Værens trefoldige enhet

Enkelte ord bruker vi så ofte at de har lett for å miste sin opprinnelige mening. Et slik ord er verbet "å være". Heidegger var veldig opptatt av "å være" og bygget opp en helt filosofi rundt begrepet og fenomenet "Dasein". Martin Heidegger har i boken "Einführung in die Metaphysik" (1935) reflektert litt over hva det vil si "å være". Nedenfor er min oversettelse av hva Heidegger mener om dette livsviktige begrepet. Det er interessant at han konkluderer at "å være" handler om "å leve, spire og dvele", noe som reiser en rekke nye spørsmål sier Heidegger.

Det tyske ordet sein (som Heidegger analyserer nedenfor) ligger nært opp til, men ikke helt nøyaktig det samme som «å være». Som alle tyske (og norske) verb, har sein to enkle eller syntetiske tider: presens (Ich bin/jeg er, osv.), og imperfektum ich war (Jeg var, osv). Andre tider er skapt analytisk, ved å kombinere en hjelpeverb (som kan være sein, haben, werden) med en av de to infinitivene, presens (sein) og perfektum (gewesen sein/å ha vært), eller med dets perfektum partisipp. Gewesen/(har) vært. «Jeg skal bli», f. eks. er ich werde sein. Sein har en presens partisipp, seiend, «Væren»

Bruken av sein kan grovt klassifiseres som predikativ (Jeg er, var, sulten), eksistensiell (Jeg tenker, dermed er jeg. Han er ikke mer.) og som hjelpeverb (Er ist gereist/han er reist). Der er også en personlig bruk, viktig i Heideggers redegjørelse for sinnsstemninger: mir ist schlecht/jeg føler meg dårlig (jeg er dårlig), mir ist unheimlich/det er uhyggelig (det gir meg gåsehud). Heidegger kaller ofte Væren i den predikative betydning for Hva-Væren (Was-sein), siden det sier hva noe er, og Væren i den eksistensielle betydning for Det-Væren (Dass-sein), siden det sier at noe er; noen ganger skiller han Hva-Væren av noe, dets essiensielle trekk (krittets materiale), fra Så-Væren (Sosein), dets mulige trekk (krittets hvithet).

Presens infinitiv, med eller uten bestemt intetkjønn artikkelen, das, skjer som substantiv: (das) Sein, «Væren». «Væren» kan være væren av noe bestemt, og så kan det være dets «eksistens» (Det-Væren), eller dets «mening» (dets Hva-Væren eller grunnleggende natur). Eller væren kan være væren i abstrakt, igjen enten i betydning av «Det-Væren» eller av «Hva-Væren». Heidegger bruker (das) Sein både for væren i betydning Dasein og for væren generelt. I ingen av disse er det slik at «Væren» skal spesifiseres som «Hva-» eller «Det-Væren», det er ganske enkelt væren; distinksjonen mellom eksistens og mening er noe som skal utforskes og ikke bare aksepteres. En substantiv er også skapt fra partisippen seiend: (das) Seiende, «det som er». Dette skjer kun i det singulære; det tillater ikke flertall mer enn det norske uttrykket «det vakre». Men det er ofte oversatt som «det Værende» eller «det Eksisterende». Heidegger kaller det kritiske distinksjonen mellom Væren (das Sein) og det Værende(das Seiende) for den ontologiske forskjellen.

Væren, argumenterer Heidegger, er vanligvis betraktet som det tynneste av abstraksjoner, det mest generelle trekke av alt som er. En distinksjon kan trekkes mellom Det-Væren og Hva-Væren. Men da er Det-Værens homogen delt med alt som eksisterer: alt er eller eksisterer på samme måte. Hva -Væren er også homogen: mennesker er dødelige på samme måte som tall er delelige; forskjellen mellom de to tilfellene er kun avhengig av forskjellene mellom mennesker og tall, mellom dødelighet og delbarhet. Heidegger, i kontrast, vektlegger den forskjellen av seien.

 Her følger Heideggers egne ord om "å være" etter min oversettelse.

Martin Heidegger

"Språkforskning, som er opptatt av ordets opprinnelse, arbeider med bl.a. å komme frem alle de ulike variasjoner til verbet «å være». Den nåværende kjennskapen til dette er på ingen måte endelig og nye oppdagelser blir stadig gjort. Hvert nytt bekjentskap må sees med nye øyne og nye spørsmål blir stilt og gjennomprøvd. Hele denne variasjonsmengden til verbet «å være» har sitt utgangspunkt i tre forskjellige opprinnelser.

De aller første kjente opprinnelsene var indo-germanske og kom derfor før de greske og latinske ord for «å være».

1.  Det eldste og egentlige opprinnelsesordet er «es», sanskrit «asus», og betyr livet, det levende, det som består av seg selv, kommer og går: det Uavhengige. Til dette tilhører i det muntelige sanskrit orddannelsene esmi, esi, esti, asmi. Det tilsvarende i gresk er   ε ι’ μί og ε ’ι˜ ναι, og i latin esum og esse. På tysk ville dette bli sunt, sind og sein. Det er bemerkelsesverdig hvordan man i de aller første indo-germanske språk har fremholdt ordet «er» (’ε˜  στιν, est…).

2.  Den andre indo-germanske opprinnelsen er bhû, bheu. Det tilsvarende i gresk er φύω, som betyr å åpne seg, å stige opp, å herske, å komme seg frem til sitt bestemmelsessted, og bli på sitt bestemmelsessted. Etter den vanlig og overflatiske oppfatningen er bhû  opphavet til det greske ordene φύσις og φύειν, som kan oversettes med natur og å vokse. Fra denne opprinnelsen, begynte gresk filosofi å klargjøre sammenhengen mellom å vokse og evidens. Evidens er å forstå som noe konkret som kommer til syne, som vokser frem. I den senere tid har språkforskere brakt roten φυ- i sammenheng med φα-, φαίνεαθαι. Ordet φύσις betyr da å komme frem i lyset, og φύειν å lyse, å skinne og av dette: tilsynekomst (jfr. Zeitschrift für vergl. Sprachforschung, Bind 59). Dette er også opprinnelsen til det latinske perfektum fui, fuo; som ble benyttet også i det tyske språket frem til det 14.århundre som bin, bist, wir birn og ihr birt. Ordene bin og bist  og imperativet bis har holdt seg lengre (bis mein Weib/bli min kone, sei mein Weib/vær min kone).

