A Hundred Years After the Verdict

Paul Kammerer and science’s duty to judge — and to doubt

A specimen lies in a laboratory.

It is supposed to demonstrate something remarkable: that an animal can develop a trait as a consequence of the environment in which it lives, and that this trait can subsequently be inherited.

But someone examines the specimen more closely.

It has been manipulated.

What, then, do we know?

That question was asked in 1926. A hundred years later, it is still not as easy to answer as one might think.

The midwife toad

Paul Kammerer was an Austrian zoologist, born in Vienna in 1880. He worked at the Biologische Versuchsanstalt, an institute known for ambitious experimental biology. Kammerer studied salamanders, cave-dwelling olms, sea squirts and other organisms.

But he became famous because of a small toad.

The midwife toad, Alytes obstetricans, has an unusual mode of reproduction. Unlike many other amphibians, it normally mates on land. The male winds the strings of eggs around his hind legs and carries them until they are ready to hatch.

Kammerer attempted to alter this behaviour through changes in the environment. By keeping the animals at higher temperatures, he claimed that he could induce them to seek water for mating. After several generations, he maintained that the males developed dark, thickened areas on their forelimbs — so-called nuptial pads — which in aquatic amphibians help the male grip the female.

More remarkable still was his claim that the induced characteristics could be passed on to subsequent generations.

This was not merely a curious story about toads. Kammerer’s experiments went straight to the heart of one of the great biological controversies of his time: Can characteristics acquired through an organism’s interaction with its environment in some way be inherited?

Kammerer believed that the answer might be yes.

Others believed that the entire idea belonged to a biology that science was in the process of leaving behind.

A specimen with India ink

In the summer of 1926, the American zoologist Gladwyn Kingsley Noble examined the last preserved specimen said to demonstrate Kammerer’s famous nuptial pads.

He found something serious.

The darkened area contained what was identified as India ink, introduced beneath the skin. Noble also failed to find the anatomical structure he would have expected if this had truly been a normally developed nuptial pad.

On 7 August 1926, Nature published his findings.

The specimen had been manipulated.

That is a fact we need not relativize. But already we must be careful with our language. The fact that the specimen had been manipulated is not the same as knowing who manipulated it. Nor does it mean that all of Kammerer’s earlier experiments were therefore false.

Kammerer examined the specimen himself and acknowledged the manipulation. But he denied having carried it out.

A few weeks later, on 23 September 1926, he took his own life.

And so a story emerged that would follow him through the history of science: the scientist who committed fraud, was exposed, and then killed himself.

The story is simple.

Perhaps too simple.

From finding to verdict

Hans Przibram, who had been Kammerer’s superior in Vienna, tried shortly afterwards to distinguish between questions that could easily become confused: What caused Kammerer’s suicide? Who had manipulated the specimen? And what could now be said about the validity of his earlier experiments?

A hundred years later, that distinction remains crucial.

There is no reasonable basis for doubting that the specimen was manipulated. But who did it has never been established. Kammerer denied having done so. At the same time, there are serious scientific problems with several of the results he published, and we do not know with certainty why he took his own life.

Yet these different questions have often merged into a single moral narrative. Kammerer became the fraudster.

Something interesting happens here in the language:

“This specimen has been manipulated.”

“Kammerer manipulated the specimen.”

“Kammerer was a fraud.”

The sentences may look like three steps in the same argument, but they are three different kinds of claim. The first concerns an object that can be examined. The second concerns an action and the person who performed it. The third characterizes a human being.

They do not require the same evidence.

Arthur Koestler reopened the Kammerer case in his 1971 book The Case of the Midwife Toad, arguing, among other things, that it had never been proved that Kammerer himself manipulated the specimen. The question of who did so remains unresolved.

But this does not make the problems with Kammerer’s research disappear. Later researchers have identified biological and statistical difficulties in his material. Jacques van Alphen and Jan Arntzen analysed Kammerer’s published results and found, among other things, distributions suspiciously close to expected Mendelian ratios. In their assessment, parts of the material were so regular that it was difficult to believe they were genuine.

Another problem also remains: Kammerer’s classic results with the midwife toad have never been convincingly replicated.

There are therefore good scientific reasons for scepticism. To say that it has not been proved that Kammerer manipulated the specimen is not to say that his research has thereby been rehabilitated.

Science must judge

It would be tempting to turn Kammerer into the victim of an arrogant scientific establishment incapable of understanding a researcher who was ahead of his time.

That would be a poor story.

For Noble did precisely what science is supposed to do. He examined a specimen, found evidence of manipulation and published his findings so that others could evaluate them.

Scientific integrity requires such judgements. If a specimen has been manipulated, this must be said. If data have been fabricated, they must be rejected. If an experiment cannot be reproduced, that must affect the degree of confidence we place in its results.

Being open to doubt does not mean that all explanations are equally good. Nor does it mean that scientific misconduct should be relativized into a matter of perspective.

Science has a duty to judge.

But it also has a duty to know what it has judged.

Then came epigenetics

The story eventually took an unexpected turn.

For much of the twentieth century, the idea that acquired characteristics could be inherited was commonly associated with an outdated Lamarckism. Heredity came to be understood through genes and DNA, and the distinction between heredity and environment could appear far sharper than it does today.

Then epigenetics developed.

We now know that environmental influences can, under certain conditions, alter the way genes are regulated without changing the DNA sequence itself. In some circumstances, such epigenetic effects can also influence subsequent generations.

