Når mennesket må skape seg selv

Identitet, frihet og ensomhet i senmoderniteten

Det moderne mennesket er på mange måter friere enn mennesket noen gang tidligere har vært.

Vi kan velge utdanning, livsstil, partner, bosted, tro, identitet og tilhørighet. Vi kan skifte arbeid flere ganger gjennom livet, flytte mellom land og bygge nye sosiale nettverk nesten uten geografiske begrensninger. Tradisjonene har mistet mye av sin tidligere makt. Familien bestemmer ikke lenger hvem vi skal være. Religionen gir ikke lenger de samme faste rammene for livet. Klassebakgrunn avgjør ikke automatisk vår plass i samfunnet.

Det moderne mennesket står derfor friere.

Men kanskje også mer alene.

For samtidig som friheten har vokst, har ansvaret for å skape et liv blitt flyttet over på det enkelte mennesket selv. Identitet er ikke lenger noe man arver. Den må skapes. Vedlikeholdes. Forklares. Forsvares. Mennesket blir i senmoderniteten sitt eget prosjekt.

Dette er noe av kjernen hos Ulrich Beck og Anthony Giddens når de beskriver det senmoderne samfunnet som et «risikosamfunn». I den teksten jeg skrev for mange år siden om terapi og identitet i senmoderniteten forsøkte jeg å forstå hvorfor moderne mennesker søker hjelp på nye måter, og hvorfor institusjoner som krisesentre og incestsentre fikk en så viktig plass i samfunnet.

I dag ser jeg at teksten egentlig handlet om noe større.

Den handlet om menneskets kamp for å bli noen i en verden hvor de gamle svarene gradvis har mistet sin kraft.

Når tradisjonene mister grepet

I tidligere samfunn var identiteten i større grad gitt på forhånd. Man ble født inn i bestemte roller, tradisjoner og fellesskap. Livet kunne være hardt og ufritt, men det fantes samtidig en form for eksistensiell orientering. Mennesket visste ofte hvem det var fordi samfunnet fortalte det hvem det var.

I senmoderniteten er mye av dette oppløst.

Det betyr ikke nødvendigvis at tradisjonene er borte. Men de er blitt valgfrie. Moderne mennesker må derfor kontinuerlig reflektere over: hvem de er, hvordan de ønsker å leve, hva som gir mening, og hvilke verdier de vil bygge livet sitt på.

Giddens beskriver dette som «the reflexive project of the self».
Selvet blir et prosjekt som stadig må bearbeides og rekonstrueres.

Det er her den moderne friheten får sin pris.

For frihet er ikke bare frigjøring. Frihet er også ansvar.

«Hiin Enkelte»

Hos Søren Kierkegaard finner vi tidlig en forståelse av dette moderne mennesket. Kierkegaard skriver om «Hiin Enkelte» — det enkelte mennesket som står alene overfor livet, valgene og ansvaret.

Hos Kierkegaard er dette ikke først og fremst et psykologisk problem. Det er et eksistensielt vilkår.

Mennesket kan ikke gjemme seg bak mengden for alltid. Før eller siden må man velge seg selv.

Dette er en vanskelig tanke.

For det betyr at mennesket ikke bare formes av samfunnet. Det må også ta stilling til sitt eget liv. Kierkegaard beskriver hvordan angst oppstår nettopp fordi mennesket oppdager sin frihet. Vi blir svimle av mulighetene.

I moderne samfunn ser vi kanskje denne svimmelheten overalt: i identitetskriser,i følelsen av rotløshet,i den voksende psykiske uroen, og i det stadig sterkere behovet for selvforståelse.

Det moderne mennesket spør ikke lenger bare:
«Hvordan skal jeg overleve?»

Det spør:
«Hvem skal jeg være?»

Mennesket som biografisk prosjekt

Gjennom mange år i sosialt arbeid møtte jeg mennesker som ikke først og fremst manglet hjelp, men språk for det som hadde skjedd med dem.

Noen hadde levd lenge med vold, krenkelser eller skam uten å kunne sette ord på erfaringene. Andre hadde mistet retning i livet uten helt å forstå hvorfor. Mange forsøkte å holde fasaden så lenge som mulig. Ikke nødvendigvis fordi problemene var små, men fordi det å be om hjelp kunne oppleves som et nederlag.

Jeg husker særlig hvordan enkelte mennesker nesten unnskyldte sin egen smerte når de kom til samtaler. Som om de måtte legitimere sin rett til å ha det vanskelig.

Dette handler ikke bare om personlige problemer.

Det handler også om kulturen vi lever i.

Richard Sennett skriver at det å be om hjelp lett sender ut et signal om svakhet og avhengighet. Mange forsøker derfor å skjule problemene sine så lenge de kan. Først når livet begynner å rakne, blir lidelsen synlig.

Det moderne mennesket skal helst mestre livet selv.

Derfor blir nederlag ofte privatisert.

Skammens stillhet

Jeg tror mye av vår tids psykiske uro er knyttet til denne stillheten.

Mennesker lever i samfunn hvor de forventes å: være autentiske, lykkes, utvikle seg, være emosjonelt kompetente, og samtidig fremstå selvstendige.

Når livet ikke lar seg kontrollere, oppstår lett skam.

Sennett bruker uttrykket «the nakedness of shame».
Det er et sterkt uttrykk.

Skam handler ikke bare om skyld.
Skam handler om følelsen av å bli avslørt.

Mange mennesker lever derfor med en konstant uro for at andre skal oppdage: utilstrekkeligheten, ensomheten, angsten, eller følelsen av ikke helt å høre til.

Jeg tror dette er en av grunnene til at moderne mennesker søker steder hvor de kan bli møtt uten masker.

Ikke først og fremst for å bli «reparert».

Men for å bli sett.

Når hjelpeinstitusjoner blir eksistensielle rom

I den gamle teksten skrev jeg at institusjoner som krisesentre og incestsentre kunne forstås som steder hvor mennesker søkte det Giddens kaller «pure relations».

Jeg tror fortsatt dette er riktig.

Mennesker søker ikke bare hjelp.
De søker relasjoner hvor de kan være virkelige.

I et samfunn preget av tempo, effektivitet og administrasjon blir ekte menneskelig nærvær nesten en mangelvare. Mange offentlige systemer er bygget rundt kontroll, kartlegging og standardisering. Dette er ofte nødvendig. Men samtidig kan noe menneskelig gå tapt.

Jeg opplevde mange ganger i sosialt arbeid at det avgjørende ikke nødvendigvis var metodene alene, men følelsen av å bli møtt som et menneske.

Martin Buber beskrev dette som forskjellen mellom «Jeg–Det» og «Jeg–Du». Mennesker trenger erfaringer hvor de ikke bare behandles som saker, klienter eller diagnoser, men som levende mennesker med en historie.

Kanskje er det nettopp derfor så mange moderne mennesker lengter etter autentiske relasjoner.

Ikke fordi de er svake.

Men fordi mennesket aldri fullt ut kan skape seg selv alene.

Den moralske tørken

Giddens skriver at selvet i senmoderniteten må skapes i et teknisk kompetent, men moralsk tørt samfunn.

Det er en formulering jeg stadig vender tilbake til.

For moderne samfunn er på mange måter svært dyktige til: organisering, teknologi, effektivitet, informasjon, og kontroll.

Men de er ikke nødvendigvis like gode til å gi mennesker eksistensiell orientering.

Vi lærer hvordan vi skal prestere.

Men ikke nødvendigvis hvordan vi skal leve.

Her tror jeg praktisk filosofi fortsatt har en viktig oppgave.

Ikke som abstrakt teori alene, men som refleksjon over: menneskelig verdighet, ansvar, valg, relasjoner,og det gode liv.

Å finne et sted å høre til

Noe av det mest grunnleggende i menneskelivet er kanskje behovet for å høre til.

Ikke bare sosialt.

Men eksistensielt.

Mennesker trenger steder hvor de kan erfare: gjenkjennelse, respekt, trygghet, og mening.

For noen finnes dette i familier.
For andre i arbeid, vennskap, tro eller fellesskap.
For enkelte blir terapirommet kanskje det første stedet hvor de våger å være seg selv.

Det moderne mennesket er derfor ikke bare et fritt menneske.

Det er også et søkende menneske.

Når mennesket må velge seg selv

Jeg tror mange moderne mennesker lever med en stille erfaring av utilstrekkelighet fordi de forsøker å leve opp til et ideal om full selvskapelse.

Men mennesket skaper aldri seg selv helt alene.

Vi blir til gjennom språk, relasjoner, historie og fellesskap. Våre liv formes alltid i møte med andre mennesker.

Kanskje er det derfor ensomheten har blitt en av vår tids store erfaringer.

Ikke fordi mennesker nødvendigvis lever mer alene enn før, men fordi identiteten i større grad bæres av individet selv.

Det moderne mennesket må derfor kontinuerlig: tolke seg selv, forklare seg selv, og skape sammenheng i sin egen livsfortelling.

Dette kan gi frihet.

Men også utmattelse.

Avslutning

Kanskje er det nettopp her praktisk filosofi begynner.

Ikke i store systemer alene.

Men i forsøket på å forstå hva det vil si å være menneske i en tid hvor stadig mer ansvar legges på individet selv.

Vi lever i samfunn hvor mennesker forventes å skape seg selv. Samtidig trenger vi fortsatt: anerkjennelse, relasjoner, tradisjoner, og steder hvor vi kan høre til.

Friheten alene er ikke nok.

Mennesket trenger også mening.

Og kanskje er noe av vår tids største utfordring nettopp dette:
å lære å være frie uten å bli hjemløse i oss selv.