Skammens stille språk

Om krenkelse, kropp og verdighet

Det finnes erfaringer i menneskelivet som nesten ikke lar seg bære frem i språket. Ikke fordi ordene mangler, men fordi selve erfaringen har lært mennesket å tie.

Skam er en slik erfaring.

Den lever ofte i det stille.
I blikket som senkes.
I kroppen som trekker seg sammen.
I stemmen som blir svakere akkurat idet samtalen nærmer seg det som gjør mest vondt.

Gjennom mange år i sosialt arbeid møtte jeg mennesker som bar på denne stillheten. Barn, ungdommer og voksne som hadde vært utsatt for krenkelser, vold eller seksuelle overgrep. Mange av dem fortalte ikke først om det de hadde opplevd. De fortalte om ensomhet. Om uro i kroppen. Om vansker med nærhet. Om problemer med mat. Om søvnløse netter. Om følelsen av å være annerledes.

Først senere forstod jeg hvor ofte skammen lå under alt dette som en skjult grunnstemning i livet.

Skammen arbeider i det skjulte. Den flytter møbler i et menneskes indre liv mens ingen ser det. Den bestemmer hvor nær man tør stå andre mennesker. Hvor høyt man våger å le. Hvor mye plass man tillater seg å ta i verden.

Og kanskje er det nettopp dette som gjør skam så vanskelig å arbeide med.

Skyld handler ofte om noe vi har gjort.
Skam handler om hvem vi opplever at vi er.

I min fagartikkel A Study of Shame from Sexual Abuse Within the Context of a Norwegian Incest Center forsøkte jeg å utforske hvordan mennesker som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep beskrev skammens erfaringer i sine egne liv. Studien bygget på fokusgruppeintervjuer med kvinner og menn ved et norsk incestsenter.

Men bak forskningens språk og kategorier levde det mennesker av kjøtt og blod. Mennesker som våget å sette ord på det som ofte har vært skjult gjennom et helt liv.

Dette blogginnlegget er derfor ikke bare en presentasjon av forskning. Det er også et forsøk på å forstå noe av skammens menneskelige og eksistensielle dybde. Ikke som teori alene, men som levd erfaring.

Når mennesket begynner å skjule seg

Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum skrev at skam ofte handler om ønsket om å skjule sin menneskelighet. Mennesket forsøker å gjemme det som oppleves som utilstrekkelig, skittent eller uverdig.

Dette stemmer dypt med erfaringene fra sosialt arbeid.

Jeg husker fortsatt noen av menneskene jeg møtte tidlig i mitt arbeid. Ikke nødvendigvis ansiktene. Men måten de satt på. Hvordan enkelte nesten gjorde seg mindre i stolen. Hvordan blikket falt mot gulvet når ordene nærmet seg det som var vanskeligst å si.

Allerede da begynte jeg å forstå at skam ikke bare er en følelse.

Den er en måte å eksistere i verden på.

Mennesker som bærer sterk skam forsøker ofte å gjøre seg usynlige. Noen trekker seg bort fra andre mennesker. Andre skjuler seg bak flinkhet, arbeid eller prestasjoner. Enkelte utvikler perfeksjonisme som en livsstrategi. Andre tyr til rus, selvskading eller destruktive relasjoner.

Mange lever hele livet med en stille overbevisning om ikke å være verdige kjærlighet.

Dette er kanskje skammens mest tragiske virkning:
Den angriper ikke bare handlingene våre. Den angriper selvet.

Kroppen husker det språket glemmer

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg i studien, var hvor ofte deltakerne snakket om kroppen. Kroppen var faktisk det temaet som ble nevnt flest ganger i intervjuene.

Det er ikke tilfeldig.

Traumer lever ikke bare som minner i tankene. De lever også i kroppen.

Mange av deltakerne beskrev kroppen som «skitten», «ødelagt» eller «skamfull». Enkelte fortalte at de ikke orket å forholde seg til kroppen sin i det hele tatt.

Jeg har ofte tenkt at kroppen husker det språket forsøker å glemme.

Et menneske kan si:
«Det er lenge siden.»
Men kroppen kan fortsatt reagere som om faren er nær.

Noen tåler ikke berøring. Andre unngår speil. Enkelte får angst hos lege eller tannlege. Noen dissosierer under intimitet. Andre lever med konstant uro i kroppen uten helt å forstå hvorfor.

