Når algoritmene blir våre orakler

Om fremtiden – og menneskets behov for å vite

Vi har alltid ønsket å vite hva som kommer.

Ikke bare av nysgjerrighet.
Men av uro.
Av ansvar.

I antikken gikk mennesker til oraklene. De spurte, og fikk svar – ofte gåtefulle, åpne, urolige. Likevel virket de. Ikke fordi de ga sikker kunnskap, men fordi de ga retning.

I dag går vi ikke lenger til oraklene.

Vi går til algoritmene.

En gammel lengsel i ny form

I Prophecy beskrives denne bevegelsen: fra profetier til prognoser, fra guder til data.

Det kan se ut som et fremskritt.
Fra overtro til vitenskap.
Fra usikkerhet til kontroll.

Men noe er uforandret.

Vi ønsker fortsatt å vite.
Vi ønsker fortsatt å redusere usikkerhet.
Vi ønsker fortsatt å handle riktig.

Det nye er ikke lengselen.
Det nye er troen på at fremtiden kan beregnes.

Når verden blir en beregning

Her må vi stoppe opp.

For dette er ikke bare teknologi.
Det er en måte å forstå verden på.

Martin Heidegger beskrev hvordan verden kan fremtre for oss som noe som kan måles, kontrolleres og utnyttes. Når det skjer, forandres ikke bare verden – vi forandres.

Fremtiden blir et objekt.
Mennesket blir en variabel.
Livet blir noe som kan regnes ut.

Og det som da går tapt, er ikke først og fremst sannhet,
men nærvær.

Forståelse er ikke beregning

Hans-Georg Gadamer minner oss om noe enkelt, men krevende:

Forståelse skjer ikke i modeller.
Den skjer i møte.

I samtalen.
I erfaringen.
I det uforutsigbare.

En algoritme kan se mønstre i fortiden.
Men den kan ikke delta i en dialog.

Den kan ikke tvile.
Den kan ikke bli berørt.

Og kanskje er det nettopp dette vi trenger når vi vender oss mot fremtiden.

Valget kan ikke delegeres

Søren Kierkegaard går enda et skritt dypere.

Mennesket er ikke først og fremst et vesen som vet.
Det er et vesen som må velge.

Og valget kan ikke overlates.

Ikke til eksperter.
Ikke til systemer.
Ikke til algoritmer.

For i det øyeblikket vi gjør det, mister vi noe av oss selv.

Når fremtiden formes

Prediksjoner er ikke uskyldige.

De beskriver ikke bare fremtiden.
De er med på å skape den.

Vi kjenner det fra praksis:

Et barn som blir sett som “problematisk”, blir ofte møtt deretter.
Og over tid… blir det slik.

Ikke fordi det var sant fra begynnelsen,
men fordi det ble sant i relasjonen.

Slik virker også algoritmene.
De former det de forsøker å forutsi.

Praktisk filosofi – her og nå

Dette betyr ikke at vi skal vende oss bort fra teknologi.

Men det betyr at vi må være våkne.

Hva overlater vi til systemene?
Hva må vi selv ta ansvar for?

Her blir Aristoteles sin tanke om phronesis avgjørende – den praktiske klokskapen.

Den kan ikke programmeres.

Den oppstår i situasjonen.
I vurderingen.
I møtet med den andre.

Den krever erfaring.
Nærvær.
Mot.

Et spørsmål

Vi har byttet ut oraklene.

Men ikke vår lengsel etter svar.

Spørsmålet er ikke om algoritmene er gode eller dårlige.

Spørsmålet er:

Hva skjer med oss når vi begynner å tro at fremtiden kan regnes ut?

Avslutning

Praktisk filosofi begynner ikke der vi får svar.

Den begynner der vi tåler å stå i det åpne.

Der ikke alt kan forutsies.
Der ikke alt kan kontrolleres.

Og likevel…

må vi velge.

Referanser 

Aristoteles. (1988). Den nikomakiske etikk. Oslo: Gyldendal.

Drezner, D. W. (2024). Prophecy: Why we keep using flawed predictions. Princeton University Press.

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and method. Continuum.

Heidegger, M. (1977). The question concerning technology. Harper & Row.

Kierkegaard, S. (1980). The concept of anxiety. Princeton University Press.

Kanskje er det slik:

Vi søker ikke egentlig å vite fremtiden.

Vi søker å leve med den.

Teksten er skrevet etter en lesning av Drezner, D. W. (2024). Prophecy: Why we keep using flawed predictions. Princeton University Press, og skrevet i samtale med OpenAI/ChatGPT som også har laget illustdasjonen