Når hjelpen blir et system
Refleksjoner om LAR, verdighet og det sårbare mennesket
Det finnes mennesker som bærer hele livet sitt i måten de setter seg ned på en stol.
Jeg lærte dette tidlig i sosialt arbeid.
Noen kom inn på kontoret med raske bevegelser og hard stemme, som om de hele tiden måtte forsvare seg mot noe usynlig. Andre satte seg ytterst på stolen, med blikket vendt ned mot gulvet. Mange hadde lært å lese rom før de snakket. De visste hvordan mennesker så på dem.
Rusavhengige.
LAR-pasienter.
Narkomane.
Ord som langsomt kunne spise seg inn i et menneskes selvforståelse.
Bak disse ordene fantes liv. Ikke sjelden liv preget av vold, skam, ensomhet og tap. Men også liv med håp, humor og en nesten ufattelig evne til å overleve.
Dette blogginnlegget springer ut av fagartikkelen “Being a useful puppet”, skrevet sammen med Mona Jerndahl Fineide og Ulf Dahl, om erfaringer med kommunal legemiddelassistert rehabilitering i Norge. Studien undersøkte hvordan kommunale ansatte og fastleger erfarte dagens LAR-system. Men under spørsmålene om organisering, samarbeid og behandling lå noe dypere:
Hva skjer med et menneske når hjelpen gradvis blir et system?
Den gode intensjonen
Da legemiddelassistert rehabilitering ble bygget ut i Norge, var intensjonen god. Mange opioidavhengige levde under brutale forhold. Overdoser, sykdom, kriminalitet og sosial utstøting preget hverdagen. Metadon og senere Subutex/Suboxone representerte for mange en mulighet til å overleve.
Og for noen ble det nettopp det.
Et nytt liv begynte langsomt å ta form.
Et menneske fikk bolig.
En annen fikk kontakt med barna sine igjen.
Noen sluttet å våkne hver morgen med desperat jakt etter heroin som første tanke.
Det ville være dypt urettferdig å overse dette.
LAR reddet liv.
Men samtidig vokste det frem en annen erfaring blant mange som arbeidet tett på feltet. En uro. En følelse av at noe vesentlig langsomt holdt på å gå tapt.
For mennesker trenger mer enn medisinsk stabilisering.
De trenger mening.
Tilhørighet.
Verdighet.
Når diagnosen blir identitet
Moderne helsevesen bygger på diagnoser. Diagnoser gir tilgang til behandling, rettigheter og hjelp. De gjør lidelse forståelig.
Men diagnoser kan også bli identiteter.
I artikkelen beskrev vi hvordan den medisinske forståelsen av rusavhengighet hadde fått en stadig sterkere posisjon. Avhengighet ble forstått som sykdom. På mange måter var dette et fremskritt. Moralisme og fordømmelse kunne erstattes av behandling.
Likevel oppstod et paradoks.
For dersom mennesket først og fremst blir forstått som kronisk sykt, kan også håpet om forandring bli svakere.
Jeg har møtt mennesker som nesten ikke lenger klarte å omtale seg selv på andre måter enn gjennom diagnosen sin.
«Jeg er rusmisbruker.»
«Jeg er LAR-pasient.»
«Jeg er ødelagt.»
Ordene satte seg fast.
Den danske filosofen Svend Brinkmann skriver om hvordan moderne samfunn stadig oftere gjør menneskelige problemer til sykdommer. Noen ganger er dette nødvendig. Men det kan også føre til at mennesket mister opplevelsen av å være aktør i eget liv.
Det er en farlig form for passivitet.
Ikke fordi mennesker med rusavhengighet mangler lidelse. Tvert imot. Men fordi et menneske aldri fullt ut kan forstås som bare sin sykdom.
Et menneske er alltid mer enn sin diagnose.
Skammen
Rusavhengighet er tett forbundet med skam.
Ikke bare samfunnets skam, men den stille, indre skammen.
Den som setter seg i kroppen.
I stemmen.
I blikket.
Erving Goffman beskrev stigma som en prosess hvor enkelte mennesker gradvis reduseres til én negativ egenskap. Når det skjer, blir resten av mennesket vanskelig å få øye på.
Jeg husker en mann jeg møtte for mange år siden. Han var kjent som vanskelig. Mange gruet seg til samtaler med ham. Han kunne bli aggressiv når han følte seg presset.
