Faglig skjønn – når sosialt arbeid blir mer enn regler

Det finnes ord i sosialt arbeid som virker enkle helt til man begynner å leve dem ut i praksis. «Faglig skjønn» er et slikt ord. På papiret kan det beskrives med noen få linjer: vurderinger som ikke fullt ut kan avgjøres av lover, regler eller standardiserte prosedyrer. Men i virkeligheten rommer faglig skjønn noe langt mer krevende. Det handler om mennesker. Om makt. Om ansvar. Om tvil. Og kanskje først og fremst om hvordan vi forsøker å handle rett i situasjoner hvor det ikke finnes enkle svar.

I mange år arbeidet jeg i sosialt arbeid og barnevern før jeg senere underviste studenter ved høgskolen. Jeg oppdaget tidlig at det var mulig å lære lover, rundskriv og regler. Det kunne studentene tilegne seg gjennom bøker og forelesninger. Men det var langt vanskeligere å lære det som skjer i møtet mellom mennesker når ingen regel alene kan fortelle hva som er riktig å gjøre.

For der begynner skjønnet.

Denne teksten bygger på tidligere forelesninger om faglig skjønn i sosialtjenesten. Men temaet er like aktuelt i dag som den gangen. Kanskje enda mer aktuelt. For samtidig som moderne velferdssystemer ønsker standardisering, kontroll og likebehandling, møter sosialarbeideren fortsatt mennesker hvis liv ikke passer inn i standardiserte skjemaer.

Og nettopp der oppstår spenningen mellom system og menneske.

Hva betyr egentlig skjønn?

Ordet «skjønn» har en interessant dobbel betydning i norsk språk. På den ene siden betyr det dømmekraft, vurderingsevne og forståelse. På den andre siden peker ordet mot det skjønne – det som fremstår harmonisk, vakkert eller meningsfullt. Kanskje er det ikke tilfeldig at disse betydningene ligger så nær hverandre.

For godt faglig skjønn handler ikke bare om tekniske vurderinger. Det handler også om menneskelig klokskap.

I sosialt arbeid brukes skjønn særlig når regler må tolkes og anvendes på konkrete livssituasjoner. Noen ganger er reglene tydelige, men må tilpasses individuelle forhold. Andre ganger er situasjonen så kompleks at ingen regel på forhånd kan avgjøre hva som er riktig handling.

Skjønn blir dermed nødvendig fordi mennesker ikke er standardiserte størrelser.

To familier kan ha samme inntekt og likevel leve under helt forskjellige forhold. To ungdommer kan ha samme diagnose, men helt ulik livshistorie. To barn kan vise samme atferd, men bære på helt forskjellige erfaringer av frykt, vold eller omsorgssvikt.

Derfor kan ikke sosialt arbeid reduseres til matematikk.

Mellom regler og menneskeliv

I forelesningen ble det skilt mellom positivt og negativt skjønn.

Det positive skjønnet handler om friheten den profesjonelle trenger for å finne den beste løsningen i den enkelte situasjon. Det negative skjønnet handler om grensene lovverket setter for denne friheten.

Dette er en viktig forskjell.

For sosialarbeideren står aldri helt fri. Skjønnet utøves innenfor lover, rundskriv, økonomiske rammer og politiske prioriteringer. Samtidig vil ingen lov kunne forutse alle menneskelige situasjoner.

Derfor blir sosialt arbeid alltid en balansegang mellom regelverk og menneskelig virkelighet.

Dette minner oss om noe grunnleggende i hermeneutisk filosofi. Hans-Georg Gadamer skrev at forståelse aldri er mekanisk anvendelse av regler. Forståelse er alltid fortolkning. Vi møter verden med erfaringer, verdier og forforståelser som påvirker hvordan vi tolker det vi ser.

Slik er det også i sosialt arbeid.

To sosialarbeidere kan lese samme journal og komme til ulike vurderinger. Ikke nødvendigvis fordi den ene er faglig svakere enn den andre, men fordi mennesker alltid tolker virkeligheten gjennom ulike erfaringer og verdihorisonter.

Dette gjør skjønnet både nødvendig og problematisk.

Det faglige skjønnets forutsetninger

I forelesningen beskrives flere forutsetninger for faglig skjønn: situasjonsinnsikt, teoretisk kunnskap, praktisk erfaring og evnen til å være til stede med et totalt engasjement.

Dette er interessant fordi det viser at faglig skjønn ikke bare handler om kunnskap alene.

En sosialarbeider kan kunne lovverket perfekt og samtidig mangle evnen til å forstå mennesket foran seg. På samme måte kan et sterkt personlig engasjement bli farlig dersom det ikke balanseres av faglig refleksjon og kritisk tenkning.

Godt skjønn krever derfor både nærhet og avstand.

