Hjelpekunstens hemmelighet. Trinn 1 og 2

Trinn 1: Å lede en person til et bestemt sted
 
Å gi hjelp til andre innebærer lederskap, gjennom det å lede andre gjennom en endringsprosess. Hva slags endring? Kierkegaard hevder at det er en endring i posisjon, det å forflytte seg fra ett sted til et annet. Dette omfatter to posisjoner, både mht hjelperen den den hjelpesøkende. Først av alt, må man vite hvor man er (dette gjelder både hjelperen og den hjelpesøkende). Dette er et sted hvor man er før hjelp gis eller mottas. Hvis man ikke vet hvor man er, er det umulig å vite hvor man skal. Dette er noe alle brukere av kart og kompass har erfart og vet. Resultatet vil alltid være feil hvis man ikke starter hvor man er. Målet er hvor man skal reise til, og er ikke til noe vilkårlig sted. Kierkegaard hevder at det er et bestemt sted. Dette tyder på at det å hjelpe andre krever at man har noen konkrete tanker om hva man ønsker å oppnå. Flytting fra ett sted til et annet er en genuine form for endring.

Trinn 2: Å finne den andre og begynne der
 
Det er to oppgaver her. Først må man finne den andre. Dette virker enkelt, men det er ikke gitt at man vet hvor den andre personen er. Stående ansikt til ansikt med en annen person betyr ikke at du har funnet den personen. Det å finne en annen person er det motsatte av det faktum at den andre personen har funnet meg. En person som søker hjelp hos meg på NAV (for eksempel) har funnet NAV. Dette betyr ikke at NAV har funnet hjelpesøkeren ennå, ja kanskje har jeg på grunn av tidspress og stor saksmengde ikke engang sett den hjelpesøkende ennå. I min doktoravhandling (2009) har jeg studert hvordan Incest Center i Vestfold arbeider for å kunne finne de som søker hjelp hos dem for seksuelle overgrep. De elementene jeg fant her som avgjørende for å finne den andre er i min mening også mønstergyldige for andre hjelpeinstitusjoner. Disse elementene er: erkjennelse, gjenkjennelse, aksept, godkjennelse, anerkjennelse, og respekt. Anerkjennelse er spesielt viktig på dette trinnet med å komme i en posisjon for å hjelpe andre. Å anerkjenne andre innebærer også å anerkjenne seg selv, erkjenne ens menneskesyn og samfunnetsyn, kjenne sine begrensninger, bakgrunn, mål, og så videre. Anerkjennelse er i følge den tyske sosialfilosofen Axel Honneth (The Struggle for Recognition 1996) alltid gjensidig. Når denne anerkjennelse av en selv og den andre er autentiske, kan en begynnelse begynne. Chaim Potok skriver i sin bok In the Beginning (1975) at alle begynnelser er vanskelige, særlig de vi skaper selv. En begynnelse kan være så vanskelig og komplisert at vi kan kanskje lurer på hvordan vi noen ganger overleve en ny begynnelse.