Meningsskaping i fellesskap
Om skam, dialog og den stille kunsten å forstå
Det finnes øyeblikk i livet hvor forståelse ikke kommer som en konklusjon, men som en langsom åpning.
Ikke som noe vi har.
Men som noe vi deltar i.
Mitt doktorgradsarbeid begynte, slik jeg ser det i dag, i et slikt rom. Jeg trodde jeg skulle studere skam som et fenomen. I ettertid forstår jeg at jeg gikk inn i noe langt mer krevende – og langt mer menneskelig.
Jeg gikk inn i samtaler hvor mening ikke lå ferdig der og ventet, men hvor den ble skapt – mellom oss.
Og det forandrer alt.
Når kunnskap slutter å være en gjenstand
Studien jeg bygger på, bestod av samtaler med nitten mennesker tilknyttet et incestsenter i Norge – de fleste med erfaringer fra seksuelle overgrep i barndommen.
Vi satt sammen i små grupper. Vi snakket. Vi lyttet. Vi ble stille.
Noen ganger vokste en fortelling frem sakte, som om ordene måtte finne sin egen vei. Andre ganger kom ordene raskt, nesten som om de hadde ventet lenge på å bli sagt.
Det som etter hvert ble tydelig for meg, var dette:
Jeg samlet ikke inn data.
Jeg deltok i en prosess hvor mening ble til.
Dette utfordrer en grunnleggende forestilling i vitenskapen – ideen om at kunnskap finnes der ute, som noe objektivt, og at forskerens oppgave er å hente den frem gjennom riktig metode.
Men menneskelivet lar seg ikke redusere til det.
Teori og praksis – en falsk motsetning?
Vi har en tendens til å dele verden i to:
- Teori – det vi tenker
- Praksis – det vi gjør
Men kanskje er dette skillet mer kunstig enn vi liker å tro.
Den spanske filosofen José Luis Ramírez minner oss om at tenkning i seg selv er en handling. Og lenge før ham beskrev Aristotle theoria ikke som en passiv betraktning, men som en livsform – en måte å være i verden på.
Å vite noe er ikke bare å ha det i hodet.
Det er å kunne handle.
Å kunne møte situasjoner med dømmekraft.
Å kunne stå i det menneskelige, med åpenhet.
Dette er det Aristoteles kaller phronesis – praktisk klokskap.
Og den utvikles ikke i ensomhet.
Den formes i møte med andre.
Mening blir til mellom oss
En av de viktigste innsiktene fra mitt arbeid er kanskje også den enkleste:
Mening ligger ikke skjult inni mennesker, som noe som kan hentes ut.
Den blir til – i dialog.
Dette er kjernen i det James A. Holstein og Jaber F. Gubrium kaller det aktive intervju.
I denne forståelsen:
- Intervjuet er ikke en nøytral metode
- Informanten er ikke en passiv kilde
- Forskeren er ikke en objektiv observatør
Begge er deltakere i en felles prosess.
En fortelling blir ikke bare fortalt.
Den formes – i relasjonen.
I stemmen.
I blikket.
I pausene.
I tilliten.
Erfaring som kunnskap
En av deltakerne i studien uttrykte noe som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Hun fortalte hvordan hennes egne smertefulle erfaringer gjorde det mulig for henne å møte andre mennesker på en annen måte.
Ikke ovenfra.
Men innenfra.
Og så sa hun noe som rommer en dyp sannhet:
At noe som en gang var negativt i hennes liv, nå kunne brukes på en positiv måte – i møte med andre.
Dette er ikke teori.
Dette er levd filosofi.
Dette er praktisk klokskap i handling.
Skam – et relasjonelt fenomen
Skam er et vanskelig begrep.
Vi forsøker å definere det, men ordene strekker ofte ikke til.
Her gir Aristotle oss en annen vei. I stedet for en abstrakt definisjon, beskriver han situasjonene hvor skam oppstår.
Skam oppstår når:
- Vi føler oss sett
- Vi frykter vanære
- Andres blikk betyr noe
Skam er ikke bare noe indre.
Den er relasjonell.
Den lever mellom oss.
Dette ble tydelig i samtalene ved senteret.
En erfaren medarbeider sa til meg:
«Jeg kan ikke huske én eneste samtale som ikke har vært preget av skam og skyld.»
Skammen var alltid der. Noen ganger tydelig, andre ganger som en bakgrunnstone – men alltid til stede.
Intervjuet som etisk rom
Når vi arbeider med slike temaer, er metode aldri nøytral.
Hvordan vi spør, betyr noe.
Hvordan vi lytter, betyr enda mer.
Det aktive intervjuet er ikke bare en metode.
Det er en etisk holdning.
