Kristen buddhist – En personlig trosrefleksjon i spennet mellom to tradisjoner
Meditativ praksis og bønn som utfyller hverandre
Jeg skriver dette som et søkende menneske. Jeg har røtter i kristendommen, og jeg har funnet inspirasjon i buddhismen. Jeg er medlem av Den norske kirke, og jeg tilhører ikke buddhistisk trossamfunn. Likevel har buddhistisk filosofi og praksis fått plass i mitt liv – ikke som en erstatning for kristen tro, men som en utvidelse, en dialog, en stillferdig samtale.
Jeg kaller meg kristen buddhist. Ikke fordi jeg har funnet en endelig sannhet, men fordi jeg lever i spennet mellom to tradisjoner som begge taler til meg – på ulike måter, i ulike tider, med ulike språk.
Tro og rasjonalitet – en vandring, ikke en motsetning
Jeg har alltid vært opptatt av sammenhengen mellom tro og tenkning. Filosofi, vitenskap og rasjonell refleksjon er ikke trusler mot min tro – de er en del av den. Jeg tror ikke på tro som noe som skal beskyttes mot spørsmål, men som noe som vokser gjennom dem.
Buddhismen kom inn i mitt liv allerede som 15 åring, som en stille utfordring. Den lærte meg å lytte til stillheten, å møte lidelse med nærvær, og å se egoet som noe som kan løsne – ikke som noe som må forsvares. Den ga meg et språk for erfaringer jeg ikke alltid fant ord for i kristen teologi.
Buddhismen som praksis og innsikt
Jeg tror ikke på alt i buddhismen. Jeg tror ikke på reinkarnasjon, og jeg har ikke et klart bilde av hva nirvana er. Men jeg tror på at våre handlinger har konsekvenser – ikke bare moralsk, men også psykologisk og åndelig. Det er også vanskelig å tro på alt jeg leser i Bibelen. Begge tradisjoner krever en kritisk og refleksiv praksis. Jeg tror på en indre frihet som kan vokse frem når egoet slipper taket. Og jeg tror at det finnes en dyp stillhet i mennesket – en stillhet der Gud kan tale.
Når jeg mediterer, er det ikke for å oppnå opplysning, men for å åpne meg. Når jeg leser Buddhas lære om ikke-tilknytning, hører jeg et ekko av Jesu ord: “Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”
Er det forenlig?
Kan man være kristen og samtidig trekke på buddhistisk filosofi? Jeg tror det – hvis man skiller mellom dogmatisk tro og eksistensiell praksis. Buddhismen kan leses som en antropologi, en psykologi, en etikk – ikke nødvendigvis som en religion med guder og frelse. I så måte kan den fungere som en filosofisk samtalepartner for kristen tro.
Flere teologiske perspektiver åpner for dette:
• Den hellige Ånd kan virke også utenfor kirken.
• Kristen mystikk har paralleller til buddhistisk kontemplasjon.
• Inkarnasjonen åpner for Guds nærvær i alle kulturer og tradisjoner.
Min praksis
Min trospraksis er enkel, og den er i utvikling:
• Jeg mediterer – ikke for å tømme meg, men for å åpne meg.
• Jeg leser både Bibelen og buddhistiske tekster – ikke for å sammenligne, men for å lytte.
• Jeg forsøker å leve etisk – med inspirasjon fra både Jesu bud og den buddhistiske åttedelte vei.
• Jeg søker stillhet – ikke som flukt, men som rom for nærvær.
En åpen trosidentitet
Å være kristen buddhist er å leve med spenning, men også med integritet. Det er å erkjenne at troen ikke alltid er entydig, men kan være flerstemt. Det er å la seg utfordre, ikke for å svekke sin tro, men for å utdype den. Det er å leve med en åpenhet for at Gud kan tale – også gjennom stillhet, også gjennom andre tradisjoner, også gjennom det som ikke ligner på oss.
Jeg har ikke alle svar. Men jeg tror at veien – denne broen mellom kristendom og buddhisme – er verdt å gå. Ikke fordi den er enkel, men fordi den er sannferdig.
Litteratur til videre refleksjon
Knitter, P. F. (2009). Without Buddha I could not be a Christian. Oneworld Publications.
Lie, K. A. (2004). Jesus og Buddha – parallelle uttalelser. Pax Forlag.
Merton, T. (1968). Zen and the birds of appetite. New Directions Publishing.
Store norske leksikon. (2023). Buddhisme – litteratur. https://snl.no/buddhisme
Damaris Norge. (2020). Likheter og forskjeller mellom buddhismen og kristendommen. https://damaris.no
No comments:
Post a Comment