Den rolige stemmen
Når heling begynner før ordene
Et barn står midt i gangen.
Det har nettopp skjedd noe i klasserommet. En stol ble veltet. En medelev ble dyttet. Bøker ligger på gulvet.
Barnets kropp er spent.
Hendene er knyttet.
Pusten er rask.
Ansiktet har et uttrykk som kan ligne sinne, men også frykt.
En voksen kommer mot barnet.
I dette øyeblikket kan mye avgjøres.
Den voksne kan heve stemmen:
«Hva er det du holder på med?»
Barnets kropp hører ikke bare ordene.
Den hører styrken.
Tempoet.
Skarpheten.
Skrittene som nærmer seg.
Ansiktet som strammer seg.
Kanskje kjenner kroppen igjen noe.
En voksen som blir stor.
En stemme som varsler straff.
En situasjon der barnet må forsvare seg, rømme eller lukke seg.
Eller den voksne kan stanse litt unna.
Senke skuldrene.
Snakke langsomt.
«Jeg ser at dette ble for mye.»
Noen få ord.
En rolig stemme.
Ikke ettergiven.
Ikke svak.
Men fri for trussel.
Barnet er fortsatt sint. Stolen ligger fortsatt på gulvet. Grensen må fortsatt settes. Men noe annet er kommet inn i rommet.
Den voksne har ikke svart på alarm med mer alarm.
Kanskje er dette begynnelsen på heling.
Ikke fordi problemet er løst.
Ikke fordi barnet straks blir rolig.
Men fordi kroppen møter en erfaring den kanskje ikke kjenner:
En voksen kan komme nær uten å bli farlig.
Stemmen kommer før meningen
Voksne er opptatt av hva de skal si.
Vi leter etter de riktige ordene.
Den gode forklaringen.
Den kloke setningen.
Det presise spørsmålet.
Men barnet møter ikke bare innholdet i språket.
Det møter stemmen.
Et spedbarn forstår ikke ordenes betydning. Likevel hører det forskjellen mellom en rolig stemme og en hard stemme. Det merker rytmen, styrken, pausen og bevegelsen i den voksnes tale.
Språket kommer til barnet som lyd før det kommer som mening.
Også eldre barn lytter med kroppen.
De kan høre at den voksne sier:
«Det går bra.»
Men stemmen sier:
Jeg er stresset.
De kan høre:
«Jeg er ikke sint.»
Men kjeven, pusten og tempoet sier noe annet.
Barn som har levd med utrygge voksne, kan være særlig følsomme for slike motsetninger. De har lært at ordene ikke alltid forteller sannheten.
En forelder kunne si:
«Kom hit, jeg skal ikke gjøre deg noe.»
Men kroppen visste bedre.
En voksen kunne si:
«Dette er vår lille hemmelighet.»
Mens barnet kjente fare.
En annen kunne si:
«Jeg gjør dette fordi jeg er glad i deg.»
Mens handlingen var krenkende.
Barnet lærer da å lytte bak ordene.
Til stemmen.
Blikket.
Pusten.
Hendene.
Avstanden.
Det er derfor den rolige stemmen ikke bare er en måte å pynte språket på.
Den er en del av selve budskapet.
Når den voksnes uro går inn i stemmen
Den profesjonelle kan ønske å være rolig.
Likevel kan uroen høres.
Et barn forteller noe alvorlig.
Den voksne kjenner kroppen stramme seg.
Stemmen blir lysere.
Spørsmålene kommer raskere.
«Hva skjedde så?»
«Hvem var det?»
«Når skjedde dette?»
Ordene kan være forsiktige, men tempoet sier:
Jeg trenger svar nå.
Barnet kan begynne å beskytte den voksne.
Forkorte fortellingen.
Trekke den tilbake.
Eller si det det tror den voksne ønsker å høre.
Den voksnes uro er ikke et moralsk svik. Det er en menneskelig reaksjon.
Men den må erkjennes.
For det vi ikke tar ansvar for i oss selv, kan komme inn i møtet.
En stemme kan bære frykt.
Utålmodighet.
Mistanke.
Sinne.
Behovet for kontroll.
Noen ganger sier den voksne:
«Ta den tiden du trenger.»
Men stillheten etterpå er så anspent at barnet kjenner at det må skynde seg.
Derfor begynner ro ikke bare med stemmen.
Den begynner i den voksne.
Kan jeg tåle at barnet er stille?