Den norske legen Anna Luise Kirkengen har skrevet sterkt om hvordan krenkelser «skrives inn i kroppen». Livshistorien setter spor i pust, muskulatur, nervesystem og selvopplevelse.

Dette er viktig å forstå i møte med mennesker som bærer traumer.

For dersom kroppen en gang lærte at verden var farlig, hjelper det lite å møte mennesket kun med rasjonelle forklaringer. Kroppen må langsomt få erfare trygghet igjen.

Skammen over den som ikke beskyttet

Et av de mest smertefulle funnene i studien handlet om forholdet til mødrene. Flere av deltakerne beskrev faktisk sterkere skam knyttet til mor enn til faren som hadde begått overgrepene.

Det kan virke paradoksalt.

Men når man lytter dypere, blir noe viktig synlig.

Mange av kvinnene beskrev ikke bare overgrepene som traumatiske. De beskrev også smerten ved ikke å ha blitt beskyttet. Smerten ved at mor så — men ikke grep inn. Eller kanskje ikke orket å se.

Et barn er fullstendig avhengig av sine omsorgspersoner. Derfor vender skammen seg ofte innover mot barnet selv i stedet for utover mot den voksne som sviktet.

Dette skaper en smertefull splittelse.

«Jeg er sint.»
«Jeg er skuffet.»
«Jeg skammer meg over henne.»
«Men jeg må fortsatt beskytte henne.»

Jeg har sett denne dobbeltheten mange ganger gjennom årene. Voksne mennesker som fortsatt forsøker å beskytte foreldrene sine, selv etter alvorlige krenkelser.

Ikke fordi det som skjedde var lite alvorlig.
Men fordi kjærlighet og tilknytning er så grunnleggende i menneskelivet.

Kanskje er dette noe av det mest tragiske ved skam:

Den skyldige føler ofte mindre skam enn den uskyldige.

Når maten blir et språk

Mange av deltakerne snakket også om forholdet til mat.

Noen spiste for lite. Andre for mye. For enkelte handlet dette om kontroll. Dersom kroppen en gang hadde vært kontrollert av andre, kunne kontroll over mat bli et forsøk på å gjenvinne makt over seg selv.

Jeg husker en ung kvinne jeg møtte tidlig i min yrkeskarriere. Hun var så tynn at ansiktet nesten virket gjennomsiktig. Under en samtale sa hun stille:

«Når jeg er sulten, føler jeg meg sterk.»

Jeg har aldri glemt den setningen.

For bak sykdommen levde et menneske som forsøkte å beskytte seg mot hjelpeløshet og indre kaos.

Mat handlet ikke bare om mat.
Kroppen handlet ikke bare om kropp.

Det handlet om verdighet. Om kontroll. Om retten til å eie seg selv.

Intimitetens vanskelige landskap

Mange av deltakerne beskrev seksualitet og nærhet som vanskelig. Erotiske relasjoner var ofte preget av avstand, kvalme, dissosiasjon eller skam.

Noen beskrev hvordan de «forsvant» under sex. Andre unngikk blikkontakt. Enkelte fortalte at kroppen reagerte med frykt selv om de elsket partneren sin.

Dette er dypt tragisk.

For seksualitet skulle egentlig være knyttet til tillit, nærhet og gjensidighet. Men når seksualitet tidlig forbindes med krenkelse og maktmisbruk, blir kroppen et sted hvor gamle erfaringer vekkes til live igjen og igjen.

Her må hjelpere møte mennesker med stor varsomhet.

Ikke med krav om normalitet.
Ikke med prestasjonstenkning.
Men med respekt for hvor dypt slike erfaringer kan sitte i kroppen.

Mennesker trenger tid til å gjenerobre sin egen kropp.

Skammens taushet

Skammen elsker tausheten.

Derfor er språk så viktig.

Mange av deltakerne beskrev hvor avgjørende det var å møte mennesker som tålte å høre deres historier uten å vende seg bort.

Dette minner meg om Martin Bubers filosofi om møtet mellom mennesker. Vi blir til i relasjonen. Vi formes av måten vi blir sett på.

Et menneske som lever med skam trenger ikke først og fremst forklaringer. Det trenger erfaringen av å bli møtt uten forakt.

Kanskje er dette noe av hjelpekunstens dypeste oppgaver.

Å være nær et annet menneskes smerte uten å trekke seg unna.

Jeg husker en kvinne som etter lang tids terapi sa:

«Dette er første gang jeg har fortalt hele historien uten å føle at jeg må passe på den andre.»

