spørsmål.

Det Lévinas lærte av Husserl

Lévinas kom til Freiburg i 1928 for å studere hos Husserl og møtte også Heideggers tenkning der. Forbindelsen til Husserl var omfattende. I 1930 utga han avhandlingen om anskuelsesteorien i Husserls fenomenologi. Året etter kom den franske oversettelsen av Cartesianske meditasjoner, som han hadde arbeidet med sammen med Gabrielle Peiffer. Han var dermed med på å åpne fenomenologien for et fransk publikum.

Hos Husserl fant han en måte å undersøke erfaring på uten straks å erstatte den med forklaringer utenfra. Bevisstheten er rettet mot noe; den sanser, husker, forventer og forstår. Det vi møter, viser seg innenfor slike meningssammenhenger. Dette lærte Lévinas å arbeide med, også da han senere utfordret sin lærer.

Hans tidlige Husserl-studier kom før utgivelsen av Krisis. Vi bør derfor være varsomme med å fremstille ham som en tenker som ganske enkelt overtok det ferdig utviklede livsverdensbegrepet. Slektskapet ligger særlig i oppmerksomheten mot konkret erfaring og i viljen til å undersøke hvordan mening oppstår.

Men i møtet med den andre oppstår en avgjørende uenighet. I den femte av Cartesianske meditasjoner tar Husserl utgangspunkt i mitt eget jeg og min levde kropp for å forklare erfaringen av et annet jeg. Den andre erfares gjennom en analogiserende forbindelse med meg selv. Dette er ingen bevisst slutning, og Husserl understreker at den andres erfaring aldri blir min.

Lévinas’ innvending rammer likevel selve utgangspunktet: Har mitt eget jeg allerede fått for stor myndighet når den andre skal forstås med utgangspunkt i meg? Den andre møter meg også som noen som utfordrer denne myndigheten, noen jeg må svare overfor før jeg har fått vedkommende på plass i min forståelse.

Å få fortsette med sitt eget liv

Heidegger hjelper oss å se en annen side av kjøkkenet. I Væren og tid beskriver han mennesket som allerede innvevd i en verden av gjøremål, forbindelser og muligheter. Koppen er til å drikke av, kniven til å smøre med, stolen stedet kvinnen pleier å sitte. Fortroligheten ligger i det hun gjør, ofte uten å tenke særlig over det.

Å overta frokosten kan dermed berøre hennes måte å være hjemme på. Det som for tjenesten er en oppgave som skal utføres, kan for henne være en av de gjenværende anledningene til selv å sette noe i gang.

I § 26 skjelner Heidegger mellom to muligheter i omsorgen for andre. Den ene, einspringende Fürsorge, går inn og overtar den andres gjøremål. Den kan avlaste, men også gjøre den andre avhengig. Den andre, vorausspringende Fürsorge, hjelper den andre til å ivareta sine egne muligheter. Her finnes en viktig filosofisk bakgrunn for tanken om å hjelpe uten å overta.

Lévinas’ innvending er ikke at Heidegger mangler et språk for forholdet til andre. Han spør om forståelsen av menneskets væren og muligheter får forrang fremfor ansvaret for dette bestemte mennesket. Ved kjøkkenbordet blir forskjellen merkbar når fagpersonen har undersøkt kvinnens vaner, lyttet til ønskene hennes og foreslått en ordning som skal støtte selvstendigheten — og kvinnen likevel sier nei.

Brødet og ansiktet

Hos Lévinas får hverdagslivet også en sanselig fylde. I Totalitet og uendelighet beskriver han hvordan vi lever av verden. Vi spiser, varmer oss, hviler og nyter. Brødet gir næring, men smaken og måltidets ro hører også til gleden ved å leve. Et hjem gir ly og et sted å trekke seg tilbake.

Denne gleden er ikke en moralsk feil. At vi har noe som er vårt, gjør det også mulig å dele og ta imot. Kvinnen behøver derfor ikke begrunne frokostvanen med at den opprettholder funksjonsevnen hennes. Den kan ha verdi fordi hun liker den.

Likevel kan ikke ansvaret for henne avhenge av at fagpersonen finner en slik verdi og klarer å anerkjenne den. Her kommer Lévinas’ begrep om ansiktet inn.