Kan jeg tåle ikke å forstå?
Kan jeg la være å fylle rommet?
Kan jeg kjenne min egen frykt uten å plassere den i barnet?
Den rolige stemmen kan ikke alltid produseres som teknikk.
Den må vokse frem av en viss indre forankring.
Å låne den voksnes ro
Små barn kan ikke regulere sterke følelser alene.
De trenger en voksen.
Når barnet gråter, løfter den voksne det.
Holder.
Vugger.
Snakker.
Gjentar.
Barnets uro møter en annen kropp som ikke går i stykker av den.
Slik begynner regulering.
Barnet låner den voksnes ro før det kan skape sin egen.
Dette behovet forsvinner ikke nødvendigvis med alderen.
Et barn som tidlig ikke fikk låne en trygg voksens ro, kan fortsatt trenge hjelp til å finne veien tilbake når følelsene blir sterke.
Det kan være ti år.
Fjorten.
Sytten.
Kroppen kan være stor, stemmen høy og handlingene skremmende.
Likevel kan evnen til å roe seg være sårbar.
Den voksne kan bli fristet til å tenke:
Du er stor nok til å kontrollere deg selv.
Men selvregulering oppstår ikke automatisk fordi kroppen vokser.
Den utvikles i relasjoner.
Først blir barnet regulert sammen med noen.
Deretter kan det gradvis gjøre mer selv.
Den rolige stemmen sier:
Jeg har ikke mistet oversikten.
Du er ikke alene med dette.
Følelsen er sterk, men den er ikke større enn oss.
Rolig betyr ikke likegyldig
Det finnes en ro som kan virke kald.
Et uttrykksløst ansikt.
En flat stemme.
En voksen som trekker seg følelsesmessig bort.
Barnet roper, men møter en profesjonell maske.
Dette er ikke nødvendigvis trygghet.
Barnet kan oppleve det som avvisning.
Den rolige stemmen må ha varme.
Den må vise at den voksne er berørt uten å bli overveldet.
«Jeg ser at du er veldig sint.»
«Dette gjorde vondt.»
«Jeg hører at du ikke vil.»
Stemmen rommer følelsen, men blir ikke fanget av den.
Ro er ikke fravær av engasjement.
Det er engasjement som kan bære seg selv.
Barnet trenger ikke en voksen som står utenfor smerten.
Det trenger en voksen som kan være nær den uten å bli dratt inn i kaoset.
Den stille stemmen og den tydelige grensen
En grense trenger ikke ropes for å være fast.
Noen voksne hever stemmen fordi de vil gjøre alvoret tydelig.
«NÅ ER DET NOK!»
Barnet stanser kanskje.
Men det kan stanse av frykt, ikke av forståelse.
Andre voksne er så opptatt av å være rolige at grensen blir uklar.
«Kanskje du kunne prøve å ikke slå?»
Barnet trenger verken trussel eller utydelighet.
Det trenger fast ro.
«Jeg lar deg ikke slå.»
Fire ord.
Ingen diskusjon i øyeblikket.
Den voksne beskytter den som blir utsatt og stanser handlingen.
Men stemmen sier ikke:
Du er farlig.
Du er håpløs.
Nå forsvinner relasjonen.
Den sier:
Dette må stoppe.
Jeg har fortsatt kontroll.
Jeg blir her.
En rolig grense kan være sterkere enn en høy stemme, fordi den ikke trenger frykten som hjelpemiddel.
Når barnet har hørt for mange høye stemmer
Noen barn har levd i hjem der stemmer skiftet raskt.
En vanlig samtale kunne bli til krangel.
Et lite feiltrinn kunne utløse raseri.
Barnet lærte å høre de første tegnene.
En toneendring.
Et sukk.
En pause.
En dør som ble lukket litt hardere.
Kroppen reagerte før konflikten begynte.
I et nytt hjem eller på skolen kan en helt vanlig hevet stemme aktivere den samme beredskapen.
Læreren snakker høyt for å nå hele klassen.
Barnet krymper seg.
Fosterfaren roper fra kjøkkenet:
«Maten er klar!»
Barnet skvetter og gjemmer seg.
Den voksne kan si:
«Men jeg var jo ikke sint.»
Det kan være sant.
Men kroppen reagerte ikke på intensjonen.
Den reagerte på lyden.
Dette betyr ikke at alle rundt barnet alltid må hviske.
Barnet skal gradvis kunne tåle en verden med ulike lyder og stemmer.
