Det myndige menneske

Om å lese John Lundstøl igjen og igjen

Noen bøker leser vi.

Andre bøker blir værende i oss.

De følger oss stille gjennom livet, som en understrøm av tanker vi kanskje aldri helt blir ferdige med. Vi vender tilbake til dem i ulike faser av livet og oppdager at teksten har forandret seg. Men egentlig er det vi selv som har forandret oss.

Slik har det vært for meg med Det myndige menneske av John Lundstøl, utgitt på Gyldendal i 1970.

Jeg leste boken første gang som ung student. Den gang leste jeg med ungdommens alvor og rastløshet, med tro på at filosofien kunne åpne verden. Jeg forsto ikke alt. Kanskje gjør jeg det fortsatt ikke. Men enkelte bøker arbeider videre i et menneske lenge etter at siste side er lest.

Slik arbeidet denne boken videre i meg.

Når jeg i dag åpner den igjen, mange tiår senere, møter jeg ikke bare teksten. Jeg møter også sporene av den jeg selv en gang var. En ung mann på leting etter et språk for frihet, ansvar og menneskelig verdighet.

Kanskje var det nettopp derfor Lundstøl gjorde så sterkt inntrykk.

Han skrev ikke om filosofi som et akademisk system løsrevet fra livet. Han skrev om menneskets kamp for å bli seg selv i en verden som stadig forsøker å gjøre mennesket til objekt.

Og kanskje er det nettopp derfor boken fortsatt taler.

Det finnes en form for filosofi som langsomt fjerner seg fra livet.

Begrepene blir stadig mer avanserte, analysene stadig mer presise, men mennesket forsvinner ut av teksten. Til slutt sitter man igjen med et språk som beskriver verden uten lenger å berøre den.

Hos Lundstøl skjer det motsatte.

Filosofien begynner ikke i systemene.

Den begynner i mennesket.

I menneskets frihet.

I menneskets uro.

I menneskets ansvar.

Det er kanskje dette som gjør boken så annerledes enn mye annen filosofisk litteratur fra samme periode. Den forsøker ikke først og fremst å forklare mennesket utenfra. Den forsøker å forstå hva det vil si å eksistere som menneske.

Ikke teoretisk.

Men konkret.

Jeg tror noe av det som grep meg sterkest den gangen, var understrekningen av handlingens betydning.

Ikke bare refleksjon.

Ikke bare forståelse.

Men handling.

Det er lett å tro at innsikt alene forandrer verden. Men livet lærer oss langsomt noe annet. Mennesker kan forstå svært mye uten at noe egentlig forandres.

Et barn som lever med vold trenger ikke først og fremst teorier om vold.

Barnet trenger voksne som handler.

Et menneske som bærer skam trenger ikke bare analyser av skam.

Det trenger et annet menneske som våger å bli værende i møtet.

Kanskje er det derfor praktisk filosofi aldri kan bli bare teori.

Den må alltid vende tilbake til livet slik det faktisk leves mellom mennesker.

Til handlingene.

Til ansvaret.

Til øyeblikket.

For Lundstøl skriver også om øyeblikket.

Ikke som noe romantisk eller stemningsfullt, men som stedet hvor menneskelig frihet virkeliggjøres.

Livet leves ikke senere.

Det leves nå.

I et møte.

I en beslutning.

I et ansvar.

Det er noe alvorlig i denne tanken. For moderne mennesker forsøker ofte å utsette livet. Vi planlegger, organiserer og analyserer i håp om å slippe å møte eksistensen direkte. Men før eller siden står vi der likevel, i et konkret øyeblikk hvor noe står på spill.

Da hjelper det ikke alltid med flere teorier.

Da handler det om hvem vi er.

Ordet «myndig» kan høres gammeldags ut i dag.

Men hos Lundstøl rommer det noe dypt menneskelig.

Det myndige mennesket er ikke det triumferende mennesket. Ikke det effektive mennesket. Ikke det dominerende mennesket.

Det myndige mennesket er et menneske som våger å stå inne for sitt eget liv.

Et menneske som velger.

Et menneske som handler.

Et menneske som tar ansvar.

Det er vanskeligere enn vi ofte tror.

