Når vi må forstå på nytt
Hva Husserl og Hans-Georg Gadamer kan lære oss om livsverden, forståelse og praktisk dømmekraft
«Hun takker nei til hjelp med frokosten.»
Medarbeideren fra kommunen leser setningen i journalen før hun ringer på. Hun har ikke møtt kvinnen tidligere. Nå skal de snakke om hvordan morgenene kan bli tryggere.
Ved kjøkkenbordet forklarer hun at hjemmetjenesten kan sette frem ferdig frokost. Kvinnen trekker hendene til seg.
«Det har jeg sagt at jeg ikke vil.»
«Jeg skjønner det, men vi må jo passe på at du får i deg mat.»
Kvinnen ser mot vinduet. Medarbeideren merker at svaret hennes har lukket samtalen. Hun har allerede begynt å argumentere mot en motstand hun ennå ikke forstår.
Dette konstruerte eksempelet rommer et spørsmål som angår langt flere enn dem som arbeider i omsorgstjenestene: Hva gjør vi når den andre ikke passer inn i forståelsen vi kommer med?
God hjelp krever at vi er villige til å forstå på nytt. Edmund Husserl hjelper oss å se hvordan faglige beskrivelser kan miste forbindelsen med erfaringene de bygger på. Hans-Georg Gadamer viser hvordan våre egne forventninger må kunne settes på prøve i møtet med den andre. Praktisk dømmekraft begynner her: i viljen til å undersøke om vi har forstått saken godt nok.
Medarbeideren ser ned på journalnotatet. Setningen er kort og tilsynelatende entydig. Likevel vet hun lite om hva kvinnen faktisk har avslått, hvordan tilbudet ble forklart, eller hva frokosten betyr for henne.
Hun legger nettbrettet på bordet.
«Jeg gikk visst litt fort frem. Hva er det du helst vil fortsette å gjøre selv?»
«Det jeg klarer», svarer kvinnen.
Det blir stille en stund. Så legger hun til:
«Jeg vil ikke at noen skal komme inn og gjøre hele morgenen ferdig for meg.»
Hos Husserl betegner livsverdenen den allerede meningsfulle verdenen vi lever og handler i, og som vitenskapelig kunnskap forutsetter. I Krisis undersøker han hvordan den matematiske naturvitenskapens idealiseringer kan skjule sitt eget erfaringsgrunnlag. Det metodisk frembrakte blir tatt for å være selve virkeligheten.
Journalnotatet er ingen matematisk modell. Men vi kan bruke Husserls kritikk som en analogi: Også en faglig forenkling kan bli stående som erstatning for den situasjonen den skulle beskrive. «Hun takker nei til hjelp» kan gradvis bli til «Hun vil ikke samarbeide». Da er forbindelsen til kvinnens grunner blitt borte.
Forenklingen er nødvendig. Ingen journal kan romme et helt menneskeliv. Problemet oppstår når den korte beskrivelsen ikke lenger behandles som et utsnitt som kan trenge korrigering.
Ved kjøkkenbordet møtes to forskjellige erfaringssammenhenger innenfor en felles verden. Kvinnen kjenner kjøkkenet gjennom år med gjentatte gjøremål. Medarbeideren kjenner tjenester, faglige vurderinger og dokumentasjonskrav. Begge har kunnskap den andre trenger.
Kvinnen forteller etter hvert at hun alltid har begynt dagen med å sette på kaffe. Tidligere dekket hun til to. Etter mannens død tok det lang tid før hun sluttet å hente frem koppen hans.
«Nå setter jeg meg her mens kaffen blir ferdig. Da kommer jeg i gang.»
Medarbeideren begynner å forstå hvorfor tilbudet om ferdig frokost traff feil. Det hun hadde ment som avlastning, kunne for kvinnen bety at enda en del av hverdagen ble overtatt av andre.
Her blir Gadamers tenkning særlig relevant. I Sannhet og metode drøfter han Husserls livsverden som erfaringens forutgitte grunn. Gjennom Heidegger utvikler han samtidig spørsmålet om forståelsens historiske betingelser: Vi møter alltid en sak med en forståelse som allerede er påbegynt.
Medarbeideren kom med en forventning om at kvinnen trengte å bli overbevist. Journalnotatet, tidligere erfaringer og bekymringen for ernæring hadde gjort denne tolkningen nærliggende. Nå oppdager hun at hun stilte feil spørsmål. Hun forsøkte å finne ut hvordan kvinnen kunne godta tilbudet, før hun hadde undersøkt om tilbudet svarte på det kvinnen trengte.
Gadamers ord fordommer betegner slike foregripende forståelser. De gjør orientering mulig, men må kunne revideres. Erfaring har derfor en negativ side: Noe viser seg å være annerledes enn vi ventet. Vi lærer ved at en tidligere forståelse ikke holder.
