Vandringer i Brasil – der livet ikke lar seg planlegge

Det begynner i kroppen.

Jeg våkner brått klokken seks. Med en følelse av å ha forsovet meg. Kroppen tror jeg er hjemme. At dagen allerede er i gang. Men her, i Brasil, er morgenen stille. Luften er tung av varme som ennå ikke helt har våknet.

Slik begynner en vandring som skulle vare i to måneder..

Ikke med et skritt. Men med en forskyvning.

Å komme til et annet tempo

Brasil lærer deg noe før du rekker å tenke.

At tempo ikke er noe du bestemmer.

Det bestemmer deg.

Midt på dagen stiger temperaturen mot 35 grader. Kroppen blir tung. Tankene langsommere. Arbeidet stopper ikke fordi du vil hvile – men fordi du må.

Jeg forsøker først å holde fast ved det norske.

Planen. Strukturene. Effektiviteten.

Men det fungerer ikke.

Så jeg gjør det eneste mulige: Jeg gir etter.

Arbeider om morgenen. Hviler når solen står høyest. Begynner igjen når kvelden kommer.

Det er ikke ineffektivitet.

Det er en annen måte å være i verden på.

To mennesker uten samme språk

Mitt første møte med Pedro alene skulle være et arbeidsmøte.

Jeg hadde forberedt meg grundig. Oversatt spørsmål. Tenkt gjennom hvert tema.

Han tok kontroll etter få minutter.

Og der satt vi.

To mennesker. Med vilje til samarbeid. Uten språk.

Vi tegnet. Lo. Misforstod. Begynte på nytt.

Min kone sa senere at vi så ut som to barn som prøvde å leke sammen uten å kunne snakke.

Det var en presis beskrivelse.

Men det var også der noe skjedde.

Vi fant tonen.

Ikke gjennom ordene. Men gjennom viljen.

Hans-Georg Gadamer skriver at forståelse alltid begynner i det vi ikke kontrollerer.

Jeg forstår bedre hva han mener her.

Når en avtale ikke er en avtale

I Norge er en avtale noe fast.

I Brasil er en avtale noe som lever.

Møter flyttes. Tider forskyves. Planer oppløses.

Først blir jeg irritert. Deretter urolig.

Så begynner jeg å se noe annet.

At det ikke er mangel på respekt.

Men en annen prioritering.

Livet først.

Avtalen etterpå.

Min norske kollega Trond, som snakke portugisisk flytende, smiler og sier: “Slik er det her.”

Jeg begynner langsomt å forstå.

Tall og mennesker

Jeg kom hit for å arbeide med data.

705 spørreskjemaer. Over 2600 mennesker.

System. Struktur. Analyse.

Men så sitter jeg i en hage.

En familie med sykdom. En lege som snakker. Naboer som blander seg inn. Latter. Kommentarer.

Ingen anonymitet.

Ingen distanse.

Bare liv.

Pedro sier:
“De har navn. De er ikke nummer.”

Jeg sitter med min kodebok og kjenner spenningen.

Mellom det vi kaller kunnskap – og det vi kaller liv.

Barn som finner rom

I Rocinha ser jeg barn leke.

Ikke på lekeplasser.

Men i mellomrom.

I trapper. I bakker. I det som finnes.

Hva er et godt liv?

Spørsmålet mister sin komfort her.

Martin Heidegger skriver at vi alltid er kastet inn i en verden.

Men verden er ikke lik.

Og likevel: livet finner en vei.

Mennesker og makt

En dag sitter jeg i møte med mennesker som forvalter store verdier.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er der.

Men jeg lytter.

Til tall. Til strategier. Til globale forbindelser.

Og så – til noe annet.

Til viljen til å hjelpe.

“Ring oss når som helst,” sier de.

Ikke som en avtale.

Som en relasjon.

Jeg forstår at nettverk her ikke bare er profesjonelt.

Det er eksistensielt.

Det gode i praksis

Jeg møter en bedrift som gjør noe jeg ikke har sett før.

De ansetter de svakeste.

Ikke som veldedighet.

Men som prinsipp.

De sier:

De beste klarer seg. Vi gir plass til de andre.

Jeg tenker på Aristotle.

På klokskap som handling.

Dette er ikke teori.

Dette er etisk praksis.

Å bli avhengig

Så blir min kone, som var med på denne vandringen, syk.

Feber. Dehydrering. Usikkerhet.

Vi opplever det hjelpsomme hos vanlige folk rundt oss.

De hjelper oss til lege og sykehus. 

Vi er ikke lenger observatører.

Vi er mennesker som trenger andre.

Og det er kanskje her forståelsen skjer.

Ikke i analysen.

Men i avhengigheten.

Det som bærer

Når jeg ser tilbake, er det ikke prosjektet jeg husker best.

Det er menneskene.

Middager. Samtaler. Små øyeblikk av nærhet.

Martin Buber skriver om møtet mellom jeg og du.

Jeg har kjent det her.

I glimt.

Og det er nok.

Å gå videre

Denne reisen lærte meg ikke først og fremst noe nytt.

Den tok noe fra meg.

Illusjonen om kontroll.

Troen på at verden kan planlegges.

Og i stedet gav den noe annet:

En langsommere forståelse.

Av at livet må leves før det kan forstås.

En stille avslutning

Jeg kom hit for å arbeide.

Jeg reiser hjem med noe annet.

En erfaring av at verden ikke lar seg ordne.

Men den kan møtes.

Med åpenhet.

Med tålmodighet.

Og med en vilje til å stå i det som ikke lar seg forklare.

Kanskje er det der praktisk filosofi begynner.

Ikke i svarene.

Men i måten vi er til stede på.

                                                           En langsommere forståelse.

                                                   Av at livet må leves før det kan forstås.

Teksten er min og skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT, som også skapte illustrasjonen