3.  Den tredje opprinnelsen kommer bare frem i bøyningen av det germasnke verbet sein, av wes: a.ind.: vasami; germ.: wesan, wohen, verweilen, sich aufhalten; som igjen kommer fra ves: βεστήα, βάστυ, vesta, vestibulum. Herfra har det på tysk dannet seg: gewesen; ferner: was, war, es, west, wesen. Partisippet wesend (det Virkelige) er forstått som ved-det-virkelige, fra-det-virkelige. Substantivet vesen betyr ikke Hva-væren, quidditas, men Væren i sin alminnelighet, ved-Vesen og fra-Vesen. Ordet sens i de latinske orden pre-sens og ab-sens er gått tapt. Betyr begrepet Dii con-con-sentes egentlig det samme som ved-virkelige guder?

Av disse tre opprinnelsene kan vi anskueliggjøre de tre tilhørende betydningene: leve, spire og dvele. Språkvitenskapen har slått dette fast. Den har også slått fast at den opprinnelige betydningen har gått tapt i vår tid; at det som er tilbake er bare en «abstrakt» betydning. Og her kommer vi frem til et avgjørende spørsmål: Hvor og hvori kommer den anførte trefoldigheten overens? Hva bærer og fører Værens historie? Hvori består Værens historie, med alle dens språkelige variasjoner? Er begge, historien og Værens forståelsen, den samme eller ikke? Hvor i Værens historien er det blitt av undersøkelsene av Væren og det Værende? Så verdifull som den kjente forståelsen til språkvitenskapen er, så kan den ikke bli med her. Etter å ha slått fast dette, kan spørsmålene begynne:

Vi har en kjede av spørsmål å stille:

1.  Hvilken type abstraksjon var i spill ved dannelsen av ordet å være.

2.  Lar det seg overhodet gjøre å sette ord på en abstraksjon?

3.  Hva er da betydningene på de øvrige tilblitte abstraksjonene?

4.  Kan det som er lagt frem her, de forskjellige betydningene som er gått tapt, fortsatt erfares gjennom verbest mange variasjoner?

5.  Hvilken førende grunnbetydning kan den her viste sammenblandningen ha ledsaget?

6.  Hvilken riktighets betydning inneholder alle utviskingene gjennom sammenblandingen?

7.  Må ikke den indre ordhistorien til disse ordene utforskes og utdypes med bakgrunn i den opprinnelige betydningen (leve, spire, dvele).

8.  Kan Værens enhet, som vår i avgrunn bare i logisk grammatisk betydning forstår abstrakt, i sin fullstendige og opprinnelige form erfares?

9.  Lar det seg gjøre å få tilbake i språket den opprinnelige betydning av ordet å være?"

 Oversettelse av Kaare T. Pettersen

Litteratur:

Heidegger. Martin, (1935), 1983. Einführung in die Metaphysik. Gesamtausgabe, bind 40. Frankfurt am Main, Vittorio Klostermann, §22 Die Dreistämmigkeit des Verbum «sein» und die Frage nach der Einheit, s. 75-78. 

Inwodd, Michael, 1999. A Heidegger Dictionary. Oxford: Blackwell.

Wyller, Egil A., 1999. Enhet og Væren. Heidegger versus henologi. Henologisk skriftserie, bind 16. Oslo: Spartacus/Andresen & Butenshøn.

Jane Addams Et eksempel til etterfølgelse?

Innledning

Det er over 30 år siden jeg var ferdig med sosialhøgskolen og begynte i praksis som sosialarbeider. Jeg føler at jeg denne tiden har kjempet meg et godt stykke frem på en vanskelig vei. Muligens er jeg midtveis i livet nå. Det gjør godt å stoppe opp for en stund, tenke meg litt om, se meg tilbake og spørre hvordan det har seg at jeg har kommet hit jeg nå befinner meg. På gresk heter det å være midtveis methodos. Den veien jeg har vandret disse årene handler i stor grad om valg, hvordan komme videre. De fleste av utfordringene jeg har møtt synes jeg har vært uløselige, men hele tiden har spørsmålet vært, hvordan komme videre. Altså et metode spørsmål. Den moderne filosofiens far Rene Descartes utviklet tvilens metode for å hjelpe søkeren frem mot sikkerhet[1]. Søren Kierkegaard har utviklet fortvilelsens metode som et alternativ til Descartes[2]. Både tvilen og fortvilelsen har vært sterkt fremtredende hos meg disse årene.

Det er av interesse for meg i dag, å se litt nærmere på stier andre har vandret før meg. Jeg burde sikkert ha gjort det for lenge siden, men kanskje det ikke er så dumt å stoppe opp når man har vandret et stykke på veien og kan se seg tilbake. Nå har jeg i hvert fall egne erfaringer som jeg kan bruke som målestokk når jeg ser på veien andre har vandret. Jeg ønsker å gjøre dette både av egen læringsinteresse og for å forsøke å utvikle kunnskaps- og praksisgrunnlaget innen faget sosial arbeid.

Jane Addams

Innen sosialt arbeid blir sosiologen Jane Addams[3] fremhevet som et eksempel til etterfølgelse.  Hvilken vei var det hun vandret? Hvilke kvaliteter var det som gjorde henne til en god sosialarbeider? Kan sosialarbeidere i dag bruke henne som eksempel til etterfølgelse og som målestokk for hva som er godt sosialt arbeid? Jeg må ærlig innerømme at jeg bare for noen år siden aldri hadde hørt om Jane Addams og ble overrasket av å lære at hun var en av de største amerikanske lederne i sin tid og sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike og berømte kvinner i vår historie. Flere bøker og artikler er blitt skrevet om henne enn noen annen amerikansk kvinne. Hun klarte å fange opp drømmene og idealene til en hel generasjon. 

Problemstilling

Hva betyr det egentlig å være et eksempel til etterfølgelse? Det greske ordet for å være et slikt eksempel er paradeigma[4] og for å kunne være det kreves at vedkommende besitter en eller flere gode egenskaper. Man kan gjerne si at slike egenskaper må være av ypperste kvalitet. Vanligvis vil en slik person inneha flere kvaliteter samtidig. Dette er kvaliteter som kan undersøkes hver for seg er som en samlet enhet. Det å besitte gode egenskaper er avgjørende i forhold til å være et godt menneske og for å leve et godt liv eller det som på gresk kalles eudaimonia. Denne kvaliteten som gjør den som har den til et eksempel til etterfølgelse innenfor dens felt, kalles på gresk areté og var det sentrale idealet for all gresk kultur. Begrepet lar seg ikke oversette på en dekkende måte verken til engelsk eller norsk så jeg velger derfor å benytte det greske ordet areté for å beskrive kvaliteten eller tilstanden som gjør en person til et eksempel til etterfølgelse for andre innen samme felt[5]. Grunnen til at jeg legger så pass mye vekt på gresk kultur er at hele vår vestlige historie begynte med grekerne. Hva skulle da være mer naturlig enn å følge stiene så langt tilbake som mulig?