For medarbeideren er dette en ubehagelig oppdagelse. Hun hadde ønsket å være hjelpsom. Likevel hadde hun fått kvinnen til å forsvare seg. Nå må hun tåle å miste noe av sikkerheten hun kom med.
Spørsmålet hun stilte, får betydning fordi hun ennå ikke kjenner svaret. Det åpner for at saken kan vise seg annerledes.
Men samtalen fjerner ikke de praktiske problemene. Da kvinnen reiser seg for å vise hvordan hun lager kaffe, støtter hun seg mot bordkanten. Hun fyller vannkokeren nesten helt opp. På vei tilbake til benken må hun skifte grep.
«Det er særlig det løftet jeg er bekymret for», sier medarbeideren.
«Jeg har gjort dette i mange år.»
«Ja. Men jeg så at du måtte ta nytt tak. Hender det at du søler?»
Kvinnen svarer ikke med det samme.
«Litt.»
Nå blir også hennes egen forståelse utfordret. Vanen forteller henne at dette er noe hun kan. Hendene forteller at noe har forandret seg.
Medarbeideren trenger derfor mer enn innlevelse. Hun må vurdere en konkret fare for skålding, samtidig som hun tar på alvor hva aktiviteten betyr. Kvinnen trenger på sin side å kunne erkjenne vanskeligheten uten å oppleve at hun dermed mister retten til å forsøke.
De undersøker om vannkokeren kan stå nærmere kaffetrakteren, og om hun kan bruke mindre vann. En lettere kanne kan kanskje hjelpe. Ingen av dem vet ennå om dette er tilstrekkelig.
Her får praktisk dømmekraft et innhold. Gadamer vender tilbake til Aristoteles’ fronesis: en praktisk klokskap som gjelder hvordan vi skal handle i en bestemt situasjon. Han knytter dette til anvendelse. Forståelse og anvendelse hører sammen; hva saken betyr, avklares i møtet med situasjonen den gjelder. Spørsmålet har en tilsvarende forrang: Det holder mulighetene åpne der en ferdig konklusjon ville stengt dem.
I vårt eksempel kan derfor ikke «selvstendighet» avgjøres som et abstrakt prinsipp. Det må undersøkes hva kvinnen fortsatt kan gjøre, med hvilken støtte og med hvilken risiko. Heller ikke «trygghet» gir ett opplagt svar. En morgen der alle oppgaver blir overtatt, kan være tryggere på ett område og fattigere på et annet.
Det betyr ikke at ethvert ønske kan oppfylles. Dersom faren fortsatt er stor, må medarbeideren si det tydelig og begrunne vurderingen. Men hun har nå et bedre grunnlag for å foreslå hjelp som tar vare på mer av kvinnens morgen.
Samtidig er de ikke likeverdige i makt. Medarbeideren skriver vurderingen og representerer tjenesten kvinnen er avhengig av. Kvinnen kan frykte at opplysninger om søling blir brukt som argument for å overta kaffelagingen helt.
Derfor er åpenhet også noe medarbeideren må gjøre mulig. Hun forklarer hva hun vil dokumentere, hvilke alternativer som finnes, og hva de fortsatt er usikre på. Hun spør om kvinnen vil ha noen hun stoler på med i neste samtale. En invitasjon til å snakke har begrenset verdi dersom den andre ikke vet hvilke følger ordene kan få.
Husserl og Gadamer gir oss dermed forskjellige bidrag til den samme praktiske utfordringen. Husserl skjerper blikket for avstanden mellom beskrivelsen og den levde sammenhengen. Gadamer gjør oss oppmerksomme på hvordan vi selv deltar i forståelsen, og hvordan erfaring kan tvinge oss til å endre den.
Forskjellen bør ikke gjøres til et skille mellom en historieløs Husserl og en historisk bevisst Gadamer. Også hos Husserl har overlevert mening og fellesskap betydning. Tyngdepunktet er likevel forskjellig: Husserl undersøker livsverdenens konstitusjon og dens betydning for kunnskapens gyldighet, mens Gadamer undersøker forståelsens historiske og språklige hendelse.
Ved slutten av besøket er ingen endelig løsning funnet. De har avtalt å prøve en annen plassering av utstyret og hjelp til å smøre brød. Kaffelagingen skal vurderes på nytt etter noen dager.
Medarbeideren leser journalnotatet høyt:
«Hun ønsker å beholde kaffelagingen som del av morgenrutinen. Har vansker med å løfte full vannkoker. Vi prøver tilrettelegging og følger opp hvordan det fungerer.»
«Skriv at jeg vil ha hjelp med brødet», sier kvinnen. «Så de ikke tror jeg sier nei til alt.»
Medarbeideren føyer det til. Før hun avslutter, skriver hun også spørsmålet de ennå ikke har svar på: Gir tilretteleggingen kvinnen en morgen hun både kan mestre og kjenne som sin egen?
No comments:
Post a Comment