Hammeren som vandret

Fra Barbu til Båseland, Næs Verk og en svensk hammersmedslekt

Det begynner med en elv.

Barbuelva er ikke stor. Den renner den korte veien fra Langsævannet ned mot sjøen ved Arendal. I dag er det vanskelig å forestille seg at dette lille vassdraget en gang var en del av begynnelsen på norsk jernindustri. Men vannet hadde fallhøyde. Og der det fantes rennende vann, kunne det bygges vannhjul. Vannhjul kunne drive belger. De kunne løfte hammere.

Og under hammeren kunne jernet formes.

I 1574 fikk lensherren Erik Munk kongelig tillatelse til å anlegge en jernhytte i Nedenes. Han eide jord i området omkring Barbu, Langsæ og Torbjørnsbu, der det senere ble drevet omfattende gruvedrift. Tradisjonelt har derfor 1574 vært regnet som året da Barbu jernverk ble grunnlagt.

Nyere forskning er mer forsiktig. Vi vet at privilegiet ble gitt, men ikke sikkert om jernhytta faktisk ble reist på dette tidspunktet. Det sikkert dokumenterte Barbo jernverk kom først i 1630-årene.

Slik begynner historien allerede med en usikkerhet.

Det passer egentlig godt.

Historien etterlater seg sjelden en ubrutt rekke av sikre hendelser. Den etterlater dokumenter, rester etter murer, slagghauger, navn i kirkebøker og regnskaper – og fortellinger som mennesker har båret videre.

Det vi vet, er at det på 1600-tallet var jernverk i Barbu. Rundt 1640 fikk verket masovn. Malmen kunne hentes fra gruvene i området omkring Arendal, mens skogen ga trekullet som teknologien krevde. Barbuelva leverte kraften.

Men den lille elven hadde også sine grenser.

Om sommeren kunne vannføringen bli for liten. Om vinteren kunne vannet fryse. Enda alvorligere var behovet for trekull. En masovn var nærmest umettelig. Skogen omkring verket måtte omdannes til kull, og også gruvedriften krevde store mengder trevirke.

Barbo jernverk fikk en vanskelig og ujevn drift. Mot slutten av 1650-årene var den vesentlige masovnsdriften opphørt.

Men jernet forsvant ikke.

Det flyttet innover.

Fra Barbu til Båseland

I eldre historieskriving heter det gjerne at Barbu jernverk ble flyttet til Båseland i Holt i 1665. Det er en vakker og enkel fortelling: man demonterte det gamle og bygde det opp igjen et annet sted.

Historien er antakelig mer komplisert.

I desember 1665 ble det gitt kongelig privilegium til å etablere Båseland jernverk. I privilegiet omtales virksomheten som et nytt jernverk. Båseland var derfor ikke ganske enkelt Barbo jernverk på et nytt sted.

Likevel finnes forbindelsen.

Kunnskapen om jernproduksjon forsvant ikke da ilden sluknet i Barbu. Redskaper kunne flyttes. Gruver kunne fortsatt brukes. Arbeidsmåter kunne videreføres. Det nye verket fikk adgang til ressurser fra det gamle.

Og den samme grunnleggende teknologien fortsatte:

Vannet.

Belgverket.

Ilden.

Hammeren.

På Båseland ble masovnen lagt ved Lillelv, mens hammerverket ble plassert ved Storelva, der vannføringen var bedre. I 1738 ble virksomheten samlet ved Næs, og Båseland jernverk fikk etter hvert navnet Næs jernverk.

Der står hammerne fremdeles.

Det finnes også en gammel tradisjon om at en av de eldste hammerne ved Næs opprinnelig skal ha vært brukt ved Barbu jernverk. Om det virkelig er den samme hammeren, lar seg vanskelig bevise.

Men kanskje er det heller ikke det viktigste.

For noe vandret helt sikkert fra Barbu til Båseland og videre til Næs:

kunsten å lage jern.

Og med denne kunsten vandret menneskene.

Svenskene kommer

Jernverkene trengte folk som kunne sitt fag.

Å være hammersmed var ikke det samme som å være bygdesmed. Under de store vannhjulsdrevne hammerne skulle jernet bearbeides til smibart stangjern. Hammeren kunne veie hundrevis av kilo. Arbeidet krevde erfaring, rytme og presisjon. Man måtte kunne lese det glødende jernet – vite når det kunne formes og når det måtte tilbake i ilden.