Men de voksne trenger å forstå reaksjonen før de korrigerer den.
«Du skvatt da jeg ropte. Jeg var ikke sint. Jeg ropte fordi du var langt unna.»
Slik får barnet hjelp til å skille:
Høy lyd er ikke alltid fare.
En hevet stemme betyr ikke alltid vold.
Nåtiden kan ligne på fortiden uten å være den samme.
Tempoet i stemmen
Den rolige stemmen handler også om tempo.
Når voksne blir stresset, snakker de fortere.
Flere ord.
Flere forklaringer.
Flere spørsmål.
Barnet får mindre tid til å forstå.
Et barn i alarm bearbeider ofte språk langsommere. Lange setninger blir borte.
«Nå må du sette deg ned og høre på meg, for du vet godt at vi har snakket om dette mange ganger, og dersom du fortsetter slik, kan du ikke være sammen med de andre.»
Barnet hører kanskje bare:
Sette deg.
Mange ganger.
Ikke sammen med de andre.
Skam.
Trussel.
En roligere voksen bruker få ord.
«Stans.»
Pause.
«Kom hit.»
Pause.
«Du er trygg.»
Pause.
«Vi snakker senere.»
Langsom tale gir barnet tid.
Den voksne viser også at situasjonen ikke er ute av kontroll.
Hastverk smitter.
Men ro kan også smitte.
Pausen mellom ordene
En pause kan være like viktig som en setning.
Barnet leter etter ord.
Den voksne venter.
Ikke den anspente ventingen som krever svar.
Men en mottakelig pause.
Noen barn trenger lang tid før de svarer. De må forstå spørsmålet, kjenne etter, vurdere risikoen og finne språk.
Hvis den voksne fyller stillheten, mister barnet rommet.
«Ble du redd?»
Ingen svar.
«Eller var du sint?»
Ingen svar.
«Kanskje begge deler?»
Nå er barnets muligheter allerede formet av den voksnes ord.
Den rolige stemmen tåler å slutte.
Den vet at nærvær ikke alltid trenger lyd.
Pausen sier:
Jeg går ikke fordi du blir stille.
Du trenger ikke skynde deg for å holde på meg.
Dine ord får komme i ditt tempo.
Stemmen som orienterer
Et barn i sterk uro kan miste kontakten med nåtiden.
Det vet kanskje ikke hvor det er.
Hva som skjer.
Hvem som er nær.
Den voksne kan bruke stemmen til å orientere.
«Du er på skolen.»
«Jeg heter Anne.»
«Jeg sitter ved døren.»
«Ingen kommer til å gå nærmere akkurat nå.»
«Det er tirsdag formiddag.»
Enkle, konkrete setninger.
Ikke krevende spørsmål.
Ikke:
«Hva føler du nå?»
Barnet kan være for langt inne i alarmen til å svare.
Først må kroppen få hjelp til å finne rommet.
Den voksnes stemme kan bli en tråd tilbake.
Her.
Nå.
Dette mennesket.
Denne døren.
Denne dagen.
Fortiden er nær, men den skjer ikke akkurat nå.
Når ordene ikke er tilgjengelige
Et barn kan være fylt av erfaring uten å kunne snakke om den.
Kanskje mangler det språk.
Kanskje skammen stanser ordene.
Kanskje kroppen fryser.
Kanskje barnet ikke selv forstår hva som skjer.
Da kan voksne bli utålmodige.
«Du må si hva som er galt.»
Men barnet kan ikke alltid forklare.
Den rolige stemmen krever ikke en ferdig fortelling.
«Du trenger ikke forklare alt.»
«Jeg ser at noe er vanskelig.»
«Vi kan sitte her litt.»
«Du kan vise meg senere dersom du vil.»
Slik får barnet hjelp uten først å måtte produsere språk.
Dette er viktig fordi ord noen ganger kommer etter tryggheten, ikke før.
Vi tenker gjerne at barnet må fortelle for at vi skal kunne hjelpe.
Men kanskje barnet må erfare hjelp før det kan fortelle.
Den voksne stemmen i leken
Barnets språk er ikke bare samtalen.
Det finnes i lek, tegning, bevegelse og gjentakelser.
Den voksne kan sitte ved siden av barnet mens det bygger med klosser.
Barnet velter tårnet igjen og igjen.
Den voksne sier ikke:
«Er dette familien din som blir ødelagt?»