Suddenly, some of the questions Kammerer had asked seemed less alien.

In 2009, Alexander Vargas argued that some of Kammerer’s results could be reconsidered in the light of epigenetic mechanisms. But here too we must resist the temptation to tell an overly simple story. Epigenetics has not proved that Kammerer was right. The historian of science Sander Gliboff, among others, has argued that modern epigenetic interpretations do not fit straightforwardly with what Kammerer actually described in his original experiments.

What modern biology has done is therefore something more modest — and perhaps more interesting. It has made some of the questions Kammerer asked scientifically relevant again.

A question can be good even if the answer once given to it was wrong.

A hundred years later

On 14 September 2026, evolutionary biologist Max Telford published an essay about Kammerer in Nature. Almost a hundred years had passed since Kammerer’s suicide.

Its title is revealing: Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting.

Notice the final words: His ideas deserve revisiting.

Not that Kammerer has been exonerated. Not that his experiments have been confirmed. Not that Noble was wrong.

The ideas deserve to be examined again.

There is something profoundly scientific about this formulation. The strength of science does not lie in never being wrong. It lies, among other things, in the possibility of returning to a question that once appeared settled when new theories, new methods or new arguments provide reason to do so.

Being able to be wrong

Karl Popper made fallibility a fundamental characteristic of scientific knowledge. A scientific theory is not scientific because it has been conclusively proved, but because it exposes itself to the possibility of being contradicted by experience.

The same applies to science’s own judgements.

This does not mean that we should doubt everything. Such universal scepticism would make both science and action impossible. Researchers must act on the basis of the best knowledge available now.

But now is an important word.

Scientific knowledge is provisional without therefore being arbitrary. A journal may have to retract a paper. A university may have to act. A scientific community may have to reject results. Such decisions cannot be postponed for a hundred years while we wait for absolute certainty.

Yet a judgement must be precise enough not to claim more than the evidence allows.

Practical philosophy

This is where the midwife toad leaves the laboratory.

For this problem does not belong only to the history of science. We encounter it whenever we have to take a position before we know everything. In professional practice, in the legal system, in politics and in our judgements of other people, we constantly have to act on incomplete knowledge.

We cannot always wait.

But neither can we therefore pretend to know more than we do.

Practical philosophy concerns precisely this difficult territory between principle and action: How do we judge fairly when a judgement is necessary? How much knowledge is enough before we must act? And how do we retain the ability to correct ourselves after we have acted?

It requires two virtues that can easily come into conflict. One is decisiveness: the willingness to say that something is wrong when the evidence warrants it. The other is intellectual humility: the ability to recognize the limits of our knowledge.

The Kammerer case is an exercise in both.

The judgement and the human being

When scientific misconduct is uncovered, we need categories such as manipulation, fabrication, falsification and misconduct. They are necessary because science depends on trust. A researcher must be able to trust that a colleague’s data really are the data that colleague claims them to be.

The problem arises when a category describing an action gradually begins to describe the whole person. A researcher who has fabricated data becomes a fraudster. The name begins to stand for the act. After a few decades, we may no longer remember what was actually proved, what was probable and what was merely assumed. We remember the verdict.

Kammerer shows how difficult this transition can be. A hundred years later, we can still say with considerable confidence that the specimen was manipulated. When we ask who did it, our certainty diminishes. And when we attempt to sum up the entire human being Paul Kammerer with a single moral concept, we have moved still further away from what Noble could actually see through his microscope.

This does not mean that actions and human beings can be completely separated. We are responsible for what we do. But a just judgement should not be greater than the knowledge supporting it allows.

That applies to the researcher.

It applies to science.

And it applies to us.

A hundred years have passed

It is tempting to end the Kammerer case with a verdict. Perhaps that is precisely what I should not do.

I do not know whether Paul Kammerer manipulated the midwife toad.

I know that the specimen was manipulated. I also know that there are serious reasons to doubt parts of his research. And I know that some of the questions he asked are, a hundred years later, once again being discussed in biology.

The rest is less certain.

In 1926, Nature published the investigation that helped seal Kammerer’s scientific reputation. A hundred years later, the same journal has returned to him.

It is not an acquittal.

Nor is it a new verdict.

It is a question reopened.

Perhaps this is science at its best: not when it refuses to judge, but when it can make a necessary judgement and still preserve the possibility that one day it may have to look at that judgement again.

To judge when we must — and to doubt when we should.

That is not only science.

It is practical philosophy.

References

Gliboff, S. (2010). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 314B(8), 616–624.

Koestler, A. (1971). The case of the midwife toad. Hutchinson.

Noble, G. K. (1926). Kammerer’s Alytes. Nature, 118, 209–211.

Popper, K. R. (1959). The logic of scientific discovery. Hutchinson.

Przibram, H. (1926). Prof. Paul Kammerer. Nature, 118, 555.

Telford, M. J. (2026). Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting. Nature.

van Alphen, J. J. M., & Arntzen, J. W. (2017). The case of the midwife toad revisited. Contributions to Zoology, 86(4), 365–374.

Vargas, A. O. (2009). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 312B(7), 667–678.

Perhaps this is science at its best: not when it refuses to judge, 

but when it can make a necessary judgement 

and still preserve the possibility that one day it may have to look at that judgement again.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Hundre år etter dommen

Paul Kammerer og vitenskapens plikt til å dømme – og tvile

Et preparat ligger på et laboratorium.

Det skal vise noe oppsiktsvekkende: at et dyr kan utvikle en egenskap som følge av miljøet det lever i, og at denne egenskapen deretter kan gå i arv.

Men noen undersøker preparatet nærmere.

Det er manipulert.

Hva vet vi da?

Det spørsmålet ble stilt i 1926. Hundre år senere er det fremdeles ikke så enkelt å besvare som man skulle tro.

Jordmortadden

Paul Kammerer var en østerriksk zoolog, født i Wien i 1880. Han arbeidet ved Biologische Versuchsanstalt, et miljø kjent for ambisiøs eksperimentell biologi. Kammerer undersøkte blant annet salamandere, hulelevende olmer og sjøpunger.

Men han ble berømt for en liten padde.

Jordmortadden, Alytes obstetricans, har en uvanlig formeringsmåte. I motsetning til mange andre amfibier parer den seg normalt på land. Hannen vikler eggstrengene rundt bakbeina og bærer dem med seg til eggene er klare til å klekkes.

Kammerer forsøkte å endre dette gjennom miljøet. Ved å holde dyrene ved høyere temperatur hevdet han å kunne få dem til å søke vann for å pare seg. Etter flere generasjoner mente han at hannene utviklet mørke, fortykkede områder på frambeina – såkalte nuptial pads – som hos vannparende amfibier hjelper hannen med å holde fast hunnen.

Enda mer oppsiktsvekkende var påstanden om at de fremkalte egenskapene kunne føres videre til senere generasjoner.

Dette var ikke bare en merkelig historie om padder. Kammerers eksperimenter gikk rett inn i en av datidens store biologiske strider: Kan egenskaper som utvikles gjennom et individs møte med miljøet, på noen måte gå i arv?

Kammerer mente at svaret kunne være ja.

Andre mente at hele tanken tilhørte en biologi vitenskapen var i ferd med å forlate.

Et preparat med tusj

Sommeren 1926 undersøkte den amerikanske zoologen Gladwyn Kingsley Noble det siste bevarte eksemplaret som skulle dokumentere Kammerers berømte nuptial pads.

Han fant noe alvorlig.

Det mørke området inneholdt det som ble identifisert som India ink – tusj – som var ført inn under huden. Noble fant heller ikke den anatomiske strukturen han forventet dersom dette virkelig var en normalt utviklet parringspute.

7. august 1926 publiserte Nature funnet.

Preparatet var manipulert.

Det er et faktum vi ikke trenger å relativisere. Men allerede her må vi være nøye med språket. At preparatet var manipulert, er ikke det samme som at vi vet hvem som manipulerte det. Og det er heller ikke det samme som at alle Kammerers tidligere eksperimenter dermed var falske.

Kammerer undersøkte selv preparatet og erkjente manipuleringen. Men han benektet at han hadde utført den.

Noen uker senere, 23. september 1926, tok han sitt eget liv.

Dermed oppstod en fortelling som skulle følge ham gjennom vitenskapshistorien: forskeren som jukset, ble avslørt og deretter tok sitt eget liv.

Fortellingen er enkel.

Kanskje for enkel.

Fra funn til dom

Hans Przibram, som hadde vært Kammerers leder i Wien, forsøkte allerede kort tid etterpå å skille mellom spørsmål som lett ble blandet sammen: Hva var årsaken til Kammerers selvmord? Hvem hadde manipulert preparatet? Og hva kunne man nå si om gyldigheten av hans tidligere eksperimenter?

Hundre år senere er dette skillet fremdeles avgjørende.

Det finnes ingen rimelig grunn til å tvile på at preparatet var manipulert. Men hvem som gjorde det, er ikke fastslått. Kammerer benektet at han hadde gjort det. Samtidig finnes det alvorlige vitenskapelige problemer ved flere av resultatene han publiserte, og vi vet heller ikke sikkert hvorfor han tok sitt eget liv.

Likevel har disse forskjellige spørsmålene ofte glidd sammen til én moralsk fortelling. Kammerer ble bedrageren.

Her skjer det noe interessant med språket:

«Dette preparatet er manipulert.»

«Kammerer manipulerte preparatet.»

«Kammerer var en bedrager.»

Setningene ligner tre trinn i samme argument, men de er tre forskjellige typer påstander. Den første handler om et objekt som kan undersøkes. Den andre handler om en handling og hvem som utførte den. Den tredje karakteriserer et menneske.

De krever ikke samme bevis.

Arthur Koestler gjenåpnet Kammerer-saken med The Case of the Midwife Toad i 1971 og argumenterte blant annet for at det aldri var bevist at Kammerer selv hadde manipulert preparatet. Spørsmålet om hvem som gjorde det, er fortsatt uløst.

Men dermed forsvinner ikke problemene ved Kammerers forskning. Senere forskere har påpekt biologiske og statistiske vanskeligheter i materialet hans. Jacques van Alphen og Jan Arntzen analyserte Kammerers publiserte resultater og fant blant annet fordelinger som lå mistenkelig nær forventede mendelske forhold. Etter deres vurdering var deler av materialet så regelmessig at det vanskelig kunne være ekte.

Et annet problem står også igjen: Kammerers klassiske resultater med jordmortadden er aldri blitt overbevisende replikert.

Det finnes derfor gode vitenskapelige grunner til skepsis. Å si at det ikke er bevist at Kammerer manipulerte preparatet, er ikke det samme som å si at forskningen hans dermed er rehabilitert.

