«Skal vi snakke om det?»

Arbeid, psykisk helse og menneskets stille kamp for verdighet

Det finnes mennesker som lærer seg å smile på jobb mens de langsomt går i stykker innvendig.

De kommer presis.
De gjør arbeidsoppgavene sine.
De svarer høflig når noen spør hvordan det går.

«Det går fint.»

Men noen ganger går det ikke fint.

Noen ganger sitter et menneske alene i bilen utenfor arbeidsplassen om morgenen og forsøker å samle nok krefter til å gå inn døren.

Noen ganger står et menneske i et jobbintervju og kjenner hjertet hamre av angst, mens stemmen forsøker å høres rolig ut.

Noen ganger bruker mennesker all sin energi på å skjule at de strever.

Ikke fordi de vil være uærlige.

Men fordi de er redde.

Redde for ikke å få arbeidet.
Redde for å bli sett annerledes på.
Redde for å bli redusert til «hun med depresjonen» eller «han som ikke tåler press».

Gjennom mange år i sosialt arbeid møtte jeg mennesker som levde nettopp slik. Dyktige mennesker. Ansvarsfulle mennesker. Mennesker med erfaring, varme og kompetanse. Men bak fasaden bar mange på en stille frykt:

Hva skjer dersom andre virkelig ser hvordan jeg har det?

Dette spørsmålet har fulgt meg lenge.

Kanskje var det derfor forskningsprosjektet vårt om psykisk helse og arbeidsliv berørte meg så sterkt. For under statistikker, intervjuer og analyser lå det et eksistensielt spørsmål som angår oss alle:

Hva skjer med et menneskes verdighet når sårbarheten møter arbeidslivets krav om styrke?

Arbeidet som mer enn arbeid

Arbeid handler aldri bare om arbeid.

Arbeid handler om å høre til.

I vår kultur er arbeid blitt tett knyttet til identitet. Når mennesker møtes, spør vi ofte hverandre:

«Hva jobber du med?»

Bak spørsmålet ligger noe mer enn nysgjerrighet. Arbeidet forteller hvem vi er, hvor vi hører hjemme og hvilken plass vi har i fellesskapet.

Derfor blir også utenforskap så dypt smertefullt.

Mennesker som faller ut av arbeidslivet mister ikke bare lønn. Mange mister rytmen i livet. De mister kolleger. Struktur. Sosial kontakt. Følelsen av å være nødvendig.

Jeg har sett dette mange ganger.

Mennesker som gradvis begynner å trekke seg unna andre. Som slutter å tro at de har noe å bidra med. Som skammer seg over å være hjemme mens andre går på jobb.

Særlig mennesker med psykiske helseproblemer bærer ofte denne skammen tungt.

Ikke bare fordi de strever psykisk.

Men fordi vår kultur fortsatt forbinder psykisk smerte med svakhet.

Den moderne stillheten

Det merkelige er at vi samtidig lever i en tid hvor psykisk helse snakkes om overalt.

Likevel finnes det fortsatt en dyp stillhet.

En stillhet i korridorene.
I jobbintervjuene.
I lunsjpausene.

En taus kunnskap om at det finnes grenser for hvor mye sårbarhet arbeidslivet egentlig tåler.

I vår studie intervjuet vi ledere fra både private og offentlige virksomheter om deres erfaringer med å ansette mennesker med psykiske helseproblemer. Mange uttrykte et genuint ønske om større åpenhet omkring psykisk helse. Men samtidig beskrev de usikkerhet og uro når det gjaldt ansettelse av mennesker som fortalte åpent om tidligere psykiske vansker.

Dette er kanskje tekstens mest smertefulle paradoks.

Arbeidslivet sier:

«Vi ønsker åpenhet.»

Men mange mennesker hører samtidig noe annet:

«Bare ikke for mye.»

«Det ville vært bedre om de hadde vært åpne …»

Et utsagn fra en av lederne i studien har aldri forlatt meg.

Lederen fortalte om ansatte som først senere hadde fortalt om angst og depresjon:

«Det ville vært mye bedre om de hadde vært åpne om problemene under intervjuet. Men om jeg fortsatt ville ansatt dem, er vanskelig å si.»

Der, i én enkelt setning, ligger hele dilemmaet.

Arbeidsgiveren ønsker ærlighet.
Arbeidssøkeren frykter konsekvensene av ærlighet.

Dermed lærer mange mennesker seg å skjule seg.

