Mer enn det andre ser

Hva Husserl og Sartre kan lære oss om å hjelpe uten å gjøre mennesket til en ting

Anna sitter ved kjøkkenbordet. Foran henne ligger brødkniven, en tallerken og brødet hun ennå ikke har skåret. Hjemmehjelperen har tatt av seg jakken og ser på klokken. Det ville gå raskere om hun ordnet frokosten selv.

«Jeg kan gjøre det for deg», sier hun og strekker hånden mot kniven.

Anna legger hånden over brødet.

«Jeg vil gjerne prøve først.»

Scenen er tenkt, men spørsmålet er velkjent: Hva skjer når et menneskes ønske om å handle møter en faglig vurdering av hva hun mestrer?

God hjelp krever at vi forstår både hvordan den andre lever i sin verden, og hva hun forsøker å gjøre mulig i den. Her kan Edmund Husserl og Jean-Paul Sartre belyse hver sin side av situasjonen. Husserls livsverden er den allerede erfarte og meningsfulle verdenen vi lever i før vi gjør den til gjenstand for vitenskapelige forklaringer. Sartre viser hvordan vi i denne konkrete verdenen stadig forholder oss til muligheter, også når livsvilkårene er vanskelige.

Når beskrivelsen mister kjøkkenet

I journalen står det: «Trenger hjelp til måltider.»

Setningen kan være riktig. Den gjør det mulig å planlegge tjenester og formidle nødvendig kunnskap mellom ansatte. Men den forteller ikke hva frokosten betyr for Anna. Den sier ingenting om vanen med å dekke bordet, velge pålegg og begynne dagen i sitt eget tempo.

I Krisis undersøker Husserl hvordan vitenskapelige idealiseringer vokser frem fra den erfarte verdenen og etter hvert kan skjule sitt eget utgangspunkt. Matematiske modeller gjør det mulig å beregne og forutsi. Problemet oppstår når vi tar modellen for å være selve virkeligheten og glemmer erfaringen den bygger på.

En funksjonsvurdering er ikke en matematisk naturmodell. Likevel kan Husserls kritikk hjelpe oss å se en beslektet fare: En nyttig abstraksjon kan overta plassen til det konkrete livet den skulle hjelpe oss å forstå.

«Trenger hjelp til måltider» samler mange forskjellige situasjoner i én formulering. Anna kan trenge hjelp til å skjære brødet og likevel ønske å smøre det selv. Hun kan være sliten én morgen og ha mer krefter den neste. Hun kan ønske hjelp som gjør henne tryggere, samtidig som hun motsetter seg at hele frokosten blir overtatt.

Når vurderingen får stå alene, forsvinner slike forskjeller. Husserls bidrag er å føre oss tilbake til meningsgrunnlaget: Hva er det denne beskrivelsen er en beskrivelse av?

Hendene som måles, og hendene hun lever med

Hjelperen ser at Annas hender skjelver. Det er en viktig observasjon. Men for Anna er hendene også hennes måte å gripe koppen, kjenne brødskorpen og føre kniven på.

I sine analyser av kroppen skiller Husserl mellom kroppen betraktet som fysisk legeme, Körper, og kroppen slik den leves og erfares, Leib. Det dreier seg om forskjellige måter den samme kroppen viser seg på. Hånden kan undersøkes utenfra, men den er også hånden jeg kjenner og handler med.

En undersøkelse kan registrere redusert gripestyrke. Annas egen erfaring rommer dessuten hvordan hun justerer grepet og kjenner når hun må stanse. Denne fortroligheten kan være svekket, men den kan også romme ferdigheter som en rask vurdering overser.

God hjelp trenger begge perspektivene. Faren ved kniven må vurderes, og Annas erfaring av sine egne hender må få betydning. Ellers risikerer vi å behandle kroppen som en samling funksjoner og miste personen som lever gjennom den.

Det Sartre fant hos Husserl

Sartre ble kjent med Husserls fenomenologi omkring 1933 og fordypet seg i den under studieoppholdet i Berlin i 1933–34. Det avgjørende var intensjonaliteten: Bevissthet er alltid bevissthet om noe.

Når Anna griper kniven, er hun rettet mot brødet og skiven hun forsøker å skjære. Hensikten hennes finnes i denne forbindelsen mellom henne og verden. Den blir vanskelig å forstå hvis vi bare leter etter en indre egenskap som stahet.

I intensjonalitetsartikkelen, først publisert i 1939, angriper Sartre forestillingen om at erkjennelsen sluker verden og gjør den til indre bevissthetsinnhold. Husserl hadde gitt ham en vei ut av denne «fordøyelsesfilosofien»: Bevisstheten er allerede rettet mot tingene og menneskene omkring oss.

Dette var Sartres tidlige vei inn i fenomenologien. Den gikk ikke gjennom livsverdenanalysene i Krisis, som ennå ikke forelå da han studerte i Berlin. Husserls livsverdensperspektiv og Sartres frihetsfilosofi kan derfor belyse Annas situasjon sammen, uten at vi gjør det ene til den historiske kilden til det andre.

Å handle, å reflektere og å bli sett

Anna får kniven på plass. Et øyeblikk er hun helt opptatt av skjæringen. Hun trenger ikke samtidig å tenke: «Nå er jeg en selvstendig person som lager frokost.»

I Egoets transcendens skiller Sartre mellom denne umiddelbare opptattheten av verden og refleksjonen der jeg gjør mine egne erfaringer og meg selv til tema. Han avviser at et transcendentalt ego må stå som et samlende sentrum inne i bevisstheten. Jeget blir selv noe bevisstheten kan rette seg mot i refleksjonen.