Vitenskapen må dømme

Det ville være fristende å gjøre Kammerer til offer for et arrogant vitenskapelig miljø som ikke var i stand til å forstå en forsker som var forut for sin tid.

Det ville være en dårlig historie.

For Noble gjorde nettopp det vitenskapen skal gjøre. Han undersøkte et preparat, fant tegn på manipulasjon og offentliggjorde funnet slik at andre kunne vurdere det.

Vitenskapelig integritet krever slike dommer. Hvis et preparat er manipulert, må det sies. Hvis data er fabrikkert, må de forkastes. Hvis et eksperiment ikke kan reproduseres, må det få betydning for hvor stor tillit vi har til resultatet.

Å være åpen for tvil betyr ikke at alle forklaringer er like gode. Det betyr heller ikke at forskningsfusk skal relativiseres til et spørsmål om perspektiv.

Vitenskapen har en plikt til å dømme.

Men den har også en plikt til å vite hva den har dømt.

Så kom epigenetikken

Historien fikk etter hvert en uventet vending.

Gjennom store deler av det tjuende århundret ble forestillingen om arv av ervervede egenskaper gjerne forbundet med en foreldet lamarckisme. Arvelighet ble forstått gjennom gener og DNA, og skillet mellom arv og miljø kunne fremstå langt skarpere enn det gjør i dag.

Så utviklet epigenetikken seg.

Vi vet nå at miljøpåvirkning under visse betingelser kan endre hvordan gener reguleres uten at selve DNA-sekvensen forandres. I noen tilfeller kan slike epigenetiske effekter også påvirke senere generasjoner.

Plutselig ble noen av spørsmålene Kammerer hadde stilt, mindre fremmede.

Alexander Vargas argumenterte i 2009 for at enkelte av Kammerers resultater kunne vurderes på nytt i lys av epigenetiske mekanismer. Men også her må vi motstå fristelsen til å fortelle en for enkel historie. Epigenetikken har ikke bevist at Kammerer hadde rett. Vitenskapshistorikeren Sander Gliboff har blant annet argumentert for at moderne epigenetiske fortolkninger ikke uten videre passer med det Kammerer faktisk beskrev i sine opprinnelige eksperimenter.

Det moderne biologien har gjort, er derfor noe mer beskjedent – og kanskje mer interessant. Den har gjort enkelte av spørsmålene Kammerer stilte, vitenskapelig aktuelle igjen.

Et spørsmål kan være godt selv om svaret som en gang ble gitt på det, var galt.

Hundre år senere

14. september 2026 publiserte evolusjonsbiologen Max Telford et essay i Nature om Kammerer. Nesten hundre år var gått siden selvmordet.

Tittelen er interessant: Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting.

Legg merke til den siste formuleringen: His ideas deserve revisiting.

Ikke at Kammerer er frikjent. Ikke at eksperimentene hans er bekreftet. Ikke at Noble tok feil.

Ideene fortjener å undersøkes på nytt.

Det er noe dypt vitenskapelig ved denne formuleringen. Vitenskapens styrke består ikke i at den aldri tar feil. Den består blant annet i at det skal være mulig å vende tilbake til et spørsmål som syntes avgjort, dersom nye teorier, nye metoder eller nye argumenter gir grunn til det.

Å kunne ta feil

Karl Popper gjorde feilbarligheten til en grunnleggende egenskap ved vitenskapelig kunnskap. En vitenskapelig teori er ikke vitenskapelig fordi den er endelig bevist, men fordi den utsetter seg for muligheten for å bli motsagt av erfaringen.

Dette gjelder også vitenskapens egne dommer.

Det betyr ikke at vi skal tvile på alt. En slik universell skepsis ville gjøre både vitenskap og handling umulig. Forskeren må handle på grunnlag av den beste kunnskapen som finnes nå.

Men nå er et viktig ord.

Vitenskapelig kunnskap er foreløpig uten dermed å være vilkårlig. Et tidsskrift kan måtte trekke en artikkel. Et universitet kan måtte reagere. Et forskningsmiljø kan måtte forkaste resultater. Slike beslutninger kan ikke utsettes i hundre år i påvente av absolutt sikkerhet.

Likevel må dommen være presis nok til ikke å si mer enn bevisene tillater.

Praktisk filosofi

Det er her jordmortadden forlater laboratoriet.

For dette problemet tilhører ikke bare vitenskapshistorien. Vi møter det hver gang vi må ta stilling til noe før vi vet alt. I profesjonelt arbeid, i rettsvesenet, i politikken og i våre vurderinger av andre mennesker må vi stadig handle på grunnlag av ufullstendig kunnskap.

Vi kan ikke alltid vente.

Men vi kan heller ikke derfor late som om vi vet mer enn vi gjør.

Praktisk filosofi handler nettopp om dette vanskelige området mellom prinsippet og handlingen: Hvordan dømmer vi rettferdig når en dom er nødvendig? Hvor mye kunnskap er nok til at vi må handle? Og hvordan beholder vi evnen til å korrigere oss selv etter at vi har handlet?

Det krever to dyder som lett kan komme i konflikt. Den ene er besluttsomhet: viljen til å si at noe er galt når bevisene tilsier det. Den andre er intellektuell ydmykhet: evnen til å erkjenne hvor grensen for vår kunnskap går.

Kammerer-saken er en øvelse i begge deler.