Det er en setning jeg ofte har båret med meg.

For mange traumatiserte mennesker bruker enorme krefter på å beskytte omgivelsene mot sin egen smerte. Når de endelig møter noen som tåler å høre, kan noe langsomt begynne å løsne.

Praktisk filosofi og menneskelig verdighet

Praktisk filosofi handler ikke bare om teorier. Den handler om hvordan vi lever med hverandre.

Hvordan møter vi et menneske som skammer seg?

Hvordan møter vi et menneske som ikke lenger klarer å møte sitt eget blikk?

Jeg tror hjelpekunstens dypeste oppgave begynner akkurat der.

Ikke å reparere mennesker.
Ikke å produsere raske løsninger.
Men å være til stede på en måte som gjør det mulig for et menneske å vende tilbake til seg selv.

Søren Kierkegaard skrev at menneskets dypeste fortvilelse kan være ikke å ville være seg selv. Skammen skaper ofte nettopp en slik fortvilelse. Mennesket forsøker å skjule seg fra sitt eget liv.

Heling handler derfor kanskje ikke bare om symptomreduksjon.

Det handler om forsoning.

Om langsomt å våge å si:

«Det som skjedde med meg, er ikke hele sannheten om hvem jeg er.»

Motet til å løfte blikket igjen

I studien sa en av kvinnene noe som har blitt værende hos meg gjennom mange år. Hun sa at arbeidet med skam krevde mot. Mot til å stå ved et veiskille uten å vite hvordan livet ville bli dersom skammen en dag slapp taket.

Det er en dyp innsikt.

For noen mennesker blir skammen nesten en identitet. Den har vært der så lenge at livet uten den virker fremmed.

Likevel har jeg sett mennesker finne veien tilbake til seg selv.

Ikke raskt.
Ikke uten smerte.
Men langsomt.

Jeg har sett mennesker som nesten ikke klarte å løfte blikket, begynne å møte andre med åpenhet. Jeg har sett mennesker som hatet kroppen sin, begynne å ta vare på seg selv. Jeg har sett mennesker som levde i taushet, våge å fortelle sin historie.

Ikke fordi smerten forsvant helt.
Men fordi skammen ikke lenger fikk eie hele deres menneskeverd.

Avslutning

Kanskje er dette noe av det viktigste vi kan gi et annet menneske:

Et rom hvor det ikke lenger behøver å skjule seg.

Ikke bli reparert.
Ikke analysert i stykker.
Ikke gjort til et prosjekt.

Bare møtt.

For bak skammen finnes fortsatt et menneske som lengter etter å bli sett uten frykt.

Og kanskje begynner all virkelig heling akkurat der.

I det stille øyeblikket hvor et menneske langsomt våger å løfte blikket igjen.

Referanser

Andrews, B. (1997). Bodily shame in relation to abuse in childhood and bulimia: A preliminary investigation. British Journal of Clinical Psychology, 36, 41–49.

Buber, M. (1992). Jeg og du. Oslo: Cappelen.

Gilbert, P., & Miles, J. (Red.). (2002). Body shame: Conceptualisation, research and treatment. Hove: Brunner-Routledge.

Johnson, A. (2006). Healing shame. The Humanistic Psychologist, 34(3), 223–242.

Kaufman, G. (1989). The psychology of shame. New York: Springer.

Kierkegaard, S. (1995). Sykdommen til døden. Oslo: Gyldendal.

Kirkengen, A. L. (2001). Inscribed bodies: Health impact of childhood sexual abuse. Dordrecht: Kluwer Academic Publishers.

Lewis, H. B. (1971). Shame and guilt in neurosis. New York: International Universities Press.

Nussbaum, M. C. (2004). Hiding from humanity: Disgust, shame, and the law. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse. Trondheim: NTNU.

Pettersen, K. T. (2013). A study of shame from sexual abuse within the context of a Norwegian incest center. Journal of Child Sexual Abuse, 22(6), 677–694.

Retzinger, S. M. (1991). Violent emotions: Shame and rage in marital quarrels. Newbury Park, CA: Sage.

Scheff, T. J. (2003). Shame in self and society. Symbolic Interaction, 26(2), 239–262.

Skårderud, F. (2001). Skammens stemmer—om taushet, veltalenhet og raseri i behandlingsrommet. Tidsskrift for Den norske legeforening, 121(13), 1613–1617.

Tangney, J. P., & Dearing, R. L. (2002). Shame and guilt. New York: Guilford Press.