Å begynne der den andre er
Kierkegaard og hjelpekunstens hemmelighet
Et menneske kommer til oss fordi noe i livet ikke lenger går.
Det kan være et barn som ikke vil gå på skolen. En forelder som har mistet omsorgen for sitt barn. En ungdom som bruker rusmidler. En pasient som ikke følger behandlingen. Et menneske som lever i et forhold det burde forlate, men ikke klarer å gå fra. En eldre person som ikke vil ta imot hjelpen alle andre mener er nødvendig.
Den profesjonelle ser ofte ganske raskt hva som burde forandres.
Barnet må tilbake til skolen. Forelderen må erkjenne sitt ansvar. Ungdommen må slutte å ruse seg. Pasienten må følge rådene. Den utsatte må komme seg ut. Den eldre må godta hjelp.
Målet kan være fornuftig. Det kan være faglig begrunnet og etisk nødvendig.
Likevel kan hjelpen mislykkes.
Ikke fordi hjelperen mangler kunnskap. Ikke fordi ønsket om å hjelpe er uekte. Men fordi hjelperen begynner et annet sted enn der den andre faktisk befinner seg.
Søren Kierkegaard formulerte dette som hjelpekunstens hemmelighet: Dersom vi virkelig skal lykkes med å føre et menneske til et bestemt sted, må vi først og fremst finne det der det er og begynne der.
Ordene virker enkle.
I praksis stiller de noen av de vanskeligste kravene som finnes til den som skal hjelpe.
For å finne et menneske der det er, må vi være villige til å forlate det stedet hvor vi selv står trygt. Vi må legge til side noe av vår hast, vår sikkerhet og vår trang til å vite veien på den andres vegne.
Vi må forsøke å se verden fra et sted som ikke er vårt eget.
Hjelperen kjenner ofte målet før utgangspunktet
Profesjonell hjelp er vanligvis organisert rundt mål.
Problemet skal kartlegges. Behov skal identifiseres. Tiltak skal planlegges. Fremgang skal dokumenteres. Tjenesten må kunne vise at noe er blitt bedre.
Dette er nødvendig. Uten mål kan hjelpen bli uklar, tilfeldig og uten ansvar.
Men mål kan også gjøre oss utålmodige med mennesket.
Vi begynner å tenke på hvor personen skal, før vi har forstått hvor personen står.
Den unge som bruker rusmidler, blir møtt med en plan for rusfrihet. Men rusen kan også være det som gjør dagene utholdelige. Den kan gi fellesskap, identitet eller midlertidig lindring fra minner og uro. Dersom hjelperen bare ser rusen som problemet, kan hjelpen samtidig forsøke å ta bort det eneste den unge foreløpig opplever som en løsning.
Den utsatte kvinnen får beskjed om at hun må forlate den voldelige partneren. Men forholdet kan også romme kjærlighet, økonomisk trygghet, felles barn, håp og redsel. Hun kan vite at hun burde gå og samtidig oppleve det som umulig.
Den eldre mannen nekter hjemmesykepleie. Hjelperen ser risiko, dårlig ernæring og fare for fall. Mannen ser kanskje tap av verdighet, fremmede mennesker i hjemmet og enda et tegn på at livet ikke lenger tilhører ham selv.
Hjelperen kan ha rett i hva som må skje.
Men rett mål gir ikke automatisk riktig hjelp.
Før vi spør hvordan et menneske skal komme videre, må vi spørre hva det vil koste å forlate stedet der det nå står.
Å begynne der den andre er, er ikke å bli stående der
Kierkegaards formulering kan misforstås.
Å begynne der den andre er betyr ikke at hjelperen skal godta alt. Det betyr ikke at den andres forståelse alltid er riktig, eller at enhver handling må respekteres fordi den gir mening for personen selv.
Mennesker kan skade seg selv og andre. Foreldre kan svikte barn. Vold må stanses. Barn må beskyttes. Noen ganger må profesjonelle handle mot et menneskes ønsker.
Å begynne der den andre er er derfor ikke det samme som å bli stående der.
Det er å ta utgangspunkt i den andres virkelighet, også når målet er forandring.
Den profesjonelle kan si:
«Jeg forstår at alkoholen hjelper deg gjennom natten. Samtidig ser jeg at den ødelegger kroppen din og forholdet til barna.»