Man må kunne leve seg inn i menneskers liv uten å miste evnen til kritisk vurdering. Man må kunne kjenne medfølelse uten å bli blind for konsekvenser. Man må kunne forstå lidelse uten å romantisere den.

Dette er noe av det vanskeligste i profesjonelt hjelpearbeid.

Aristoteles beskrev dette gjennom begrepet phronesis – praktisk klokskap. Det handler ikke om teoretisk kunnskap alene, men om evnen til å handle godt i konkrete situasjoner. Praktisk klokskap utvikles ikke først og fremst gjennom bøker, men gjennom erfaring, refleksjon og menneskelige møter.

Kanskje er det nettopp dette som kjennetegner modne profesjonsutøvere.

Ikke at de alltid vet hva som er riktig.

Men at de har lært å leve med usikkerheten uten å flykte fra ansvaret.

Skjønnets mørke sider

Selv om skjønn er nødvendig, har det også problematiske sider. Dette var et sentralt tema i forelesningen.

Den første utfordringen handler om asymmetri.

Den som fordeler ressurser, har makt over den andre. Sosialarbeideren kan innvilge eller avslå støtte. Kan stille krav. Kan trekke tilbake hjelp. Den som søker hjelp, er ofte i en sårbar situasjon og vet ikke alltid hva som skal til for å få bistand.

Dermed oppstår et grunnleggende maktforhold.

Dette er viktig å erkjenne, fordi sosialt arbeid ofte beskriver seg selv i varme og omsorgsfulle ord. Men bak omsorgen finnes også kontroll. Bak hjelpen finnes også myndighet.

Michel Foucault ville sagt at makt ikke først og fremst utøves gjennom tvang, men gjennom subtile former for regulering, vurdering og normalisering.

Sosialarbeideren blir dermed ikke bare hjelper, men også portvakt til velferdsstatens ressurser.

En annen utfordring handler om grenseløshet. Når «helhetlige vurderinger» blir idealet, kan nesten alt bli relevant informasjon. Økonomi, familieforhold, psykisk helse, relasjoner, rus, oppvekst, bolig, nettverk og livsstil trekkes inn i vurderingen.

Men hvor går grensen?

Når blir hjelpen invaderende?

Når går omsorg over i kontroll?

Dette er spørsmål sosialt arbeid aldri fullt ut kan slippe unna.

Likebehandling og forskjellsbehandling

Kanskje det mest interessante i forelesningen er eksemplene fra undersøkelser av sosialkontor i Norge.

De samme fiktive sakene ble presentert for ulike sosialkontor. Resultatene viste enorme variasjoner i vedtakene.

Noen fikk avslag. Andre fikk betydelig støtte. Beløpene varierte dramatisk mellom ulike kontorer.

Dette viser hvor vanskelig forholdet mellom individuell vurdering og likebehandling egentlig er.

På den ene siden sier loven at hver sak skal vurderes individuelt. På den andre siden forventer vi rettssikkerhet og lik behandling.

Men hvordan kan mennesker behandles likt når mennesker aldri er helt like?

Dette er et grunnleggende dilemma i velferdsstaten.

For sterk standardisering kan føre til umenneskelig rigiditet. Men for mye skjønn kan føre til vilkårlighet.

Derfor lever sosialt arbeid konstant i spenningen mellom fleksibilitet og rettssikkerhet.

Verdier skjuler seg i skjønnet

Noe av det mest tankevekkende i forelesningen er påpekningen av at skjønnsutøvelse ofte styres av private verdier uten at profesjonsutøveren selv er fullt klar over det.

Dette er en ubehagelig erkjennelse.

Vi liker å tro at profesjonelle beslutninger er objektive. Men i praksis påvirkes vurderinger av personlige erfaringer, moralske oppfatninger, kulturelle normer og politiske holdninger.

Hva er et «ansvarlig» liv?

Hva er «rimelige» behov?

Hva er «forsvarlig» levestandard?

Svarene på slike spørsmål er aldri helt verdinøytrale.

Et enkelt eksempel fra forelesningen illustrerer dette tydelig: Skal Leif selge bilen sin før familien får sosialhjelp?

Noen vil si ja. Bilen er en økonomisk ressurs som bør realiseres.

Andre vil si nei. Bilen gjør det mulig å komme på jobb og delta sosialt i samfunnet.

Begge vurderingene kan forsvares faglig. Men de bygger også på ulike verdier og ulike forestillinger om rettferdighet.

Dermed blir faglig skjønn aldri bare fag.

Det blir også etisk og politisk.

Profesjonell klokskap

Her kommer vi kanskje til kjernen i hele spørsmålet.

Hva er egentlig godt faglig skjønn?

I forelesningen siteres Herdis Alsvåg: «Faglig skjønn vil si å handle godt, riktig og hensiktsmessig i forhold til pasienter og klienter. En person som handler slik, betegnes som klok.»

Jeg tror dette er viktig.