En dag kom han stille inn på kontoret mitt med et gammelt fotografi i hånden.
Det viste ham og datteren da hun var liten.
«Hun vil ikke møte meg lenger», sa han.
Så ble det stille.
I slike øyeblikk faller kategoriene sammen.
Da ser man ikke lenger «rusmisbrukeren».
Man ser et menneske som sørger.
Kanskje er det nettopp dette skammen gjør vanskelig: å tro at man fortsatt kan bli sett som et helt menneske.
Kontrollens språk
Alle hjelpeapparater inneholder kontroll.
Det er nødvendig. Samfunnet må forvalte medisiner forsvarlig. Regler må finnes. Urinprøver, avtaler og prosedyrer har sin plass.
Men kontroll har sitt eget språk.
Og dersom dette språket blir enerådende, skjer det noe med relasjonen mellom mennesker.
I studien vår beskrev flere ansatte hvordan den medisinske og kontrollerende siden av LAR-systemet hadde blitt for dominerende. Livsmestring, relasjoner og rehabilitering fikk mindre plass.
Det er ikke bare et organisatorisk problem.
Det er også et menneskelig problem.
For hvilke spørsmål begynner vi å stille når kontrollen overtar?
Har du tatt medisinen?
Har du levert urinprøven?
Har du fulgt reglene?
Alle disse spørsmålene kan være nødvendige.
Men de er ikke nok.
Martin Buber skrev at mennesker enten kan møtes som et «Du» eller som et «Det». Når et menneske først og fremst blir et objekt for kontroll, begynner noe av menneskeligheten å forsvinne.
Personen blir en sak.
En journal.
Et behandlingsløp.
Og kanskje er det nettopp her mange hjelpere kjenner sitt eget ubehag. Ikke fordi de mangler omsorg, men fordi de merker hvordan systemer gradvis former blikket deres.
I vår studie beskrev enkelte fastleger seg selv som «nyttige marionetter» i systemet.
Det er en formulering fylt av slitasje.
Som om også hjelperen langsomt mister seg selv.
Ensomheten
Noe av det mest slående i forskningen var hvor mye ensomhet som omgav dette feltet.
Mange LAR-brukere levde isolerte liv, selv etter mange år i behandling. Rusen kunne være redusert, men ensomheten bestod.
Det finnes former for ensomhet som ikke forsvinner selv om kroppen blir stabil.
Ensomheten etter tapte år.
Tapte relasjoner.
Tapte muligheter.
Men også hjelperne kunne stå alene.
Mange fastleger hadde bare én eller noen få LAR-pasienter. De stod ofte uten sterke faglige fellesskap rundt seg. Samtidig møtte de mennesker med svært sammensatte problemer:
Rus.
Traumer.
Psykisk sykdom.
Aggresjon.
Fortvilelse.
Håp.
Alt samtidig.
Ingen profesjon kan bære dette alene.
Normaliseringens paradoks
LAR-systemet hadde også et ideal om normalisering. Pasientene skulle bruke vanlige helsetjenester og leve mest mulig ordinære liv.
Tanken var god.
Men normalisering er vanskelig.
For hva betyr egentlig et normalt liv for et menneske som i mange år har levd i utenforskap?
Noen ganger kan selve normaliseringsidealet bli en ny byrde.
Mennesket forventes å fungere som alle andre, samtidig som livet fortsatt er preget av skam, uro og sosial sårbarhet.
Da kan nederlaget bli enda tyngre.
Praktisk filosofi minner oss om noe viktig her:
Menneskelige liv kan ikke standardiseres.
Ingen prosedyrer kan fullt ut fange menneskets kompleksitet.
Verdighet
Gjennom mange år i sosialt arbeid lærte jeg at verdighet sjelden handler om store ord.
Verdighet finnes ofte i små øyeblikk.
I måten et menneske blir møtt på.
I stemmen som ikke fordømmer.
I stillheten som tåler smerte uten å trekke seg unna.
Noen ganger tenker jeg at moderne systemer undervurderer betydningen av slike øyeblikk. Vi snakker mye om behandling, metoder og evidens. Alt dette er viktig. Men mennesker lever ikke bare av behandling.
De lever også av erfaringen av å være betydningsfulle for noen.
Et menneske kan overleve lenge på svært lite håp dersom det fortsatt føler seg sett.
Det sårbare mennesket
Kanskje er det dette hele diskusjonen om LAR til syvende og sist handler om:
Hvordan ser vi på det sårbare mennesket?
