Angstens Intet

En refleksjon over spørsmålet: Hvordan forstås og formidles Angstens Intet hos Søren Kierkegaard, Martin Heidegger og Jon Fosse?

Angstens Intet er et sentralt eksistensielt motiv som viser menneskets møte med frihet, tomhet og mulighet. Kierkegaard gir oss det etiske og religiøse perspektivet, Heidegger det ontologiske, og Fosse det poetiske. Angst er ikke bare en psykologisk tilstand – den er en døråpner til dypere forståelse av menneskets væren.

Foto: Angstens Intet (Privat)

Søren Kierkegaard: Angst Intet som frihetens svimmelhet

I Begrebet Angest (1844) beskriver Kierkegaard angst som en eksistensiell svimmelhet som oppstår når mennesket konfronteres med sin frihet: “Angsten er frihetens mulighet, bare denne angst er ved troen absolutt dannende, idet den fortærer alle endeligheter og gjennomskuer deres illusjoner.” Dette sitatet viser hvordan angst ikke er en sykdom, men en nødvendig erfaring for å bli et selv. Kierkegaard omtaler angst som en art svimmelhet som inntreffer idet individet skuer ned i sin egen mulighet.

Intet er ikke en konkret trussel, men muligheten for å velge – og dermed også muligheten for å feile. Angst er en overgang fra det estetiske livssyn til det etiske og religiøse. Det er i møte med Intet at individet kan velge seg selv og bli autentisk.

Kierkegaard skriver at: «Angsten er frihetens virkelighet som mulighetens mulighet.” (Begrebet Angest)

Angst oppstår i følge Kierkegaard når individet konfronteres med sin frihet. Intet er muligheten for det som ennå ikke er, men som kan bli. Angst er en overgang fra det estetiske til det etiske livsstadiet. Den er ikke destruktiv, men konstituerende for selvets utvikling.

Martin Heidegger: Angstens Intet som avsløring av væren

I Sein und Zeit (1927) beskriver Heidegger angst som en grunnstemning som avslører menneskets eksistensielle struktur. Han skriver: “Wenn sich demnach als das Wovor der Angst das Nichts, das heißt die Welt als solche herausstellt, dann besagt das: wovor die Angst sich ängstigt, ist das In-der-Welt-sein selbst.” (“Hvis det viser seg at det angstens ‘for-hva’ er intet, altså verden som sådan, så betyr det at det angstens ‘for-hva’ er, er selve det å være-i-verden.”)  Et annet sentralt sitat: “Der Tod ist die Möglichkeit der schlechthinnigen Daseinsunmöglichkeit.” (“Døden er muligheten for den absolutt umulige eksistens.”)

Heidegger skriver at angst avslører Intet som fraværet av det meningsfulle – verden mister sin struktur. Dette fører til en oppdagelse av Dasein som kastet inn i verden, uten sikkerhet. Angst er ikke rettet mot noe bestemt – den er objektløs og avslører menneskets frihet og ansvar

I Sein und Zeit (1927) skriver Heidegger :“Wovor die Angst sich ängstigt, ist das In-der-Welt-sein selbst.”

Dette kan leses som at angst er en grundstemning som avslører Dasein og at Intet er fraværet av det meningsfulle – verden mister sin struktur. Angst er ikke rettet mot noe konkret, men mot selve eksistensen. Den åpner for autentisk væren og konfronterer mennesket med døden.

Jon Fosse og Angstens Intet: Litterær transformasjon

Professor Unni Langås ved Universitetet i Agder har analysert hvordan Fosse forvandler angst til litterær kunst. Hun sier: “Gjentakingane er ikkje berre eit språkleg eller estetisk grep hos Fosse. Dei viser også til sjølve tematikken i bøkene. Her heng språk og tema eller form og innhald saman.” 

Angst viser seg hos Fosse gjennom repetisjon og stillhet skaper Fosse en stemning der karakterene er fanget i det uutsigelige – det som ikke kan forklares, men som likevel er til stede. Angst er ikke eksplisitt, men ligger som en dirrende undertone – en uro, en venting, en fraværende tilstedeværelse. Dette minner om Heideggers Grundstemning, der angst avslører Intet – ikke som tomhet, men som fravær av mening og retning.

Eksempler fra Fosses verk:

Eg er vinden (2008): To menn på en båt – den ene dør, den andre forsøker å forstå. Her er angsten konkret og samtidig metafysisk. Den ene karakteren sier: “Eg veit ikkje kva det er, men det er noko, noko eg ikkje kjem meg unna.” Dette “noko” er Fosses versjon av Intet – det uutsigelige som presser seg på, men som ikke lar seg begrepsfeste.

Septologien (2022): To versjoner av samme person – Asle og Asle – lever parallelt. Her oppløses virkeligheten, og grensene mellom det indre og ytre viskes ut. Det er en eksistensiell splittelse som minner om Kierkegaards “syndens mulighet” og Heideggers “væren til døden”.

Stengd gitar (1985): En mann sitter alene i en leilighet og venter. Ingenting skjer, men alt skjer. Angstens språk er her stillhet, fravær, og repetisjon – en litterær form for Intet.

Fosse fremhever angst som en kunstnerisk kraft. Han sa i sitt Nobelprisforedrag i 2023 at: “Eg har kjent på angst heile livet. Men eg har lært meg å skrive meg gjennom den.” Han gjør det eksistensielle til estetisk form – og lar Intet få stemme gjennom det usagte, det gjentatte, det som ikke lar seg forklare. Dette er ikke bare litteratur – det er en eksistensiell praksis.

I verket: Eg er vinden (2008) skriver Fosse: “Eg veit ikkje kva det er, men det er noko, noko eg ikkje kjem meg unna.” Fosse gestalter angst som stillhet, repetisjon og fravær.  Intet er det uutsigelige – det som ikke kan forklares, men som er til stede. Angst er en eksistensiell uro som driver karakterene mot innsikt eller oppløsning. Fosse transformerer filosofisk angst til estetisk form.

Kilder

Kierkegaard, Søren. Begrebet Angest. 1844.

Heidegger, Martin. Sein und Zeit. 1927.

Fosse, Jon. Eg er vinden. Samlaget, 2008.

Langås, Unni. “Jon Fosse og det uutsigelige.” Norsk Litterær Årbok, 2010.

Nobelprisforedrag: Jon Fosse, 2023. nobelprize.org