Om å lære å skrive
Fra tanke til tekst: Med John Lundstøl som mentor
Noen mennesker setter spor i oss lenge etter at samtalene er slutt.
Ikke nødvendigvis gjennom store ord eller dramatiske hendelser. Noen ganger skjer det mer stille. Et spørsmål. En kommentar i forbifarten. En måte å lese det vi skriver på.
Slik husker jeg mitt møte med John Lundstøl.
Jeg var ung den gangen. Urolig, søkende og på mange måter fremmed i akademia. Jeg hadde ennå ikke språk for de utfordringene jeg bar med meg. Diagnoser kom langt senere. Men Lundstøl så nok tidlig at jeg tenkte annerledes enn mange andre studenter.
Ikke nødvendigvis svakere.
Men annerledes.
Jeg leste intenst. Skrev intenst. Tok omfattende notater mens jeg leste filosofi, sosialteori og eksistensfilosofi. Etter hvert begynte jeg å lage det Lundstøl kalte rekonstruksjoner. Jeg forsøkte å skrive frem tankene i tekstene jeg leste med mine egne ord.
Ikke referater.
Mer som forsøk på å tenke teksten innenfra.
Jeg skrev mange slike rekonstruksjoner. Kanskje tretti eller flere. Lange tekster hvor jeg forsøkte å forstå filosofer som Søren Kierkegaard, George Herbert Mead, Habermas og andre tenkere som den gangen åpnet verden for meg.
Lundstøl leste dem.
Og så begynte han langsomt å snakke med meg om skrivekunsten.
Jeg forsto det ikke helt den gangen, men i ettertid ser jeg at han egentlig beskrev flere nivåer av forståelse.
Det første nivået var selve lesningen.
Å forsøke å forstå teksten slik den står der.
Ikke presse egne tanker inn i den for raskt, men bli værende lenge nok i det fremmede til at teksten begynner å tale med sin egen stemme.
Dette var egentlig en dypt hermeneutisk holdning, selv om vi ikke brukte det ordet så ofte i begynnelsen.
Senere forsto jeg hvor nær dette lå Hans-Georg Gadamers hermeneutikk. Gadamer skriver at forståelse ikke er en teknikk vi anvender utenfra. Forståelse skjer når vi lar oss tiltale av tradisjonen og teksten.
Vi leser aldri fra et nøytralt sted.
Vi leser alltid som mennesker med erfaringer, historie og forforståelse.
Kanskje var det nettopp dette Lundstøl forsøkte å lære meg:
at virkelig lesning også forandrer leseren.
Det andre nivået kalte han rekonstruksjon.
Det handlet ikke lenger bare om å lese teksten, men om å skrive den frem på nytt med egne ord. Å gripe tankebevegelsen innenfra.
Dette var langt vanskeligere.
For det krevde mer enn intellektuell forståelse. Det krevde at man fulgte tekstens indre rytme. At man forsøkte å forstå hvorfor tankene vokste frem slik de gjorde.
Mange akademiske tekster analyserer tanker uten egentlig å leve seg inn i dem.
Lundstøl ønsket noe annet.
Han ønsket at man skulle tenke med teksten.
Ikke bare om den.
Når jeg i dag leser mine gamle rekonstruksjoner, ser jeg både styrkene og svakhetene i dem. De er unge tekster. Noen steder for omfattende. Andre steder for teoretiske. Men jeg ser også noe annet:
En vilje til å forstå.
Kanskje er det alltid der virkelig tenkning begynner.
Etter hvert utfordret Lundstøl meg videre.
Rekonstruksjonene var ikke nok, sa han.
Jeg måtte forsøke å skrive rekonstruksjoner i lys av en idé.
Det var her det begynte å bli virkelig vanskelig.
For nå handlet det ikke lenger bare om å forstå teksten. Nå måtte teksten settes i bevegelse gjennom et eget perspektiv.
En idé.
Et spørsmål.
Et eksistensielt anliggende.
Jeg tror det var her jeg for alvor begynte å ane hva hermeneutikk egentlig handler om. Ikke bare om fortolkning av tekster, men om møtet mellom tekst og liv.
