Sosialt arbeid mellom menneske, samfunn og mening

Om teorigrunnlag, praksis og møtet med et menneske som ber om hjelp

Det finnes perioder i livet hvor man ser tilbake på egen praksis og oppdager at man har båret med seg teorier lenge før man lærte navnene på dem. Mange sosialarbeidere vil kjenne igjen dette. Vi bruker begreper som selvbilde, rolle, relasjon, forsvar, identitet, mestring, ansvar og mening nesten daglig. Men ofte gjør vi det uten å spørre hvor disse begrepene egentlig kommer fra, eller hvilke menneskesyn som ligger skjult under dem.

Sosialt arbeid har aldri bare vært et spørsmål om metoder.

Det handler også om hvordan vi forstår mennesket.

Bak enhver samtale mellom en sosialarbeider og et annet menneske ligger det et teoretisk landskap. Ikke nødvendigvis som ferdige modeller eller akademiske systemer, men som grunnleggende antagelser om hva et menneske er, hvorfor mennesker handler som de gjør, og hva som gjør forandring mulig.

Tre tradisjoner har hatt særlig stor betydning for sosialt arbeid gjennom det siste århundret: symbolsk interaksjonisme, psykodynamisk teori og eksistensialistisk filosofi. Disse representerer ikke bare ulike teorier. De representerer også ulike måter å forstå lidelse, relasjoner, frihet, identitet og samfunn på.

Likevel er det interessant hvor sjelden sosialarbeidere snakker eksplisitt om dette teoretiske grunnlaget. I praksisfeltet lever teoriene ofte videre som språk, holdninger og taus kunnskap. Kanskje er det nettopp derfor de er så viktige. De former blikket vårt lenge før de formes som begreper.

Når jeg i dag ser tilbake på mange år i sosialt arbeid, slår det meg hvor ofte praksis egentlig handlet om nettopp disse tre perspektivene. Ikke som rene modeller, men som ulike forsøk på å forstå det mennesket som satt foran oss.

Noen ganger handlet arbeidet om samhandling og mening. Andre ganger om sår, forsvar og det som ikke kunne sies direkte. Og noen ganger handlet det om frihet, ansvar og spørsmålet om hvordan et menneske kan leve videre når livet nesten har mistet sin mening.

Det er kanskje nettopp her sosialt arbeid begynner:
i forsøket på å forstå et menneske uten å redusere det til bare et problem.

En mor møter barnevernet

La oss derfor begynne med et konkret eksempel.

En alenemor med fem barn møter barnevernet.

Mannen hennes døde på fiske i Nordsjøen noen år tidligere. Siden den gang har hun forsøkt å holde familien samlet alene. Barna strever på skolen med både atferdsproblemer og læringsvansker. Økonomien har gradvis kollapset. Moren har utviklet alkoholproblemer og angstplager. Nå har hun også mistet arbeidet sitt.

Hun ber om hjelp.

Hvordan kan sosialt arbeid forstå denne situasjonen?

Svaret avhenger av hvilket teoretisk blikk vi anvender.

Og nettopp her blir teorier viktige. Ikke som abstrakte akademiske øvelser, men som ulike måter å se et menneske på.

Symbolsk interaksjonisme – mennesket blir til i møte med andre

Blant de mest undervurderte teoriene i sosialt arbeid finner vi kanskje symbolsk interaksjonisme. Den er sjelden tydelig fremhevet i faglitteraturen, men samtidig gjennomsyret av begreper sosialarbeidere bruker hver eneste dag.

Kjernen i denne tradisjonen er enkel og samtidig dyptgripende:
Mennesker handler ikke bare ut fra objektive forhold, men ut fra den mening situasjonen har for dem.

Dette betyr at virkeligheten aldri bare er «det som er». Virkeligheten er også det som fortolkes.

I møtet med den alenemoren som søker hjelp, vil en sosialarbeider inspirert av symbolsk interaksjonisme kanskje først rette oppmerksomheten mot hvordan mening skapes i samhandlingene rundt familien.

Hvordan blir moren møtt av skolen?
Hvordan omtales barna?
Hvordan opplever hun møtet med hjelpeapparatet?
Hvordan ser hun på seg selv?

Kanskje har hun over tid begynt å internalisere bestemte merkelapper:
«Dårlig mor.»
«Alkoholiker.»
«Ustabil.»
«Problemfamilie.»

I et symbolsk interaksjonistisk perspektiv er slike merkelapper ikke bare ord. De kan gradvis bli identiteter.

Howard Becker beskrev hvordan mennesker som blir definert som avvikere ofte etter hvert begynner å forstå seg selv gjennom disse definisjonene. Det samme kan skje her.

