Når selvet ikke lenger henger sammen
– dissosiasjon som menneskets stille overlevelse
Det finnes erfaringer som ikke lar seg bære.
Ikke fordi vi ikke vil.
Men fordi vi ikke kan.
De lar seg ikke tenke ferdig.
De lar seg ikke føle ferdig.
De lar seg ikke fortelle.
Og når et menneske ikke lenger kan samle det som skjer i én sammenhengende erfaring, skjer det noe dypt i oss:
Vi faller fra hverandre.
Ikke synlig.
Ikke dramatisk.
Men stille.
Vi kaller det dissosiasjon.
Et brudd i det som skulle vært sammen
I din egen forelesning beskrives dissosiasjon som en manglende integrering av livsopplevelser .
Det er en presis formulering.
Men i livet er det mer dramatisk enn som så.
For det som ikke integreres, forsvinner ikke.
Det lever videre – utenfor sammenhengen.
Som kroppslige reaksjoner uten ord.
Som følelser uten retning.
Som minner uten fortelling.
Trond H. Diseth beskriver dette som en fragmentering av erfaring, hvor tanker, følelser og sanseinntrykk ikke lenger holdes sammen i en helhet .
Det er ikke bare en psykologisk tilstand.
Det er et brudd i selvet.
Barnet som ikke kan flykte
For å forstå dissosiasjon må vi vende oss mot barnet.
Ikke som en teori.
Men som en virkelighet.
Barnet er ikke bare et lite menneske.
Det er et menneske i avhengighet.
Avhengig av den andre for å:
– skape mening
– regulere følelser
– holde verden sammen
Når denne relasjonen svikter, svikter ikke bare omsorgen.
Selvet selv begynner å vakle.
Når det umulige må utholdes
Noen barn lever i det som ikke kan utholdes:
Vold.
Overgrep.
Omsorgssvikt.
Uforutsigbarhet.
Barnet kan ikke forstå dette.
Det kan ikke forklare det.
Det kan ikke flykte fra det.
Så barnet gjør det eneste som er mulig:
Det forlater ikke situasjonen.
Det forlater seg selv.
Dissosiasjon som livsnødvendig handling
Vi må være varsomme med hvordan vi snakker om dissosiasjon.
For det er ikke først og fremst en lidelse.
Det er en løsning.
En livsnødvendig løsning.
I forelesningene mine beskrives dissosiasjon som en mestringsstrategi .
Det er et avgjørende perspektiv.
Barnet splitter ikke seg selv fordi det er svakt.
Barnet splitter seg fordi det må.
For å overleve.
Et delt liv
I sin enkleste form ser vi en grunnleggende splittelse:
En del av barnet lever videre i hverdagen.
Går på skole. Smiler. Svarer.
En annen del bærer det som skjedde.
Og lever fortsatt der.
Dette er det vi kjenner som primær dissosiasjon .
Et menneske – to virkeligheter.
Når splittelsen blir selvet
Over tid kan denne splittelsen bli mer omfattende.
Flere deler utvikler seg.
Flere måter å være i verden på.
Det som skulle vært et samlet «jeg», blir en fragmentert erfaring av å være til.
Noen ganger så fragmentert at det knapt finnes en sammenhengende identitet igjen.
Dette beskrives som sekundær og tertiær dissosiasjon .
Her nærmer vi oss ikke bare psykologi.
Vi nærmer oss en eksistensiell oppløsning.
Kroppen bærer det som ikke får språk
Moderne forskning gir oss et viktig korrektiv til en ensidig språklig forståelse.
Traumatiske erfaringer lagres ikke først og fremst som fortellinger.
De lagres som kropp.
Som sansning.
Som reaksjon.
Som beredskap.
Derfor kan et menneske reagere voldsomt – uten å vite hvorfor.
En lukt.
En lyd.
Et blikk.
Og kroppen er tilbake der det skjedde.
Ikke som et minne.
Men som en virkelighet.
Hjernen som lever i fare
Barn som lever med vedvarende traumer utvikler en hjerne i konstant beredskap.
Ikke metaforisk.
Men biologisk.