«Jeg forstår at du er glad i ham. Samtidig er volden uakseptabel, og du trenger beskyttelse.»
«Jeg forstår at du ikke vil ha fremmede i hjemmet. Samtidig er jeg bekymret for at du ikke får i deg mat.»
Forståelse opphever ikke ansvar.
Men den forandrer måten ansvaret utøves på.
Når hjelperen ser meningen i det som må endres, kan hjelpen bli mindre krenkende. Den andre slipper å bli fremstilt som irrasjonell, umotivert eller vanskelig bare fordi forandringen ikke skjer i det tempoet systemet ønsker.
Først å forstå det den andre forstår
Kierkegaard skriver om å finne et menneske der det er. Dette innebærer mer enn å kjenne personens adresse, diagnose eller sosiale situasjon.
Vi må forsøke å forstå hvordan mennesket selv forstår sitt liv.
Hva opplever personen som problemet?
Hva opplever personen som en løsning?
Hva frykter personen å miste?
Hva håper personen på?
Hva har tidligere hjelp betydd?
Hvilke erfaringer har lært personen å stole på eller mistro andre?
To mennesker kan befinne seg i den samme ytre situasjonen og oppleve den helt forskjellig.
To ungdommer kan begge ha sluttet på skolen. Den ene kan være redd for å mislykkes. Den andre kan oppleve skolen som meningsløs. En tredje kan være utslitt av omsorgsansvar hjemme. En fjerde kan ha vært utsatt for mobbing og oppleve fraværet som selvbeskyttelse.
Dersom alle møtes med samme forklaring og samme tiltak, begynner hjelpen ikke der de er.
Den begynner der kategorien sier at de er.
Profesjonell kunnskap trenger kategorier. Uten begreper og mønstre blir erfaringen uoversiktlig. Men kategorien må aldri bli viktigere enn mennesket.
Diagnosen kan si noe sant og likevel ikke fortelle hva diagnosen betyr i dette livet.
Hjelpens skjulte makt
Den som hjelper, har makt.
Det gjelder også når hjelpen gis med varme og gode intensjoner.
Hjelperen har ofte tilgang til kunnskap, tjenester, penger, dokumenter og beslutningsrom som den andre ikke har. Den profesjonelles ord blir skrevet i journaler og rapporter. Vurderingene kan påvirke behandling, økonomisk støtte, omsorg for barn og tilgang til bolig.
Makt ligger også i retten til å definere problemet.
Den profesjonelle kan si at klienten mangler innsikt, er lite motivert, motsetter seg behandling eller ikke samarbeider. Slike beskrivelser kan være relevante. Men de kan også skjule at klienten har forstått situasjonen annerledes enn hjelperen.
Den som ikke ønsker det hjelpen tilbyr, kan bli forstått som selve hindringen for hjelpen.
Da blir den profesjonelles plan målestokken for den andres fornuft.
Å begynne der den andre er krever derfor maktbevissthet.
Hjelperen må spørre:
Hvem har definert problemet?
Hvem har bestemt målet?
Hva skjer dersom personen sier nei?
Hvilke reelle valg finnes?
Er medvirkningen virkelig, eller kan den andre bare velge mellom alternativer vi allerede har bestemt?
Hjelp blir ikke maktfri fordi vi kaller den hjelp.
Den blir etisk først når hjelperen tar ansvar for hvordan makten virker.
Ydmykelsen som kan ligge i å bli hjulpet
Å trenge hjelp kan være sårbart.
Mennesket må kanskje fortelle fremmede om økonomi, sykdom, rus, vold, seksualitet, omsorgssvikt eller psykiske vansker. Det må svare på spørsmål som hjelperen selv aldri ville ha akseptert fra en fremmed.
Den som søker hjelp, må ofte vise frem det som ikke fungerer.
Dette kan skape skam.
Profesjonelle møter kan forsterke denne skammen dersom hjelperen kommer med en ferdig forståelse og en ferdig løsning. Den andre blir den som mangler noe. Hjelperen blir den som vet.
Selv velmente råd kan oppleves som en påminnelse om utilstrekkelighet.
«Du må bare sette grenser.»
«Du må ta deg sammen.»
«Du må forstå at dette ikke er bra for deg.»
«Du må bli mer motivert.»
Slike utsagn kan være saklig riktige og menneskelig ubrukelige.
De forteller den andre at hjelperen allerede står på det stedet personen burde ha nådd.
Kierkegaards hjelpekunst begynner med en annen bevegelse. Den som vil hjelpe, må først bøye seg ned til stedet der den andre er.
Ikke for å gjøre seg mindre enn man er.
Men for å unngå å gjøre den andre mindre enn den er.
Ydmykheten består i å erkjenne at den profesjonelle ikke fullt ut kjenner livet hjelpen skal virke i.
Å gå et stykke inn i den andres verden
Å begynne der den andre er krever innlevelse, men innlevelse er ikke det samme som å tro at vi vet hvordan den andre har det.
Utsagnet «Jeg vet akkurat hvordan du har det» kan være ment som trøst. Men det kan også lukke samtalen.
Vi vet aldri helt.
Selv når vi har opplevd noe lignende, har vi opplevd det i et annet liv, med en annen kropp, en annen historie og andre relasjoner.
Den hermeneutiske holdningen er derfor mer forsiktig:
«Jeg forsøker å forstå.»
«Slik oppfatter jeg det du sier. Har jeg forstått riktig?»
«Hva er det jeg ikke ser?»
Den som går inn i den andres verden, må samtidig la den være den andres.
Vi skal ikke overta historien. Vi skal ikke fylle den med våre egne erfaringer. Vi skal heller ikke gjøre den fremmedes liv forståelig bare ved å oversette det til noe vi allerede kjenner.
Noe må få forbli fremmed lenge nok til at det kan lære oss noe.
Motivasjon eller mening?
Profesjonelle snakker ofte om motivasjon.
Klienten er motivert eller umotivert. Pasienten er klar for endring eller ikke klar. Ungdommen vil samarbeide eller vil ikke samarbeide.
Motivasjonsbegrepet kan være nyttig. Men det kan også skjule et annet spørsmål:
Gir den foreslåtte forandringen mening for personen?
Et menneske kan ønske et bedre liv og samtidig være lite motivert for tiltaket som tilbys. En ungdom kan ønske arbeid, men ikke tro at kurset hjelper. En forelder kan ønske bedre kontakt med barnet, men oppleve veiledningen som ydmykende. En pasient kan ønske å bli frisk, men frykte bivirkningene av behandlingen.
Manglende motivasjon er ikke alltid mangel på vilje.
Det kan være mangel på tillit.
Det kan være erfaring med mislykket hjelp.
Det kan være frykt for tap.
Det kan være at målet er formulert på en måte som ikke tilhører den andre.
Før vi forsøker å motivere et menneske, bør vi derfor spørre hva som allerede betyr noe for det.
Endring får kraft når den kobles til noe personen selv ønsker å beskytte, vinne tilbake eller bli i stand til.
Å hjelpe er ikke å føre den andre som en gjenstand
Kierkegaard skriver om å føre et menneske til et bestemt sted. Men et menneske kan ikke føres som en ting.
Hjelp er ikke transport.
Vi kan ikke løfte den andre ut av et liv og plassere vedkommende der vi mener det er best. Selv når vi bruker makt, må personen senere leve videre i det livet som er blitt forandret.
Varig forandring krever derfor at den andre på en eller annen måte blir subjekt i sin egen bevegelse.
Dette er forskjellen mellom å gjøre noe med et menneske og å gjøre noe sammen med det.
Sosialt arbeid, behandling og pedagogikk kan lett bli styrt av tiltakslogikk. Den profesjonelle kartlegger, vurderer, setter mål og følger opp. Personen blir mottaker av en plan.
Men hjelpens dypeste spørsmål er ikke bare:
Hva skal vi gjøre med problemet?
Det er også:
Hvordan kan dette mennesket få større mulighet til å handle i sitt eget liv?
Hjelpen lykkes ikke fullt ut dersom den løser et problem og samtidig gjør personen mer avhengig, taus eller fremmed for seg selv.
Den gode hjelpen forsøker å gjenopprette handlekraft.
Når hjelperen går for raskt
Hjelpere kan ha dårlig tid.
Ikke nødvendigvis fordi de er utålmodige mennesker, men fordi systemet er organisert rundt fremdrift. Det forventes mål, endring og resultater.
Den andre kan trenge noe annet.
Et menneske i krise må kanskje først erfare trygghet før det kan ta stilling til løsninger. En person som har levd lenge med vold, må kanskje lære å stole på sin egen vurdering. En ungdom som har møtt mange hjelpere, må kanskje se at denne voksne faktisk blir værende.
Når hjelperen går for raskt, kan den andre oppleve at hjelpen passerer forbi.
Rådene kommer før tilliten.
Planen kommer før fortellingen.
Målet kommer før mennesket.
Det kan se ut som motstand når personen ikke følger etter.
Men kanskje er avstanden mellom dem blitt for stor.
Å begynne der den andre er handler også om tempo.
Den profesjonelle må kunne skjelne mellom nødvendig handling og unødvendig hast.
Noen ganger er det etisk riktig å gripe inn raskt. Andre ganger er ventingen en del av arbeidet.
Å være nær uten å bli værende for alltid
Hjelperen skal ikke bosette seg i den andres avmakt.
Empati kan bli stillstand dersom den ikke også åpner for mulighet.
Det er mulig å forstå så mye at man slutter å stille krav. Den unges vanskelige historie blir en forklaring på at ingenting kan forventes. Forelderens egen barndom blir en grunn til å unngå ansvar. Pasientens frykt gjør at all utfordring trekkes tilbake.
Da kan forståelsen bli like begrensende som fordømmelsen.
Å begynne der den andre er betyr også å tro at mennesket kan bevege seg.
Hjelperen må kunne holde sammen to sannheter:
Dette mennesket har gode grunner til å være der det er.
Og dette mennesket er mer enn det stedet det nå befinner seg på.
Den profesjonelle må kunne anerkjenne smerten uten å gjøre den til identitet. Se begrensningene uten å redusere personen til dem. Forstå fortiden uten å gjøre den til skjebne.
Håp er ikke å overse virkeligheten.
Det er å nekte å gjøre dagens virkelighet til den eneste mulige.
Kravets etikk
Hjelp innebærer noen ganger å stille krav.
Barn trenger foreldre som tar ansvar. Behandling krever deltakelse. Avtaler må holdes. Vold kan ikke aksepteres. Hjelperen kan ikke alltid nøye seg med å forstå.
Men et krav kan stilles på ulike måter.
Det kan stilles ovenfra, som en dom:
«Dersom du virkelig brydde deg, ville du ha forandret deg.»
Eller det kan stilles innenfra forståelsen:
«Jeg ser hvor vanskelig dette er for deg. Samtidig må barnet ditt være trygt.»
Det siste kravet er ikke svakere.
Det er ofte sterkere fordi det ikke trenger å ydmyke personen for å være tydelig.
Kierkegaards hjelpekunst er ikke sentimental. Den fritar ikke mennesket fra ansvar. Den spør hvordan ansvaret kan formidles slik at den andre fortsatt kan møte det som et handlende menneske.
Et krav som ødelegger verdigheten, kan gjøre forandring vanskeligere.
Et krav som anerkjenner både ansvar og menneskeverd, kan åpne en vei.
Når hjelp må gis mot den andres vilje
Noen situasjoner gjør Kierkegaards tanke særlig krevende.
Et barn kan måtte flyttes fra foreldrene. En alvorlig syk person kan trenge behandling uten å forstå behovet. En person kan være til fare for seg selv eller andre.
Da kan ikke hjelpen vente på full enighet.
Likevel forsvinner ikke kravet om å begynne der den andre er.
Selv tvang kan utøves mer eller mindre ydmykende. Selv en beslutning personen motsetter seg, kan forklares med respekt. Den andre kan få informasjon, mulighet til å uttrykke seg og innflytelse på det som fortsatt er mulig å påvirke.
Den profesjonelle bør være ærlig:
«Dette er en beslutning vi tar fordi vi mener barnet ikke er trygt.»
«Jeg vet at du er uenig.»
«Jeg vil likevel høre hvordan du opplever det.»
Å lytte betyr ikke at beslutningen oppheves.
Men det betyr at personen ikke blir gjort usynlig i den.
Maktens nødvendighet fritar aldri den profesjonelle fra ansvaret for hvordan makten brukes.
Den hjelpen som passer hjelperen
Hjelpere kan være tilbøyelige til å tilby den formen for hjelp de selv behersker.
Den som er god til å samtale, tilbyr samtale. Den som arbeider i et program, tilbyr programmet. Den som kjenner en bestemt teori, ser verden gjennom denne teorien.
Dette er forståelig. Ingen kan arbeide uten metoder og faglige rammer.
Men det kan føre til at personen må tilpasse seg hjelpen i stedet for at hjelpen tilpasses personen.
Når tiltaket ikke virker, kan konklusjonen bli at klienten ikke var motivert eller mottakelig.
Kierkegaards spørsmål er mer ubehagelig:
Var dette virkelig hjelp fra stedet der den andre var?
Eller var det hjelp fra stedet der hjelperen befant seg?
Den profesjonelle må kunne erkjenne at et godt tiltak kan være feil for dette mennesket, på dette tidspunktet og i denne situasjonen.
Faglig ydmykhet innebærer også å kunne gi slipp på sin foretrukne metode.
Hjelperens behov for å lykkes
Det finnes også en personlig side ved hjelpearbeidet.
Hjelpere ønsker å gjøre en forskjell. Vi vil se at innsatsen virker. Vi vil oppleve oss som nyttige.
Dette er ikke galt. Men hjelperens behov for å lykkes kan bli en skjult kraft i relasjonen.
Når den andre ikke forandrer seg, kan hjelperen kjenne avmakt, irritasjon eller skuffelse. Klienten blir den som ikke lar seg hjelpe.
Da kan vi begynne å presse, trekke oss unna eller beskytte oss selv gjennom faglige forklaringer.
Kanskje var personen ikke klar.
Kanskje manglet vedkommende innsikt.
Kanskje kunne ingenting gjøres.
Noen ganger er dette sant.
Andre ganger må hjelperen spørre om behovet for å lykkes gjorde det vanskelig å følge den andres tempo og vei.
Den andre skylder oss ikke en forandring som beviser at vi var gode hjelpere.
Hjelpens verdi kan ikke alltid måles i det utfallet vi ønsket.
Noen ganger er det viktigste at mennesket møtte én person som ikke ga opp verdigheten, selv om livet ikke endret seg slik vi håpet.
Å begynne på nytt
Det er mulig å ha begynt på feil sted.
En relasjon kan ha låst seg. Den profesjonelle kan ha vært for rask, for sikker eller for styrende. Den andre har trukket seg tilbake.
Da kan hjelperen forsøke å begynne på nytt.
Det krever noen ganger en enkel innrømmelse:
«Jeg tror jeg har vært mer opptatt av planen enn av hvordan dette oppleves for deg.»
«Jeg tror jeg gikk for fort frem.»
«Jeg har kanskje forstått deg feil.»
Slike ord kan være vanskelige for profesjonelle. Vi frykter at de svekker tilliten eller autoriteten.
Ofte gjør de det motsatte.
Når hjelperen kan erkjenne en feil uten å legge ansvaret over på den andre, kan relasjonen igjen bli et sted for sannhet.
Profesjonell autoritet består ikke i å være ufeilbarlig.
Den består også i å kunne korrigere seg.
Hjelpekunstens hemmelighet
Kierkegaard kalte dette en hemmelighet.
Kanskje fordi den er lett å si og vanskelig å leve.
Den som vil hjelpe, må vite noe. Men kunnskapen må ikke gjøre hjelperen overlegen.
Den som vil hjelpe, må ha et mål. Men målet må ikke gjøre den andres utgangspunkt usynlig.
Den som vil hjelpe, må kunne handle. Men handlingen må ikke frata den andre muligheten til å bli subjekt i sitt eget liv.
Den som vil hjelpe, må tåle å stå nær avmakt uten straks å løse den.
Og den som vil hjelpe, må være villig til selv å bli forandret av møtet.
Å begynne der den andre er betyr ikke å gi avkall på faglighet.
Det betyr å gjøre fagligheten menneskelig.
Det betyr å bruke kunnskapen i en form som den andre kan møte uten først å måtte oppgi seg selv.
Hjelpekunstens hemmelighet er kanskje derfor ikke en metode.