Som eksempel på areté kan vi tenke oss at en skarp kniv er en god kniv. Skarphet er dermed en areté til en kniv. Skarphet er i midlertid ikke en areté til en hammer, en skarp hammer vil være en dårlig hammer. På samme måte kan vi tenke oss at en god bokser er både sterk og rask. Styrke og hastighet er dermed begge areté til en bokser. Ønsker man å bli en god bokser, er det nødvendig å trene for å bli både sterk og rask. Fysisk styrke og raske bevegelser er imidlertid ikke areté til en sjakk spiller som krever taktikk, refleksjon og tålmodighet gode egeneskaper. Øvelse medfører at ønskede egenskaper blir kvalitativt bedre, slik at man kan etterligne eksemplet man ønsker å etterfølge inne et bestemt felt.

Mennesket Jane Addams

Jane Addams

Hun var født i 1860 i Cedarville, Illinois (USA). Når Jane var bare tre år gammel, døde hennes mor. Hun forteller selv at hennes far var hennes store kjærlighet som barn/ungdom og ble den dominerende innflytelse i hennes liv. Han var en arbeidssom, vellykket og generøs man - eier av en mølle, bankman og medlem av senatet i Illinois. Opprinnelig var han en kveker men han tok avstand fra det han kalte teologiske doktriner. Han foretrakk å stole utelukkende på rettskaffenhet, selvrespekt og egen samvittighet. Han var kjent som en «dydig» man - en godhjertet man med en stor porsjon toleranse. Han overførte sine moralske overbevisninger til sin datter og fastholdt rettskaffenhet og ærlighet fremfor alt annet.

Stemoren til Jane gav henne andre mål. I samsvar med familiens fremstående sosiale posisjon, håpet hun at Jane ville dannes etter raffinerte tradisjoner og vise en sosial dyd som var forventet av overklasse kvinner i det nittende århundre. Men Janes sosiale bevissthet viste stadig motstand mot å gå denne veien. Hun var bekymret for at ved å «bli dannet», ville hun miste det enkle og nærmeste automatiske reaksjonen av sympati i nærværelsen av lidelse eller hjelpeløshet. Mens Jane gikk på videregående skole, flyttet stemoren til Baltimore og introduserte Jane til «The John Hopkins University Society», fullkommen i velstand, tradisjoner, velstående hjem og praktfulle klær fra Paris. Men Jane fant personene hun møtte forkastelige og vill-ledede, og hennes blottstillelse overfor dem var en eneste stor opplevelse av befrielse for illusjoner. Hun begynte å føle seg mistilpasset, nervøs og unyttig.

En livsendrende avgjørelse: Et liv i tjeneste for de fattige og immigranter

Jane Addams

I 1887, etter å ha vært borte fra universitetsstudier i flere år pga fysisk sykdom og depresjon, reiste hun til Europa. Der gjorde hun den viktig og livsendrende avgjørelsen at, tiltross for sin oppvekst og forventninger som andre hadde til henne, ville hun aldri kunne leve et rolig og makelig liv. Hun avgjorde at hun var langt ute til havs hva gjalt spørsmål om moralske hensikter, og hennes turer til London gjorde henne spesielt oppmerksom på menneskelig nød. 

Midt i hennes samvittighetskrise, satt hun en dag i en tysk katedral hvor det var store glass malerier i vinduene, og hun husket bildene av greske filosofer sammen med hebraiske profeter og helgner. Et av vinduene viste Martin Luther knyttet sammen med sine dekreter og dette gjorde særlig inntrykk på henne. Hun så at helgnene kroppsliggjorde gode handlinger. Den kvelden formulerte hun ideen som hadde gjæret i henne for en god stund: ideen om en «settlement house» for å tjene immigranter og fattige.

Prosjektet: Hull-House

Når hun kom tilbake til USA, gikk hun til anskaffelse av en gammel herrskapsbolig på Chicagos vestkant. Huset var eiet av en mektig eiendomsmegler ved navn Hull, herrskapshuset, som en gang hadde vært en flott bolig, var nå blitt en isolert overflodslevning i en slum område av byen. Det var der hvor Jane Addams i 1889, etablerte det som skulle komme til å bli den verdenskjente Hull-House, og i prosessen fastsatte retningen i hennes liv for de neste førti årene.

Under disse førti årene, utviklet Jane hennes «settlement-house» på Chicagos vestkant til en stor institusjon innen sosialt arbeid - selv om hun alltid vurderte det som et prosjekt eller sosialt eksperiment. I løpet av det første året var det over femtitusen trengende personer som besøkte Hull-House for en eller annen form for behov, og i det andre året var tallet steget til over hundretusen. Hennes intitusjon tok hånd om hundrevis av mennesker hver dag. Dens grunnlagte målsetning var å sørge for et senter for sosial og kulturell liv og å forbedre boligforholdene i industridistriktene i Chicago. Klasser ble etablert fra barnehage og førskole til voksenopplæring, co-operative bolighus ble etablert og forsøk ble gjort for å finne arbeid til de arbeidsløse.

Oppgaven: Dannelse av folket

Dannelse er selv kjernen i arbeidet til Jane Addams. Hennes forståelse av dannelse henger nøye sammen med både utdanning og kultivering. På gresk brukes ordet paideia[6] for å beskrive denne omfattende og livslange oppgaven, og egentlig ikke lar ordet seg ikke oversette. Men selv om ordet dannelse er noe mer avgrenset enn paideia, synes jeg det er riktig å bruke det i denne sammenheng.

Jane Addams

Til å begynne med var naboene mistenksomme til Janes anstrengelser med å danne og utdanne dem, men som en av dem senere sa, hun overvant dem gjennom hennes uforanderlige godhet og vennlighet. De så etterhvert på henne som en god nabo i ethvert betydning av ordet. Det var ikke så mye pga hennes administrative talent eller bidrag til samfunnet, men i stedet pga hennes samvittighetsfulle holdning, bekymring, solidaritet og medlidenhet for andre. Jane var hensynsfull mot andre, følsom overfor deres behov og bekymring som individer, og oppriktig opptatt av at de skulle ha det godt. Hun viste oppmerksomhet også til deres felles streben og var villig til å gjøre personlige oppofrelser for å hjelpe dem i å lykkes. Kort sagt, hun var en velgjørende person - som hennes far, en modell for areté.

