Da videobåndene kom

Om voldens bilder, barns stillhet og et samfunn som mistet oversikten

Det finnes tider hvor et samfunn forandrer seg nesten uten at man merker det.

Ingen store revolusjoner.
Ingen dramatiske taler.
Ingen sirener.

Bare nye bilder som langsomt flytter inn i hjemmene.

Slik var det da videospilleren kom til Norge på 1980-tallet.

Først sto den der bare som en teknisk nyhet under TV-apparatet i stuen. En maskin for underholdning. En ny måte å se film på. Men i løpet av få år forandret den ikke bare hva mennesker så. Den forandret selve rytmen i hverdagen, forholdet mellom barn og voksne, mellom kontroll og frihet, mellom det private hjemmet og det globale mediemarkedet.

Videobutikkene åpnet overalt.

Små lokaler med neonlys, håndskrevne plakater og hyller tettpakket med pornofilmer, pornofilmer med vold, pornofilmer forkledd som pornofilmer, pornofilmer blandet side om side med pornofilmer og pornofilmer ingen helt visste hvor kom fra. Mange steder uten kontroll. Uten refleksjon. Uten egentlig forståelse for hva barn og unge fikk tilgang til.

Jeg begynte som sosialarbeider i 1981. Kort tid senere fikk jeg i oppdrag fra kommunens barnevernsnemnd å undersøke påstander om ulovlig videoutleie i kommunen med særlig fokus på hva barn og unge faktisk fikk leie.

Jeg trodde den gangen at dette først og fremst handlet om lover og regler.

Det gjorde det ikke.

Det handlet om mennesker.

Da de voksne mistet oversikten

Det er vanskelig i dag å forstå hvor raskt videomarkedet vokste fram.

Lovverket hang etter.
Foreldrene hang etter.
Skolen hang etter.
Barnevernet hang etter.

Plutselig kunne filmer som tidligere hadde vært utilgjengelige, leies med hjem til norske stuer.

I rapportene fra den tiden finner man lister over pornofilmer, pornofilmer med grov vold, pornofilmer og pornofilmer som allerede var problematisert internasjonalt. Mange videobutikker manglet både registrering og kontrollrutiner. Enkelte steder ble pornofilmer og pornofilmer med vold leid ut nærmest åpent.

Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var ikke butikkene.

Det var ungdommene.

Guttene i det mørke rommet

Jeg møtte en gruppe gutter jeg aldri helt har glemt.

De hadde laget sin egen private videoklubb. Rundt ti gutter. Flere av dem hadde i praksis sluttet å gå på skolen. I stedet satt de i et mørkt rom og så videofilmer nesten hele dagen.

Tolv timer.
Hver dag.

Jeg satt sammen med dem i dette rommet.

Gardinene var trukket for. Videospilleren gikk kontinuerlig. Film etter film. Drap. Voldtekter. Tortur. Erotiske pornofilmer blandet med pornofilmer hvor mennesker ble mishandlet og drept.

Det luktet støv, kald røyk og varm elektronikk.

Guttene reagerte nesten ikke.

De kommenterte spesialeffekter.
Lo enkelte ganger.
Spiste potetgull.
Byttet kassetter.

Mens jeg satt der og kjente kvalmen stige.

Det var da jeg for første gang virkelig begynte å forstå hva desensitivisering kunne bety. Ikke som teori. Ikke som akademisk begrep. Men som noe som skjer langsomt med mennesker når bestemte bilder gjentas igjen og igjen.

Ikke fordi disse guttene var onde.

Tvert imot.

Mange av dem var sårbare ungdommer. Flere strevde på skolen. Noen kom fra urolige hjem. Enkelte hadde allerede begynt å trekke seg bort fra vanlige fellesskap.

Videoen var blitt et tilfluktsrom.

Men samtidig skjedde det noe med følelseslivet deres.

Når vold blir daglig bakgrunnsstøy, skjer det noe med mennesket.

Det som skjedde med meg

I begynnelsen trodde jeg at jeg kunne stå utenfor det jeg undersøkte.

Man lærer det i hjelpeyrker.

Man observerer.
Kartlegger.
Dokumenterer.
Holder profesjonell avstand.

Men kroppen holder ikke alltid avstand.

Etter hvert som jeg gjennomførte flere undersøkelser utover 1980-tallet, begynte også jeg å forandre meg. Enkelte bilder kom tilbake om natten. Jeg sov dårlig. Kjente uro i kroppen. Angst. Indre stress.

Til slutt måtte jeg selv gå i samtaler hos psykolog.

Det var vanskelig å innrømme den gangen.

For i hjelpeyrker lærer man ofte å være den som hjelper andre — ikke den som selv blir rammet.

Men vold gjør noe med mennesker.
Også når volden bare finnes på skjerm.

Og kanskje var dette noe av det viktigste jeg lærte:

Vold fører ikke alltid til vold.

Ofte fører vold til angst.
Til uro.
Til følelsesmessig tilbaketrekning.
Til søvnproblemer.
Til stillhet.

Dette ble det snakket langt mindre om i den offentlige debatten. Man diskuterte gjerne om voldelige filmer gjorde ungdom aggressive. Men sjeldnere snakket man om frykten. Om det som setter seg i nervesystemet. Om bildene som blir værende lenge etter at skjermen er blitt mørk.

Den stille normaliseringen

Jeg tror fortsatt ikke at mennesker fungerer mekanisk.

Det finnes ingen enkel linje fra videofilm til voldshandling.

Mennesker er mer sammensatte enn som så.

Men samtidig tror jeg det er naivt å tro at bilder ikke påvirker oss.

Mennesket formes av det det lever nær.

Av språk.
Av stemninger.
Av rytmer.
Av gjentakelser.

Når barn og unge møter vold igjen og igjen, skjer det noe med erfaringens struktur. Ikke nødvendigvis dramatisk. Ikke nødvendigvis synlig. Men gradvis.

Det som først skaper uro, blir etter hvert normalt.

Det som først virker grotesk, blir til slutt bare underholdning.

I en større undersøkelse gjennomført for Redd Barna i 1991 svarte mange ungdommer at de ikke reagerte følelsesmessig på vold på TV. Kanskje var nettopp dette noe av det mest alvorlige funnet.

Ikke frykten.

Men fraværet av frykt.

Foreldrene som ikke visste

Det er lett å gjøre videobutikkene til skurkene i denne historien.

Virkeligheten var mer komplisert enn som så.

Mange foreldre forstod rett og slett ikke hva som var i ferd med å skje. De trodde de leide «vanlige filmer». Mange ante ikke hva barna faktisk så hjemme hos venner.

I undersøkelsen fra 1991 svarte ungdommene at det ofte var foreldrene selv som leide filmene de så. Mange barn fikk også tilgang til pornofilmer og pornofilmer med høy aldersgrense gjennom eldre søsken eller venner.

Det nye medielandskapet utviklet seg raskere enn foreldregenerasjonen klarte å forstå.

Og kanskje er det nettopp dette som gjør de gamle rapportene aktuelle igjen.

For historien gjentar seg.

Bare i nye former.

Fra VHS til algoritmer

Når jeg i dag leser de gamle rapportene, slår det meg hvor uskyldig videospilleren nesten virker sammenlignet med vår egen tid.

Den gangen måtte ungdom fysisk gå til en butikk.
I dag bærer barn hele verdens mediemarked i lommen.

Den gangen diskuterte vi pornofilmer i videohylla.
I dag møter barn pornofilmer gjennom algoritmer før foreldrene vet hva som skjer.

Den gangen fryktet man pornofilmer med vold.
I dag konkurrerer globale teknologiselskaper om barns oppmerksomhet hvert eneste sekund.

Kanskje var videodebatten på 1980-tallet bare begynnelsen på noe langt større:
et samfunn hvor teknologien utvikler seg raskere enn den etiske refleksjonen.

Det praktisk filosofiske spørsmålet

Når jeg ser tilbake på dette arbeidet i dag, tenker jeg at det egentlig aldri bare handlet om video.

Det handlet om menneskesyn.

Om barns sårbarhet.
Om voksnes ansvar.
Om hvilke bilder et samfunn lar fylle barndommen.

Praktisk filosofi handler ikke bare om teorier. Den handler om hvordan mennesker formes i møte med verden de lever i. Om hvordan kultur langsomt blir til erfaring. Om hvordan erfaring igjen former måten vi ser andre mennesker på.

For et samfunn formes ikke bare av lover og økonomi.

Det formes også av bilder.

Av fortellinger.

Av det vi vender oss til.

Det som fortsatt står igjen

Når jeg leser disse rapportene i dag, møter jeg også en yngre versjon av meg selv.

En sosialarbeider med notatblokk.
En mann som gikk inn i mørke videobutikker og private filmrom fordi han trodde kunnskap kunne beskytte barn.
En som forsøkte å forstå noe samfunnet ennå ikke hadde språk for.

Jeg tror ikke alt vi gjorde på 1980-tallet var riktig.
Noe var sikkert preget av frykt.
Noe var kanskje moraliserende.
Noe var naivt.

Men jeg tror vi så noe viktig.

Vi så at kultur aldri bare er underholdning.

Kultur former menneskers måte å føle på.
Måten å se andre mennesker på.
Måten å forstå vold på.
Måten å forstå seg selv på.

Videobutikken er borte nå.

VHS-kassettene er for lengst kastet.

Men kampen om menneskets oppmerksomhet fortsetter.

Og kanskje er dette fortsatt det viktigste spørsmålet:

Hva skjer med et menneske som over tid vender seg til bilder ingen egentlig er skapt for å leve nær?

Referanser

Pettersen, K. T. (1985). Rapport vedrørende utleie av ulovlige videofilmer i Sandefjord. Sandefjord kommune.

Pettersen, K. T. (1989). Rapport om videomarkedet i Oslo. Styringsgruppen for bedre barndom, Oslo kommune.

Pettersen, K. T. (1991). TV, video og dataspill: En rapport fra Redd Barna om bruk av TV, video og dataspill blant dagens unge. Oppdragsgiver: Redd Barna, Norge