Barna kan på sin side gradvis utvikle selvbilder som «de vanskelige barna». Atferdsproblemene blir dermed ikke bare individuelle problemer, men også produkter av sosiale reaksjoner og forventninger.

Skolen, naboene, hjelpeapparatet og lokalsamfunnet inngår alle i et symbolsk univers hvor familien speiles tilbake til seg selv.

Charles Horton Cooley beskrev dette som «selvet som et speil». Vi blir til gjennom andres blikk.

Dette er en innsikt med enorme konsekvenser for sosialt arbeid.

Et barn som over tid blir møtt som håpløst eller vanskelig, kan begynne å tro på dette bildet av seg selv. På samme måte kan et menneske som møtes med respekt og verdighet gradvis oppdage andre sider ved seg selv.

Her blir også definisjonen av situasjonen avgjørende.

Moren kommer kanskje til møtet med barnevernet fylt av frykt. Kanskje opplever hun ikke hjelpen som hjelp, men som en mulig trussel mot familien. Dersom sosialarbeideren overser dette, kan motstand lett bli tolket som manglende samarbeid i stedet for angst.

Dette perspektivet minner oss derfor om noe grunnleggende:
Mennesker reagerer ikke først og fremst på fakta, men på mening.

Symbolsk interaksjonisme hjelper oss også å forstå hvor viktig sosialarbeiderens væremåte faktisk er.

Hvordan hun snakker.
Hvordan hun lytter.
Hvordan hun ser på familien.

Blir moren møtt som en ressurssterk kvinne i en nesten umenneskelig livssituasjon?
Eller som enda en «sak» i systemet?

Forskjellen er enorm.

Psykodynamisk teori – det skjulte mennesket

Dersom symbolsk interaksjonisme først og fremst undersøker mennesket i samhandling, vender psykodynamisk teori blikket innover – mot det skjulte mennesket.

Sigmund Freud mente at mye av menneskets psykiske liv foregår utenfor bevisstheten. Våre handlinger formes ikke bare av det vi vet om oss selv, men også av det vi forsøker å skjule, fortrenge eller beskytte oss mot.

Dette var en radikal tanke.

Mennesket er ikke fullt transparent for seg selv.

Under overflaten finnes konflikter, frykt, ønsker og erfaringer som fortsatt virker i oss selv selv om vi ikke er klar over dem.

En psykodynamisk orientert sosialarbeider vil derfor kanskje stille andre spørsmål i møte med denne familien.

Hvordan har tapet av ektefellen påvirket moren?
Hva skjer psykisk når et menneske over tid lever under ekstrem belastning?
Hvordan virker sorg, angst og kanskje skyldfølelse inn på hennes fungering som mor?

Alkoholen kan her forstås som mer enn rus.

Den kan bli sett som en måte å håndtere smerte på.
En form for selvmedisinering.
Et forsvar mot fortvilelse.

Psykodynamisk teori vil også rette oppmerksomheten mot barnas følelsesmessige situasjon.

Barn som mister en far tidlig og samtidig lever med en psykisk belastet mor, utvikler ofte strategier for å overleve følelsesmessig. Noen blir urolige og utagerende. Andre trekker seg tilbake. Noen forsøker å bli «de voksne» i familien lenge før de er modne for det.

Atferdsproblemene kan derfor forstås som uttrykk for indre uro snarere enn bare ulydighet eller manglende oppdragelse.

Her blir forsvarsmekanismer viktige.

Moren kan fornekte hvor alvorlig alkoholproblemet er.
Hun kan projisere skyld over på skolen eller hjelpeapparatet.
Hun kan veksle mellom håp og fortvilelse.

Men psykodynamikken minner oss samtidig om at slike reaksjoner ofte er forsøk på å beskytte et sårbart selv.

Ikke ond vilje.

Mange sosialarbeidere vil kjenne igjen dette fra praksisfeltet. Mennesker som virker sinte, vanskelige eller manipulerende er ofte mennesker som lever med stor frykt.

Bak aggressivitet kan det ligge skam.
Bak kontroll kan det ligge angst.
Bak taushet kan det ligge erfaringer som aldri har fått språk.

Psykodynamikken forsøker å forstå slike mønstre.

Ikke for å redusere mennesker til diagnoser, men for å vise hvordan fortiden fortsatt kan leve i nåtiden.

Her blir også relasjonen mellom sosialarbeider og klient avgjørende. En trygg relasjon kan bidra til å redusere angst og gradvis gjøre det mulig å møte smertefulle erfaringer uten å flykte fra dem.

Samtidig må psykodynamikken møtes kritisk.

