Behovet for ekte sosiale relasjoner

Ulrich Beck hevder i sin bok Risk Society (1992) at den professionaliserte utviklingen av omsorg for de syke i nittende århundre Europa har gjort og holdt syke uvitende i hvordan håndtere sin egen sykdom. Institusjoner de er en del av i hverdagen, som familien, arbeidslivet, skole eller den offentlige sfære, er uforberedt på å håndtere sykdom. Den profesjonaliserte administrasjon av sykdom, kan vurdere hva som helst som syk eller kan potensielt gjøre en syk - helt uavhengig av hvordan personen selv opplever sin tilstand. Bildet av den aktive pasienten blir brakt frem som en konsekvens av denne utviklingen. Den aktive pasienten blir den sekundære legen. Beck hevder også at den uvanlige høye selvmordsfrekvensen i grupper av mennesker med ulike sykdommer viser hvor dårlig disse forventningene til det aktive pasienten blir tolerert av mennesker som lider av ulike sykdommer.

Framveksten av institusjoner som 20 Incestsentrene og 56 Krisesenterne i Norge, kan etter min mening ses som et behov for det Anthony Giddens i sin bok Modernitet og selvidentitet (1991) kaller ekte sosiale relasjoner i et samfunn som er preget av likegyldighet. Han hevder at jo mer den sosiale relasjonen mellom hjelper og den som trenger hjelp blir sentral, desto mer blir en grundig forståelse av problemet nødvendig for å finne seg selv og være seg selv. En ekte sosial relasjon krever autentisitet, noe som betyr at de involverte kjenner seg selv og er istand til å dele sin kunnskap om seg selv til andre. Et annet aspekt med ekte sosiale relasjoner er at personen har behov for hjelp er gitt makt til å avslutte forholdet etter eget ønske og samtidig som forholdet krever engasjement fra begge parter. Men å gi personen som trenger hjelp makten til å forlate et forhold etter eget ønske er en måte å være autentisk på i praksis, fordi man da lærer hva det betyr å ha kontroll over sin livssituasjon, og for mange er dette en ny erfaring.

Mange av dem som søker hjelp i disse "nye" institusjoner som Incestsentrene og Krisesenterne er etter min mening behov for ekte sosiale relasjoner for å finne seg selv og være enselv. Å finne seg selv, midt i en identitetskrise, og egentlig ikke vet hvem man er eller hvor man står, er et grunnleggende trekk i den sen-moderne tid. Charles Taylor hevder i sin bok Sources of the Self (1989) at dette er en svært skremmende opplevelse fordi de mangler:

En ramme eller horisont hvor ting kan ha en stabil betydning, hvor noen livsmuligheter kan bli sett på som gode eller meningsfulle, andre dårlig eller trivielle ... Betydningen av alle disse mulighetene er ustabile, labile eller ubestemte (1989:27).