Hos Gadamer smelter horisonter sammen, skriver man gjerne.
Den gamle teksten og det levende menneskets erfaring begynner langsomt å belyse hverandre.
Plutselig leser man ikke bare Kierkegaard.
Man leser sitt eget liv gjennom Kierkegaard.
Ikke som identifikasjon.
Men som forståelse.
Så kom det siste nivået.
Det Lundstøl kalte Gjentagelsen.
Han hentet naturligvis begrepet fra Kierkegaard.
Men hos Kierkegaard betyr gjentagelse ikke repetisjon i vanlig forstand. Det handler ikke om å kopiere noe gammelt. Gjentagelsen er noe langt mer eksistensielt.
Noe gammelt må bli nytt igjen innenfra.
Tilegnes personlig.
Leves.
Det var dette Lundstøl mente var det vanskeligste nivået i skrivekunsten.
Å skrive noe helt selvstendig.
Ikke bare rekonstruksjoner.
Ikke bare fortolkninger.
Men tekster hvor tankene virkelig var blitt ens egne.
Jeg husker fortsatt at han sa til meg, med et lite smil:
«Det kommer du aldri til å klare.»
Og kanskje hadde han på en måte rett.
For den gangen trodde jeg nok at selvstendig tenkning betydde å skape et helt nytt filosofisk system. Å skrive noe radikalt originalt løsrevet fra alle andre.
I dag tenker jeg annerledes.
For når jeg nå ser tilbake på et langt liv med sosialt arbeid, undervisning, skriving og lesning, begynner jeg å forstå noe annet om gjentagelsen.
Virkelig selvstendig tenkning oppstår sjelden helt alene.
Den vokser frem gjennom lange samtaler med andre mennesker. Med bøker. Med erfaringer. Med lidelse. Med arbeid. Med møter mellom mennesker.
Kanskje er det nettopp dette som skjer når filosofi langsomt blir levd erfaring.
Man begynner ikke lenger bare å sitere tenkerne.
Man begynner å føre samtalen videre.
Når jeg i dag skriver essayene mine om verdighet, skam, handling, barn, relasjoner eller menneskelig sårbarhet, hører jeg fortsatt ekko av mange stemmer.
Lundstøl.
Kierkegaard.
Gadamer.
Mead.
Men jeg hører også noe annet.
Sporene av mitt eget liv.
Årene i sosialt arbeid.
Møtene med mennesker.
Erfaringene av makt og avmakt.
Skammen.
Ansvaret.
Stillheten.
Og kanskje er det nettopp her gjentagelsen skjer.
Ikke som teori.
Men som eksistens.
Noen lærere gir oss kunnskap.
Andre lærer oss hvordan vi skal tenke.
Og noen ganske få lærer oss hvordan vi langsomt kan finne vår egen stemme.
Jeg tror Lundstøl forsøkte det siste.
Kanskje så han mine vansker lenge før jeg selv forsto dem. Men kanskje så han også noe annet: en måte å tenke på som ikke helt passet inn i akademiske standardformer.
Det tok meg mange år å forstå at dette ikke nødvendigvis bare var en svakhet.
Noen mennesker tenker mer assosiativt.
Mer helhetlig.
Mer eksistensielt.
Ikke alltid lineært.
Ikke alltid systematisk.
Men noen ganger med evne til å se forbindelser andre overser.
I dag hender det at jeg åpner de gamle rekonstruksjonene igjen.
Papirene er gulnet.
Språket bærer preg av en yngre mann.
Men jeg kjenner fortsatt igjen den samme lengselen etter forståelse.
Kanskje er det derfor jeg fortsatt skriver.
Ikke for å produsere teorier.
Men for å forsøke å forstå noe av det menneskelige som lett går tapt i moderne systemer.
Kanskje er det også derfor jeg stadig vender tilbake til Kierkegaards ord om gjentagelsen.
For kanskje handler et menneskeliv nettopp om dette:
At noe vi en gang bare forsto med tanken, langsomt må bli levd erfaring.
Og kanskje er det først da ordene virkelig begynner å tale med sin egen stemme.
No comments:
Post a Comment