Skammens nakenhet

Om sårbarhet, verdighet og frykten for å bli avslørt

Noe av det mest smertefulle et menneske kan erfare er kanskje ikke skyld, men skam.

Skyld handler ofte om noe vi har gjort.
Skam handler om hvem vi opplever at vi er.

Der skyld kan føre til anger og forsoning, kan skam føre til taushet, tilbaketrekning og en dyp følelse av å være eksponert som utilstrekkelig menneske. Mange mennesker bærer derfor skammen alene. Ikke nødvendigvis fordi den er større enn annen smerte, men fordi den oppleves vanskelig å vise frem.

Skammen ønsker å skjule seg.

Likevel er skam samtidig en av de mest grunnleggende menneskelige erfaringene.

Frykten for å bli sett

Richard Sennett bruker uttrykket «the nakedness of shame». Det er et sterkt og presist bilde. Skammen oppleves ofte som en form for nakenhet. Ikke fysisk, men eksistensielt.

Mennesket føler seg avslørt.

Ikke bare i sine handlinger, men i sitt eget verd.

Kanskje er det derfor mennesker så ofte forsøker å kontrollere hvordan de fremstår overfor andre:

gjennom prestasjoner,
roller,
kompetanse,
humor,
kontroll,
eller sosial tilpasning.

Bak mye menneskelig kontroll finnes ofte frykten for å bli gjennomskuet.

Skam og det moderne mennesket

I moderne samfunn blir skam ofte knyttet til idealer om mestring og selvstendighet.

Mennesker forventes å:

fungere,
prestere,
håndtere livet,
være emosjonelt kompetente,
og samtidig fremstå autentiske.

Dette skaper et krevende menneskelig landskap.

For hva skjer når livet ikke lar seg mestre?

Hva skjer når relasjoner bryter sammen, når kroppen svikter, når angsten vokser, eller når mennesket mister retning i sitt eget liv?

Mange mennesker opplever da ikke bare smerte.

De opplever nederlag.

Og nederlag blir i moderne kultur ofte privatisert. Det som tidligere kunne forstås som livsvilkår eller skjebne, forstås nå lettere som personlig utilstrekkelighet.

Kanskje er det derfor så mange mennesker i vår tid bærer på en stille følelse av ikke å være gode nok.

Å skjule det sårbare

Gjennom mange år i sosialt arbeid møtte jeg mennesker som ofte brukte enorme krefter på å skjule sin egen sårbarhet.

Noen skjulte rusmisbruk.
Andre skjulte vold.
Noen skjulte ensomhet.
Andre skjulte psykisk uro eller følelsen av ikke å mestre foreldrerollen.

Det som ofte slo meg var hvor lenge mennesker forsøkte å bære alt alene.

Ikke nødvendigvis fordi hjelpen manglet.

Men fordi det å be om hjelp kunne oppleves som et tap av verdighet.

Mennesker fryktet ikke bare problemene sine.

De fryktet hvordan de ville bli sett dersom problemene ble synlige.

Skammens stillhet

Skam gjør ofte mennesker stille.

Ikke fordi de ikke har noe å si, men fordi språket bryter sammen når mennesket opplever seg selv som feil. Mange mennesker lever derfor med erfaringer de aldri fullt ut setter ord på.

Kanskje er dette noe av det mest alvorlige ved skam:
at den isolerer.

Skammen trekker mennesket bort fra fellesskapet.

Den skaper avstand:

mellom mennesker,
mellom mennesket og dets egen historie,
og noen ganger mellom mennesket og dets egen kropp.

Jeg tror mange former for ensomhet egentlig handler om skam.

Ikke nødvendigvis dramatisk skam.

Men den stille følelsen av ikke helt å høre til.

Når mennesket blir sitt eget prosjekt

Anthony Giddens beskriver hvordan det moderne selvet blir et refleksivt prosjekt. Mennesket må kontinuerlig arbeide med seg selv, forstå seg selv og skape sammenheng i sitt eget liv.

Dette gir frihet.

Men også sårbarhet.

For dersom identiteten blir et prosjekt mennesket selv er ansvarlig for, blir det også lettere å oppleve egne problemer som personlige feil.

I moderne kultur blir mennesket derfor ikke bare vurdert ut fra hva det gjør, men ut fra hvem det fremstår som.

Sosiale medier har forsterket dette ytterligere. Mennesker lever i dag omgitt av bilder av:

vellykkethet,
kontroll,
skjønnhet,
overskudd,
og sosial tilhørighet.

Mange sammenligner derfor sitt indre kaos med andres ytre fasader.

Det skaper lett skam.

Kroppen som skammens sted

Skam setter seg ofte i kroppen.

Blikket senkes.
Stemmen forandres.
Kroppen trekker seg tilbake.

Noen mennesker forsøker å gjøre seg små. Andre blir aggressive, kontrollerende eller overdrevent sterke. Skam uttrykker seg forskjellig, men den handler ofte om det samme:
frykten for å miste menneskelig verdi i andres øyne.

Martin Heidegger skrev at mennesket alltid allerede er kastet inn i verden sammen med andre mennesker. Vi lever ikke først og fremst som isolerte individer, men som vesener som hele tiden forholder oss til hvordan vi blir sett og forstått.

Kanskje er skam nettopp knyttet til dette.

Vi blir mennesker i andres blikk.

Og derfor kan vi også såres der.

Verdigheten som overlever

Likevel er det noe viktig jeg lærte gjennom møtene med mennesker i sosialt arbeid:

Verdigheten forsvinner sjelden helt.

Selv mennesker som levde med tung rus, vold, psykisk sykdom eller dyp sosial nød forsøkte ofte å bevare noe:

en måte å kle seg på,
humor,
omsorg for et barn,
stolthet,
eller små ritualer i hverdagen.

Jeg tror dette er viktig å forstå.

Mennesker er mer enn sine nederlag.

Og kanskje er noe av det mest menneskelige nettopp forsøket på å bevare verdighet selv når livet rakner.

Å bli møtt uten fordømmelse

Martin Buber beskriver forskjellen mellom «Jeg–Det» og «Jeg–Du». Når mennesker reduseres til problemer, diagnoser eller saker, oppstår lett avstand og objektivering.

Men når et menneske opplever å bli møtt som et menneske, kan noe annet skje.

Jeg opplevde mange ganger at mennesker begynte å snakke annerledes når de merket at de ikke ble fordømt.

Ikke nødvendigvis fordi problemene ble mindre.

Men fordi skammen ble mindre ensom.

Kanskje er dette noe av det viktigste i alt menneskelig hjelpearbeid:
ikke bare å løse problemer,
men å gjøre det mulig for mennesker å beholde sin menneskelige verdighet.

Den skjøre autentisiteten

Moderne kultur snakker ofte om autentisitet:
å være seg selv,
å leve ekte,
å vise sårbarhet.

Men autentisitet er vanskelig.

For mennesket ønsker både:

å bli sett,
og å beskytte seg.

Derfor lever mange i en spenning mellom lengselen etter nærhet og frykten for eksponering.

Kanskje er dette en av grunnene til at moderne mennesker ofte føler seg ensomme selv i nære relasjoner.

Det er mulig å være sosialt synlig og samtidig eksistensielt skjult.

Praktisk filosofi og skammens menneskelighet

Kanskje er det her praktisk filosofi har noe viktig å bidra med.

Ikke ved å fjerne skammen fullstendig. Skam er sannsynligvis en del av det å være menneske. Men filosofien kan hjelpe oss til å forstå at menneskelig verdi ikke kan reduseres til: