Roller vi vokser inn i

Mennesker blir født inn i en verden som allerede er i gang. Før vi lærer å tenke selvstendig, møter vi forventninger til hvordan vi skal være, snakke, føle og handle. Ingen begynner livet som et helt åpent og ubeskrevet menneske. Vi trer inn i relasjoner, språk og sosiale mønstre som eksisterte lenge før vi kom til verden. Kanskje er det nettopp derfor menneskelivet så ofte oppleves som både fritt og ufritt på samme tid.

Vi velger noe i livet vårt.

Men mye er også valgt før vi selv begynner å velge.

Kanskje kan man forstå tradisjon som et slags sosialt rollehefte. Ikke i betydningen et strengt manus hvor alt allerede er bestemt, men som et sett av forventninger og mønstre som forteller mennesker hvordan ulike roller vanligvis skal leves. Hvordan en mor bør være. Hvordan en far bør opptre. Hvordan en lærer, en prest, en sosialarbeider eller en professor forventes å handle. Selv forestillinger om kjærlighet, frihet og identitet bæres frem gjennom slike sosiale manus som gradvis blir en del av oss.

Det interessante er at vi sjelden legger merke til dette mens vi lever midt inne i det.

Først senere begynner mange mennesker å ane hvor mye av livet som allerede var organisert gjennom tradisjon og sosiale forventninger. Kanskje oppdager vi det når vi møter mennesker fra andre kulturer. Kanskje når samfunn forandrer seg. Eller kanskje når vi selv forsøker å bryte med roller vi lenge har tatt for gitt.

For roller er ikke bare ytre funksjoner.

De lever også i kroppen, i språket og i måten vi forstår oss selv på.

Et lite barn lærer tidlig hvilke reaksjoner som gir anerkjennelse, og hvilke som skaper uro eller avstand. Slik formes gradvis en sosial forståelse av hvordan man bør være. Noen barn lærer at de må være stille for å bli likt. Andre lærer at de må være sterke. Noen opplever at følelser får plass, mens andre tidlig merker at bestemte sider av dem selv ikke passer inn i familiens eller omgivelsenes forventninger.

Slik begynner mennesket å spille roller lenge før det selv er klar over det.

Dette betyr ikke at alt er falskt eller kunstig. Roller er en nødvendig del av menneskelivet. Ingen samfunn kan fungere uten at mennesker vet noe om hvordan ulike situasjoner vanligvis håndteres. Når vi går inn i et klasserom, et møte eller en familiesammenkomst, eksisterer det allerede usynlige forventninger som gjør samhandling mulig. Vi vet omtrent hvordan man oppfører seg, hva som anses passende, og hvilke reaksjoner som forventes.

Tradisjonen bærer slike rolleforventninger videre gjennom generasjoner.

På mange måter skaper dette trygghet. Et menneske som vokser opp uten noen form for sosial struktur eller forventning, ville ikke nødvendigvis bli friere. Det kunne like gjerne blitt mer utrygt og desorientert. Roller gir tilhørighet. De hjelper mennesker å orientere seg i den sosiale verden.

Samtidig kan roller også bli trange.

Kanskje er det nettopp dette mange mennesker begynner å erfare i løpet av livet. Det som først skapte trygghet, kan senere oppleves som begrensende. Et menneske som hele livet har forsøkt å være “den flinke”, “den sterke” eller “den ansvarlige”, kan gradvis oppdage at rollen også skjuler sider av en selv som aldri fikk plass.

Kanskje er det derfor enkelte mennesker opplever en form for uro midt i det tilsynelatende vellykkede livet. Rollen fungerer fortsatt utad, men noe inni mennesket begynner å protestere stille.

Dette gjelder også profesjonelle roller.

I mange år arbeidet jeg innen sosialt arbeid og senere som underviser. Gradvis ble det tydelig for meg hvor sterke profesjonelle rolleforventninger kan være. Studenter lærer ikke bare teori og metode. De lærer også hvordan en “profesjonell” person forventes å opptre. Hvordan man skal snakke. Hvilke følelser som får plass. Hvor nær man kan komme andre mennesker. Hva som anses som faglig og hva som oppfattes som for personlig.

På mange måter er slike rolleforventninger nødvendige. Profesjoner trenger en viss stabilitet og etisk retning. Men også profesjonelle roller kan stivne dersom mennesket bak rollen gradvis forsvinner.

Noen ganger møtte jeg fagpersoner som virket fanget i sin egen profesjonalitet. Språket var korrekt. Metodene var riktige. Men noe menneskelig manglet i møtet. Rollen hadde blitt sterkere enn nærværet.

Kanskje er dette en av de skjulte farene ved moderne institusjoner.

Mennesker kan gradvis begynne å identifisere seg fullstendig med rollene de fyller.

Da kan det bli vanskelig å skille mellom hvem man er, og hvem man forventes å være.

Likevel tror jeg ikke løsningen er å forsøke å frigjøre seg fullstendig fra alle roller. Det ville sannsynligvis være umulig. Mennesker lever alltid innenfor sosiale sammenhenger som former hvordan vi opptrer. Spørsmålet er kanskje heller hvordan vi kan bli mer bevisste på rollene vi allerede lever innenfor.

For roller er ikke bare noe ytre. De virker gjennom oss.

Kanskje er det nettopp derfor mennesker noen ganger reagerer så sterkt når etablerte roller utfordres. Når kjønnsroller, familieformer eller profesjonelle normer forandrer seg, opplever mange ikke bare at samfunnet forandres. De opplever også at noe velkjent og stabilt begynner å gli.

Dette kan skape både frihet og uro på samme tid.

I moderne samfunn har mange tradisjonelle rollehefter blitt svakere enn tidligere. På noen områder har dette åpnet nye muligheter. Mennesker kan i større grad forme livene sine uten å være like bundet av faste forventninger. Samtidig kan denne friheten også oppleves krevende. Når gamle manus ikke lenger gir tydelig retning, må mennesker i større grad skrive sine egne liv underveis.

Kanskje er det derfor så mange moderne mennesker føler seg slitne.

Ikke nødvendigvis fordi de har for lite frihet, men fordi de hele tiden må skape seg selv.

I tidligere samfunn var mange roller mer fastlagt. Dette kunne være undertrykkende, men det kunne også skape en tydeligere opplevelse av sosial retning. I dag forventes mennesker ofte å være fleksible, autentiske, selvrealiserende og stadig utviklende. Også dette er egentlig et rollehefte — bare et mer moderne et.

Kanskje er det nettopp dette som gjør frihet så komplisert.

For selv når mennesker tror de frigjør seg fra gamle tradisjoner, beveger de seg ofte inn i nye former for sosial forventning.

Dette gjelder også språket om identitet. Moderne mennesker oppfordres stadig til å “være seg selv”. Men hva betyr egentlig det? Hvilket selv er det man skal være? Også forestillingen om autentisitet er kulturelt og historisk formet. Den tilhører bestemte moderne idealer om individualitet og selvutfoldelse.

Kanskje finnes det derfor ingen helt rollefri identitet.

Mennesker blir alltid til i møte med andre mennesker.

Vi lærer oss selv å kjenne gjennom relasjoner, språk og sosiale speilinger. Selv opprøret mot bestemte roller skjer innenfor kulturelle rammer som allerede eksisterer.

Likevel betyr ikke dette at mennesket er fullstendig fanget.

Kanskje ligger menneskelig frihet nettopp i evnen til gradvis å reflektere over rollene man lever innenfor. Ikke nødvendigvis for å forkaste dem, men for å leve dem mer bevisst og menneskelig.

Dette krever ofte mot.

For noen ganger må mennesker våge å skuffe forventninger som lenge har styrt livet deres. Et menneske som alltid har vært “den sterke”, må kanskje lære å vise sårbarhet. En som alltid har levd for andres anerkjennelse, må kanskje gradvis våge å leve annerledes. Slike prosesser er sjelden dramatiske. Ofte skjer de langsomt, nesten stille.

Kanskje er det derfor virkelig personlig forandring ofte er mindre spektakulær enn moderne kultur fremstiller den som.

Det handler ikke nødvendigvis om å bli et helt nytt menneske.

Noen ganger handler det bare om å puste litt friere inne i rollen man allerede lever i.

Jeg tror dette også gjelder familier. Mange familier bærer med seg bestemte roller gjennom generasjoner. Én blir den ansvarlige. Én blir den vanskelige. Én blir den som skaper fred. Slike mønstre kan leve videre uten at noen fullt ut snakker om dem. Barn merker tidlig hvilke roller som finnes tilgjengelige i familien, og begynner gradvis å tilpasse seg dem.

Slik virker tradisjonen også på det intime nivået.

Ikke bare som store kulturelle fortellinger, men som små hverdagslige forventninger som former hvordan mennesker lærer å være sammen.

Kanskje er det nettopp derfor praktisk filosofi er viktig. Den minner oss om at menneskelivet ikke bare handler om individuelle valg løsrevet fra historien. Vi formes gjennom relasjoner, tradisjoner og sosiale rollehefter som allerede eksisterer når vi kommer til verden.

Dette er ikke nødvendigvis en tragedie.

Kanskje er det tvert imot en del av det som gjør menneskelig fellesskap mulig.

Men samtidig må mennesker også kunne stille spørsmål ved rollene de lever innenfor. Ikke alt som videreføres gjennom tradisjon, er godt. Noen roller begrenser menneskers liv mer enn de bærer det. Noen forventninger skaper skam, taushet eller fremmedgjøring.

Derfor trenger mennesker både tilhørighet og refleksjon.

Vi trenger tradisjoner som gir retning, men også frihet til å leve dem på nye måter.

Kanskje er det først når vi begynner å se de usynlige rolleheftene rundt oss at vi også får mulighet til å leve litt friere innenfor dem.

Ikke som mennesker uten roller.

Men som mennesker som gradvis lærer å være mer til stede i de livene vi allerede lever.