Hun sier:
«Tårnet faller hver gang.»
En rolig beskrivelse.
Ingen påtvunget tolkning.
Barnet bygger på nytt.
Den voksne følger.
«Nå laget du en sterkere vegg.»
Stemmen legger merke til uten å eie.
Dette kan gi barnet en erfaring av å bli sett uten å bli avslørt.
Den voksne trenger ikke alltid vite hva leken betyr.
Det er nok å være til stede i det barnet gjør.
Heling kan begynne i denne formen for delt oppmerksomhet.
To mennesker ser på det samme.
Ingen presser.
Noe får eksistere mellom dem.
Den kjente stemmen
For et utrygt barn kan en kjent stemme få stor betydning.
Den samme læreren om morgenen.
Fosterforelderen som leser den samme boken.
Miljøarbeideren som sier de samme ordene før en overgang.
«Nå går vi inn.»
«Jeg er med deg.»
«Etterpå kommer jeg tilbake.»
Gjentakelsen kan virke enkel.
Men den bygger gjenkjennelse.
Barnet trenger ikke stadig å tolke en ny person.
Den kjente stemmen blir en del av rytmen.
Dette kan også forklare hvorfor skifte av ansatte, lærere eller omsorgspersoner blir så krevende.
For systemet er det en turnusendring.
For barnet forsvinner kanskje stemmen som gjorde rommet mulig å være i.
Kontinuitet er derfor mer enn praktisk organisering.
Den kan være regulering.
Når stemmen bryter et løfte
Barn lytter ikke bare til hvordan voksne snakker.
De legger merke til om ordene holder.
«Jeg kommer tilbake etter lunsj.»
Kommer den voksne?
«Jeg skal fortelle deg før noen andre får vite det.»
Gjør hun det?
«Du kan si nei.»
Blir neiet respektert?
En rolig stemme uten pålitelig handling blir etter hvert tom.
Barnet lærer at fine ord ikke betyr sikkerhet.
Derfor må stemmen forankres i det den voksne gjør.
Tilliten bygges når ordene og handlingene stemmer overens.
Og når den voksne ikke kan holde et løfte, må hun forklare.
«Jeg sa at jeg skulle komme, men jeg ble forsinket. Du ventet på meg. Det var ikke bra. Jeg skulle ha gitt beskjed.»
En slik reparasjon kan være viktig.
Barnet lærer at voksne kan gjøre feil uten å late som ingenting.
Sannhet kan gjenopprette noe stemmen alene ikke kunne beskytte.
Den voksnes stemme etter konflikten
Et barn har ropt, slått eller ødelagt noe.
Situasjonen er over.
Nå kommer øyeblikket etterpå.
Mange barn kjenner dette øyeblikket godt.
Nå kommer straffen.
Kulden.
Avvisningen.
Den voksnes stillhet.
Kanskje barnet allerede skammer seg.
En trygg voksen vender tilbake.
Ikke for å late som om ingenting skjedde.
Men for å reparere.
«Det som skjedde, var ikke greit.»
Pause.
«Du slo ham, og han ble redd.»
Pause.
«Vi skal finne ut hva du kan gjøre neste gang.»
Og så:
«Jeg er fortsatt her.»
Denne siste setningen trenger ikke alltid sies.
Den kan ligge i stemmen, blikket og det at den voksne faktisk kom tilbake.
Barnet lærer at handlingen får konsekvenser uten at hele relasjonen går tapt.
Dette er en ny erfaring for barn som har levd med kjærlighet som kunne trekkes tilbake.
Når den voksne selv hever stemmen
Ingen voksen er alltid rolig.
Vi blir slitne.
Redde.
Sinne.
Presset.
Noen ganger hever vi stemmen.
Spørsmålet er ikke om den voksne aldri gjør feil.
Spørsmålet er hva som skjer etterpå.
En voksen som later som ingenting, overlater barnet til sin opplevelse.
En voksen som sier:
«Du fikk meg til å rope»,
legger ansvaret på barnet.
En voksen som reparerer, sier:
«Jeg hevet stemmen. Det ble for voldsomt. Det var mitt ansvar.»
Dette betyr ikke at barnets handling var grei.
«Du kunne ikke slå. Men jeg skulle likevel ha snakket roligere.»
To sannheter kan stå sammen.
Barnet lærer at autoritet ikke betyr feilfrihet.
At en voksen kan ta ansvar uten å miste sin posisjon.
At skyld ikke alltid skyves nedover til den svakeste.