Dommen og mennesket

Når forskningsfusk avsløres, trenger vi kategorier som manipulering, fabrikasjon, forfalskning og uredelighet. De er nødvendige fordi vitenskap er avhengig av tillit. En forsker må kunne stole på at kollegaens data faktisk er de dataene kollegaen sier de er.

Problemet oppstår når kategorien som beskriver en handling, langsomt begynner å beskrive hele personen. En forsker som har fabrikkert data, blir en bedrager. Navnet begynner å betegne handlingen. Etter noen tiår husker vi kanskje ikke lenger hva som faktisk ble bevist, hva som var sannsynlig, og hva som bare ble antatt. Vi husker dommen.

Kammerer viser hvor krevende denne overgangen er. Hundre år etterpå kan vi fortsatt si med stor sikkerhet at preparatet var manipulert. Når vi spør hvem som gjorde det, blir sikkerheten mindre. Og når vi forsøker å sammenfatte hele mennesket Paul Kammerer med ett moralsk begrep, har vi beveget oss enda lenger bort fra det Noble faktisk kunne se i mikroskopet.

Dette betyr ikke at handlinger og mennesker kan skilles fullstendig fra hverandre. Vi er ansvarlige for det vi gjør. Men en rettferdig dom bør ikke være større enn det kunnskapen som bærer den, gir grunnlag for.

Det gjelder forskeren.

Det gjelder vitenskapen.

Og det gjelder oss.

Hundre år er gått

Det er fristende å avslutte Kammerer-saken med en dom. Kanskje er det nettopp det jeg ikke skal gjøre.

Jeg vet ikke om Paul Kammerer manipulerte jordmortadden.

Jeg vet at preparatet var manipulert. Jeg vet også at det finnes alvorlige grunner til å tvile på deler av forskningen hans. Og jeg vet at noen av spørsmålene han stilte, hundre år senere igjen diskuteres innen biologien.

Resten er mindre sikkert.

I 1926 publiserte Nature undersøkelsen som bidro til å besegle Kammerers vitenskapelige ettermæle. Hundre år senere vender det samme tidsskriftet tilbake til ham.

Det er ikke en frifinnelse.

Det er heller ikke en ny dom.

Det er et spørsmål som åpnes igjen.

Kanskje er det slik vitenskapen viser seg fra sin beste side: ikke når den nekter å dømme, men når den kan avsi en nødvendig dom og likevel bevare muligheten for at den en dag må se på den på nytt.

Å dømme når vi må – og tvile når vi bør.

Det er ikke bare vitenskap.

Det er praktisk filosofi.

Referanser

Gliboff, S. (2010). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 314B(8), 616–624.

Koestler, A. (1971). The case of the midwife toad. Hutchinson.

Noble, G. K. (1926). Kammerer’s Alytes. Nature, 118, 209–211.

Popper, K. R. (1959). The logic of scientific discovery. Hutchinson.

Przibram, H. (1926). Prof. Paul Kammerer. Nature, 118, 555.

Telford, M. J. (2026). Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting. Nature.

van Alphen, J. J. M., & Arntzen, J. W. (2017). The case of the midwife toad revisited. Contributions to Zoology, 86(4), 365–374.

Vargas, A. O. (2009). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 312B(7), 667–678.

Kanskje er det slik vitenskapen viser seg fra sin beste side: 

ikke når den nekter å dømme, men når den kan avsi en nødvendig dom 

og likevel bevare muligheten for at den en dag må se på den på nytt.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

When a Book Reads Me

On reading for pleasure, the brain, and the art of being changed

We have received bad news about reading.

The latest PISA 2025 results show a significant decline in the reading skills of Norwegian 15-year-olds. Norway now performs below the OECD average in reading, mathematics and science. In reading, the score has fallen by 24 points since 2022 and by no less than 60 points since 2015. The proportion of students performing below what the OECD defines as a basic level of proficiency has risen sharply.

This is serious. The ability to understand, evaluate and reflect on texts is a prerequisite for learning and for finding one’s way in a society where ever more information competes for our attention.

But perhaps the way we talk about the reading crisis also deserves attention. We speak of reading skills, competence, levels and scores. We ask how successfully a student can extract information from a text.

But what if we reverse the question?

What can the text draw out of the reader?

Reading because we want to

Almost simultaneously with the publication of the PISA results, Psychological Medicine published a review article by Barbara J. Sahakian, Vicki Perrin and Christelle Langley on reading and its associations with brain health, cognition, well-being and mental health.

Its starting point is strikingly simple: reading for pleasure.

The researchers review studies covering different stages of life. The picture is not one in which a single activity miraculously solves a range of problems, and association does not automatically imply causation. Even so, the pattern is interesting. Reading for pleasure is associated with, among other things, cognitive functioning, psychological well-being and brain health.

In an earlier study in which Sahakian and Langley participated, data from more than 10,000 young people were examined. Reading for pleasure from an early age was associated with better cognitive performance and mental health later in adolescence. The researchers also found differences in brain structure.

What interests me most, however, is not that reading may be good for the brain. It is that the research begins with pleasure.

A child does not necessarily read because someone has formulated a learning objective. The child reads because they want to know what happens on the next page.

I open a book believing that I am going to read it.

Sometimes, when I am fortunate, the book begins to read me.

What can the brain tell us?

Neuroscience can tell us astonishingly much about what happens when a human being reads. Brain imaging can show which areas and networks are involved when we process language, follow a story, remember what we have read or try to understand a difficult text.

But this knowledge also has a limit.

I can read Kierkegaard’s The Sickness unto Death, and a researcher can, in principle, investigate what happens in my brain while I am reading. The measurements can describe with increasing precision the neural processes taking place.

But they cannot thereby tell us what Kierkegaard’s text means to me.

Brain imaging can describe the neural processes involved in reading, but it cannot thereby describe the meaning of the reading. This is not a deficiency of neuroscience; it is a different question.

And it is precisely with this question that hermeneutics begins.

When the text asks the question

I recently wrote about Gadamer, prejudices and horizons in connection with how easily we can misunderstand what we encounter. Here, another aspect of his hermeneutics interests me.

For Gadamer, understanding is closely connected with conversation and with the question. A genuine conversation is not a situation in which I know the answer in advance. If I have already decided where the conversation must end, then in an important sense it has ended before it has begun.

The same can be true of a text.

We tend to think that we are the ones asking questions of the book: What does the author mean? Is the argument sound? What can I learn?

Sometimes the opposite happens.

The text begins to question me.

A sentence stops me. An argument unsettles something I have taken for granted. A novel allows me to see a person I had previously failed to understand. The text is no longer merely an object from which I extract information. It has become a partner in conversation.

And a genuine conversation partner can contradict me.

The difficult book

Here an interesting problem arises with the expression reading for pleasure. Some of the most important books I have read have not always been pleasant.

Kierkegaard can be uncomfortable. Heidegger can be difficult and slow. A novel can lead us into experiences we would rather have kept at a distance. A philosophical text can force us to relinquish something we have long regarded as self-evident.

Yet there is a kind of pleasure in this that is different from entertainment: the pleasure of discovering that the world is larger than my own conception of it.

Pleasure may lead me to open the book. But I cannot decide in advance what the book will do to me.

When reading becomes a means

This is why I become somewhat uneasy when the reading crisis is discussed almost exclusively as a problem of performance.

When results decline, we must of course ask how reading instruction can be improved. Children must learn to decode, understand and evaluate texts, and schools need to know whether their teaching works.

But there is a paradox. If reading becomes primarily a means of becoming better at reading, we may simultaneously weaken something that makes people continue to read when no one is checking on them.

Pleasure, curiosity and immersion are difficult to produce through a learning objective.

The PISA results therefore make another question increasingly urgent. Of course we must ask how young people can learn to read better. But we should also ask how a child discovers that a book is worth opening even when there will be no test afterwards.

Research on reading for pleasure reminds us that this is not merely a pleasant supplement to the real business of reading instruction. The desire to read may itself be part of what enables reading to continue throughout life.

Being alone with another human being

There is something strange about a book.

I can sit alone in a room and at the same time be in conversation with someone who died hundreds or thousands of years ago. Augustine can speak to me. Kierkegaard can ask me a question. Dostoevsky can lead me into the darkness of another human being. Gadamer can make me discover that the question I asked the text may not have been the right one.

At the same time, the book demands something that has become a scarce resource: sustained attention.

It does not lure me onwards after a few seconds because an algorithm has calculated that my attention is beginning to drift. It does not alter the next page in order to keep me engaged. If I am to continue, I must remain.

This is not an argument that the printed book is good and the screen bad. I read texts on screens myself. The question is rather what form of attention different ways of reading invite us to cultivate.

Long-form reading requires us to remain with something long enough to allow it to contradict us.

What do we lose if we stop reading?

PISA measures reading proficiency. Neuroscience can investigate associations between reading, cognition and the brain. Both give us important knowledge.

But neither can by itself answer the question that is becoming increasingly urgent: What does a society lose if people gradually lose the ability or the desire to read long and demanding texts?

We may lose vocabulary, knowledge and concentration. But perhaps we can also lose something more difficult to measure:

the ability to remain within another person’s thought long enough for our own thinking to have time to change.

That is a hermeneutic capacity. But it is also a democratic one. A democracy needs people who can encounter arguments with which they do not already agree, stay with them long enough to understand them, and sometimes discover that their own initial judgement was inadequate.

Perhaps this is the deeper significance of Norway’s poor reading results. They do not merely tell us something about schools. They raise a question about the kind of attention we are training ourselves to practise, and therefore also about the kind of society we are creating.

The new research tells us that reading may be good for the brain. That is an excellent reason to read.

But it is not the most important one.

I read because there are thoughts I have not yet thought, people I have not yet met, and questions I have not yet learned to ask.

I open a book believing that I am going to read it.

Sometimes, when I am fortunate, the book begins to read me.

References

Gadamer, H.-G. (2013). Truth and method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans.; rev. 2nd ed.). Bloomsbury Academic. (Original work published 1960)

OECD. (2026). PISA 2025 results (Volume I): Learning and equity in education. OECD Publishing.

Sahakian, B. J., Perrin, V., & Langley, C. (2026). Reading and associations with brain health, cognition, wellbeing and mental health. Psychological Medicine, 56, e262. https://doi.org/10.1017/S0033291726105625

Sun, Y.-J., Sahakian, B. J., Langley, C., Yang, A., Jiang, Y., Kang, J., Zhao, X., Li, C., Cheng, W., & Feng, J. (2024). Early-initiated childhood reading for pleasure: Associations with better cognitive performance, mental well-being and brain structure in young adolescence. Psychological Medicine, 54(2), 359–373. https://doi.org/10.1017/S0033291723001381

Norwegian Directorate for Education and Training. (2026). PISA 2025: Norwegian students’ competence in science, reading and mathematics [Norwegian-language report].

I open a book believing that I am going to read it.

Sometimes, when I am fortunate, the book begins to read me.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT, the last of which also made the illustration.

 

Når en bok leser meg

Om lystlesing, hjernen og kunsten å bli forandret

Vi har fått dårlige nyheter om lesingen.

De ferske resultatene fra PISA 2025 viser en betydelig tilbakegang i norske 15-åringers leseferdigheter. Norge ligger nå under OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag. I lesing har resultatet falt med 24 poeng siden 2022 og hele 60 poeng siden 2015. Andelen elever under det OECD definerer som grunnleggende ferdighetsnivå, har økt kraftig.

Dette er alvorlig. Evnen til å forstå, vurdere og reflektere over tekster er en forutsetning for læring og for å kunne orientere seg i et samfunn der stadig mer informasjon konkurrerer om oppmerksomheten vår.

Men kanskje er det også noe ved måten vi snakker om lesekrisen på som fortjener oppmerksomhet. Vi snakker om leseferdighet, kompetanse, nivåer og poeng. Vi spør hvor godt eleven klarer å hente informasjon ut av teksten.

Men hva om vi snur spørsmålet?

Hva kan teksten hente ut av leseren?

Å lese fordi man har lyst

Nesten samtidig med offentliggjøringen av PISA-resultatene publiserte Psychological Medicine en oversiktsartikkel av Barbara J. Sahakian, Vicki Perrin og Christelle Langley om lesing og sammenhenger med hjernehelse, kognisjon, velvære og psykisk helse.

Utgangspunktet er påfallende enkelt: å lese for fornøyelsens skyld.

Reading for pleasure.

Forskerne gjennomgår studier fra forskjellige faser av livet. Bildet er ikke slik at én aktivitet på mirakuløst vis løser en rekke problemer, og sammenheng betyr ikke uten videre årsak. Likevel er mønsteret interessant. Lystlesing er forbundet med blant annet kognitive funksjoner, psykisk velvære og hjernehelse.

I en tidligere studie som Sahakian og Langley deltok i, ble data fra mer enn 10 000 unge mennesker undersøkt. Tidlig lystlesing var forbundet med bedre kognitive prestasjoner og psykisk helse senere i ungdomsårene. Forskerne fant også forskjeller i hjernestruktur.

Det mest interessante for meg er likevel ikke at lesing kan være godt for hjernen. Det er at forskningen tar utgangspunkt i lysten.

Barnet leser ikke nødvendigvis fordi noen har formulert et læringsmål. Det leser fordi det vil vite hva som skjer på neste side.

Jeg åpner en bok og tror at jeg skal lese den.

Noen ganger, når jeg er heldig, begynner boken å lese meg.

Hva kan hjernen fortelle oss?

Nevrovitenskapen kan fortelle oss forbløffende mye om hva som skjer når et menneske leser. Hjerneavbildning kan vise hvilke områder og nettverk som er involvert når vi bearbeider språk, følger en fortelling, husker det vi har lest eller forsøker å forstå en vanskelig tekst.

Men denne kunnskapen har også en grense.

Jeg kan lese Kierkegaards Sygdommen til Døden, og en forsker kan i prinsippet undersøke hva som skjer i hjernen min mens jeg leser. Målingene kan beskrive stadig mer presist hvilke nevrale prosesser som finner sted.

Men de kan ikke dermed fortelle hva Kierkegaards tekst betyr for meg.

Hjerneavbildningen kan beskrive lesningens nevrale prosesser, men ikke dermed lesningens mening. Det er ikke en mangel ved nevrovitenskapen; det er et annet spørsmål.

Og akkurat ved dette spørsmålet begynner hermeneutikken.

Når teksten stiller spørsmålet

Jeg har nylig skrevet om Gadamer, fordommer og horisonter i forbindelse med hvor lett vi kan misforstå det vi møter. Her er det en annen side ved hans hermeneutikk som interesserer meg.

For Gadamer er forståelse nært knyttet til samtalen og til spørsmålet. En virkelig samtale er ikke en situasjon der jeg på forhånd kjenner svaret. Hvis jeg allerede har bestemt hvor samtalen skal ende, er den i en viktig forstand avsluttet før den har begynt.

Slik kan det også være med en tekst.

Vi tror gjerne at det er vi som stiller spørsmålene til boken: Hva mener forfatteren? Er argumentet holdbart? Hva kan jeg lære?

Noen ganger skjer det motsatte.

Teksten begynner å stille spørsmål til meg.

En setning stanser meg. Et argument rokker ved noe jeg har tatt for gitt. En roman lar meg se et menneske jeg tidligere ikke forstod. Teksten er ikke lenger bare et objekt jeg skal hente informasjon ut av. Den er blitt en samtalepartner.

Og en virkelig samtalepartner kan motsi meg.

Den vanskelige boken

Her oppstår et interessant problem med uttrykket reading for pleasure. Noen av de viktigste bøkene jeg har lest, har slett ikke alltid vært behagelige.

Kierkegaard kan være ubehagelig. Heidegger kan være vanskelig og langsom. En roman kan føre oss inn i erfaringer vi helst ville holdt på avstand. En filosofisk tekst kan tvinge oss til å oppgi noe vi lenge har betraktet som selvfølgelig.