Etterhvert som hennes virksomhet utvidet seg, begynte Jane å gi offentlige foredrag siktet mot de rike og middelklasse forstå «hvordan den andre halvparten lever». Hun fordypet seg i William Jennings Bryan i studietiden og var kjent for sine stillferdige taler. Hun ønsket fremfor alt å kultivere folket som hun talte til, spesielt kvinnene, med det hun betraktet som en naturlig sympati og tendens mot areté. Hun fant også tid til å holde foredrag om, og gå i felttog for avskaffelse av barnearbeid, forbedring av industrilover, rettslige reformer og kvinnerettigheter. Hun viste en konsekvent lojalitet til alle i disse prosjektene og noenganger slet hun seg selv ut i sin streben.

Jane Addams og hennes Hull-House oppnådde etterhvert nasjonal berømmelse. Jane ble politisk aktiv, støttet nominasjonen til Theodore Roosevelt som president, involverte seg i en stor jernbane streik, og virket for å fremme fredsbevegelsen. Hun var i mot at USA skulle delta i første verdenskrig og hennes standpunkt satte på prøve flere av hennes viktigste vennskap, og belastet til og med hennes samarbeid med filosofen John Dewey.

Sommeren 1896, reiste Jane til Russland for å møtte forfatteren og filosofen Leo Tolstoy, som hadde hadde valgt et liv knyttet til jorden og gitt avkall på et liv i rikdom. Tolstoy var i mange år en intellektuell og moralsk ideal for Jane Addams, og hun leste alt det han skrev. Hun forsøkte også en kort periode å leve som Tolstoy, men måtte gi opp dette prosjektet etterhvert Etter hennes oppfatning stilte han større krav til seg selv enn det livet berettiger og nektet å la hans strenge krav stanse henne fra å bevege seg blant arbeiderklassen enda mer enn tidligere.

Vitenskapelig innsats

Jane Addams skrev 10 bøker og over 150 artikler, noen av de første var vitenskapelige arbeider. Hun var kjent for å være en første klasses teoretiker, spesielt innenfor sosiologi og sosialt arbeid. En av hennes bøker, Democracy and Social Ethics (1902), påvirket amerikanske pragmatikere like mye som de hadde påvirket henne. En annen bok som het Hull-House Maps and Papers (1895) inneholdt dokumentasjon vedrørende innvandring, fattigdom og arbeidslivsstruktur som mange vil hevde fortsatt er et klassisk verk.[7]

Jane Addams

Innen 1931, når hun mottok Nobels Freds Prisen, var hun nasjonalt berømt. Karakteristisk, nektet hun å omfavne den behagelige og «velgjørende» del av det amerikanske samfunn som tilslutt anerkjente henne. Vanligvis en yndefull person, i 1932, mer enn sytti år gammel, gav hun et foredrag i meget sterke ordlag ved Swarthmore College med overskriften «Vår nasjonale selvrettferdighet». Hun tok avstand fra det hun så som en dyp sinnsstemning av utålmodighet med avvikende meninger. Kritikken virket bare til å fremme hennes bilde i visse akademiske og politiske kretser. Bryn Mawr College tilkjente henne skolens høyeste utmerkelse og University of California tildelte henne en æresgrad.

En fallen helgen?

Jane Addams er ofte blitt beskrevet som en helgen. I en artikkel i bladet Daedalus, var hun tilbedt som en av USAs få sanne heltinner, og den amerikanske filosofen William James skrev en gang i beundring: «Jeg vet ikke hvorfor du alltid skal være rett, men du er. Du bebor virkeligheten».

Hun ble i 1908 utpekt som USA fremste kvinne av The National Conference og Charities and Corrections. Guvernøren i staten New York betegnet henne som amerikas nyttigste borger og sa at hun ikke bare tilhørte USA men hele menneskeheten.

Den internasjonale organisasjonen Woman’s International League for Peace and Freedom, som Jane Addams både var intitiativtager til i 1919 og leder for helt frem til hun døde i 1935, har betegnet henne som USA’s fremste kvinnelige organisatorer, en leder av «Guds Nåde», og «Fredens Mor».

Ved overrekkeslen av Nobels Freds Pris til Jane Addams i 1931 sa professor Halvdan Koht i sin tale at hun var en av de beste representantene for sosial idealisme, med en brennende ide om å skape en mer likeverdig samfunn, hvor alle viser hverandre en større grad av annerkjennelse i gjensidige forhold til hverandre. Koht beskrev henne som det fremste eksempelet på den moderne kvinne, som Goethe, Ibsen og Bjørnson har beskrevet som innehavere samfunnets høyest og reneste moralske standard, og at hun klarte å kombinere alle de beste kvinnelige egenskapene for å hjelpe oss i å utvikle fred på jorden

I 1935, syttifem år gammel, mottok hun den amerikanske utdannelsesprisen for læring ved å være rettesnor og eksempel til etterfølgelse for andre.

I England lovpriste John Burns henne som en helgen i den moderne era, og i USA, sa Walter Lippmann at under hennes ledelse er Hull-House blitt «a cathedral of compassion». En gresk avis i Chicago slo fast ganske enkelt, «Vi av fremmed opprinnelse har mistet vår beste venn og den eneste som forstod oss».

Jane Addams var tilhenger av radikal demokrati, noe som medførte en oppfattelse om at prinsippet likhet og annerkjennelse måtte komme foran borgerrettigheter og plikter og gjennomsyre alle aspekter ved samfunnsøkonomi og sosial liv. Hun var også kritisk pragmatiker, som medførte at hun søkte ikke bare svar til problemene hun stod overfor men først og fremst løsninger som var til fellesskapets beste, inkludert de fattig og de som var fratatt borgerrettigheter. Som kultur feminist kjempet hun for kvinnerettigheter, hun mente at kvinnelige egenskaper var overlegne mannlige egenskaper og at et samfunn bygget på feminine verdier ville bli mer produktiv, fredelig, og rettferdig.

Hennes radikale og kritiske oppfatninger og pasifistiske overbevisning, kombinert med at hennes omgangskrets var inkluderte anarkister, marxister, sosialister og ledende sosiale teoretikere og at hun aktivt forsvarte deres rett til å ha meninger som gikk på tvers av den almene oppfattelsen i samfunnet, gjorde til at hun ble betegnet som en samfunnsopprører. Som eksempler på hennes samfunnsengasjement kan nevnes:

-Allerede i 1893 bekjempet hun aktivt barnearbeid og fikk påvirket politikerne til å vedta The Factory Act, en lov høyesterett opphevde i 1895. Loven nedla forbud mot at barn kunne arbeide mer enn 8 timer daglig.