Slik kan også bruddet bli en erfaring av trygghet.
Stemmen som ikke ydmyker
Voksne kan bruke stemmen til mer enn å formidle informasjon.
Den kan rangere.
Avsløre.
Gjøre liten.
«Hva er det med deg?»
«Du oppfører deg som en baby.»
«Alle andre klarer dette.»
«Nå ser alle hva du har gjort.»
Ydmykelsen trenger ikke være høylytt.
Den kan komme som ironi.
Et sukk.
En etterligning.
En kommentar sagt foran andre.
For et barn med skam kan dette bekrefte den dypeste frykten:
Det er ikke bare handlingen som er feil.
Det er jeg som er feil.
Den rolige stemmen skiller mellom mennesket og handlingen.
«Dette gikk ikke bra.»
Ikke:
«Du er håpløs.»
«Du trenger hjelp til å finne en annen måte.»
Ikke:
«Du lærer aldri.»
Barnet kan holdes ansvarlig uten å miste verdigheten.
Den kroppslige stemmen
Stemmen kommer ikke bare fra munnen.
Hele kroppen taler.
Den voksne kan si rolige ord mens hun står over barnet med armene i siden.
Hun kan si:
«Du er trygg»,
mens hun sperrer døren.
Hun kan si:
«Jeg skal lytte»,
mens hun stadig ser på klokken.
Barnet oppfatter helheten.
Derfor må den rolige stemmen ha en kropp som passer til den.
Avstand.
Høyde.
Bevegelser.
Blikk.
Hender.
Noen ganger kan den voksne sette seg ned.
Ikke for å gjøre seg maktesløs, men for å bli mindre truende.
Andre ganger må hun stå, særlig dersom sikkerheten krever det.
Det finnes ingen enkelt riktig stilling.
Spørsmålet er:
Hva formidler kroppen min nå?
Nærmer jeg meg raskere enn barnet tåler?
Står jeg mellom barnet og døren?
Krever blikket mitt kontakt?
En trygg stemme trenger et trygt nærvær.
Den rolige stemmen i institusjonen
Et barn møter sjelden bare én voksen.
Det møter et system.
Lærere.
Barnevern.
Politi.
Helsepersonell.
Fosterforeldre.
Miljøarbeidere.
Hvis én voksen snakker rolig og resten av systemet oppleves kaotisk, blir tryggheten skjør.
Barnet trenger en viss sammenheng.
At de voksne bruker forståelige ord.
At de ikke gir motstridende løfter.
At barnet får vite hvem som gjør hva.
At viktig informasjon ikke kommer som overraskelse.
Institusjoner har også en stemme.
Den finnes i brevene.
Innkallingene.
Venterommene.
Telefonene.
Måten barnet blir omtalt på.
Et system kan si at barnet står i sentrum, men samtidig snakke over hodet på det.
Det kan love medvirkning, men komme med ferdige beslutninger.
Den rolige stemmen må derfor også være organisatorisk.
Ikke bare en vennlig fagperson.
Men en hjelp som gjør seg forståelig.
Når ordene endelig kommer
Et barn har lenge vært stille.
Så en dag sier det noe.
Kanskje fordi den voksne stilte et godt spørsmål.
Men kanskje også fordi stemmen hadde vært der lenge.
Den samme rolige hilsenen.
Det samme tempoet.
Den samme respekten for pausen.
Den samme voksne som kom tilbake.
Ordene oppstår ikke alltid i det øyeblikket de uttales.
De kan ha vært på vei gjennom måneder med trygghet.
Barnet har undersøkt:
Tåler du meg når jeg ikke snakker?
Blir du sint når jeg sier nei?
Forsvinner du når jeg er vanskelig?
Bruker du ordene mine mot meg?
Holder stemmen din samme tone når du får vite noe alvorlig?
Når svaret gjentatte ganger har vært trygt nok, kan språket komme.
Da er ikke fortellingen skapt av teknikken alene.
Den er vokst frem i relasjonen.
Heling uten forklaring
Ikke all heling krever at barnet kan forklare det som hendte.
Noen barn får aldri en fullstendig fortelling.
Minnene er uklare.
Ordene mangler.
Eller hendelsene ligger for tidlig i livet.
Likevel kan kroppen få nye erfaringer.
Et måltid som kommer til fast tid.
En voksen som banker før hun går inn.
En hånd som ikke berører uten samtykke.
En konflikt som avsluttes uten vold.
En stemme som ikke endrer seg til trussel.
Disse erfaringene forklarer ikke fortiden.
Men de kan forandre nåtiden.
Kanskje også fremtiden.
Heling er ikke alltid at barnet forstår alt som skjedde.
Det kan også være at kroppen lærer:
Ikke alle voksne er farlige.
Ikke alle feil fører til straff.
Ikke all nærhet krever noe.
Ikke hvert nei blir overkjørt.
Den rolige stemmen som moralsk handling
Måten vi snakker på, er ikke bare kommunikasjon.
Den er etisk handling.
Stemmen kan bruke makt til å presse.
Eller bruke makt til å beskytte.
Den kan gjøre barnet mindre.
Eller gi barnet plass.
Den kan kreve lydighet.
Eller skape mulighet for samarbeid.
Den voksne har alltid mer makt.
Større kropp.
Flere ord.
Mer kunnskap om systemet.
Mulighet til å skrive, melde, beslutte og definere.
Den rolige stemmen opphever ikke denne forskjellen.
Men den forvalter makten med tilbakeholdenhet.
Den sier:
Jeg trenger ikke gjøre deg redd for å være tydelig.
Jeg trenger ikke overdøve deg for å ha ansvar.
Jeg kan stå fast uten å gjøre deg liten.
Den stemmen barnet tar med seg
Barn bærer voksnes stemmer videre.
Noen stemmer blir indre anklager.
Du klarer ingenting.
Det er alltid din skyld.
Ingen orker deg.
Andre stemmer kan etter hvert bli en indre støtte.
Ta det rolig.
Du kan be om hjelp.
Det går an å prøve igjen.
Det du føler, kan tåles.
Du er mer enn det som skjedde.
Den voksne vet ikke alltid hvilke setninger barnet husker.
Kanskje ikke de mest gjennomtenkte.
Kanskje bare tonen i en vanskelig stund.
Måten navnet ble sagt på.
At stemmen ikke ble hard da sannheten kom.
At den voksne sa:
«Jeg blir her.»
Over tid kan barnet begynne å snakke til seg selv med noe av den samme roen.
Det er kanskje en av relasjonens dypeste gaver.
Den ytre stemmen blir langsomt en indre stemme.
Før ordene
Vi tror ofte at hjelpen begynner med samtalen.
At barnet må fortelle.
At den voksne må forstå.
At problemet må settes ord på.
Men mye kan begynne før dette.
I rytmen.
Blikket.
Avstanden.
Pausen.
Den rolige stemmen.
Barnet hører kanskje ikke først og fremst hva den voksne sier.
Det hører:
Er du farlig?
Har du hastverk?
Tåler du meg?
Forsvinner du?
Vil du vinne over meg?
Eller kan jeg være her sammen med deg?
Når stemmen svarer trygt nok, igjen og igjen, kan kroppen begynne å gi slipp.
Ikke helt.
Ikke med én gang.
Men litt.
Skuldrene synker.
Pusten blir dypere.
Blikket løftes.
Barnet blir i rommet.
En blyant tas opp.
Et ord kommer.
Så kanskje et til.
Den rolige stemmen
Den rolige stemmen er ikke alltid lav.
Noen ganger må den høres gjennom kaoset.
Den er ikke alltid mild.
Noen ganger må den sette en tydelig grense.
Den er ikke alltid sikker.
Noen ganger sier den:
«Jeg vet ikke ennå.»
Men den er forankret.
Den gjør ikke barnet ansvarlig for den voksnes følelser.
Den lover ikke det den ikke kan holde.
Den presser ikke frem ord.
Den tåler pausen.
Den forklarer hva som skal skje.
Den kommer tilbake etter bruddet.
Den bærer både alvor og håp.
Kanskje begynner heling nettopp slik.
Ikke med den store innsikten.
Ikke med den perfekte metoden.
Ikke med at barnet endelig kan fortelle alt.
Men med at en voksen kommer nær og sier barnets navn uten sinne.
At stemmen blir værende rolig når barnet selv ikke klarer det.
At kroppen for første gang ikke trenger å forberede seg på det verste.
Og at barnet, lenge før det kan si hvorfor, begynner å erfare:
Her kan jeg kanskje være.
Kanskje begynner heling nettopp slik.
At barnet, lenge før det kan si hvorfor, begynner å erfare:
Her kan jeg kanskje være.
No comments:
Post a Comment