Likevel finnes det en glede i dette som er noe annet enn underholdning: gleden ved å oppdage at verden er større enn min egen forestilling om den.

Lysten kan få meg til å åpne boken. Men jeg kan ikke på forhånd bestemme hva boken skal gjøre med meg.

Når lesingen blir et middel

Derfor blir jeg litt urolig når lesekrisen nesten utelukkende diskuteres som et prestasjonsproblem.

Når resultatene faller, må vi naturligvis spørre hvordan leseopplæringen kan bli bedre. Barn må lære å avkode, forstå og vurdere tekster, og skolen må vite om undervisningen virker.

Men det finnes et paradoks. Hvis lesingen først og fremst blir et middel for å bli flinkere til å lese, kan vi samtidig svekke noe av det som får mennesker til å fortsette å lese når ingen lenger kontrollerer dem.

Lysten, nysgjerrigheten og fordypelsen lar seg vanskelig produsere gjennom et læringsmål.

PISA-resultatene gjør derfor et annet spørsmål påtrengende. Selvfølgelig må vi spørre hvordan ungdom kan lære å lese bedre. Men vi bør samtidig spørre hvordan et barn oppdager at en bok er verdt å åpne også når det ikke kommer en prøve etterpå.

Forskningen om lystlesing minner oss om at dette ikke bare er et hyggelig tillegg til den egentlige leseopplæringen. Lysten kan være en del av betingelsen for at lesingen fortsetter gjennom livet.

Å være alene sammen med et annet menneske

Det er noe merkelig ved en bok.

Jeg kan sitte alene i et rom og samtidig være i samtale med et menneske som døde for hundrevis eller tusenvis av år siden. Augustin kan tale til meg. Kierkegaard kan stille et spørsmål. Dostojevskij kan føre meg inn i et menneskes mørke. Gadamer kan få meg til å oppdage at spørsmålet jeg stilte teksten, kanskje ikke var det riktige.

Boken krever samtidig noe som er blitt en knapp ressurs: oppmerksomhet over tid.

Den lokker meg ikke videre etter noen sekunder fordi en algoritme har beregnet at oppmerksomheten min er i ferd med å forsvinne. Den forandrer ikke neste side for å holde meg engasjert. Hvis jeg skal komme videre, må jeg bli værende.

Dette er ikke et argument for at papirboken er god og skjermen dårlig. Jeg leser selv tekster på skjerm. Spørsmålet er hvilken form for oppmerksomhet forskjellige måter å lese på inviterer til.

Langlesingen krever at vi blir lenge nok ved noe til at det får anledning til å motsi oss.

Hva mister vi dersom vi slutter å lese?

PISA måler leseferdighet. Nevrovitenskapen kan undersøke sammenhenger mellom lesing, kognisjon og hjernen. Begge deler gir oss viktig kunnskap.

Men ingen av dem kan alene besvare spørsmålet som blir stadig mer påtrengende: Hva mister et samfunn dersom menneskene gradvis mister evnen eller lysten til å lese lange og krevende tekster?

Vi kan miste ordforråd, kunnskap og konsentrasjon. Men kanskje kan vi også miste noe vanskeligere å måle:

evnen til å bli lenge nok i et annet menneskes tanke til at vår egen tanke rekker å forandre seg.

Det er en hermeneutisk evne. Men det er også en demokratisk evne. Et demokrati trenger mennesker som kan møte argumenter de ikke allerede er enige i, holde dem fast lenge nok til å forstå dem og noen ganger oppdage at deres egen første vurdering var utilstrekkelig.

Kanskje er dette den dypere betydningen av de dårlige norske lesetallene. De forteller oss ikke bare noe om skolen. De stiller et spørsmål om hvilken form for oppmerksomhet vi øver oss i, og dermed også om hva slags samfunn vi er i ferd med å skape.

Den nye forskningen forteller oss at lesing kan være godt for hjernen. Det er en utmerket grunn til å lese.

Men den er ikke den viktigste.

Jeg leser fordi det finnes tanker jeg ennå ikke har tenkt, mennesker jeg ennå ikke har møtt, og spørsmål jeg ennå ikke har lært å stille.

Jeg åpner en bok og tror at jeg skal lese den.

Noen ganger, når jeg er heldig, begynner boken å lese meg.

Referanser

Gadamer, H.-G. (2013). Truth and method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans.; rev. 2nd ed.). Bloomsbury Academic. (Original work published 1960)

OECD. (2026). PISA 2025 results (Volume I): Learning and equity in education. OECD Publishing.

Sahakian, B. J., Perrin, V., & Langley, C. (2026). Reading and associations with brain health, cognition, wellbeing and mental health. Psychological Medicine, 56, e262. https://doi.org/10.1017/S0033291726105625

Sun, Y.-J., Sahakian, B. J., Langley, C., Yang, A., Jiang, Y., Kang, J., Zhao, X., Li, C., Cheng, W., & Feng, J. (2024). Early-initiated childhood reading for pleasure: Associations with better cognitive performance, mental well-being and brain structure in young adolescence. Psychological Medicine, 54(2), 359–373. https://doi.org/10.1017/S0033291723001381

Utdanningsdirektoratet. (2026). PISA 2025: Norske elevers kompetanse i naturfag, lesing og matematikk. Utdanningsdirektoratet.

Jeg åpner en bok og tror at jeg skal lese den.

Noen ganger, når jeg er heldig, begynner boken å lese meg.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT, og sistnevnte laget også illustrasjonen.