-I 1894 forsvarte hun streikende arbeidere og angrep industrilederen Pullman med krav om at demokratiske prinsipper måtte innføres i industrien. I denne kampen skrev hun   artikkelen  A Modern Lear.

-Hun satte seg imot den amerikansk imperialismen under den spanske-amerikanske krigen i 1898. 

-I 1901 ble President McKinley skutt av en anarkist som mente at staten hadde for mye makt. Plutselig var alle med radikale eller kritiske ideer truende. Da den russisk-jødiske anarkisten Abraham Isaak ble fengslet pga samfunnskritiske artiklene som han skrev i sin avis, forsvarte Jane Addams hans rett til å trykke upopulære synspunkter og fikk han satt fri.

-Hun ble sterkt kritisert i 1902 av kirken i Chicago for å ha tillatt kortspill på Hull-House på søndager.

-I 1906 deltok i The National American Woman Suffrage Association og ble organisasjonens nestleder i 1911. Hun ble en av USA kraftigste stemmer for kvinnerettigheter.

-I 1909 ble hun medlem av The National Association for the Advancement of Colored People. Hun kjempet for like rettigheter for hvite og fargede og de fargede omtalte henne som en moderne Moses, mens store deler av samfunnet ellers betraktet de fargede fortsatt som slaver uten borgerrettigheter. Hun gikk kraftig ut mot President Roosevelt som nektet fargede å delta i hans valg kampanjer.

-Da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble Jane Addams leder for The Peace Movement og arbeidet aktivt for å fremme pasifistiske idealer.

-I 1915 ble hun leder for det nyetablerte politiske partiet Womans’ Peace Party og ble utsatt for bitter kritikk av sine politiske motstandere som kunne ri på en bølge av patriotisme som vokste i USA.

-I 1917 gikk hun kraftig ut mot USA deltakelse i første verdenskrig, mens mange andre pasifister endret sine standpunkter. Hun ble igjen satt under sterkt press.

-Etter første verdenskrig arbeidet hun aktivt for humanitær hjelp til blant annet Tyskland og ble av den grunn betegnet som landsforræder.

Jane Addams

Hun opplevde at venner og kolleger snudde henne ryggen og betraktet henne som sosialt foraktelig pga slike og mange andre episoder. Avisene skrev svært nedlatende om henne, angrep henne, feilsiterte henne og beskrev hennes pasifistiske overbevisning som landssvik.

Hennes felttog for fred og et samfunn preget av likeverdighet og anerkjennelse, førte tilslutt til at hun i 1919 ble satt øverst på en liste over USA farligste kvinner av organisasjonen Daughters of the American Revolution og ekskluderte henne som medlem. Hun ble anklaget for å være anarkist, sosialist og kommunist, og ble utsatt for politisk forfølgelse, avvisning og isolering. En skjebne hun på denne tiden delte med mange andre radikale kvinner.

Konklusjon

Jane Addams betegnes som en moderne Antigone som nærmest var dømt til et liv i lidelse, hun valgte (uten frykt) å trosse «loven» og de herskende ideer i samfunnet, nektet å bøye seg for den som har makten (som regel mannen), og var overbevist om at hun var skapt til å dele ømhet og ikke hat med andre mennesker. Hun betegnes også som vår tids Moses, som en befrier i Platons hule vandrer ned i mørkets indre for å befri sine medmennesker fra et liv i illusjoner, og selv om det medfører en kamp som går på livet løs, fører hun dem frem til et liv i frihet

Det er ikke først og fremst handlingene til Jane Addams som er eksempler til etterfølgelse innen feltet sosialt arbeid, men måten hun gjør det på. Hennes handlinger preges først og fremst av dannelse Med dette mener jeg at hennes liv og virke ikke er eksempel til etterfølgelse som ulike teknikker, men som en kvalitativ tilstand preget av areté. En tilstand dannet av oppvekstforhold, påvirkning fra sine nærmeste, utdannelse, valg og gjentagende forsøk gjennom konkret handling på å nå sine mål som var å fremme likeverd, annerkjennelse og rettferdighet i samfunnet. 

For Jane Addams var dannelse selve nøkkelsen. Hull-House gav rammen for å utveksle kunnskap, og la forholdene til rette for en form for læring som var bygget på samfunnsengasjement og utfordringer. Dannelse var for henne en form for frigjøring og befrielse. Det var en læring som gjorde det mulig for mennesker å sette ord på sine behov, å forstå kompliserte situasjoner og grunngi deres standpunkter med kunnskap. 

Dannelse er et livslang prosjekt som er tilgjengelig for alle og utgjør både de enkelte bestanddeler av og samtidig helheten av en demokratisk borgerskap. Dannelse skulle, i flg. Jane Addams, bemyndige den enkelte og oppløse klasseskiller, etniske skiller, religionsskiller, og fattigdomsskiller. Hennes vektlegging på vitenskapelig dokumentasjon av undertrykkelse ved bruk av både kvantitative og kvalitative metoder, var nødvendig som en del av hele hennes prosjekt og ikke som en spesialisert akademisk enhet i seg selv.

Det at Jane Addams er et eksempel til etterfølgelse innebærer ikke at hennes etterfølgere må dannes til å bli helgner eller opprørere. Men det innebærer en vektlegging på læring, kunnskapsutvikling og praksis gjennom dannelse.

Kaare T. Pettersen 

Litteratur

Addams, Jane, 1907. Democracy and Social Ethics. New York: The Macmillan

Company.

Addams, Jane, 1914. A New Conscience and an Ancient Evil. New York: The

Macmillan Company.

Addams, Jane, 1920. Twenty years at Hull-House. New York: The Macmillan

Company.

Aristoteles, 1988. Den Nikomachiska Etiken. Göteborg: Daidalos.

Beauchamp, Tom L., 1991. Philosophical Ethics. An Introduction to Moral

Philosophy. New York: McGraw-Hill.

Borchgrevink, Ingerid, 1939. Jane Addams. Kvinneligaens President. Oslo: Pax.

Deegan, Mary Jo, 1990. Jane Addams and the Men of the Chicago School.

1892-1918. New Brunswick: Transaction Books.

Heidegger, Martin, 1976. Platons Lehre von der Wahrheit 1931/32, 1949. I

Wegmarken, Gesamtausgabe, Bind 9. Frankfurt am Main: Vittorio Klos

termann.