For moderne profesjoner snakker ofte mer om prosedyrer enn klokskap. Mer om dokumentasjon enn dømmekraft. Mer om kontroll enn visdom.

Men mennesker kan ikke møtes fullt ut gjennom prosedyrer alene.

Det finnes øyeblikk i sosialt arbeid hvor ingen manual kan gi svaret. Øyeblikk hvor man må stå i usikkerheten og likevel handle.

Da blir spørsmålet ikke bare: «Hva sier regelen?»

Men også:

Hva er det menneskelige her?

Hva ivaretar verdighet?

Hva er rettferdig?

Hva er klokt?

Skjønn og offentlighet

Forelesningen peker også på noe svært viktig: En riktig beslutning handler ikke bare om å følge loven, men om at beslutningen skal kunne forsvares i en fri offentlig debatt.

Dette er en dyp demokratisk tanke.

Faglig skjønn kan ikke gjemme seg bak profesjonell autoritet alene. Det må kunne begrunnes offentlig.

Dette minner oss om Hannah Arendts tanker om politikk og offentlighet. For Arendt oppstår ansvar når mennesker trer fram i det offentlige rom og står til ansvar for sine handlinger og vurderinger.

Slik sett er faglig skjønn ikke bare et individuelt anliggende.

Det er også et demokratisk spørsmål.

Hvordan skal samfunnet kontrollere makten som ligger i profesjonelt skjønn?

Hvordan sikrer vi rettssikkerhet uten å miste menneskelig fleksibilitet?

Hvordan unngår vi både byråkratisk kulde og privat vilkårlighet?

Dette er spørsmål som aldri får endelige svar.

Mellom menneske og system

Gjennom mange år i sosialt arbeid opplevde jeg at de fleste sosialarbeidere ønsket å hjelpe mennesker. Men jeg opplevde også hvor vanskelig det kunne være å balansere omsorg, regler, økonomiske rammer og politiske føringer.

Noen ganger var det lett å kjenne på utilstrekkelighet.

Andre ganger på tvil.

Og noen ganger på den ubehagelige følelsen av å ha makt over andre menneskers liv.

Kanskje er det nettopp derfor refleksjon er så avgjørende i sosialt arbeid. Ikke bare faglig refleksjon, men også etisk og filosofisk refleksjon.

For uten refleksjon kan skjønnet stivne til rutiner, private fordommer eller skjult maktutøvelse.

Men med refleksjon kan skjønnet kanskje bli noe annet:

En form for menneskelig dømmekraft som forsøker å holde sammen rettferdighet, kunnskap og verdighet.

Avslutning

Faglig skjønn vil alltid være problematisk.

Men det vil også alltid være nødvendig.

For mennesker lar seg ikke redusere til skjemaer.

Ingen lov kan fullt ut beskrive sorg, skam, frykt, håp eller menneskelig sårbarhet. Ingen standard kan fullt ut avgjøre hva som er rett handling i møte med et menneske som trenger hjelp.

Derfor trenger sosialt arbeid fortsatt mennesker som kan tenke, tvile, lytte og vurdere.

Ikke perfekte mennesker.

Men mennesker som forsøker å handle klokt.

Kanskje er det nettopp dette faglig skjønn til slutt handler om:

Å våge å stå i spenningen mellom system og menneske uten å miste blikket for den andres verdighet.

Og kanskje begynner virkelig profesjonell klokskap akkurat der.

Referanser

Alsvåg, H. (2002). Klinisk skjønn. I I. T. Bjørk, S. Helseth & F. Nortvedt (Red.), Møte med pasient og sykepleier (s. 207–227). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Andenæs, K. (1992). Sosialomsorg i gode og onde dager. Oslo: Tano.

Arendt, H. (1996). Vita activa: Det virksomme liv. Oslo: Pax Forlag.

Eriksen, E. O. (2001). Demokratiets sorte hull: Om spenningen mellom fag og politikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt Forlag.

Foucault, M. (1999). Overvåkning og straff. Oslo: Gyldendal.

Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode. Oslo: Pax Forlag.

Hansen, J. I. (Red.). (1998). Vilkår for sosialt arbeid. Oslo: Norges forskningsråd.

Kokkinn, J. (1998). Profesjonelt sosialt arbeid. Oslo: Tano Aschehoug.

Terum, L. I. (1997). Portvakt i velferdsstaten. Nordisk Sosialt Arbeid, 17(1), 19–28.

Terum, L. I. (2003). Portvakt i velferdsstaten. Oslo: Kommuneforlaget.

Terum, L. I., & Nergård, T. B. (2001). Uførepensjon og likebehandling. I A.-H. Bay mfl. (Red.), Virker velferdsstaten? Oslo: Høyskoleforlaget.

Tvetene, K. G., & Stolanowski, P.-A. (2005). Har vi råd mamma? Om inntekssikring og fattigdom. Oslo: Cappelen Akademisk.