Sygdommen til Døden 1

Da jeg begynte på hovedfag i sosialt arbeid i 1995, hadde jeg nylig fått konstatert at jeg hadde Morbus Meniére. En kronisk hørsels- og svimmelhetssykdom. Jeg hadde daglige svimmelhetsanfall og måtte på grunn av denne sykdommen avslutte mitt yrkesliv som sosialarbeider. 15 år som sosialarbeider var nå over. Hva skjedde? Jeg måtte overta omsorgen for et nyfødt barn og påse at det fikk nødvendig medisinsk oppfølgning på et sykehus. Barnet var født narkoman. Foreldrene mente de kunne behandler det nyfødte barnet selv og en konflikt var uunngåelig. Barnet fikk nødvendig medisinsk hjelp og ble senere plassert i et fosterhjem. Foreldrene var fortvilte og truet med å hevne seg overfor min familie. Trusler ble til handlinger og stresset førte til min sykdom. Trykket i et bittlite organ i mellomøret, sneglehuset, ble for stort og ødela høresels- og balanseflimmerhårene som finnes der. Når de forsvinner, mister man gradvis hørselen og balansen blir forstyrret.

Jeg måtte finne på noe annet å bruke livet mitt til enn det jeg hadde gjort de siste 15 årene, og tok opp en gammel drøm om å studere. Har alltid likt å lese og kan sikkert kalles bibliofil. Men studier utover 3-årig sosionomutdanning ble det ikke. Sykdommen hadde ført meg til en mulighet. Jeg måtte foreta et valg i livet mitt. Det er ikke ofte man har slike retningsbestemmende valg i livet, men jeg tror alle opplever dette før eller siden. Hva skal jeg med livet mitt? "Er livet verdt å leve?" spurte Albert Camus en gang. Han mente at hvis man svarer JA til dette spørsmålet, da må man også ta ansvar for livet sitt. Mitt valg var å ta hovefag i sosialt arbeid, noe jeg brukte 4 år på. Jeg var ferdig cand polit i 1999.

Jeg husker godt min første veiledning med filosof John Lundstøl i 1995. Jeg hadde skrevet et 30 siders notat om "en kritisk analyse av symbolsk interaksjonisme". Han hadde lest mitt notat og sa at han hadde bare en setning i notatet som det var en rød strek under. Himmel og hav tenke jeg, jeg må være et naturtalent. Ikke bare var jeg glad i å lese, jeg var tydeligvis også flink til å skrive. Men gleden var kortvarig. Lundstøl sa at dette var en eneste setningen som var verdt å spare på i notatet. Resten var verdiløst prat. Han sa at dersom jeg skulle lære meg å skrive, måtte jeg også lære meg å lese. Jeg sa at jeg leser mange bøker hver uke, noen ganger flere bøker hver dag. Han var ikke imponert. "Du må lese sakte og mer kritisk. Du må lære deg å tenke selv. Det er ikke sikkert du noengang vil ha en selvstendig tanke, men du må prøve. Hvis jeg skal være din veileder, er det veien vi skal gå." Selvtillitten sank. Det kjentes som å stupe fra 10 meteren og lande med mageplask. Det gjorde vondt. Jeg fortalte om min sykdomshistorie og det virket som Lundstøl forstod hva jeg sa. I det jeg skulle gå, tok han frem en liten bok fra sine enorme bokhyller. Boken var ubetydelig i størrelse. 100 sider. "Jeg vil at du skal lese denne boken til neste veiledning, men du skal lese sakte, så sakte som overhodet mulig. Når du er ferdig med å lese boken, legg den fra deg og skriv en rekonstruksjon av boken til meg."  Han hadde gitt meg boken: Sygdommen til Døden av Søren Kierkegaard. Tittelen synes jeg vitnet om manglende sjelesørgiske evner hos min veileder. Dette virket som en deprimerende bok. Men jeg valgte å stole på min veileder. Jeg hadde bestemt meg for å endre retning i mitt liv og da måtte jeg våge å stole på andre mennesker som vil meg vel.

Jeg har i årene siden da, lest denne boken utallige ganger. Den ble en rød tråd gjennem min hovedfagsoppgave: "Veier til selvforståelse" ("2000). Senere hovedtema i min PhD avhandlling om "Skam og seksuelle overgrep" (2009). Denne lille boken er blant de bøkene som har forandret livet mitt. Rart hvordan Kierkegaard, som levde tidlig på 1800-tallet og som nesten aldri var utenfor København i sitt korte liv, kunne skrive på en slik måte at hele min eksistens blir satt på spill. Takk John Lundstøl for muligheten du gav meg og tilliten du viste meg ved å gi meg denne boken. Den kommer til å følge meg resten av mitt liv.