Holmgren, Ann Margret, 1925. Jane Addams. Filantrop och Fredshjältinna.

Stockholm: Vår Tid.

Honderich, Ted, 1995. The Oxford Companion to Philosophy. New York: Ox-

ford University Press.

Jaeger, Werner, 1939. Paideia: the Ideals of Greek Culture. Bind 1-3. New

York: Oxford University Press.

Koht, Halvdan, 1931. Tale holdt ved overrekkelse av Nobels Freds Pris, 10. De-

sember 1931 til Jane Addams, Oslo.

Kuhn, Thomas S., 1962. The Structures of Scientific Revolutions. Chicago: The

University of Chicgo Press.

Levin, Irene, Jan Trøst, 1996. Å Forstå Hverdagen. Oslo: Tano/Aschehoug.

Lundstøl, John, 1970. Det myndige menneske. Oslo: Gyldendal.

Lundstøl, John, 1999. Om å gjøre andre gode. I boken I Praksis, Høgskolen i

Oslo, Skriftserien.

McPherson, Stephanie Sammartino, 1993. Peace and Bread. The Story of Jane

Addams. Minneapolis: Carorhoda Books.

Sofokles. Antigone. I Greske tragedier, oversatt av P. Østbye, 1963. Oslo: Fak

kel.

The Hall of Fame for Great Americans. New York University. 19.mai 1968.

(Festskrift for Jane Addams i forbindelse med avduking av hennes byste i

The Hall of Fame).

Troyat, Henri, 1970. Leo Tolstoj. Bind 1-2. Bergen: John Griegs Forlag.

---

[1] Rene Descartes, 1596-1650, behandler i verket Metafysikkens meditasjoner (1641) tvilens metode.

[2] Søren Kierkegaard, 1813-1855, lar sin pseudonyme forfatter Victor Eremita skrive verket Enten-Eller (1843). Verkets andre del består av tre brev (omlag 300 sider) skrevet av etikeren Assessor Wilhelm til en venn. Det er egentlig verken Kierkegaard eller hans pseudonyme forfatter Victor Eremita som utviker fortvilelsen metoden, men brevskriveren Wilhelm!

[3] Mary Jo Deegan skriver i boken Jane Addams and the Men of the Chicago School (1990) at Jane Addams aldri omtalte seg selv som sosialarbeider men kun som sosiolog. Deegan finner det imidlertid riktig å kunne omtale Addams både som sosialarbeider og sosiolog.

[4] Werner, Jaeger, skrev i 1939 det klassiske verket Paideia i tre store bind. Jeg benytter i stor grad hans tolkning av gresk kultur og idehistorie. På side 34 i bind 1 sider han at paradeigma betyr «example for imitation». Ordet ligner på paradigme, men dette ordet fikk en helt annen betydning enn det opprinnelige greske i Thomas S. Kuhn storverk The Structures of Scientific Revolutions fra 1962.

[5] Jaeger skriver at ordet areté har endret betyding gjennom årene i gresk kultur. Homer brukte ordet som en viktig lederegenskap og tegn på edelhet (Iliaden), eller som en intellektuell egenskap (Odyssen). Andre steder brukes ordet mer spesifikt for å beskrive styrke og krigsferdigheter. Noen ganger kunne det betegne modighet og dugeliget. Den mer moralske betydningen av areté kom ikke før Aristoteles brukte det i  Den Nikomakiske etikk. Min definisjon er hentet fra oppslagsverket The Oxford Companion to Philosophy, redigert av Ted Hinderich, 1995.

[6] Jaeger skriver at den ekte greske paideia handler om humanisme og innebærer å utdanne mennesker i deres sanne form. Det begynner med det ideelle bildet av individet, ikke selve individet. Individet skal skapes etter et samfunnsideal (jfr introduksjonen til bind 1).

[7] Irene Levin skriver i boken Å Forstå Hverdagen (1996) at Hull-House Maps and Papers er skrevet for en stsor del inspirert av Florence Kellys marxistiske ideer. Dette arbeidet ble et viktig utgangspunkt for det som noe senere skulle bli kjent som Chicagoskolen.

Det Myndige Menneske.

Lundstøl, John: Det Myndige Menneske.

Magistergrads avhandling utgitt i 1970 på Gyldendal.

John Lundstøl

Lundstøl tar utgangspunkt i det som er kjernen i innsatsen til Sokrates, nemlig logos (ord, tale, tanke, m.m.). For Sokrates betyr logos også intellektuell evne og ikke minst moralsk ansvar. Han ville gjøre det av med datidens sløve moralbevissthet som preget alt sosialt samliv og politisk styre. Sokrates kom dermed i den sterkeste motsetning til regeringsmakten. Det kan virke som politisk makt har stått som mål for filosofien helt siden Sokrates. Realiseringen av et politisk prosjekt mener Lundstøl, som Sokrates, er filosofiens dypeste interesse. Men Lundstøl gjør som Platon og skiller etterhvert lag med Sokrates. Både Lundstøl og Sokrates mener jeg markerer den samme grense, ved at de begge erklærer krig mot "sofistene", og gjør en opprydning iforhold til vitenskapelig postivisme og filosofi.. Men der hvor Sokrates etter denne opprydning når intetheten ("Nothingness" som Sartre ville kalle det), der ser Lundstøl Kristus og det kristne paradoks, på samme måte som Søren Kierkegaard.

Søren Kierkegaard

Lundstøl klargjør fra første avsnitt sitt ståsted som eksistens filosof med Søren Kierkegaard som følgesvenn. Hos Kierkegaard er frihet, eksistens, makt og tro kjernebegreper og Lundstøl nevner alle disse i bokens første avsnitt. Menneskelig frihet er å våge å eksistere som det ene konkrete menneske for Guds ansikt og slik "glemme" tankens knuter. Hos Lundstøl er tenkning et kjernebegrep. Tenkning skal tjene den menneskelige frihet. Tenkning stiger fra dypet av menneskets vesen og nærer seg av hele dets grunn. Tenknings speil blir en gjenspeiling. Den skal tjene! Den filosofiske tenkningen er hva Lundstøl tilstreber.

Men tanken skal mer enn å være gjenspeilinger og formelle begreper av empirisk virkelighet. På samme måte som Platon, sier Lundstøl at tankevirksomhet stadfester menneskets evne til både å holde en viss distanse til virkeligheten og evne til å forme virkeligheten. Filosofien har et spesielt ansvar for å tenke gjennom samfunnets ufullkomne virkelighet og med utgangspunkt i de enkelte menneskers liv og virke (Hiin Enkelte som Kierkegaard også hadde som utgangspunkt) skape redelighet i erkjennelsens samfunnsimpliserte engasjement. Veien man må gå er gjennom et politisk prosjekt. Tenkningen er i denne sammenheng ikke frihet, men skal tjene den menneskelige frihet.

