Kjærlighetens mangfold: En tverrfaglig og filosofisk sammenligning

Kjærlighetens mangfold: En tverrfaglig og filosofisk sammenligning mellom Kierkegaard, Thrana og Arendt

Blyanttegning om kjærlighet. Artikkelforfatter

Innledning

Kjærlighet er et begrep som både tilhører det mest intime og det mest universelle i menneskelivet. Den kan være lidenskapelig og privat, men også etisk, profesjonell og politisk. Innenfor fagfelt som psykologi, nevrologi, sexologi, filosofi og sosialt arbeid fremstår kjærlighet som en kompleks og flerdimensjonal størrelse. Den kan forstås som en emosjonell tilstand, en biokjemisk respons, en relasjonell praksis eller en eksistensiell fordring. Denne teksten undersøker kjærlighetsbegrepet i et tverrfaglig lys, med særlig vekt på tre tenkere som har gitt begrepet dybde og retning: Søren Kierkegaard, Hilde Marie Thrana og Hannah Arendt. Gjennom en komparativ analyse av deres forståelser av kjærlighet, søker teksten å avdekke hvordan kjærlighet kan være både en åndelig bevegelse, en profesjonell praksis og en politisk fordring.

Tverrfaglige perspektiver på kjærlighet

I psykologien defineres kjærlighet som en emosjonell og relasjonell prosess. Sternbergs trekantteori (1986) fremhever tre komponenter: intimitet, lidenskap og forpliktelse. Disse elementene kombineres i ulike former for kjærlighet, fra romantisk til vennskapelig. Bowlbys tilknytningsteori (1969) viser hvordan trygg kjærlighet bygger på tidlig tilknytning og emosjonell tilgjengelighet.

Nevrologien fremhever kjærlighetens biokjemiske grunnlag. Dopamin, oxytocin og vasopressin spiller sentrale roller i tilknytning, belønning og lojalitet (Fisher, 2004). Hjernen reagerer på kjærlighet som på rus, særlig i forelskelsesfasen, men langsiktig kjærlighet aktiverer områder knyttet til omsorg og trygghet.

Sexologien skiller mellom erotisk, romantisk og kompanisk kjærlighet. Den ser kjærlighet som en dynamisk kraft påvirket av kultur, normer og livsfase. Filosofien tilbyr begreper som agape, eros og philia, og tematiserer kjærlighet som etisk valg og eksistensiell fordring. Innen sosialt arbeid fremstår kjærlighet som en relasjonell etikk – en profesjonell vilje til å møte den andre med respekt, varme og utholdenhet.

Søren Kierkegaard: Kjærlighet som etisk og åndelig fordring

I Kjerlighedens Gjerninger (1847) fremsetter Søren Kierkegaard kjærlighet som en plikt snarere enn en følelse. Han skiller mellom naturlig kjærlighet, som er rettet mot det elskverdige, og kristen nestekjærlighet, som er rettet mot neste – ethvert menneske, uavhengig av gjengjeldelse. Nestekjærligheten er ubetinget og krever tro, utholdenhet og lidelse.

“Det er ikke oppgaven å finne den elskelige gjenstanden, men oppgaven er: å finne den nå engang gitte eller valgte gjenstanden elskelig.” (Kierkegaard, 1847)

Kierkegaard hevder at kjærlighetens høyeste gjerning er å hjelpe den andre til å bli seg selv. Kjærlighet er ikke å eie, men å frigjøre. Den er en viljesakt, en etisk fordring som transcenderer subjektiv lyst. Han skriver:

“Hvis man slutter å tro på kjærligheten av frykt for å bli bedratt – er man da ikke allerede bedratt?” (Kierkegaard, 1847)

Kierkegaards kjærlighetsbegrep er dypt forankret i kristen eksistensfilosofi. Kjærlighet er en bevegelse mot Gud og mot neste, og den krever en radikal åpenhet og tro på det usynlige.

Hilde Marie Thrana: Kjærlighet som profesjonell relasjon og etisk praksis

I sin banebrytende doktoravhandling Kjærlighet og sosialt arbeid (2015) utfordrer Hilde Marie Thrana forestillingen om kjærlighet som privat og subjektiv. Hun viser hvordan kjærlighet kan være en profesjonell praksis i barnevernet, der ungdommer beskriver kjærlighet som å bli sett, tålt og støttet. Thrana identifiserer to hovedformer: kjærlighet som anerkjennelse og kjærlighet som nestekjærlighet.