Så merker Anna hjelperens vaktsomme blikk.

Det er en annen erfaring. Hun trenger ikke først å reflektere over seg selv for å kjenne ubehaget. Hun kan umiddelbart erfare seg som klossete eller hjelpeløs under den andres blikk.

Dette skillet er viktig hos Sartre. I Væren og intet beskriver han skammen som en umiddelbar erfaring av å være synlig for en annen, før den eventuelt blir gjenstand for ettertanke. Jeg oppdager meg selv som noen den andre kan bestemme og vurdere.

Blikket kan fiksere meg som noe: gammel, ustø, vanskelig. Det gjør meg ikke bokstavelig til en ting, men jeg erfarer at den andre får en definisjonsmakt over hvem jeg er. Mine åpne muligheter trer tilbake for bestemte egenskaper ved meg.

Hjelperens oppmerksomhet er nødvendig. Men dersom hun bare ser risikoen, blir Anna først og fremst den som ikke kan. Det hun forsøker å få til, kommer i bakgrunnen.

Friheten finnes i situasjonen

Anna kan ikke velge bort skjelvingen. Kroppen, fortiden og de materielle forholdene inngår i det Sartre kaller faktisiteten: det gitte vi ikke ganske enkelt kan oppheve.

Likevel forholder hun seg til dette gitte. Hun forsøker å lage frokost, ber kanskje om støtte og vurderer hva hun vil overlate til hjelperen. Sartre bruker begrepet transcendens om menneskets bevegelse utover det allerede gitte, mot muligheter. Det handler her om å være rettet mot noe man ennå ikke har virkeliggjort.

Kniven viser seg dermed i lys av Annas prosjekt. Den er et redskap for å lage frokost, men også noe som kan bli for vanskelig å bruke. Motstanden er virkelig. Friheten innebærer ingen garanti for å lykkes.

Det som er mer ved Anna enn vurderingen fanger, er altså konkret: Hun har hensikter, forsøk og muligheter som ikke kan leses direkte ut av funksjonsnivået hennes.

Husserl spør hva beskrivelsen har mistet av levd mening. Sartre spør hvilke muligheter vi overser når vi lar beskrivelsen bestemme hvem hun er.

Når rollen blir et skjulested

Også hjelperen må forholde seg til muligheter. Hun har faglige plikter, en arbeidsplan og flere mennesker som venter. Men fremgangsmåten hennes følger ikke alltid automatisk av disse rammene.

Sartres kjente servitør i Væren og intet utfører rollen sin med nesten mekanisk presisjon. Eksemplet viser fristelsen til å være rollen slik en ting er det den er. I vond tro, eller selvbedrag, kan vi forsøke å skjule for oss selv at vi også tar stilling til hvordan vi handler.

«Jeg gjør bare jobben min» kan bli et slikt skjulested. Det bør likevel være et spørsmål hjelperen stiller til seg selv, ikke en rask dom vi feller over henne.

En beslektet fastlåsing oppstår dersom hun gjør Anna til bare alder, svikt og risiko. Da overser hun Annas transcendens: at Anna forholder seg til det hun er blitt, og forsøker å gjøre noe med situasjonen.

Hvem får mulighet til å velge?

Her trenger frihetsperspektivet en motstemme. Det er stor forskjell på å kunne forholde seg til sine vilkår og å ha reelle muligheter til å endre dem.

I La Vieillesse fra 1970 undersøker Simone de Beauvoir hvordan alderdom formes av samfunnets materielle forhold og behandling av eldre. Mennesker kan bli fratatt innflytelse og skjøvet ut av fellesskapet lenge før deres egne ønsker og evner er borte. Da blir spørsmålet også politisk: Hvilke livsmuligheter gir samfunnet eldre mennesker?

Annas handlingsrom avhenger av mer enn hennes egen innstilling. Har hjelperen tid til å vente? Finnes det egnede hjelpemidler? Er tjenesten organisert slik at Annas ønsker kan få praktiske følger?

Kari Martinsens Fenomenologi og omsorg gir en norsk inngang til forholdet mellom kropp, erfaring og omsorg. Den minner oss om at disse spørsmålene også hører hjemme i omsorgsfagenes egen filosofiske samtale.

I norsk rehabiliteringspraksis får oppmerksomheten mot personens egne mål et tydelig uttrykk i spørsmålet «Hva er viktig for deg?». Helsedirektoratet understreker at tjenestene skal tilpasses det personen opplever som verdifullt og meningsfullt.

Men spørsmålet må kunne forandre hjelpen. Ellers blir det enda en formulering vi registrerer.

En hånd med i sitt eget liv

Hjelperen trekker hånden litt tilbake.

«Hva vil du gjerne gjøre selv, og hva skal jeg hjelpe deg med?»

Kanskje Anna ber henne skjære brødet. Kanskje vil hun prøve med støtte. Kanskje finner de ut at en annen kniv eller en stødigere plassering gjør oppgaven lettere.

Det avgjørende er ikke at Anna må klare mest mulig selv. Også ønsket om å overlate noe til en annen må få plass. Hjelp skal kunne gi både handlingsrom og avlastning.

Husserl hjelper oss å vende tilbake fra funksjonsbeskrivelsen til frokosten slik Anna lever den. Sartre gjør oss oppmerksomme på at hun også er rettet mot det hun ennå vil gjøre. Beauvoir minner oss om at disse mulighetene må ha sosiale og materielle vilkår.

Anna vil skjære en brødskive. I denne lille handlingen finnes også et ønske om fortsatt å ha en hånd med i sitt eget liv.