Dette innebærer en reflekterende tankeform som stiller sine egne betingelse klart til skue i selve tankeutviklingen. Å forstå de store filosofer på ny og under forandrede betingelser, er en viktig del av arbeidet med å analysere vår egen situasjon. Hvordan kan dette muliggjøres? Det kunne her vært fristende igjen å trekke frem Sokrates og orakelets advarende ord "Kjenn deg selv". Han tok utgangspunkt i at den enkelte må tro på seg selv, på det beste i seg selv. En slik tro kan man stille opp som motsetning til de kristnes tro på en Frelser. Lundstøl trekker frem Sokates på ny og ved hjelp av Platon som filosofisk grunnvoll, setter han "Kjenn deg selv " inn i en ny samfunnsmessig og politisk sammenheng.

Dette gjør Lundstøl ved å skille mellom to former for tankevirksomhet. Den første kaller ham for abstraherende tenking. Dette innebærer å analysere et fenomen uten å gjøre rede for den sammenheng innen hvilken denne formale representasjonen blir muliggjort. Den andre formen for tankevirksomhet er den dialektiske. Her analyseres fenomenet som i et speil og gjennom en reflekterende gjengivelse innen de betingelser som gjør representasjonen mulig.

Friedrich Wilhelm Nietzsche

Historisk dialektikk benytter seg av en dialektiserende tenkemåte hvor den gitte historiske  virkelighet bevares. Enhver stor forandring forutsetter at energi blir frigjort gjennom den handling vi kaller bevisstgjøring og at det finnes nye instanser som kan absorbere denne energi.

Lundstøl viser her til en annen eksistens filosof, Fredrich Nietzches, og omtaler hans verk som noe av det mest lysende eksempel på en slik frigjøring av energi. Dette fordi han gjør oss bevisst de historiske former av viljen til makt.

Lundstøl viser videre til at Karl Marx hevdet at politisk deltakelse i samfunnsprosjektene kan sies å være det primære medium for realiseringen av den menneskelig frihet. Nå nærmer Lundstøl seg avhandlings kjerne. Han sier at det myndige menneske i en myndig verden er et historisk uttrykk for en relativ politisk målsetting i en gitt sosial samtid. Det myndige menneske erkjenner maktutøvelsen som det primære utspring for fremmedgjøringen i den mellommenneskelige sfære og stiller mennesket den ansvarlige oppgave å ta del i maktfunksjonen for å skape betingelser for sitt sosiale liv. 

Jürgen Habermas

Lundstøl gjennomføre så en filosofisk tankerekke ved å analysere Max Webers hovedtese om at den vitenskapelige tenknings grunnform er dens hypotetiske karakter og teorien om vitenskapens verdifrihet. Lundstøl viser hvordan Marcuse hevder at det er umulig å opprettholde begrepet om den vitenskapelige nøytralitet i praksis. Deretter trekker han inn Habermas og hans tanker om teknikk og vitenskap som "ideologi". Habermas forsøkte å formulere på nytt Max Webers rasjonaliseringsbegrep i en annen ramme for å på dette grunnlag å drøfte Marcuses kritikk av Weber såvel som hans tese om det teknisk-vitenskapelige fremskrittets dobbelfunksjon. Habermas hevder at Teknikk og vitenskap idag har overtatt en herredømme-legitimerende funksjon, en ideologisk rolle. Og så konkluderer Lundstøl at denne ideologi kan det bare stilles spørsmål ved hvis vi får en ny politisert offentlig (jfr. Habermas, Den borgerlig offentlighet).

Lundstøl mener samfunnet må være referanseramme for den filosofiske forståelse. Dette innebærer at han tar avstand fra all form for abstraherende tenkning og andre former for selvforståelse som unnlater å reflektere sin virksomhet og resultater i forhold til den sosiale virkelighet innen hvilken den finner sted.

Han beskriver at et av den moderne vitenskaps mest grunnleggende behov er en metodiske, vitenskapelig tenkemåte som legitimerer en vitenskapelig holdning til selv de mest kontroversielle sosiale og politiske saker, under opprettholdelse av en verdifri og nøytral funksjon. Her viser han igjen til Max Webers og hans hovedtese om den verdifrie vitenskapelige tenkemåten og dens hypotetiske karakter. Hvordan skal vi frigjøre oss til en fornyet og fordypet forståelse av den levende samfunnssammenheng vi befinner oss i og er en del av?

Her viser Lundstøl til Habermas og begrepet erkjennelsesledende interesser, og Max Webers tanker omkring politikk som livskall. Lundstøl stå her overfor "the turning point" i hans tankerekkefølge. Det avgjørende punktet er valget mellom sinnelagsetikk og ansvarsetikk.

Han definerer mennesket som et "Zoon Politikon" og sier at en politiker den som tar ansvar for følgende av sine beslutninger. Det er i et politisk prosjekt at mennesket fullfører strukturen i sin mulige eksistens. Den menneskelige frihet er en avgjørende del av menneskets vesen og har ikke bare med politisk undertrykkelse å gjøre. Den menneskelige frihet oppnåes ved handling, ved å selvstendiggjøre handlingen i øyeblikket. Handling må behandles både som avgjørelse og virkeliggjørelse. Det er et viktig poeng at Lundstøl knytter handlingen til øyeblikket. Det er øyeblikket som gir evigheten betydning, fordi evigheten og øyeblikket blir motsetninger. Det er først gjennom inderlighetens og troens spenning (kristendommen) at øyebliket kan forståes og evigheten får betydning. Kierkegaard sier tom av øyeblikket er commensurabel for det evige, de uttrykker det samme.

Lunstøl argumenterer for at svært mye menneskelig energi er feilinvestert i ulike former for privatiserende holdning som som verken er kristent eller overhodet religiøst fundert. Han tar så et oppgjør med Luthers forhold til trosliv og samfunnsliv, som står sentralt i hans to-regimentslære. Luthers lære godtar ikke opprør og i utgangspunktet skal man ifølge Luther godta "øvrigheten". Dette leder Lundstøl til neste punkt som et forslag til løsning på overnevnte spørsmål om hvordan vi skal frigjøre oss.