Det er en holdning.
En vilje til å stille seg ved siden av mennesket før man peker ut veien.
En vilje til å spørre før man svarer.
En vilje til å forstå hva som holder personen fast, før man ber vedkommende gå.
Og en ydmyk erkjennelse av at den veien som ser kort ut fra hjelperens ståsted, kan være lang og farlig fra stedet der den andre står.
Vi kan ikke gå hele veien for et annet menneske.
Men vi kan forsøke å finne det der det er.
Vi kan stå der lenge nok til at veien videre blir synlig.
Ikke bare for hjelperen.
Men for den som selv må gå den.
Anbefalt litteratur for videre lesning
Den som ønsker å fordype seg i hjelpekunstens etikk, profesjonell makt, dialog og møtet med den andre, kan begynne med følgende arbeider.
Kierkegaard, S. (1962). Synspunktet for min forfatter-virksomhet. Gyldendal.
Her finnes Kierkegaards kjente formulering om hjelpekunstens hemmelighet. Teksten gir et grunnleggende etisk perspektiv på hvorfor hjelp må begynne med forståelsen av hvor den andre faktisk befinner seg.
Buber, M. (2003). Jeg og du. De norske Bokklubbene.
Bubers filosofi om Jeg–Du-forholdet utdyper forskjellen mellom å møte den andre som et subjekt og å behandle vedkommende som en gjenstand for tiltak, kunnskap eller kontroll.
Eide, T., & Eide, H. (2017). Kommunikasjon i relasjoner: Personorientering, samhandling, etikk (3. utg.). Gyldendal Akademisk.
En praksisnær fremstilling av relasjon, kommunikasjon og etisk ansvar i helse- og sosialfaglig arbeid. Boken er særlig relevant for studenter og profesjonsutøvere.
Freire, P. (2000). Pedagogy of the Oppressed (30th anniversary ed.). Continuum.
Freire undersøker forskjellen mellom dialogisk og undertrykkende praksis. Hans kritikk av å behandle mennesker som passive mottakere er sentral for forståelsen av hjelp som frigjørende samarbeid.
Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Pax Forlag.
Gadamers filosofi om forståelse, dialog og horisont gir et grunnlag for å undersøke hvordan hjelperens egen forforståelse former møtet med den andre.
Levinas, E. (1996). Basic Philosophical Writings. Indiana University Press.
Levinas’ etikk tar utgangspunkt i den andres krav på oss. Tekstene utfordrer forestillingen om at den andre fullt ut kan forstås, kategoriseres eller gjøres til gjenstand for vår kunnskap.
Lipsky, M. (2010). Street-Level Bureaucracy: Dilemmas of the Individual in Public Services (30th anniversary expanded ed.). Russell Sage Foundation.
Lipsky viser hvordan profesjonelle i førstelinjetjenester utøver skjønn og makt innenfor institusjonelle rammer. Boken er viktig for å forstå hvordan systemets krav kan påvirke møtet med den enkelte.
Rogers, C. R. (1951). Client-Centered Therapy: Its Current Practice, Implications, and Theory. Houghton Mifflin.
Rogers utvikler en relasjonell tilnærming bygget på empati, kongruens og ubetinget positiv aktelse. Boken gir et psykologisk supplement til Kierkegaards tanke om å begynne der den andre er.
Schön, D. A. (1983). The Reflective Practitioner: How Professionals Think in Action. Basic Books.
Schön undersøker hvordan profesjonelle handler i komplekse og uforutsigbare situasjoner. Refleksjon i handling er avgjørende når faste metoder ikke fullt ut passer mennesket eller situasjonen.
Vetlesen, A. J. (2007). Hva er etikk. Universitetsforlaget.
En tilgjengelig norsk innføring i etikkens grunnspørsmål. Boken er relevant for refleksjoner over ansvar, sårbarhet og forholdet mellom kunnskap, makt og moralsk handling.
Denne teksten er inspirert av veiledningen jeg fikk fra professor og filosof John Lundstøl over en periode på 30 år. Som mentor fant han meg der jeg var, og begynte å hjelpe meg der, inn i en ny og ukjent akademisk verden. Han snakket ofte om "hjelpekunstens hemmelighet".
No comments:
Post a Comment