En fare ved tradisjonell psykodynamikk har vært tendensen til å individualisere problemer som også er sosiale og strukturelle. Fattigdom, arbeidsløshet og sosial marginalisering kan ikke forklares fullt ut som indre konflikter.

Det er derfor sosialt arbeid aldri kan nøye seg med bare ett perspektiv.

Eksistensialismen – frihet, ansvar og mening

Der psykodynamikken spør hvorfor mennesker handler som de gjør, spør eksistensialismen:
Hvordan kan et menneske leve?

Jean-Paul Sartre og andre eksistensialister tok utgangspunkt i menneskets frihet. Ikke en enkel eller romantisk frihet, men en vanskelig frihet – en frihet som eksisterer midt i begrensninger, lidelse og samfunnsmessige strukturer.

Eksistensialismen minner oss om at mennesker alltid, i en eller annen grad, må forholde seg til egne valg.

Dette betyr ikke at mennesker selv har skylden for sine problemer. Eksistensialismen benekter ikke fattigdom, vold eller undertrykkelse. Tvert imot er mange eksistensialister dypt opptatt av makt og fremmedgjøring.

Men de nekter samtidig å redusere mennesket til offer.

I møte med denne familien vil eksistensialismen derfor stille andre spørsmål enn både interaksjonismen og psykodynamikken.

Hvordan er det å være henne?

Hvordan lever et menneske videre etter å ha mistet den man elsker?
Hvordan bærer man ansvaret for fem barn alene når livet gradvis bryter sammen?
Hvordan holder man fast ved mening når både økonomi, identitet og håp begynner å rakne?

Eksistensialismen vil ikke først og fremst forstå henne som diagnose eller symptom.

Den vil se henne som et menneske kastet inn i en dypt tragisk livssituasjon.

Angsten blir her ikke bare et klinisk symptom, men også et uttrykk for menneskelig sårbarhet. Alkoholen kan forstås som et forsøk på å flykte fra en eksistensiell smerte som er blitt nesten uutholdelig.

Men eksistensialismen stopper ikke der.

Den insisterer samtidig på at mennesket fortsatt har et handlingsrom.

Ikke et romantisk handlingsrom.
Ikke frihet uten begrensninger.

Men en frihet til å forholde seg til sin situasjon.

Kanskje er det nettopp derfor hun søker hjelp.
Det lille steget inn på sosialkontoret eller inn i møtet med barnevernet kan forstås som en eksistensiell handling:
Et forsøk på fortsatt å kjempe for familien.
Et uttrykk for ansvar.
Et håp om at livet kanskje fortsatt kan endres.

Dette er en viktig innsikt.

For sosialt arbeid møter ofte mennesker som ikke bare strever med praktiske problemer, men med mening.

Hvorfor fortsette?
Hvem er jeg nå?
Har livet fortsatt verdi?

Eksistensialismen forsøker ikke å gi enkle svar på slike spørsmål. Den insisterer snarere på at mening ikke er noe vi finner ferdig. Mening skapes gjennom handling, relasjoner og ansvar.

I dette perspektivet blir sosialarbeiderens oppgave derfor ikke bare å løse problemer, men å bidra til at mennesket igjen kan oppleve verdighet, mening og handlingsmulighet.

Ikke bare overleve.
Men leve.

Sosialt arbeid mellom teori og liv

Når man arbeider lenge i sosialt arbeid, oppdager man gradvis at ingen teori alene er tilstrekkelig.

Symbolsk interaksjonisme hjelper oss å forstå hvordan identitet formes i møte med andre mennesker.
Psykodynamikken hjelper oss å forstå sårbarhet, tap og indre konflikter.
Eksistensialismen hjelper oss å forstå frihet, ansvar og mening.

Men virkelige mennesker lever alltid på alle disse nivåene samtidig.

Den alenemoren som sitter foran sosialarbeideren er ikke bare et resultat av én enkelt faktor.

Hun lever samtidig:
i sorg etter mannen som døde,
i økonomisk utrygghet,
i sosial skam,
i frykt for å miste barna,
i kroppslig slitenhet,
i angst,
i ansvar,
i håp,
og kanskje også i en stille kamp for fortsatt å bevare sin verdighet.

Sosialt arbeid må derfor alltid forsøke å se hele mennesket.

Dette er vanskelig i moderne hjelpeapparater hvor effektivitet, standardisering og målstyring ofte får stadig større plass. Systemene trenger kategorier, prosedyrer og vedtak. Men mennesker lever sjelden innenfor slike ryddige kategorier.

Kanskje er det nettopp derfor mange sosialarbeidere opplever en uro i møte med systemene de arbeider innenfor.