Slik kunnskap fantes i de store svenske bergverks- og jernverksområdene.

Omkring begynnelsen av 1700-tallet finner vi derfor svenske hammersmeder ved Båseland.

Blant dem var Erich Lucassen.

Personrapporten jeg har satt sammen, oppgir ham født omkring 1680 i Sverige. Det nøyaktige fødestedet er usikkert. Han var sønn av Lucas Petersson Rell, som knyttes til Fellingsbro i Örebro-området, og familien hadde forbindelser til steder som Kåfalla Bruk og Kärrbro Hammare. Allerede navnene forteller at dette var et miljø der jernverksarbeidet sto sentralt.
Et sted på veien mellom Sverige og Agder blir Erich synlig i min egen slektshistorie.

Ikke som embetsmann.

Ikke som verkseier.

Ikke som en av dem som fikk sitt navn i de store historiebøkene.

Han var hammersmed.

Et barn blir født på Båseland

I 1710 blir sønnen Anders født. I personrapporten står fødestedet oppført som Baaseland Jernverk. Seks år senere kommer Henrich. I 1718 blir Lucas født, også han på Båseland.

Da er historien ikke lenger bare industrihistorie.

Et jernverk var også et hjem.

Det bodde kvinner og menn der. Barn ble født mens masovnen brant og hammeren slo. Noen vokste opp og begynte selv ved verket. Andre flyttet til et annet verk. Ekteskap bandt jernverksfamilier sammen. Fagkunnskap kunne gå fra far til sønn, fra bror til bror og fra ett verk til et annet.

Erich var heller ikke den eneste Lucassen som arbeidet i dette miljøet. Flere av brødrene hans knyttes til norske og svenske jernverk. Det tegner seg et bilde av en familie som inngikk i et større nordisk arbeidsmarked av faglærte jernverksarbeidere.

De fulgte arbeidet.

Og arbeidet fulgte vannet, skogen og malmen.

Fra Båseland til Fossum

På et tidspunkt forlater Erich og familien Båseland.

I 1726 blir datteren Annichen født ved Fossum verk i Gjerpen.

Igjen har familien flyttet til en hammer.

Det er lett å lese en slik opplysning som en enkel linje i et slektsprogram:

1726 – Fossum verk.

Men bak den linjen ligger en reise.

En familie skulle bryte opp. Eiendeler måtte pakkes. Barn skulle være med. Veien fra Holt til Gjerpen var ikke en moderne biltur. Kanskje gikk de deler av den. Kanskje ble noe fraktet med hest. Kanskje gikk reisen sjøveien.

Vi vet ikke.

Det er et av de stedene hvor historien blir taus.

Men vi vet hvor de dukket opp igjen.

Ved et nytt jernverk.

Tilbake til Næs

Erich døde i 1746. I personrapporten er dødsstedet oppgitt som Næs jernverk. Han var da omkring 66 år gammel.

Dermed ser det ut til at han kom tilbake til miljøet der den norske delen av historien hans hadde begynt.

Da hadde Båseland også forandret seg.

Fra 1738 ble virksomheten samlet ved Storelva på Næs. Navnet Næs jernverk slo etter hvert rot. Et industrisamfunn vokste fram omkring masovnen, hammerne, arbeiderboligene og skogene som forsynte verket med kull.

Erich kom fra Sverige som hammersmed.

Han døde ved Næs Verk.

Men slektens historie fortsatte.

Roa

En av sønnene var Henrich Erichsen, født i 1716.

Gjennom ham går slektslinjen videre til Erich Henrichsen, født i 1746, og deretter til Erik Eriksen Roa, født i 1771. Så følger Erich Erichsen, født i 1800, og Erik Eriksen, født i 1825.

Navnet Roa er ikke tilfeldig.

Roa ligger like ved Næs Verk. I dette landskapet bodde generasjoner av mennesker som hadde sitt arbeid knyttet til verket. Ikke langt derfra ligger Flaten.

Dermed flytter slektshistorien seg gradvis fra de vandrende svenske hammersmedene til menneskene som slo rot i landskapet omkring verket.

Men jernet følger dem fremdeles.

Blant barna til Erik Eriksen finner vi Petter Eriksen, født i 1864.

Med ham kommer slektshistorien fram til et avgjørende tidsskille.

Da masovnen sluknet

Petter Eriksen levde i den siste delen av den gamle jernverkstiden.