Når Lundstøl argumenterer for at den filosofiske tenknings dypeste interesse et et politisk prosjekt tar han utgangspunkt i Habermas og begrepet erkjennelsesledende interesse og vektlegger dets praktiske karakter. Vi bygger vårt samfunn på det som er skrevet til nå. Ingen teoretisk tenkning har monopol på en praktisk rådgivning og problemløsning. Teoretisk tenkning, hevder Lundstøl, fungerer i en samfunnsinteressert sammenheng. En slik erkjennelse skal, her ligger Lundstøls vilje, brukes under forutsetning av ansvarlighet for konsekvensene av denne inngripen fra vitenskapens og teknikens side. Ansvarlighets-forutsetningen er kjernen i all kamp for menneskelighet, frihet og demokratisering.

Når Lundstøl bruker begrepet politisk prosjekt, definerer han prosjekt som det mest konkrete og direkte  begrep for filosofiens praktiske interesse. Prosjekt er en forutanelse om noe kommende, samtidig som interessen for virkeliggjørelse er så sterk at selve utkastet mot fremtiden medinnbefatter etablering av forutsetninger for selve realiseringen. Prosjektet bestemthet er forutsetningen for virkeliggjøring.

Formynderholdningen er selve fornektelsen av realiteten i den menneskelige frihet. Den representerer et illegitimt innbrudd fra den ene person i den annen persons livsområde. Formynder-holdningen er eksistensielt ugyldig fordi den ikke representerer hvert menneskes rett til å leve sitt eget liv. Det myndige menneskes holdning er å kjempe for sine verdier, om nødvendig med makt, for å realisere dem, men uten å forkludre skillet mellom verdien og maktutøvelsen. Det myndige menneske foretar valg.

Martin Buber

Her viser Lundstøl at Søren Kierkegaard og Martin Buber er enig om valgets betydning. Begge skriver inspirert av virkeliggjørelsen eller gjentakelsen. Buber sier det så klart at "djevelen er ikke den som fattet en avgjørelse mot Gud, men han som ikke fattet noen avgjørelse". Makt, sier Lundstøl, er evnen til å gjennomføre konsekvensrike avgjørelser. Målet for denne makten må være virkeliggjørelsen av det sosiale livs frihet. Den menneskelige eksistens, i sin virkelig frihet, er overhodet ikke tilgjengelig for iakttakelse eller forståelse. Denne eksistensielle frihet er den antropologiske basis for den uavhengighet og selvstendighet og Lundstøl kaller den for den menneskelige myndighet.

I tillegg til å ha sitt ståsted godt forankret i eksistens filosofien, kombinerer han sitt ståsted med kritisk teori. Han forsøker i sin bok å forene eksistens filosofiens idealisme med kritisk teoris dialektikk. Idealisme kan forstås som en oppfatning av virkeligheten som fullkommen. Eksistens filosofien er idealisme fordi den på en måte fullkommengjør det enkelte menneskets handling i øyeblikket. Dialektikk er å tenke virkeligheten og det fullkomne i en motsigelse. Kritisk teori er dialektikk fordi den gjør det fullkomne til en negasjon av det nærværende. Lundstøl forener idealismen og dialektikken ved at han etter en negasjon av en samfunnsmessig praksis vil gå inn i denne praksis for å forbedre den innenfra.

Lundstøl avslutter sin avhandling med refleksjoner over sin egen visjon, det myndige menneske. Bokens avslutning er en oppsummering og nødvendig konklusjon av sin avhandling. All bevisstgjøring og frigjøring må ha et mål. Å være menneske er å bevare sin selvstendighet overfor de makter som til enhver tid søker å fange menneskene i sin fold.  Det er både et ansvar og oppgave for mennesket å være myndig. Det er mer en hard og vanskelig oppgave enn en belønning. Skal man lykkes er det viktig å stå sammen i en massiv kamp mot den undertrykkende positivismen. Kritisk teori kan brukes for å hjelpe undertrykte folkegrupper mot bevisstgjøringens mål: frihetens virkeliggjørelse.

Lundstøl har som nevnt tidligere argumentert for at den filosofiske tenkningens dypeste interesse er et politisk prosjekt og vektlagt den praktiske betydningen av den erkjennelsensledende interesse. Anti-Climacus til Kierkegaard  har i denne sammenheng hevdet at det må skilles mellom den handlende/praktiske selv og det lidende selv. Her gjør Lundstøl en grenseoverskridende tanke iforhold til Sokrates. Han trekker inn den kristne paradoks.

Den kristne tro beskriver et liv i tjeneste. Lundstøl viser til Jesus som levde for de andre og tok andres lidelse på seg. Noe dypere sannhet er ennå ikke hørt i verden. Det å leve for andre overstiger vår evne. Selv om Jesus kunne være et myndig menneske, viste han sin styrke ved å unnlate å gjøre bruk av den. Foreningen mellom myndighet og tjeneste er og forblir gåte og paradoks.

Lundstøl avslutter med å minne om at det å være myndig er ingen endelig mål, men det å leve for andre er heller ingen enkel resept. Direkte maktbruk er ikke dt høyeste mål. Frihet i den konkrete eksistens er transcenderende nettopp i sin fulle konkrethet. Den konkrete tilværelse er det modne menneskets eksistensform. Virkeliggjørelsens verden er i særlig grad det myndige menneskets sted.

Vi må leve i verden som om Gud ikke fantes. Det er nok en paradoks at Gud som er med oss, er den Gud som overlater oss til oss selv. Når vi trenger hjelp på vår vei, finner vi Gud ikke i hans allmakt som overtar for oss, men vi finner en lidende Gud. En Gud som hjelper i kraft av sin svakhet. Bare den lidende Gud kan hjelpe. Vårt forhold til Gud er et nytt liv i "å-være-til-for-andre". Det transcenderende ligger i det jeg til enhver tid kan nå, det nærmeste, Gud i menneskets skikkelse.

Etter min oppfatning slutter Lundstøls avhandling med en ny begynnelse. Eller som Husserl uttrykker det: vi står alltid ved begynnelsen. Det myndige menneske er ingen endelig mål, men et prosjekt hvor den enkelte holder fokus på det å leve, å eksistere, og er på leting etter inderlighetens og troens spenning. Lundstøl offentliggjorde sitt livsprosjekt i 1970 gjennom denne avhandlingen. Det er over 40 år siden og han har etter min oppfatning maktet å gjennomføre sitt filosofiske prosjekt. Han har levd sitt liv som det myndige menneske og gjennomført det Søren Kierkegaard kaller gjentagelsen, å eksistere I Øyeblikket.

Kaare T. Pettersen

Kilde
LUNDSTØL, JOHN. 1970. Det myndige menneske. Oslo: Fakkel bok