Ikke nødvendigvis gjennom løgn.
Men gjennom stillhet.

Og stillheten kan være tung å bære.

Jeg husker en mann jeg møtte tidlig i min tid som sosialkurator. Han hadde vært sykmeldt etter en alvorlig depresjon og skulle tilbake til arbeidslivet. Han sa:

«Jeg føler at jeg må bevise resten av livet at jeg ikke er gal.»

Han smilte da han sa det.

Men jeg så frykten i ansiktet hans.

Frykten for å bli stemplet.
Frykten for å bli vurdert annerledes.
Frykten for aldri mer å bli sett som «vanlig».

Jeg tror mange mennesker kjenner denne frykten, selv om de sjelden setter ord på den.

Når mennesket blir et risikoprosjekt

Det moderne arbeidslivet er i stor grad bygget rundt idealer om effektivitet, fleksibilitet og kontroll.

Mennesker skal fungere.

Helst stabilt.
Helst uten for mange komplikasjoner.

Derfor blir psykisk sårbarhet ofte oppfattet som risiko.

Ikke nødvendigvis fordi arbeidsgivere mangler medmenneskelighet. Mange ønsker oppriktig å hjelpe. Men arbeidslivet er også preget av krav, tidspress og økonomiske hensyn.

Resultatet blir ofte at mennesket vurderes ut fra funksjonsevne alene.

Kan personen levere?
Tåler personen stress?
Blir det mye sykefravær?

Slik kan menneskelig verdi gradvis reduseres til spørsmål om produktivitet.

Her blir tankene til Michael Oliver viktige. Han skiller mellom det å ha en utfordring og det å bli gjort funksjonshemmet av samfunnets organisering.

Dette er en dyp innsikt.

For mange mennesker kunne fungert godt dersom arbeidslivet var mer fleksibelt, mer relasjonelt og mer menneskelig. Problemet ligger ikke alltid bare i individet. Problemet kan også ligge i arbeidskulturen selv.

Noen arbeidsplasser gjør mennesker mindre enn de er.
Andre hjelper mennesker tilbake til seg selv.

Arbeidsplassen som menneskelig fellesskap

Noe av det vakreste i intervjuene våre var lederne som beskrev arbeidsmiljøer preget av tillit og åpenhet.

Ikke terapeutiske miljøer hvor alt dreier seg om problemer. Men arbeidsplasser hvor mennesker faktisk kunne si:

«Dette er vanskelig akkurat nå.»

Jeg tror slike miljøer representerer noe dypt menneskelig.

For mennesker tåler ofte mer enn vi tror når de slipper å bære alt alene.

Jeg tenker ofte på filosofen Martin Buber og hans tanker om møtet mellom mennesker. Et menneske blir ikke virkelig sett gjennom diagnoser, kategorier eller journaler. Vi blir mennesker gjennom relasjonen til den andre.

Kanskje er det derfor noen arbeidsplasser oppleves varme og andre kalde, selv om begge har fine verdidokumenter på veggen.

Det handler ikke bare om regler.

Det handler om hvordan mennesker ser på hverandre.

Angstens skjulte ansikt

Martin Heidegger skrev at angst ikke bare handler om frykt for noe konkret. Angst kan også være følelsen av å miste fotfeste i verden.

Jeg tror mange mennesker i arbeidslivet kjenner på nettopp dette.

Ikke nødvendigvis dramatisk.
Oftere stille.

En følelse av ikke helt å strekke til.
Av å hele tiden måtte prestere.
Av å være redd for å falle utenfor.

Og kanskje er dette en av vår tids store ensomheter:

At mennesker omgis av kolleger hver dag, men likevel føler at de må skjule hvem de egentlig er.

Den skjøre balansen mellom åpenhet og beskyttelse

I studien vår fortalte flere ledere at åpenhet omkring psykisk helse er viktig, men at «åpenhet også har sine grenser».

Jeg tror de hadde rett.

Ingen arbeidsplass kan bære alt hele tiden. Arbeidslivet kan ikke bli et grenseløst terapeutisk rom.

Men samtidig finnes det en fare i motsatt retning:

Når effektivitet blir viktigere enn menneskelighet.

Da lærer mennesker seg å tie.

Og taushet kan være farlig.

Ikke bare fordi problemer skjules, men fordi mennesker langsomt begynner å tro at de må håndtere alt alene.

Å bli trodd på

Gjennom livet har jeg sett noe som stadig vender tilbake:

Mennesker vokser når noen tror på dem.

Ikke gjennom store taler.
Ofte gjennom små handlinger.

En leder som sier:
«Vi finner en løsning.»

En kollega som blir sittende litt lenger i lunsjen fordi hun ser at noe er vanskelig.

Et arbeidsmiljø hvor det ikke er nødvendig å late som hele tiden.

Jeg husker spesielt en kvinne som hadde vært lenge ute av arbeidslivet på grunn av angst og depresjon. Hun fikk etter hvert en ny mulighet gjennom en arbeidsgiver som så mennesket før problemene.

Det forandret henne langsomt.

Ikke fordi alle problemene forsvant.

Men fordi hun igjen opplevde seg selv som nødvendig.

Jeg tror vi undervurderer hvor dypt mennesket trenger akkurat dette:

Å kjenne at noen fortsatt har plass til oss.

Praktisk filosofi begynner her

For meg handler dette temaet egentlig om praktisk filosofi i sin mest konkrete form.

Hvordan møter vi mennesker når livet deres ikke fungerer perfekt?

Det er lett å snakke om menneskeverd i teorien.
Vanskeligere når sårbarheten faktisk sitter foran oss i et jobbintervju.

Da avsløres våre egentlige holdninger.

Ser vi et problem?
Eller ser vi et menneske?

Kanskje er det nettopp her samfunnet vårt står ved et veiskille.

For hvis mennesker bare vurderes ut fra effektivitet og stabilitet, vil stadig flere føle seg utilstrekkelige.

Men dersom arbeidslivet klarer å bevare noe menneskelig — noe relasjonelt — kan arbeid fortsatt bli et sted hvor mennesker vokser, heler og finner tilbake til seg selv.

«Skal vi snakke om det?»

Tittelen på artikkelen vår har fulgt meg lenge.

«Should we talk about it?»

Skal vi snakke om det?

Kanskje handler spørsmålet om mer enn psykisk helse.

Kanskje handler det om hvor mye menneskelig sårbarhet samfunnet vårt egentlig tåler å se.

For sannheten er jo at ingen av oss går gjennom livet uberørt.

Alle mennesker bærer noe.

Sorg.
Angst.
Skam.
Ensomhet.
Tap.

Forskjellen er ofte bare hvor godt det skjules.

En stille avslutning

Jeg tror ikke fremtidens viktigste arbeidsplasser nødvendigvis blir de mest effektive.

Jeg tror de viktigste arbeidsplassene blir de som fortsatt klarer å bevare menneskeligheten.

Steder hvor mennesker ikke bare vurderes ut fra produksjonsevne, men også møtes som personer med livserfaring, sårbarhet og verdighet.

For kanskje er det nettopp dette mennesker frykter mest:

Ikke å være syke.

Men å bli stående alene med det som gjør vondt.

Derfor er spørsmålet fortsatt viktig.

Ikke bare i arbeidslivet.
Men mellom mennesker.

«Skal vi snakke om det?»

Referanser

Arbeids- og inkluderingsdepartementet. (2010). Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Oslo: Departementet.

Biggs, D., Hovey, N., Tyson, P. J., & MacDonald, S. (2010). Employer and employment agency attitudes towards employing individuals with mental health problems. Journal of Mental Health, 19(6), 509–516.

Borg, M., & Davidson, L. (2008). The nature of recovery as lived in everyday experience. Journal of Mental Health, 17(2), 129–140.

Buber, M. (1992). Jeg og Du. Oslo: Cappelen.

Cook, J. A. (2006). Employment barriers for persons with psychiatric disabilities. Psychiatric Services, 57(10), 1391–1405.

Heidegger, M. (2007). Væren og tid. Oslo: Pax Forlag.

Kvale, S., & Brinkmann, S. (2009). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Oliver, M. (1996). Understanding Disability. New York: St. Martin’s Press.

Ose, S. O., Kaspersen, S. L., Jensberg, H., Kalseth, B., & Lilleeng, S. (2009). Psykisk helse og arbeidsliv – behov for nye tilnærminger. Søkelys på arbeidslivet, 1, 75–89.

Pettersen, K. T., & Fugletveit, R. (2015). “Should we talk about it?”: A study of the experiences business leaders have of employing people with mental health problems. Journal of Work.

Thagaard, T. (2009). Systematikk og innlevelse: En innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforlaget.