Når vi slutter å kjempe med oss selv

Dzogchen, Dalai Lama og livskunstens vei til nærvær

Gjennom mange år har jeg lest filosofi, psykologi, teologi og ulike visdomstradisjoner. Noen av dem har vært kompliserte. Andre har vært overraskende enkle. Enkelte innsikter har fulgt meg gjennom livet fordi de peker mot noe grunnleggende menneskelig som ikke er bundet til en bestemt religion, kultur eller tid.

En av disse innsiktene finner vi i Dzogchen, en sentral tradisjon innen tibetansk buddhisme.

Ved første møte kan ordet virke fremmed. Dzogchen betyr vanligvis «Den store fullkommenhet». For vestlige ører kan dette høres ut som enda et ideal om å bli bedre, sterkere eller mer opplyst. Men meningen er nesten den motsatte.

Dzogchen handler ikke først og fremst om å bli noe annet.

Det handler om å oppdage det som allerede er til stede.

Dette er en tanke som utfordrer mye av den moderne kulturen. Vi lever i en tid hvor livet ofte fremstilles som et prosjekt. Vi skal utvikle oss, optimalisere oss, prestere mer og stadig forbedre oss. Vi skal bli en bedre utgave av oss selv.

Dzogchen stiller et annet spørsmål:

Hva om det viktigste ikke er å bli noe nytt, men å se klarere det som allerede er her?

Skyene og himmelen

Et klassisk bilde i Dzogchen er himmelen.

Tanker, følelser, bekymringer og minner er som skyer. De kommer og går. Noen ganger er de lette og lyse. Andre ganger mørke og truende.

Men bak skyene finnes himmelen.

Den åpne himmelen blir ikke ødelagt av stormen.

På samme måte hevder Dzogchen at det finnes en grunnleggende klarhet i menneskets bevissthet som ikke forsvinner selv når livet er vanskelig.

Dette betyr ikke at lidelse er en illusjon. Sorg gjør vondt. Angst gjør vondt. Skam gjør vondt. Men lidelsen er ikke hele sannheten om oss.

Mange av oss identifiserer oss med det vi opplever.

Vi sier:

«Jeg er min angst.»

«Jeg er min depresjon.»

«Jeg er min diagnose.»

«Jeg er min historie.»

Dzogchen svarer med stor mildhet:

Du opplever disse tingene.

Men du er ikke identisk med dem.

Denne innsikten kan virke enkel, men den rommer en betydelig frihet.

Dalai Lamas tolkning

Dalai Lama har gjennom flere tiår gjort buddhistisk tenkning tilgjengelig for mennesker over hele verden. Han understreker ofte at man ikke trenger å bli buddhist for å lære av buddhismen.

Når han omtaler Dzogchen, legger han vekt på det som i tradisjonen kalles rigpa – den våkne oppmerksomheten som kan gjenkjenne sinnets natur.

Men Dalai Lama advarer samtidig mot en vanlig misforståelse.

Hvis alt allerede er fullkomment, hvorfor gjøre noe som helst?

Hans svar er klart.

Ekte innsikt fører ikke til passivitet.

Den fører til medfølelse.

Når vi blir mindre fanget av vårt eget ego, blir vi også mer åpne for andre mennesker.

Derfor blir Dzogchen hos Dalai Lama aldri en privat søken etter indre ro. Den blir en livsform preget av omsorg, ansvar og kjærlighet.

Et klart sinn skal ikke bare skape fred i oss selv.

Det skal gjøre oss bedre i stand til å møte andre mennesker med visdom og medfølelse.

Livskunst som nærvær

Sett i lys av praktisk filosofi handler dette om noe mer enn meditasjon.

Det handler om hvordan vi lever.

Mange av livets problemer blir ikke nødvendigvis løst ved å tenke mer.

Noen ganger trenger vi å se annerledes.

Vi trenger å legge merke til hvordan vi hele tiden forsøker å kontrollere det som ikke kan kontrolleres.

Vi kjemper mot fortiden.

Vi kjemper mot alderdommen.

Vi kjemper mot våre begrensninger.

Vi kjemper mot våre egne tanker.

Men livet er ikke alltid et problem som skal løses.

Noen ganger er det en virkelighet som må leves.

Her nærmer Dzogchen seg mange av de innsiktene vi finner hos vestlige filosofer.

Stoikerne lærte oss å skille mellom det vi kan kontrollere og det vi ikke kan kontrollere.

Martin Buber minnet oss om at mennesket alltid er mer enn våre beskrivelser av det.

Hans-Georg Gadamer viste hvordan vår forståelse alltid er begrenset og ufullstendig.

På hver sin måte peker disse tradisjonene mot ydmykhet.

Vi ser aldri hele virkeligheten.

Vi ser bare deler av den.

En erfaring ved vannet

For meg blir slike tanker ofte mest forståelige ute i naturen.

Tidlig om morgenen ved Vegårvannet kan verden noen ganger oppleves bemerkelsesverdig enkel.

Vannet ligger stille.

Tåken driver langsomt over overflaten.

En fugl bryter stillheten.

I slike øyeblikk er det ikke nødvendig å analysere alt.

Det er nok å være til stede.

Kanskje er dette noe av det Dzogchen forsøker å peke mot.

Ikke en spesiell religiøs opplevelse.

Ikke en mystisk tilstand.

Men en enkel erfaring av å være våkent til stede i livet slik det faktisk er.

Livskunstens stille frihet

I vår tid blir frihet ofte forstått som muligheten til å gjøre det vi vil.

Dzogchen peker mot en annen form for frihet.

Friheten til ikke å være slave av hver tanke som oppstår.

Friheten til ikke å identifisere seg fullt og helt med frykt, skam eller bekymring.

Friheten til å møte seg selv med større vennlighet.

Denne friheten gjør oss ikke perfekte.

Den gjør oss mer menneskelige.

Kanskje er det derfor Dzogchen kan være verdifull også for mennesker som ikke er buddhister.

Den krever ingen bestemt trosbekjennelse.

Den inviterer oss bare til å undersøke vår egen erfaring.

Til å stoppe opp.

Til å se.

Til å oppdage at livet ikke alltid trenger å forbedres før det kan leves.

For livskunst handler ikke bare om å forandre livet.

Den handler også om å utvikle evnen til å være fullt til stede i det livet som allerede er her.

For livskunst handler ikke bare om å forandre livet.

Den handler også om å utvikle evnen til å være fullt til stede i det livet som allerede er her.

Forfatterens merknad

Dette essayet er inspirert av refleksjoner omkring Dzogchen, Dalai Lamas tolkning av buddhistisk visdom og forholdet mellom østlige kontemplative tradisjoner og vestlig praktisk filosofi. Det undersøker hvordan nærvær, ydmykhet og medfølelse kan bidra til livskunst, uavhengig av religiøs eller filosofisk tilhørighet.  Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT som også laget illutrasjoenen.