Favellaen som livsverden

Det tok tid før jeg forstod at favellaen ikke bare var et sted.

I begynnelsen så jeg først fattigdommen.
De trange gatene.
De enkle husene.
Varmen.
Støvet.
Volden som lå som en uro under hverdagen.

Alt dette var virkelig.

Men gradvis begynte noe annet å tre frem.

Jeg begynte å forstå at favellaen også var en livsverden.

Ikke bare et geografisk område.
Men en måte å leve, erfare, håpe, frykte og forstå verden på.

Kanskje er dette noe moderne samfunn ofte overser når vi snakker om fattigdom. Vi beskriver mennesker gjennom statistikk, økonomi og sosiale indikatorer. Dette er viktig. Men slike beskrivelser sier lite om hvordan verden faktisk oppleves innenfra.

Hvordan lukter morgenen i en favella?
Hvordan høres kveldene ut?
Hvordan er det å vokse opp i gater hvor vold og lek eksisterer side om side?
Hvordan oppleves fellesskap når mennesker lever tett på hverandre?
Hva skjer med et menneskes selvforståelse når samfunnet rundt stadig minner dem om deres plass nederst i hierarkiene?

Disse spørsmålene kunne ikke besvares gjennom tall alene.

De måtte leves nær.

Jeg husker fortsatt de første morgentimene når vi gikk inn i området sammen med medisinstudentene fra CEPAS. Solen steg raskt over hustakene. Hunder beveget seg langs gatene. Kvinner kostet utenfor husene sine. Barn var allerede ute. Fra små kjøkken kom lukten av kaffe og mat.

Livet begynte tidlig.

Noen steder kunne man høre radioer stå på med musikk eller nyheter. Andre steder lå en merkelig stillhet over gatene etter nattens uro.

Men over alt:
mennesker.

Mennesker som levde sine liv.

Det er lett å tenke på favellaen som et sted preget av mangel. Og ja, mangelen var virkelig:
mangel på penger,
mangel på trygghet,
mangel på stabile institusjoner,
mangel på fremtid for mange unge.

Likevel oppdaget jeg gradvis at menneskeliv aldri bare består av mangel.

Også her fantes kjærlighet.
Humor.
Religion.
Naboskap.
Musikk.
Sjalusi.
Stolthet.
Omsorg.
Lengsel.

Kort sagt:
hele menneskelivet.

Kanskje var det nettopp dette som gjorde så sterkt inntrykk på meg.

For favellaen passet ikke inn i de enkle kategoriene jeg hadde med meg fra Europa.

Den var både hard og varm.
Både voldelig og omsorgsfull.
Både preget av frykt og livskraft.

Alt eksisterte samtidig.

Jeg tror dette utfordret mitt eget behov for å forstå verden gjennom ryddige begreper.

For livet i favellaen var ikke ryddig.

Det fløt.
Forandret seg.
Skiftet stemning fra gate til gate.
Fra dag til natt.

Noen steder kunne latter fylle et lite torg hvor barn spilte fotball. Andre steder kunne man merke en uro i menneskers blikk lenge før noen sa et ord.

Det var som om området selv hadde forskjellige stemninger.

Martin Heidegger skriver at mennesket alltid allerede befinner seg i en verden. Vi lever ikke først som isolerte individer som senere møter omgivelsene. Vi er formet av verden vi vokser inn i:
språket,
stemningene,
relasjonene,
frykten,
håpet,
lydene,
vanene.

Jeg begynte å forstå noe av dette i Brasil.

Favellaen var ikke bare et sted mennesker bodde.
Den levde også inne i menneskene.

I kroppene.
I måten de beveget seg på.
I måten de lyttet.
I måten de vurderte fare.
I måten de delte mat og omsorg.

Barn lærte tidlig hvilke gater man kunne gå i.
Når man burde trekke seg tilbake.
Hvem man burde unngå.
Hvordan man leser stemninger.

Slik formes en livsverden.

Ikke først gjennom teori.
Men gjennom levd erfaring.

Jeg tenker ofte på hvordan moderne samfunn undervurderer betydningen av slike erfaringer. Vi snakker som om mennesker bare trenger utdanning og økonomiske ressurser for å endre livene sine. Men menneskers verden sitter dypere enn som så.

Den sitter i vanene.
I kroppen.
I minnene.
I følelsen av hva som er mulig.

Kanskje er det derfor sosial forandring alltid er vanskeligere enn politikere tror.