Det krever:
- Respekt for den andres grenser
- Bevissthet om makt
- Villighet til selv å bli berørt
Som Andrea Fontana og James H. Frey påpeker: Når vi først erkjenner at nøytralitet er en illusjon, må vi ta et standpunkt.
For meg betydde det å stå sammen med deltakerne.
Ikke over dem.
Vi begynner aldri fra null
En annen innsikt vokste frem underveis:
Vi går aldri inn i en samtale uten forforståelse.
Martin Heidegger beskriver hvordan vi alltid allerede har en måte å forstå verden på før vi begynner å tolke den.
Og Hans-Georg Gadamer utdyper dette: all forståelse er situert. Den formes av historie, språk og tradisjon.
Det finnes ikke et nøytralt utgangspunkt.
Men dette er ikke et problem.
Det er selve forutsetningen for forståelse.
Fra materiale til mening
I analysen arbeidet jeg med en konstruktivistisk variant av grounded theory, inspirert av Kathy Charmaz.
Det innebar:
- Å se data som noe som blir til, ikke noe som finnes ferdig
- Å forstå kategorier som fortolkninger
- Å erkjenne forskerens rolle i analysen
Materialet var omfattende – flere hundre sider med transkriberte samtaler.
Gradvis trådte mønstre frem.
Temaer vokste frem:
- Skam i familien
- Skam knyttet til kroppen
- Skam og selvbilde
- Skam i terapi
Dette var ikke objektive sannheter.
Det var måter å se på.
Som Bruno Latour sier: Hvis vi vil forstå hva som binder ting sammen, må vi se på hvordan de bindes sammen.
Mening er ikke en ting.
Den er en bevegelse.
Tillitens skjørhet
Etikken i dette arbeidet var ikke et sett med regler.
Den var en kontinuerlig tilstedeværelse.
En stille uro som fulgte meg:
Har jeg vært tydelig nok?
Har jeg lyttet godt nok?
Har jeg respektert det som ikke skal sies?
Tillit er skjør.
Men når den finnes, åpner den et rom hvor noe annet kan skje:
Mennesker tør å snakke.
Når intervjuet gir noe tilbake
En av deltakerne sa i etterkant at intervjuene hadde ført til at gruppen kom nærmere hverandre.
De hadde ikke bare delt erfaringer.
De hadde blitt mer menneskelige for hverandre.
Og kanskje er dette noe av det viktigste:
Et intervju er ikke bare en metode for å samle kunnskap.
Det er et møte.
Og noen ganger – når vi er varsomme – blir det et møte som gir noe tilbake.
En avsluttende refleksjon
Da jeg begynte dette arbeidet, trodde jeg at jeg studerte skam.
I dag ser jeg at jeg lærte noe annet.
At forståelse ikke er noe vi oppnår én gang for alle.
Den er noe vi trer inn i – igjen og igjen – gjennom dialog, lytting og nærvær.
Mening er ikke gitt.
Den skapes.
Og den skapes sammen.
Avsluttende ord
I praktisk filosofi spør vi ofte:
Hva vil det si å leve godt?
Kanskje ligger en del av svaret her:
Å leve godt er ikke bare å tenke klart.
Men å møte andre på en måte som gjør at mening kan oppstå mellom oss.
Der begynner forståelsen.
Og kanskje – der gjenopprettes også verdigheten.
Referanser
Aristoteles. (1984). Den nikomakiske etikk / Retorikk. I The Complete Works of Aristotle. Princeton University Press.
Blumer, H. (1986). Symbolsk interaksjonisme: Perspektiv og metode. University of California Press.
Brinkmann, S., & Kvale, S. (2005). Confronting the ethics of qualitative research. Journal of Constructivist Psychology, 18, 157–181.
Charmaz, K. (2005). Grounded theory in the 21st century. I Denzin & Lincoln (Red.), The Sage Handbook of Qualitative Research. Sage.
Denzin, N. K. (2002). The interpretive process. Sage.
Fontana, A., & Frey, J. H. (2005). The interview. Sage.
Gadamer, H.-G. (1975). Sannhet og metode. Pax Forlag (norsk utgave finnes).
Gubrium, J. F., & Holstein, J. A. (1997). The new language of qualitative method. Oxford University Press.
Heidegger, M. (1962). Væren og tid. (Norsk oversettelse finnes i utvalg).
Holstein, J. A., & Gubrium, J. F. (1995). The active interview. Sage.
Kvale, S. (1996). Det kvalitative forskningsintervju. Gyldendal Akademisk.
Latour, B. (1990). Science in action. Harvard University Press.
Lincoln, Y. S., & Guba, E. G. (1985). Naturalistisk forskning. Sage.
Ramírez, J. L. (1995). Creative meaning. Nordic School of Planning.
Men å møte andre på en måte som gjør at mening kan oppstå mellom oss.
No comments:
Post a Comment