I 1909 ble masovnen ved Næs Verk slukket for siste gang. Næs fortsatte virksomheten, men den gamle produksjonsformen var ved veis ende. Sammenhengen mellom malmen, skogen, trekullet, masovnen og hammeren var i ferd med å forsvinne.

Det må ha vært en underlig overgang for mennesker som hadde levd med verket gjennom generasjoner.

For Petter var den ikke bare historisk.

Den var praktisk.

Ifølge familiehistorien fikk han tilbud om å fortsette i den nye industrien. Han kunne velge mellom arbeid på Eydehavn og ved Pusnes Mekaniske Verksted på Tromøya.

Han valgte Pusnes.

Omkring 1920 flyttet familien til Tromøya.

En enkelt families flytting rommer dermed noe av den store norske industrihistorien.

Petters forfedre hadde arbeidet i en verden der energien kom fra skogen og det rennende vannet. Nå flyttet han til en industri som tilhørte en annen tid. På Pusnes ble det bygget skip og produsert mekanisk utstyr. På den andre siden av Tromøysund vokste Eydehavn fram omkring elektrisitet og moderne prosessindustri.

Den gamle jernverkstiden var i ferd med å bli avløst av den moderne industrien.

Fra vannhjul til elektrisitet

Petters sønn Ole Martin Pettersen, født i 1899, var min farfar. Personrapporten viser ham som sønn av Petter Eriksen. Den viser også neste generasjon, blant dem Torgny Olav Pettersen, født i 1926.

Ole Martin ble elektromaskinist ved Rygene kraftverk.

Her skjer enda en bemerkelsesverdig forskyvning i slektshistorien.

Erich Lucassen hadde arbeidet med kraften fra vannet gjennom vannhjul som løftet den store hammeren. To hundre år senere arbeidet hans etterkommer med vannets kraft på en helt annen måte.

Nå drev ikke vannet hammeren direkte.

Det drev turbinen.

Og turbinen skapte elektrisitet.

Vannet var det samme.

Teknologien var ny.

Ole Martins sønn, Torgny Olav Pettersen, ble sveiser.

Han var min far.

Og dermed går det en slektslinje fra den svenske hammersmeden Erich Lucassen omkring 1710, gjennom Næs Verk og Roa, til Petter Eriksen ved avslutningen av masovnstiden, videre til Ole Martin ved kraftverket på Rygene og til Torgny Olav, som arbeidet med stål som sveiser.

Hammersmed.

Jernverksarbeider.

Elektromaskinist.

Sveiser.

Yrkesbetegnelsene forandret seg.

Teknologien forandret seg.

Men jernet, vannet og arbeidet følger slekten gjennom århundrene.

Hammerens rytme

Når jeg ser på personrapporten over Erich Lucassen, ser jeg hundrevis av navn.

Datoer.

Steder.

Linjer mellom foreldre og barn.

Slik skal en personrapport være. Den skal dokumentere.

Men historien ligger et annet sted.

Den ligger mellom linjene.

Der finnes en svensk hammersmed som en gang forlot hjemlandet sitt og kom til et jernverk i Holt. Der finnes Ellen Andersdatter. Der finnes barna Anders, Henrich, Lucas, Petter og Annichen. Der finnes Båseland, Fossum, Næs og Roa.

Senere kommer Petter Eriksen.

Pusnes.

Ole Martin.

Rygene.

Torgny Olav.

Og enda lenger bak finnes Barbu.

Vi kan ikke si at Erich Lucassen hadde noen personlig forbindelse til Barbu jernverk. Barbo var borte før han kom til Norge. Vi kan heller ikke vite om hammeren som senere slo på Næs, virkelig var den samme som en gang hadde slått ved Barbuelva.

Men det finnes en annen form for sammenheng.

I Barbu begynte en tidlig historie om jernproduksjon på Agder. Da virksomheten der forsvant, oppsto Båseland. Der kom svenske fagarbeidere inn i historien. En av dem var Erich Lucassen.

Hans barn og barnebarn ble værende i jernverkslandskapet.

Noen bodde på Roa.

Generasjonene fortsatte.

Så, mer enn to hundre år senere, sluknet masovnen.

Men slekten sluttet ikke å arbeide med metall og energi.

Petter gikk videre til Pusnes.

Ole Martin til kraftverket.

Torgny Olav ble sveiser.

Slik følger slekten også teknologiens historie.

Fra trekull til elektrisitet.

Fra vannhjul til turbin.

Fra hammer til sveiseapparat.