De vet at virkeligheten er mer kompleks.

At et menneske aldri fullt ut kan forstås gjennom et skjema.
At smerte ikke alltid lar seg måle.
At håp ofte oppstår i små øyeblikk som ikke registreres i noen journal.

Her nærmer sosialt arbeid seg filosofien.

For sosialt arbeid handler i bunn og grunn ikke bare om teknisk problemløsning. Det handler også om hvordan vi møter mennesker når livet har blitt vanskelig.

Ikke bare hva vi gjør.
Men hvordan vi ser.

Sosialarbeiderens blikk

Kanskje er det til slutt sosialarbeiderens blikk som er det viktigste spørsmålet.

For teorier er aldri nøytrale.

De former hva vi legger merke til.
Hva vi overser.
Hva vi oppfatter som problem.
Og hva vi tror er mulig.

Et ensidig psykologisk blikk kan gjøre fattigdom usynlig.
Et ensidig sosialt blikk kan gjøre den indre smerten usynlig.
Et ensidig systemblikk kan gjøre mennesket usynlig.

Derfor trenger sosialt arbeid flere perspektiver samtidig.

Ikke for å skape teoretisk forvirring, men for å beskytte kompleksiteten i menneskelivet.

Kanskje er modenhet i sosialt arbeid nettopp dette:
å tåle at flere sannheter eksisterer samtidig.

At mennesker både er formet av samfunnet og ansvarlige for sine handlinger.
At mennesker både bærer traumer og muligheter.
At mennesker både er sårbare og sterke.

Dette er ingen enkel erkjennelse.

Men kanskje er det nettopp her praktisk filosofi begynner.

Avslutning

Gjennom mange år i sosialt arbeid har jeg ofte tenkt at de viktigste øyeblikkene sjelden står i journalene.

De finnes i de små møtene.

Et menneske som for første gang våger å fortelle noe.
Et barn som langsomt begynner å stole på voksne igjen.
En mor som, midt i egen fortvilelse, fortsatt kjemper for å holde familien samlet.
En sosialarbeider som blir sittende litt lenger i stillheten enn systemet egentlig har tid til.

Slike øyeblikk kan ikke fullt ut forstås gjennom prosedyrer alene.

De krever også teori.
Ikke som abstrakt akademisk kunnskap løsrevet fra livet, men som språk for det menneskelige.

Kanskje er det derfor sosialt arbeid alltid vil befinne seg mellom vitenskap og filosofi.

Mellom system og menneske.
Mellom forklaring og forståelse.
Mellom handling og refleksjon.

Og kanskje begynner all virkelig sosialt arbeid akkurat der:
I forsøket på å møte et annet menneske uten å redusere det til bare et problem.

Referanser

Outsiders: Studies in the Sociology of Deviance
Becker, H. (1963). Outsiders: Studies in the sociology of deviance. New York: Free Press.

The Second Sex
Beauvoir, S. de. (1972). Det annet kjønn. Oslo: Pax.

Freud and Modern Society
Bocock, R. (1976). Freud and modern society. London: Nelson.

Human Nature and the Social Order
Cooley, C. H. (1902). Human nature and the social order. New York: Scribner.

Childhood and Society
Erikson, E. (1950). Childhood and society. New York: Norton.

Psychotherapy and Existentialism
Frankl, V. (1967). Psychotherapy and existentialism. Harmondsworth: Penguin.

Civilization and Its Discontents
Freud, S. (1930). Civilization and its discontents. London: Hogarth Press.

The Presentation of Self in Everyday Life
Goffman, E. (1971). The presentation of self in everyday life. Harmondsworth: Penguin.

Reason and Violence
Laing, R. D., & Cooper, D. (1964). Reason and violence. London: Tavistock.

Mind, Self and Society
Mead, G. H. (1934). Mind, self and society. Chicago: University of Chicago Press.

Existentialism and Humanism
Sartre, J.-P. (1948). Existentialism and humanism. London: Eyre Methuen.

Being and Nothingness
Sartre, J.-P. (1958). Being and nothingness. London: Methuen.

The Social Construction of Reality
Berger, P. L., & Luckmann, T. (1966). The social construction of reality. Harmondsworth: Penguin.

Sosialt arbeid alltid vil befinne seg mellom vitenskap og filosofi.

Mellom system og menneske.

Mellom forklaring og forståelse.

Mellom handling og refleksjon.

Teksten er hentet fra mine mange forelesninger om dette tema for studenter i bachelor utdanning i soaialt arbeid ved Høgskolen i Østfold. Den er nå skrevet i en samtale med Open AI/ChatGPT som også har laget illustrasjonen.