For mennesker søker naturlig trygghet. Vi ønsker å gli inn i systemene rundt oss. Vi søker bekreftelse, tilhørighet og ferdige svar. Det er lettere å følge strømmen enn å bære ansvaret for egne valg.

Men kanskje begynner menneskelig modenhet nettopp der.

I det stille øyeblikket hvor et menneske ikke lenger kan gjemme seg bak rollene, systemene eller flokken.

Da jeg leste Lundstøl som ung, forsto jeg nok først og fremst den politiske siden ved boken. Oppgjøret med positivismen. Kritikken av systemene. Troen på handling og samfunnsmessig ansvar.

I dag leser jeg boken annerledes.

Jeg leser den mer eksistensielt.

Mer stille.

For under alle de filosofiske refleksjonene ligger det egentlig et enkelt spørsmål:

Hvordan skal et menneske leve uten å miste seg selv?

Det er kanskje dette spørsmålet som fortsatt gjør boken levende.

For vi lever i en tid hvor stadig mer av menneskelivet organiseres gjennom systemer, teknologier og ekspertkunnskap. Mennesker kartlegges, vurderes og kategoriseres med en presisjon tidligere generasjoner knapt kunne forestille seg.

Det finnes mye nødvendig kunnskap i dette.

Men samtidig oppstår en fare.

At mennesket langsomt reduseres til funksjon.

Til diagnose.

Til rolle.

Til bruker.

Og midt inne i dette forsøker Lundstøl å holde fast ved noe avgjørende:

At mennesket alltid er mer enn det som kan beskrives utenfra.

Et menneske er ikke bare noe man kan observere.

Et menneske er også frihet.

Noe av det vakreste i boken er kritikken av formynderholdningen.

Lundstøl beskriver formynderiet som fornektelsen av menneskelig frihet. Når ett menneske tar kontroll over et annet menneskes liv uten å anerkjenne dets selvstendighet, skjer det en krenkelse av myndigheten.

Jeg har ofte tenkt på dette gjennom mange år i sosialt arbeid.

For hjelp kan lett bli kontroll.

Omsorg kan bli styring.

Ekspertise kan bli makt.

De fleste hjelpere ønsker det beste. Men gode intensjoner er ikke nok dersom mennesket foran oss mister sin egen stemme.

Virkelig hjelp begynner kanskje først når vi våger å møte den andre som et menneske — ikke som et prosjekt.

Mot slutten av boken skjer det noe interessant.

Etter alle refleksjonene omkring frihet, handling og ansvar åpner teksten seg gradvis mot det religiøse.

Ikke som dogmatikk.

Men som paradoks.

Lundstøl vender seg mot tanken om styrke gjennom svakhet. Om mennesket som lever for andre. Ikke gjennom dominans, men gjennom tjeneste.

Dette gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste boken igjen nå.

For kanskje ligger det her en innsikt moderne mennesker lett mister av syne:

At virkelig menneskelig styrke ikke nødvendigvis viser seg i kontroll.

Men i evnen til å bære ansvar uten å miste sin menneskelighet.

Sterk nok til å handle.

Myk nok til å lide med andre.

Noen bøker avsluttes med et punktum.

Andre avsluttes med en åpning.

Slik opplever jeg Det myndige menneske.

Lundstøl gir ingen ferdige løsninger. Kanskje ville det også vært et svik mot hele prosjektet. For det myndige mennesket kan ikke skapes gjennom oppskrifter.

Det må vokse frem gjennom liv, erfaring, ansvar og handling.

Kanskje er det derfor jeg fortsatt vender tilbake til denne boken.

Ikke fordi den gir meg svar.

Men fordi den minner meg om noe moderne mennesker lett glemmer:

At frihet ikke først og fremst handler om å kunne velge mellom alternativer.

Frihet handler om å våge å stå inne for sitt eget liv.

Å handle.

Å ta ansvar.

Å leve som et menneske — ikke bare som en funksjon i et system.

Kanskje er det dette John Lundstøl forsøkte å si med sitt bilde av det myndige mennesket.

Og kanskje er det derfor slike bøker fortsatt må leses.

Langsomt.