En skje honning – om biene, naturen og det usagte møtet

Jeg kunne spiser en skje honning hver morgen.

Det er blitt en liten vane. Jeg tar honningen, legger den på skjeen og spiser den. Men noen ganger stopper jeg opp. Hva er det egentlig jeg spiser?

Jeg spiser ikke bare noe søtt.

Jeg spiser et lite stykke av et samfunn.

Honningen er bienes energilager. Den er samlet inn fra blomster, bearbeidet av biene og lagret i vokskakene som et felles forråd. Bien lager ikke honning for menneskets skyld. Honningen er en del av bienes liv, av deres overlevelse og av det kollektive livet i kuben.

Likevel sitter jeg her, tusenvis av år senere, med en skje honning i hånden.

Det er en merkelig tanke.

Et samfunn uten språk

Biene lever i et sosialt fellesskap som er langt eldre enn menneskets samfunn. Det samme gjelder maurene, mange fuglearter og flere av sjøpattedyrene. De har utviklet former for samarbeid, kommunikasjon, omsorg og arbeidsdeling lenge før mennesket begynte å organisere seg i byer, stater og institusjoner.

Men vi har en tendens til å betrakte disse samfunnene utenfra.

Vi studerer dem. Vi klassifiserer dem. Vi undersøker hvordan de kommuniserer og organiserer seg. Vi kan beskrive hvordan biene arbeider, hvordan de finner nektar, hvordan de varsler hverandre og hvordan kuben fungerer.

Alt dette er verdifull kunnskap.

Men kunnskap er ikke nødvendigvis det samme som nærhet.

Det er kanskje her den praktiske filosofien begynner.

Praktisk filosofi spør ikke bare: Hva er dette? Den spør også: Hvordan forholder jeg meg til dette? Hvordan lever jeg med det? Hva gjør møtet med min måte å være menneske på?

Taushet

Det er noe merkelig ved bienes liv.

De arbeider uten å forklare seg.

Det er ingen konferanser. Ingen strategidokumenter. Ingen møter om hvordan neste møte skal organiseres.

Det er bare summingen.

Et helt samfunn er i virksomhet.

Jeg vet selvfølgelig at dette er en romantiserende måte å uttrykke det på. Bienes samfunn kan ikke uten videre brukes som modell for menneskesamfunnet. Bienene lever etter biologiske betingelser som ikke kan overføres til menneskelig samfunnsliv.

Men kanskje kan vi likevel la oss utfordre av dem.

Vi mennesker snakker så mye.

Vi forklarer, vurderer, begrunner, dokumenterer og kommuniserer. Vi produserer stadig mer informasjon, men synes samtidig å ha fått vanskeligere for å være i stillheten.

Kanskje naturen minner oss om at livet ikke først og fremst er noe som skal forklares.

Noe kan også bare leves.

Lydighet

Jeg har også tenkt på ordet lydighet.

Bien «lyder» ikke en leder slik et menneske kan lyde en autoritet. Dronningen er ikke en politisk hersker. Det finnes ingen liten konge eller dronning som gir ordre til arbeiderne.

Likevel oppstår det en bemerkelsesverdig orden.

Den kommer nedenfra, gjennom biologien, signalene, gjensidigheten og avhengigheten mellom individene.

Kanskje er det mer presist å snakke om overensstemmelse enn lydighet.

Det moderne mennesket har gode grunner til å verdsette frihet som selvbestemmelse. Historien er full av mennesker som måtte kjempe seg fri fra autoritet, tradisjon og underordning. Den friheten skal vi ikke romantisere bort.

Men frihet behøver kanskje ikke bety fullstendig uavhengighet.

Hva om frihet også kunne innebære å finne en form for overensstemmelse med det livet vi faktisk er en del av?

Ikke underkastelse.

Ikke å gi avkall på seg selv.

Men å slutte å betrakte seg selv som sentrum.

Glede

Og så er det gleden.

Jeg vet ikke om bien opplever glede slik jeg gjør. Det ville være antropomorfisme å hevde det uten videre.

Men når jeg ser biene fly fra blomst til blomst, kan jeg likevel oppleve noe som ligner glede i deres virksomhet.

Kanskje er det min egen glede jeg ser.

Men kanskje er det også noe annet.

Det levende har en egen intensitet som ikke trenger menneskelig språk for å være virkelig.

Jeg opplevde noe lignende i sommer da jeg møtte en øyenstikker.

Den satt et øyeblikk nær meg. Jeg husker ikke lenger hva som først fikk meg til å legge merke til den, bare at jeg plutselig ble stående og se. Den var så liten og samtidig så fullstendig til stede. Jeg hadde ingen grunn til å tro at den registrerte meg slik jeg registrerte den.

Likevel forandret noe seg i øyeblikket.

Jeg sluttet å betrakte den som et insekt jeg kunne vite noe om. Jeg var bare der sammen med den.

Det var ikke et møte i menneskelig forstand. Vi snakket ikke sammen. Den visste ingenting om meg, og jeg visste lite om den.

Men det var likevel noe som skjedde mellom oss.

Noe usagt.

Og nettopp derfor vanskelig å forklare.

Avstanden og gaven

Vi har fått en stor avstand til naturen.

Ikke bare fysisk. Mange av oss bor i byer, handler maten i butikker og lever omgitt av teknologi. Men avstanden er også intellektuell og eksistensiell.

Vi har lært å betrakte naturen som noe utenfor oss.

Naturen er der ute.

Vi er her.

Men det er jo ikke slik.

Vi er selv natur.

Vi puster, spiser, sover, formerer oss, blir syke, eldes og dør. Kroppene våre består av det samme stoffet som resten av det levende. Vi er avhengige av planter, dyr, mikroorganismer, vann, luft og jord.

Kanskje er noe av vår tids økologiske krise også en krise i vår måte å forstå oss selv på.

Vi har glemt tilhørigheten.

Arne Næss forsøkte å sette ord på noe av dette gjennom økosofien: mennesket er ikke et selvstendig jeg som står overfor naturen, men et selv som utvides gjennom tilhørigheten til det levende.

Det er en filosofisk formulering.

Jeg trenger likevel ikke begrepet når jeg sitter med honningskjeen i hånden.

Jeg kjenner det før jeg tenker det.

For honningen har begynt å bety noe mer for meg.

Når jeg spiser en skje honning om morgenen, kan jeg tenke på biene. På blomstene. På sommeren. På arbeidet. På kuben. På et samfunn som eksisterte lenge før mitt eget.

Og jeg kan tenke:

Dette har jeg ikke laget.

Det er en gave.

Ikke en gave i sentimental forstand. Biene har ikke bestemt seg for å gi meg honning. Men jeg mottar likevel noe som er blitt til gjennom et annet levende samfunn.

Det finnes noe ydmykende i dette.

Mennesket liker å betrakte seg selv som skapende, oppfinnsomt og selvstendig. Men hver dag mottar vi gaver vi ikke har produsert selv.

Luft.

Vann.

Mat.

Lys.

Jord.

Og møter med andre levende vesener.

Kanskje er en av oppgavene for praktisk filosofi å lære oss å motta igjen.

Å leve med naturen

Jeg tror ikke bienes samfunn skal bli en oppskrift på hvordan mennesker bør organisere samfunnet.

Det ville være å misforstå både biene og mennesket.

Men biene kan forstyrre vår selvfølgelighet.

De kan minne oss om at et samfunn ikke bare består av individer som tilfeldigvis lever sammen. Et samfunn består også av avhengighet, gjensidighet og noe som er større enn det enkelte individet.

Og kanskje kan biene lære oss noe annet også:

At livet ikke alltid trenger å være et prosjekt.

At det finnes en form for virksomhet som ikke krever selvpresentasjon.

At taushet ikke er tomhet.

At avhengighet ikke nødvendigvis er svakhet.

Og at vi kanskje kan være frie uten hele tiden å måtte stå utenfor det vi er en del av.

En skje honning

Så sitter jeg der om morgenen.

En skje honning.

Jeg kunne bare spist den.

Og det gjør jeg.

Men noen ganger stanser jeg et øyeblikk.

For denne honningen er ikke bare søt.

Den bærer med seg et samfunn.

Et samfunn jeg ikke kan gå inn i, og som jeg heller ikke fullt ut kan forstå.

Likevel er jeg forbundet med det.

Slik er det kanskje med naturen.

Vi trenger ikke alltid forstå den for å kunne stå i forhold til den.

En øyenstikker over vannet.

En bie på en blomst.

Summingen fra kuben.

En skje honning om morgenen.

Kanskje er det dette naturen fortsatt kan lære oss:

at verden ikke bare er noe vi skal vite noe om.

Den er også noe vi tilhører.

Og kanskje er det nettopp derfor en skje honning kan være mer enn noe søtt.

Den kan være en liten påminnelse om at mitt liv alltid allerede er vevd inn i andres liv.

Også liv jeg aldri kan forstå fullt ut.

Også liv som aldri kan svare meg med ord.

Jeg spiser honningen.

Og et øyeblikk kjenner jeg at jeg ikke står utenfor naturen og ser inn.

Jeg er med.

Referanse

Næss, A. (1989). Ecology, community and lifestyle: Outline of an ecosophy (D. Rothenberg, Trans.). Cambridge University Press. (Original work published 1976)