Ansiktet betegner mer enn synlige trekk. Det er den andres måte å møte meg på som noen jeg ikke har ubegrenset rådighet over. Den andre kan være utsatt og avhengig, samtidig som dette nærværet setter min handlefrihet i spørsmål. Jeg kan ikke behandle vedkommende som om bare mine hensikter teller.

Dette forutsetter verken øyekontakt, taleevne eller et uttrykk jeg lett forstår. Ansvaret gjelder også når kvinnen vender seg bort eller ikke gir noen forklaring jeg kan bruke. Ansiktet er ingen oppskrift på å lese mennesker bedre.

Når Lévinas kaller etikken førstefilosofi, gir han dette ansvaret en grunnleggende plass. Kunnskapen min må kunne stilles til ansvar overfor den andre. Det betyr ikke at jeg alltid vet hva jeg skal gjøre. Det betyr at uvissheten ikke fritar meg fra å svare.

Datteren er også et menneske i saken

Datteren sitter ikke ved bordet denne morgenen. Likevel er hun til stede i samtalen. Det var hun som fant moren etter fallet. Hun har begynt å ringe oftere og kjører innom når hun egentlig skulle vært et annet sted.

Det ville være lett å gjøre henne til representant for kontroll og sikkerhet, mens moren fikk representere friheten. Men datteren har også et liv som kan bli trengt til side. Bekymringen hennes kan ikke uten videre avskrives som manglende respekt for morens selvbestemmelse.

Her får Lévinas’ begrep om «den tredje» konkret betydning. Den jeg møter, er allerede forbundet med andre som også har krav på hensyn. Ansvaret for én må derfor prøves mot ansvaret for flere. Rettferdighet krever vurderinger, sammenligninger og institusjoner.

Kvinnens ønske kan ikke automatisk gjøre datteren ansvarlig for resten. Datterens uro gir heller ingen ubegrenset rett til å bestemme over moren. Fagpersonen må holde begge hensynene åpne uten å late som om de nødvendigvis lar seg forene.

Dette er en oppgave for dømmekraften. Den krever kunnskap om risiko, muligheter og tilgjengelig hjelp. Men den krever også at man tåler at et forsvarlig valg kan etterlate bekymring og uenighet.

Når samtalen ikke løser seg

Den ansatte legger pennen fra seg.

«Hva er det ved morgenen du særlig vil beholde?»

Kvinnen trekker hånden til seg.

«Det har jeg sagt. Jeg vil være i fred.»

Den ansatte foreslår at de kan finne en ordning der kvinnen fortsatt lager frokosten selv. Kanskje noen bare kan være innom en kort stund.

«Nei.»

Det blir stille. Fra kjøleskapet kommer en svak during. På bordet ligger brødkniven ved siden av tallerkenen.

«Datteren din er redd etter fallet», sier den ansatte.

«Hun bekymrer seg for mye.»

Ordene gir ingen vei videre. Den ansatte kjenner irritasjonen komme. Hun har lyttet, forklart og forsøkt å tilpasse hjelpen. Nå er det fristende å skrive at kvinnen avviser tiltak, og la saken være avgjort med det.

Det er i dette øyeblikket Lévinas tilfører noe som ikke kan hentes ut av en bedre forståelse alene. Kvinnen er fortsatt en hun har ansvar overfor. Datterens uro står også igjen. Ingen av dem er blitt lettere å hjelpe.

«Jeg hører at du sier nei», sier den ansatte til slutt. «Jeg er fortsatt bekymret for hvordan morgenen skal gå. Jeg har ikke funnet en løsning nå.»

Kvinnen svarer ikke.

Fagpersonen kan ikke bestemme seg ut av vanskeligheten ved å kalle det omsorg. Hun kan heller ikke legge hele ansvaret tilbake på kvinnen eller regne med at datteren ordner opp. Hun må ta den uløste situasjonen med videre, drøfte mulighetene og holde fast ved forskjellen mellom det hun vet, og det hun ennå ikke forstår.

I journalen skriver hun: «Hun ønsker å lage frokosten selv og avslår det foreslåtte besøket. Bekymringen etter fallet er fortsatt uavklart. Datterens belastning må også følges opp.»

Hun leser setningene en gang til. De gir ingen avslutning på saken.

Kvinnen sitter fortsatt ved bordet. Den ansatte har ennå ikke funnet ut hvordan hun best kan hjelpe henne. Ansvaret står igjen.