Å bli menneske blant mennesker

Om å lese George Herbert Mead igjen

Noen tenkere følger en stille gjennom livet.

De gjør ikke nødvendigvis mest støy. De står ikke alltid fremst i filosofihistorien. Men plutselig oppdager man at tankene deres har begynt å leve videre inne i ens egen måte å forstå mennesker på.

Slik har det vært for meg med George Herbert Mead.

Jeg leste Mead første gang som ung student. Den gang forsøkte jeg å forstå hvordan mennesker blir til som mennesker. Ikke biologisk, men sosialt og eksistensielt.

Hvordan oppstår et selv?

Hvordan lærer et barn å se seg selv?

Hvordan blir vi i stand til å forstå andre mennesker?

Og kanskje det mest grunnleggende spørsmålet av alle:

Kan et menneske egentlig bli seg selv alene?

Det var slike spørsmål som førte meg til Mead.

Når jeg leser ham igjen i dag, mange år senere, opplever jeg ham annerledes enn den gangen. Ikke først og fremst som sosialpsykolog eller pedagogisk teoretiker. Men som en tenker av relasjoner.

En tenker som forsto at mennesket aldri blir til alene.

Vi lever i en tid hvor individualismen står sterkt.

Mennesket fremstilles ofte som et selvstendig individ som skaper seg selv gjennom egne valg og egne prestasjoner. Vi snakker om selvutvikling, selvrealisering og personlig frihet.

Alt dette har naturligvis noe sant i seg.

Men samtidig finnes det en fare her.

Vi kan begynne å tro at selvet eksisterer før fellesskapet.

At mennesket først er et ferdig individ som deretter går inn i relasjoner til andre.

Mead tenkte motsatt.

For ham oppstår selvet gjennom møtet med andre mennesker.

Vi blir til gjennom relasjon.

Det er egentlig en ganske radikal tanke.

For det betyr at menneskelig bevissthet ikke kan forstås som noe helt privat og isolert. Våre tanker, vår identitet og vår forståelse av oss selv utvikles i samspill med andre mennesker.

Barnet lærer gradvis å se seg selv gjennom andres blikk.

Ikke som underkastelse.

Men som menneskelig mulighet.

Da jeg arbeidet innen sosialt arbeid, møtte jeg ofte mennesker som hadde mistet troen på seg selv.

Barn som hadde vokst opp med vold, uro eller avvisning.

Voksne som bar med seg en følelse av ikke å være verdifulle.

Mange ganger tenkte jeg senere på Mead.

For dersom selvet formes gjennom relasjoner, betyr det også at krenkede relasjoner kan sette dype spor i et menneske.

Et barn som aldri blir møtt med respekt, lærer langsomt noe om sitt eget menneskeverd.

Ikke nødvendigvis gjennom ord.

Men gjennom blikk.

Gjennom stillhet.

Gjennom måten andre mennesker vender seg mot barnet — eller bort fra det.

Slik blir Mead langt mer enn en teoretiker.

Han hjelper oss å forstå hvor dypt menneskelig sårbarhet egentlig går.

Noe av det mest interessante hos Mead er tanken om «å ta den andres perspektiv».

Mennesket utvikler seg gjennom evnen til gradvis å se seg selv fra den andres ståsted. Først i lekens verden. Senere gjennom mer komplekse sosiale sammenhenger.

Et barn leker ikke bare.

Det øver seg på å være menneske.

Når barnet leker mor, lærer, politi eller butikk, skjer det noe mer enn uskyldig fantasi. Barnet forsøker å forstå verden gjennom andre menneskers perspektiver.

Slik vokser selvet frem.

Jeg har alltid likt denne tanken.

Kanskje fordi den sier noe viktig om menneskelig modenhet.

Å bli menneske handler ikke bare om å uttrykke seg selv.

Det handler også om å utvikle evnen til å leve seg inn i andre menneskers erfaringer.

I vår egen tid virker denne evnen noen ganger skjør. Samfunnsdebatten preges ofte av raske reaksjoner, harde fronter og liten vilje til virkelig å forstå den andre innenfra.

Kanskje er det derfor Mead fortsatt virker så aktuell.

