Jeg har siden midt på 1980-tallet jobbet med mennesker som har opplevd seksuelle overgrep. Noen har vært overgripere, noen pårørende, men de fleste har vært personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep fra andre personer. Overgriperne har som oftest vært barnets egne foreldre, onkler og tanter, og besteforeldre. Å være et offer er en merkelapp ingen liker å ha fått på seg. En slik merkelapp kan være veldig stigmatiserende. Dette har spesielt mange av ofrene for seksuelle overgrep opplevd. Ja, det gjelder i høyeste grad også for overgriperne og pårørende til både overgriperne og ofrene. Ingenting synes å være så stigmatiserende i samfunnet som seksuelle overgrep. Det er vanskelig å ville være seg selv når man er et offer, en overgriper eller pårørende til disse.Det å høre om voksne personer som begår seksuelle overgrep mot små barn vekker sterke følelser som sinne, hat, avsky, og hevn hos mange. Media har de siste årene hatt svært mange oppslag om slike episoder. Denne dystre virkeligheten er kommet så nær at vi må forholde oss til den og vi som jobber på et humanistisk grunnlag for å hjelpe andre mennesker må skaffe oss forskningsbasert kunnskap for å kunne hjelpe både offer, pårørende og overgriper.
Høgskolen i Østfold har en videreutdanning i Tiltak mot seksuelle overgrep mot barn som jeg har ansvar for, men som aldri hadde blitt etablert uten innsatsen fra Mary-Ann Oshaug fra Incestsenteret i Vestfold. På denne videreutdanningen gis studentene anledning til å fordype seg i et av de mest kompliserte fagfeltene vi står ovenfor. Et tema vi bl.a. tar opp er hvordan snakke med barn som man frykter kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Barnet synes å skjule på en hemmelighet, har forandret sin måte å være på, har en seksualisert atferd, har kommet med små signaler om noe som muligens har skjedd. Dette er ikke minst en stor utfordring for politiet som har ansvar for å etterforske slike saker og barnevernet som har ansvar for å påse at alle barn i kommunen får den hjelp og beskyttelse de trenger -til rett tid. Da denne videreutdanningen åpnet ifjor holdt Justisminister Storberget en velkomsttale hvor han la vekt på viktigheten av en slik utdanning og behovet for mer forskningsbasert kunnskap på dette feltet. Takk Storberget forat du så tydelig viser at du har hjerte på rett sted. Deretter holdt Mary-Ann Oshaug en glimmerende åpningsforelesning for en fullsatt auditorium om "hvordan leve et normalt liv, mens man er utsatt for seksuelle overgrep". Det var sterkt å høre hvordan mange av ofrene for seksuelle overgrep forsøker å skjuler sin identitet som offer ved å leve normale liv. Dette er til og med noe små barn får til. Fortvilelsen over å være seg selv som offer, er så sterkt at man heller forsøker å være noe annet enn det man er, og lever som om man ikke har opplevde seksuelle overgrep. Noen klarer dette gjennom hele livet, mens andre opplever at fortvilelsen blir så sterk at noe brister innvendig til slutt og man må oppsøker hjelp. Det å ikke ville være seg selv som offer for seksuelle overgrep blir for mange for vanskelig, og man trenger hjelp til å ta seg selv tilbake. Her gjør alle Incestsentrene og Krisesentrene i Norge en fantastisk innsats.
Det kan være vanskelig for oss å forstå hvordan voksne menn og kvinner kan utsette små barn for seksuelle overgrep. Men for oss som skal hjelpe dem, må vi forsøke å trenge inn i det som kan være umulige å snakke om. Jeg snakket forleden med en ung mann som ringte meg og sa at han var seksuelt tiltrukket små jenter. Han mente dette var en legning han hadde på samme måte som andre ble glad i voksne mennesker. Han hadde aldri begått overgrep mot barn og forstod at han aldri kunne leve ut sin kjæringhet mot barn. Han ville ikke og kunne ikke være seg selv som en person som forelsket seg i små piker. Han gikk til psykolog for å klare å leve videre med denne kjensgjerningen, men hadde ofte suicidale tanker. Det var vanskelig for ham å ville være seg selv når samfunnet viste så mye forrakt for hans legning, mente han. Han ønsket å fortelle venner og familie om sin legning, men visste at han ikke ville få noen forståelse fra dem. Han ønsket også å gå ut i samfunnet gjennom media, og fortelle om hvem han egentlig var. Men han var redd for stigmatiseringen det ville føre til. Han var fortvilet over å ikke ville være seg selv. Han måtte leve resten av livet som noe annet enn det han egentlig var.
Kierkegaard sier vi lever i fortvilelsens tid hvor vi fortvilet vil være oss selv og samtidig fortvilet ikke vil være oss selv. Hvor går så veien ut av denne fortvilelsen? Det finnes bare en vei sier Kierkegaard i boken Sygdommen til Døden, og det er å gå gjennom sin egen fortvilelse. Det nytter ikke å gå over den, under den, rundt den eller fornekte den. Forvtilelsen må konfronteres for at man skal kunne ta seg selv tilbake. Til det kreves både vilje og mot av den som fortviler, og hjelperen må skape en ramme hvor fortvilelsen kan konfronteres i et rom preget av anerkjennelse og respekt.
Med et ønske om mer anerkjennelse og respekt mellom mennesker, ønsker jeg mine blogglesere en riktig god påske.
No comments:
Post a Comment