“Da jeg innså at han ikke gav meg opp, så ble det på en måte en hjerte-til-hjerte-kjærlighet.” – Ungdom i barnevernet (Thrana, 2015)

Kjærlighet som anerkjennelse handler om å bli møtt med varme og respekt, mens kjærlighet som nestekjærlighet handler om å stå ved den andre, også når det er vanskelig. Thrana argumenterer for at kjærlighet er en profesjonell kompetanse – en kraft som gir rom for identitetsutvikling og livsmestring.

“Kjærlighetens betydning i sosialt arbeid handler om å tåle den andre, å være til stede, og å gi rom for vekst.” (Thrana, 2015)

Thrana bygger på omsorgsetikk (Gilligan, 1982; Noddings, 2003) og relasjonskompetanse. Hun hevder at kjærlighet ikke må reduseres til empati eller omsorg, men må få stå som et eget begrep med kraft og dybde.

Hannah Arendt: Kjærlighet som eksistensiell bevegelse og politisk ansvar

I Love and Saint Augustine (1929) utvikler Hannah Arendt en eksistensiell forståelse av kjærlighet, inspirert av Augustins begrep amor mundi – kjærlighet til verden. Arendt skiller mellom kjærlighet som privat følelse og kjærlighet som offentlig ansvar. Kjærlighet er en bevegelse mot verden, en vilje til å delta, handle og ta ansvar.

“Amor mundi – kjærlighet til verden – er ikke sentimentalitet, men en forpliktelse til å se og tåle verden slik den er.” (Arendt, 1929)

Arendt hevder at kjærlighet ikke kan være grunnlag for politisk fellesskap, fordi den er ekskluderende og privat. Likevel blir amor mundi et etisk ideal – en forutsetning for menneskelig verdighet og demokratisk deltakelse. Kjærlighet er her en eksistensiell kraft som motvirker fremmedgjøring og totalitarisme.

Arendts eget liv illustrerer kjærlighetens kompleksitet. Hennes forhold til Martin Heidegger, som både var hennes elsker og en nazistisk tenker, viser hvordan kjærlighet kan være både gave og byrde. Hun skriver:

“We become what we love and yet remain ourselves.” (Arendt, brev til Heidegger)

Sammenligning og syntese

Til tross for ulike kontekster og teoretiske rammer, deler Kierkegaard, Thrana og Arendt en felles forståelse av kjærlighet som mer enn følelse. Hos Kierkegaard er kjærlighet en etisk fordring rettet mot Gud og neste; hos Thrana er den en profesjonell praksis rettet mot ungdom i krise; hos Arendt er den en eksistensiell bevegelse rettet mot verden. Alle tre ser kjærlighet som en transformativ kraft – en handling som forandrer både den som elsker og den som blir elsket.

Kierkegaards kjærlighet er transcendent og krever tro. Thranas kjærlighet er relasjonell og krever utholdenhet. Arendts kjærlighet er politisk og krever ansvar. Sammen viser de at kjærlighet kan være en etisk praksis, en profesjonell kompetanse og en eksistensiell fordring – og at den har kraft til å forme både individet og samfunnet.

Litteraturliste

Arendt, H. (1929). Love and Saint Augustine. University of Chicago Press.

Fisher, H. (2004). Why We Love. Henry Holt & Co.

Fromm, E. (1956). The Art of Loving. Harper & Row.

Gilligan, C. (1982). In a Different Voice. Harvard University Press.

Kierkegaard, S. (1847). Kjerlighedens Gjerninger. Skoletorget.no.

Noddings, N. (2003). Caring: A Feminine Approach to Ethics and Moral Education. University of California Press.

Nussbaum, M. (1990). Love’s Knowledge. Oxford University Press.

Rubin, Z. (1973). Liking and Loving. Holt, Rinehart & Winston.

Sternberg, R. J. (1986). A Triangular Theory of Love. Psychological Review.

Thrana, H. M. (2015). *Kjærlighet og sosialt arbeid – En studie av kjærlkighetens betydning i barnevernets praksis, Lillehammer, Ph.d, avhandling

Nettkilder og artikler