Han minner oss om at menneskelig fellesskap ikke først og fremst bygger på kontroll eller regler.

Det bygger på evnen til perspektivskifte.

Mead skrev også om forskjellen mellom informasjon og kunnskap.

Det er en tanke som virker stadig viktigere i vår egen tid.

Vi lever omgitt av informasjon. Talløse mengder kunnskap er tilgjengelig på få sekunder. Likevel betyr ikke dette nødvendigvis at mennesker forstår mer.

For Mead måtte kunnskap alltid være åpen.

Åpen for erfaring.

Åpen for rekonstruksjon.

Åpen for nye møter med virkeligheten.

Kunnskap er ikke noe dødt.

Ikke noe avsluttet.

Kanskje er dette noe moderne utdanning lett mister av syne. Skolen kan bli så opptatt av måling, testing og prestasjon at selve erfaringens levende karakter forsvinner.

Men et menneske dannes ikke bare gjennom informasjon.

Et menneske dannes gjennom erfaring.

Gjennom språk.

Gjennom nærvær.

Gjennom deltagelse i verden.

Noe av det vakreste hos Mead er kanskje hans forståelse av sosialitet.

Mennesket er ikke først og fremst et isolert individ som av og til inngår i fellesskap.

Mennesket er fra begynnelsen av vevd inn i relasjoner.

Barnet fødes inn i en verden av stemmer, blikk og handlinger lenge før det kan forstå dem fullt ut. Hele vår første kontakt med verden er formidlet gjennom andre mennesker.

Det er egentlig en ganske ydmyk tanke.

Vi blir til fordi noen allerede var der.

Noen bar oss.

Noen svarte oss.

Noen talte til oss før vi selv hadde ord.

Ingen av oss skaper oss selv fra ingenting.

Når jeg leser Mead igjen i dag, slår det meg hvor moderne hans tanker fortsatt virker.

Ikke fordi han gir tekniske løsninger på vår tids problemer.

Men fordi han minner oss om noe grunnleggende menneskelig som moderne samfunn lett glemmer.

At mennesket ikke bare trenger frihet.

Mennesket trenger også tilhørighet.

Ikke bare selvutfoldelse.

Men gjensidighet.

Ikke bare identitet.

Men relasjon.

Kanskje er det nettopp derfor ensomheten har blitt en av vår tids store erfaringer. Mange mennesker lever omgitt av kommunikasjon uten egentlig å oppleve nærvær.

Vi kan være koblet til hverandre hele tiden uten virkelig å møte hverandre.

Mead ville sannsynligvis forstått dette som et dypt sosialt problem.

For selvet utvikles ikke gjennom kontakt alene.

Det utvikles gjennom levende relasjoner.

Det finnes også noe håpefullt hos Mead.

For dersom mennesket formes gjennom relasjoner, betyr det også at nye relasjoner kan åpne nye muligheter.

Et menneske er aldri helt ferdig.

Selvet er ikke lukket en gang for alle.

Vi fortsetter å bli til gjennom livet.

Gjennom nye erfaringer.

Nye møter.

Nye måter å forstå oss selv på.

Kanskje er det derfor enkelte møter mellom mennesker kan få så stor betydning. Et menneske som virkelig blir sett, kan langsomt begynne å se seg selv annerledes.

Ikke fordi alt forandres over natten.

Men fordi noe nytt blir mulig.

Noen bøker og tenkere gir oss svar.

Andre hjelper oss å stille bedre spørsmål.

Slik opplever jeg Mead.

Når jeg leser ham igjen i dag, møter jeg ikke først og fremst en teori om sosialpsykologi. Jeg møter en stille refleksjon over hva det betyr å bli menneske blant mennesker.

At selvet ikke vokser frem i isolasjon.

Men i relasjon.

At språk ikke bare er kommunikasjon.

Men en måte å dele verden på.

At menneskelig frihet ikke oppstår uten fellesskap.

Men gjennom det.

Kanskje er det dette Mead forsøkte å vise:

At et menneske langsomt blir til gjennom andre menneskers nærvær.

Gjennom språk.

Gjennom blikk.

Gjennom svar.

Ingen av oss blir mennesker alene.