Når skammen blir taus

Om seksuelle overgrep, verdighet og veier tilbake til livet

Det finnes erfaringer som ikke bare sårer et menneske, men som langsomt forandrer måten mennesket ser seg selv på. Seksuelle overgrep mot barn er en slik erfaring. Ikke bare fordi kroppen krenkes, men fordi selvet gradvis kan fylles av skam, taushet og mistillit. Mange som har opplevd overgrep som barn lever senere i livet med en følelse av å være annerledes, skadet eller uverdige. Noen mister troen på andre mennesker. Andre mister troen på seg selv.

I mange år arbeidet jeg med mennesker som bar slike erfaringer med seg. Senere skrev jeg også om dette i forskning og akademiske tekster. Dette blogginnlegget bygger på et tidligere bokkapittel publisert i Narratives of Risk i 2012, hvor jeg undersøkte hvordan norske incestsentre arbeider med helsefare og skam etter seksuelle overgrep i barndommen.

Men forskning alene er aldri nok når man skriver om slike temaer.

Bak teoriene finnes mennesker.

Mennesker som har sittet stille bakerst i rommet og forsøkt å ikke bli sett. Mennesker som har lært at tillit kan være farlig. Mennesker som gjennom år har båret på en hemmelighet som ingen rundt dem helt forstod.

Og kanskje er det nettopp her praktisk filosofi begynner.

Ikke i abstrakte teorier om mennesket, men i møtet med et menneske som forsøker å finne tilbake til seg selv.

Skammen som ikke finner språk

Det mest smertefulle ved seksuelle overgrep er ofte ikke bare selve handlingene. Det er skammen som følger etterpå.

Skammen setter seg i kroppen. I blikket. I stemmen. I måten man går inn i et rom på.

Mange mennesker som har vært utsatt for overgrep beskriver en følelse av å være “feil”. Ikke bare at noe galt har skjedd med dem, men at de selv er gale eller ødelagte. Dette er en av skammens mest destruktive virkninger: Den flytter skylden fra handlingen til mennesket.

I forskningen om seksuelle overgrep finner vi lange lister over psykiske og fysiske helseplager som kan følge i etterkant: angst, depresjon, selvmordstanker, rusproblemer, spisevansker, dissosiasjon, relasjonelle problemer og kroniske kroppslige symptomer.

Men bak alle diagnoser finnes det ofte noe mer grunnleggende.

En dyp eksistensiell erfaring av å ha mistet seg selv.

Den amerikanske sosiologen Thomas Scheff beskrev skam som en trussel mot menneskets sosiale bånd. Når vi skammer oss, forsøker vi å skjule oss. Vi trekker oss unna andre mennesker. Vi mister ansikt. Og når skammen blir sterk nok, begynner vi også å skjule oss for oss selv.

Jeg har møtt mennesker som nærmest har levd hele livet i en slags indre tilbaketrekning. De har fungert på utsiden. Gått på jobb. Studert. Fått barn. Smilt høflig. Men inne i dem har det vært et stille rom fylt av frykt og selvforakt.

Noen av dem hadde aldri fortalt sin historie til noen.

Den moderne risikosamfunnet

I den opprinnelige forskningen forsøkte jeg å forstå incestsentrenes arbeid i lys av det sosiologene Ulrich Beck og Anthony Giddens kalte “risikosamfunnet”.

Det moderne mennesket lever omgitt av eksperter, institusjoner og profesjonelle systemer. Vi søker hjelp hos psykologer, leger, terapeuter og sosialarbeidere. Samtidig ser vi også en økende mistillit til mange av disse systemene.

For mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn, blir dette særlig komplisert.

Overgriperne har ofte vært voksne autoritetspersoner. Foreldre. Steforeldre. Nære familiemedlemmer. Personer barnet var avhengig av.

Når den som skulle beskytte blir den som krenker, blir tillit farlig.

Derfor kan også profesjonelle hjelpere oppleves truende.

Det er lett å undervurdere hvor vanskelig det kan være for et menneske å be om hjelp når hele kroppen er fylt av skam. Richard Sennett skriver at det å be om hjelp lett kan oppleves som en form for ydmykelse. Man blir synlig i sin sårbarhet. Man mister kontroll over hvordan andre ser en.

Jeg tror mange hjelpesystemer undervurderer akkurat dette.

Vi tror ofte at mennesker automatisk søker hjelp når de har det vondt.

Slik er det ikke.

Mange skjuler sine lidelser helt til de blir uutholdelige.

Hvorfor incestsentrene ble viktige

De norske incestsentrene vokste frem på 1980-tallet fordi noen kvinner begynte å fortelle hverandre sine historier.

Det var egentlig noe ganske enkelt som skjedde.

To mennesker oppdaget at de kunne snakke sammen uten å bli fordømt.

Denne erfaringen ble starten på en hel bevegelse.

Det fascinerende ved incestsentrene var at de bygget på et annet prinsipp enn mange tradisjonelle behandlingsinstitusjoner. Mottoet var: Hjelp til selvhjelp.

Menneskene som kom dit skulle ikke først og fremst bli “behandlet”. De skulle bli møtt.

Forskjellen er større enn vi kanskje tror.

I fokusgruppeintervjuene jeg gjennomførte fortalte mange at de første gangene de kom til senteret nesten ikke klarte å snakke. Noen satt bare stille i sofaen. Andre observerte rommet forsiktig for å kjenne om det var trygt.

Dette er viktig å forstå.

For mennesker som lever med skam er trygghet ikke en selvfølge. Den må erfares langsomt.

Respekt som begynnelse

Et av de viktigste funnene i studien var betydningen av respekt.

Mange av deltakerne beskrev hvordan overgrepene hadde ødelagt deres selvbilde. De hadde lært å se seg selv gjennom overgriperens blikk.

Når et barn krenkes igjen og igjen, lærer barnet ofte at egne grenser ikke betyr noe. Etter hvert kan dette utvikle seg til en grunnleggende mangel på selvrespekt.

Derfor blir respekt fra andre mennesker avgjørende.

Ikke som tom ros.

Men som ekte menneskelig anerkjennelse.

En kvinne i studien sa:

“Å bli respektert for den jeg er. Å bli sett som den jeg er. Å bli akseptert som jeg er.”

Det høres enkelt ut.

Men for mange mennesker er dette en erfaring de nesten aldri har hatt.

Praktisk filosofi handler ofte om store ord som verdighet, frihet og menneskeverd. Men kanskje begynner disse ordene i noe langt mer konkret:

Et menneske som blir møtt uten forakt.

Et rom hvor man ikke trenger å skjule seg.

Et blikk som ikke gjør skade.

Fellesskapets helende kraft

Skam isolerer.

Derfor må heling nesten alltid skje i relasjon til andre mennesker.

Mange av deltakerne fortalte at det avgjørende ved incestsentrene var å oppdage at de ikke var alene.

Det finnes en enorm kraft i dette øyeblikket.

Øyeblikket hvor et menneske forstår:

“Det er ikke bare meg.”

Noen av kvinnene beskrev nærmest en ny familieopplevelse på senteret. Andre fortalte at de for første gang i livet opplevde å bli trodd.

Dette kan virke lite for utenforstående.

Men for et menneske som i årevis har levd med hemmelighold, kan det være livsforandrende.

Martin Buber skrev at mennesket blir til i møtet mellom “Jeg” og “Du”. Når vi behandles som objekter, mister vi noe av vår menneskelighet. Når vi møtes som subjekter, kan vi langsomt finne oss selv igjen.

Seksuelle overgrep er i sin kjerne en objektivering av et menneske.

Barnet blir brukt.

Derfor blir heling også en gjenoppdagelse av subjektivitet.

Et menneske som igjen får erfare:

“Jeg er ikke bare noe andre bruker. Jeg er et menneske.”

Å våge å føle

Mange overgrepsutsatte lærer tidlig å stenge følelsene sine inne.

Noen lærer at gråt er farlig. Andre lærer at sinne ikke er tillatt. Mange dissosierer — de kobler seg fra kroppen og følelsene for å overleve.

Men følelsene forsvinner ikke.

De legger seg bare i stillhet under overflaten.

I intervjuene beskrev flere hvordan det å begynne å snakke om overgrepene kunne utløse sterke reaksjoner: gråt, angst, selvskading eller intens skam.

En av deltakerne sa noe som gjorde sterkt inntrykk på meg:

“De føler at de har forrådt noen ved å fortelle hemmeligheten.”

Dette sier noe dypt om overgrepets psykologi.

Barnet lærer ofte å beskytte overgriperen.

Selv i voksen alder kan det derfor føles galt å fortelle sannheten.

Derfor handler terapi ikke bare om å “snakke om problemer”. Det handler også om å tåle følelsene som kommer når sannheten endelig får språk.

Tillitens langsomme vei tilbake

Kanskje er det vanskeligste etter seksuelle overgrep å lære å stole på mennesker igjen.

Når tilliten først er ødelagt i barndommen, følger mistilliten ofte med videre inn i voksenlivet. Mange blir ekstremt forsiktige. Andre blir grenseløse og sårbare for nye krenkelser.

En kvinne i studien beskrev hvordan hun igjen og igjen ble utnyttet i relasjoner fordi hun hadde lært å tilpasse seg andre mennesker. Til slutt stolte hun ikke på noen lenger.

Dette er tragisk.

For mennesket trenger tillit for å leve.

Ikke naiv tillit.

Men den grunnleggende erfaringen av at noen mennesker faktisk vil oss vel.

Anthony Giddens skriver at identitet i det moderne samfunn er et refleksivt prosjekt. Vi må hele tiden skape oss selv gjennom våre livsfortellinger. Men hvordan gjør man det når ens egen historie er fylt av skam og frykt?

Kanskje begynner det med små erfaringer.

Et menneske som lytter.

Et rom hvor man får være stille.

En relasjon hvor man kan si nei.

For mange overgrepsutsatte er det å kunne si nei faktisk en ny erfaring.

Fra problemfokus til livsmuligheter

Et interessant funn i studien var at mange ansatte ved incestsentrene etter hvert beveget seg bort fra et ensidig problemfokus.

De begynte i stedet å spørre:

Hva gir livet styrke?

Hva skaper nye erfaringer?

Hva gir håp?

Dette er også et dypt filosofisk spørsmål.

For mennesker er ikke bare summen av sine traumer.

Selv i mennesker som har opplevd stor lidelse finnes det ofte en rest av livskraft. En lengsel etter mening. En vilje til å leve.

Noen ganger ser vi dette tydeligst hos dem som har vært nærmest fortvilelsen.

Jeg har møtt mennesker som etter år med skam gradvis begynte å finne tilbake til seg selv. Ikke fordi smerten forsvant, men fordi de ikke lenger var alene om den.

Det finnes en forskjell mellom smerte og ensom smerte.

Den forskjellen kan være avgjørende.

Praktisk filosofi og menneskelig verdighet

Hva kan praktisk filosofi tilføre et slikt tema?

Kanskje først og fremst en påminnelse om at mennesker aldri bare er diagnoser eller kasusbeskrivelser.

Bak alle faglige begreper finnes et menneske som forsøker å leve videre med sin historie.

Jeg tror også praktisk filosofi minner oss om noe annet:

At menneskelig verdighet ikke forsvinner selv om et menneske krenkes.

Den kan skjules.

Den kan skades.

Den kan nesten gå tapt i skamens mørke.

Men den forsvinner ikke helt.

Derfor blir også hjelpearbeid mer enn behandlingsteknikker. Det handler om å møte mennesker på en måte som gjør det mulig å tro på egen verdi igjen.

Dette krever ikke bare kompetanse.

Det krever nærvær.

Stillhet.

Tålmodighet.

Og noen ganger motet til å tåle et annet menneskes smerte uten å trekke seg unna.

En stille avslutning

Når jeg ser tilbake på dette arbeidet i dag, er det ikke først og fremst teoriene jeg husker.

Jeg husker stemmene.

Menneskene som våget å fortelle.

Pausene i samtalene.

Stillheten etter vanskelige ord.

Og jeg husker hvor mye mot det krever å forsøke å bli et helt menneske igjen etter å ha blitt krenket som barn.

Kanskje er det derfor jeg fortsatt tenker at håp ikke først og fremst er en teori.

Håp oppstår ofte i møte med et annet menneske.

Et menneske som sier:

Du trenger ikke skjule deg her.

Referanser

Arendt, H. (1958). The human condition. Chicago: University of Chicago Press.

Baumeister, R. F., Stillwell, A. M., & Heatherton, T. F. (1994). Guilt: An interpersonal approach. Psychological Bulletin, 115(2), 243–267.

Beck, U. (1992). Risk society: Towards a new modernity. London: Sage.

Beck, U. (2007). World at risk. Cambridge: Polity Press.

Browne, A., & Finkelhor, D. (1986). Impact of child sexual abuse: A review of the research. Psychological Bulletin, 99(1), 66–77.

Buber, M. (1992). Jeg og du. Oslo: Cappelen. (Originalutgave publisert 1923)

Cooley, C. H. (2006). Human nature and the social order. New Brunswick: Transaction Publishers. (Originalutgave publisert 1902)

Giddens, A. (1990). The consequences of modernity. Cambridge: Polity Press.

Giddens, A. (1991). Modernity and self-identity. Cambridge: Polity Press.

Kaufman, G., & Raphael, L. (1996). Coming out of shame. New York: Doubleday.

Mossige, S., & Stefansen, K. (2007). Vold og overgrep mot barn og unge. Oslo: NOVA.

Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse. Trondheim: NTNU.

Sennett, R. (2003). Respect in a world of inequality. New York: W. W. Norton.

Skårderud, F. (2001). Skammens stemmer – om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tidsskrift for Den norske legeforening, 121(13), 1613–1617.

Turner, J. H., & Stets, J. E. (2005). The sociology of emotions. Cambridge: Cambridge University Press.

United Nations. (2006). The United Nations Secretary-General’s study on violence against children. Geneva: United Nations.