Er et menneske først og fremst summen av sine problemer?
Eller finnes det noe i mennesket som ikke kan reduseres til diagnose, journal eller behandlingssystem?
Hannah Arendt skrev at ethvert menneske bærer muligheten for en ny begynnelse. Jeg tror dette er avgjørende også i møte med rusavhengighet.
Ikke fordi alle historier ender godt.
Det gjør de ikke.
Men fordi håpet om menneskelig forandring aldri helt må forsvinne.
Et samfunn som mister dette håpet, begynner også å miste noe av sin egen menneskelighet.
Å bli sett igjen
Jeg har ofte tenkt at virkelig rehabilitering kanskje begynner i et ganske stille øyeblikk.
Ikke nødvendigvis når medisinen virker.
Ikke når skjemaene er fylt ut.
Men i det øyeblikket et menneske opplever at det fortsatt finnes noen som ser mer enn problemene.
Noen som ser et menneske bak stigmaet.
Bak diagnosen.
Bak skammen.
For mennesker forandrer seg ofte i møte med hvordan de blir sett.
Ikke raskt.
Ikke enkelt.
Men noen ganger skjer det noe avgjørende når et menneske ikke lenger bare blir behandlet som et problem som skal håndteres.
Kanskje er det nettopp her praktisk filosofi begynner.
I forsøket på å holde fast ved mennesket – også når systemene rundt oss blir stadig større.
Avslutning
Da vi skrev forskningsartikkelen om legemiddelassistert rehabilitering, handlet den på overflaten om organisering, samarbeid og profesjonsroller.
Men under dette lå et annet spørsmål.
Et mer stille spørsmål.
Hvordan møter vi mennesker som lenge har levd utenfor fellesskapet?
Det spørsmålet kan ingen retningslinjer fullt ut besvare.
For til slutt avgjøres det ikke bare av systemene våre.
Det avgjøres av blikket vårt.
Av språket vårt.
Av tålmodigheten vår.
Og kanskje aller mest av om vi fortsatt klarer å tro at et menneske er mer enn det livet har gjort med det.
Referanser
Abbott, A. (1988). The system of professions: An essay on the division of expert labor. Chicago: University of Chicago Press.
Bramness, J. G., Clausen, T., Ravndal, E., & Waal, H. (2012). LAR-forskning 2011 (SERAF Rapport 2/2012). Universitetet i Oslo.
Brekke, M., Vetlesen, A., Høiby, L., & Skeie, I. (2010). Livskvalitet hos pasienter i legemiddelassistert rehabilitering. Tidsskrift for Den norske legeforening, 130, 1340–1342.
Brinkmann, S. (2012). Det diagnosticerende liv: Sykdom uten grenser. Århus: Forlaget Klim.
Buber, M. (1992). Jeg og du. Oslo: Cappelen.
Fineide, M. J. (2012). Controlled by knowledge: A study of two clinical pathways in mental healthcare. Karlstad University Studies.
Frank, V. A., & Bjerge, B. (2011). Empowerment in drug treatment: Dilemmas in implementing policy in welfare institutions. Social Science & Medicine, 73, 201–208.
Goffman, E. (1963). Stigma: Notes on the management of spoiled identity. Englewood Cliffs: Prentice-Hall.
Hannah Arendt. (1996). Menneskets vilkår. Oslo: Bokklubben.
Nygård, R. (2007). Aktør eller brikke? Søkelys på menneskets selvforståelse. Oslo: Cappelen.
Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse (Doktoravhandling). NTNU, Trondheim.
Pettersen, K. T. (2013). Working with dignity: A study of the work done within Norwegian incest centres. Social Work & Social Sciences Review, 16, 101–112.
Pettersen, K.T,, Mona Jerndahl Fineide, og Ulf Dahl (2014); Being a Useful Puppet. Social Work and Social Science Review, 17(2), 212-225.
Waal, H., Brekke, M., Clausen, T., Lindbæk, M., Rosta, J., Skeie, I., & Aasland, O. G. (2012). Fastlegers syn på legemiddelassistert rehabilitering. Tidsskrift for Den norske legeforening, 132, 1861–1866.
Wolfensberger, W. (1972). The principle of normalization in human services. Toronto: National Institute on Mental Retardation.
Hvordan møter vi mennesker som lenge har levd utenfor fellesskapet?
No comments:
Post a Comment