For mennesker lever ikke bare i samfunn.
Samfunnet lever også i menneskene.

Samtidig ville det være feil å beskrive favellaen bare som et fangenskap.

Dette er viktig.

For midt i fattigdommen og uroen opplevde jeg også en menneskelig nærhet som moderne vestlige samfunn noen ganger synes å miste.

Mennesker levde tett på hverandre.
Dører sto åpne.
Naboer visste om hverandres liv.
Barn beveget seg mellom hjemmene.
Mennesker delte mat og hjelp når noen trengte det.

Noen ganger kunne dette oppleves påtrengende.
Andre ganger dypt vakkert.

Jeg husker fortsatt den eldre kvinnen som ga oss mangoer før vi gikk fra huset hennes. Hun hadde nesten ingenting. Likevel ga hun.

Det var som om gavmildheten fortsatt var en naturlig del av livsverdenen hennes.

Kanskje er dette noe fattige samfunn noen ganger bevarer bedre enn rike samfunn:
erfaringen av gjensidig avhengighet.

I moderne individualistiske samfunn lærer mennesker tidlig å klare seg selv. Selvstendighet blir et ideal. Men i favellaen var det tydelig at mennesker overlevde gjennom relasjoner.

Ingen klarte seg alene lenge.

Dette gjorde også noe med forskningen vår.

Vi kunne ikke bare stille spørsmål om enkeltindivider løsrevet fra deres omgivelser. Livene deres hang sammen med familier, naboer, vold, religion, arbeid og lokalsamfunn.

Alt grep inn i alt annet.

Kanskje var det nettopp derfor CEPAS betydde så mye.

Senteret forsøkte ikke bare å behandle sykdom.
Det forsøkte å være tilstede i en livsverden.

Dette er en viktig forskjell.

For moderne institusjoner risikerer noen ganger å møte mennesker som problemer løsrevet fra sammenhengen de lever i. Men i favellaen ble det tydelig at menneskelig lidelse alltid er vevd inn i en større verden av relasjoner og erfaringer.

Jeg tror medisinstudentene gradvis begynte å forstå dette.

Noen av dem ble stillere etter hjemmebesøkene.
Ikke fordi de hadde mindre kunnskap.
Men kanskje fordi kunnskapen fikk tyngde.

Virkeligheten kom nær.

Det er vanskelig å tenke abstrakt om fattigdom når man har sittet inne i et lite hus og drukket kaffe med en familie som deler det lille de har.

Det er vanskelig å redusere vold til statistikk når man har møtt unge gutter som bærer frykt og hevn i kroppen.

Det er vanskelig å forstå mennesker bare som pasienter når man samtidig ser deres stolthet, kjærlighet og humor.

Kanskje er dette noe praktisk filosofi forsøker å minne oss om:
at menneskeliv alltid er større enn kategoriene vi forsøker å beskrive det gjennom.

Mennesker lever i verdener av mening.

I favellaen ble dette synlig på en særlig sterk måte.

Religionen var en del av hverdagen.
Musikken var en del av hverdagen.
Volden var en del av hverdagen.
Omsorgen var en del av hverdagen.

Alt levde side om side.

Og midt i dette forsøkte mennesker å bevare noe grunnleggende:
verdigheten.

Ikke som et abstrakt ideal.
Men som praksis.

I måten man kler seg.
I måten man holder huset sitt rent selv når alt rundt er fattig.
I måten man tar imot gjester.
I måten man deler mat.
I måten man beskytter barna sine.

Kanskje er det nettopp dette jeg husker sterkest fra Brasil.

Ikke bare fattigdommen.
Ikke bare volden.

Men menneskene som fortsatte å leve sine liv med en form for stillferdig verdighet midt i alt dette.

Noen ganger tenker jeg tilbake på de varme kveldene i favellaen.

På musikken som steg mellom husene.
På barn som fortsatt spilte fotball før mørket senket seg.
På kvinner som satt utenfor husene og snakket sammen.
På lukten av mat.
På hundene som begynte å bjeffe i det fjerne.
På uroen som noen ganger kunne merkes uten at noen sa et ord.

Og jeg tenker på hvordan dette gradvis forandret mitt eget blikk.

For favellaen sluttet etter hvert å være «de fattiges område».

Den ble en verden.

En menneskelig livsverden.

Full av smerte.
Full av skjønnhet.
Full av frykt.
Full av håp.

Som alle menneskelige verdener.