Forskningen viser hvordan stressystemet forblir aktivert, hvordan hjernens integrerende funksjoner svekkes, og hvordan følelsesmessig regulering blir vanskelig .
I mine forelesninger beskrives dette enkelt og presist:
Et barn som har levd med trusler og vold, lever i en hjerne i konstant frykt .
Dette er ikke et bilde.
Det er en realitet.
Justin – hva et menneske kan bli
Fortellingen om Justin er nesten uutholdelig å lese.
Et barn oppdratt i et bur.
Ikke møtt som menneske.
Ikke speilet.
Ikke forstått.
Han utviklet seg ikke som et barn.
Han utviklet seg i samsvar med det livet han levde.
Dette er kanskje den mest brutale innsikten vi har:
Mennesket blir til i relasjon.
Og likevel: håpet
Men det er også her håpet ligger.
For det som skader i relasjon, kan også heles i relasjon.
Justin ble ikke møtt med forklaringer.
Han ble møtt med ro.
Med rytme.
Med nærvær.
Sakte ble verden trygg.
Og i tryggheten begynte utviklingen.
Jens – når ordene vender tilbake
Historien om Jens viser noe annet, men like viktig .
Han sluttet å snakke.
Ikke fordi han ikke kunne.
Men fordi verden ikke lenger var et sted man kunne stole på.
Språket forsvinner der tilliten forsvinner.
Gjennom stillhet.
Gjennom maling.
Gjennom relasjon.
Kom ordene tilbake.
Å møte det som ikke henger sammen
Hva krever dette av oss som hjelpere?
Mer enn kunnskap.
Det krever holdning.
Vi må tåle det uforståelige.
Vi må tåle det usammenhengende.
Vi må tåle å ikke forstå.
Her blir praktisk filosofi levende.
Ikke som teori.
Men som en måte å være til på i møte med den andre.
Den ydmyke bevegelsen
Din mentor John Lundstøl talte om en ydmykelsens bøyning.
Dette er kanskje det mest presise uttrykket for hva dette arbeidet krever.
Vi må bøye oss.
Ikke i avmakt.
Men i respekt.
For det livet vi møter, er større enn våre begreper.
Veien tilbake til sammenheng
Heling handler ikke først og fremst om å forstå.
Den handler om å erfare noe nytt.
Trygghet.
Forutsigbarhet.
Gjentakelse.
Relasjon.
I dine forelesninger formuleres dette enkelt:
Hvor har barnet vært?
Hvor er barnet nå?
Hvor kan det gå?
Dette er ikke bare faglige spørsmål.
Det er etisk orientering.
Dissosiasjon er ikke bare et symptom.
Det er et språk.
Et språk for det som ikke kunne sies.
Et språk for det som ikke kunne bæres.
Når vi møter et menneske som dissosierer, møter vi ikke først og fremst en lidelse.
Vi møter et menneske som har gjort det umulige:
Å overleve – ved å gi slipp på seg selv.
Praktisk filosofi begynner her.
I dette møtet.
Ikke med svar.
Men med nærvær.
Referanser
Diseth, T. H. (2005). Dissociation in children and adolescents as reaction to trauma: An overview of conceptual issues and neurobiological factors. Nordic Journal of Psychiatry, 59(2), 79–91.
Felitti, V. J., Anda, R. F., Nordenberg, D., Williamson, D. F., Spitz, A. M., Koss, M. P., & Marks, J. S. (1998). Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults. American Journal of Preventive Medicine, 14(4), 245–258.
Raundalen, M. (2013). Den formbare hjernen. I Du ser det ikke før du tror det.
Pettersen, K. T. Dissosiasjon og traumebehandling (forelesningsmateriale). Høgskolen i Østfold og Universitetet i Sørøst:Norge.
Når vi møter et menneske som dissosierer, møter vi ikke først og fremst en lidelse.
Vi møter et menneske som har gjort det umulige:
Å overleve – ved å gi slipp på seg selv.
Teksten er min og utarbeidet på bakgrunn av forelesninger og forskning på dette tema. Teksten er utarbeidet i en samtale med OpenAI/ChatGPT som også laget illustrasjonen.
No comments:
Post a Comment