Da livet begynte å dekonstruere seg selv

Fra gresk krisis og Heideggers Destruktion til Derrida, Caputo og et nytt liv

I 1997 kjøpte jeg en bok med den underlige tittelen Deconstruction in a Nutshell. Boken var redigert og kommentert av den amerikanske filosofen John D. Caputo og bygget på en samtale med Jacques Derrida ved Villanova University i 1994. Caputo leser Derrida ikke først og fremst som en filosof som river ned, men som en som lytter etter det ordenen holder utenfor — det som ennå ikke har fått komme til orde. Den gjestfriheten overfor det ukomne skulle vise seg å angå meg mer enn jeg forsto da jeg kjøpte boken.

Jeg kjøpte den i en periode da livet mitt var i ferd med å forandre seg. Jeg hadde nylig fått Morbus Ménière. Hørselen var rammet, kroppen var urolig, og arbeidet i førstelinjetjenesten i barnevernet var blitt vanskelig å fortsette. Jeg sto foran en overgang fra praktisk barnevernsarbeid til undervisning i sosialt arbeid.

Det kan være fristende å si at sykdommen tvang meg til å forandre livet. Men det er ikke helt riktig. Morbus Ménière var en ytre hendelse og en kroppslig realitet. Den begrenset meg og gjorde enkelte arbeidsformer vanskeligere. Men sykdommen traff et liv som allerede rommet en spenning. Den vanskelige arbeidssituasjonen i barnevernet var heller ikke alene årsaken til det som skjedde. Jeg hadde stått i krevende avgjørelser gjennom mange år. Jeg hadde levd med ansvar, uro og tvil.

Likevel var det ikke de vanskelige sakene som dekonstruerte livet mitt.

Beslutningen om å forandre livet kom innenfra.

Det var kanskje derfor Caputos bok tiltrakk meg. Jeg sto ikke bare foran et yrkesskifte. Noe i den livskonstruksjonen jeg hadde bygget opp, var begynt å løsne. Jeg var fortsatt sosialarbeider, men kunne ikke lenger være sosialarbeider på samme måte. Jeg skulle ikke forlate erfaringene fra barnevernet. Jeg måtte finne en annen måte å bære dem videre på.

Å løsne knutene

Ordet «dekonstruksjon» er ikke gresk. Derrida formet det franske déconstruction blant annet for å oversette og omforme Heideggers begreper Destruktion og Abbau. Han ønsket et ord som ikke betydde tilintetgjørelse, men som kunne betegne en demontering av nedarvede begrepsbygninger for å forstå hvordan de var blitt konstruert. Dette forklarte han senere i sitt brev til den japanske filosofen Toshihiko Izutsu.

Selv om ordet ikke er gresk, har den filosofiske bevegelsen en gresk forhistorie.

Det greske verbet analyein betyr å løse opp, løsne eller sette fri. Det kunne brukes om å løse en knute, løsne vevde tråder eller gjøre et skip klart til avreise. Vårt ord «analyse» kommer herfra. Å analysere var opprinnelig ikke bare å dele noe opp intellektuelt. Det var å løsne forbindelser slik at noe kunne bevege seg.

Bildet passer merkelig godt på et livsskifte. Livet mitt skulle ikke knuses. Knutene måtte løsnes. Forbindelsene mellom yrke, identitet, ansvar og fremtid måtte undersøkes. Noe måtte gis fri slik at en ny bevegelse kunne begynne.

Likevel understreker Derrida at dekonstruksjon ikke er analyse i vanlig forstand. Analysen forestiller seg gjerne at helheten kan deles opp til vi finner de enkleste og mest grunnleggende bestanddelene — et siste punkt der oppløsningen stanser. Derrida tviler på at slike endelige og udelelige bestanddeler finnes. Grunnen er det han kaller différance: hvert tegn, hvert begrep, henter sin mening fra det det skiller seg fra, og utsetter samtidig en endelig, avsluttet betydning. Ingen knute lar seg derfor løse til en siste, ren tråd. Hver betydning viser videre til andre betydninger. Hver forklaring åpner nye spørsmål.

Dekonstruksjonen løser derfor ikke knuten én gang for alle. Den viser at knuten aldri har vært så entydig som vi trodde — at det alltid har ligget en forskjell og en utsettelse i det vi tok for en enkel tråd.

Krisen og avgjørelsen

Et annet gresk ord er krisis. Det kommer fra krinein: å skjelne, bedømme eller avgjøre. En krise var opprinnelig et avgjørende vendepunkt. Noe måtte skilles fra noe annet. En beslutning måtte tas.

Jeg husker et konkret øyeblikk fra denne tiden: å sitte i en samtale i førstelinjetjenesten, ute av stand til å oppfatte alt som ble sagt rundt bordet fordi hørselen sviktet, og likevel skulle fatte en beslutning som ville gripe inn i et barns liv. Der, i det gapet mellom det jeg ikke lenger kunne oppfatte og det jeg fortsatt var satt til å avgjøre, kjentes krisen ikke som en idé, men som en kroppslig grense jeg støtte mot hver dag.

Morbus Ménière skapte en slik krise i mitt liv. Men det betyr ikke at sykdommen bestemte utfallet. Den stilte meg overfor en avgjørelse. Jeg kunne ikke velge sykdommen bort, men jeg kunne ta stilling til hvordan jeg skulle leve med det som hadde skjedd.

Her oppstår det en interessant spenning mellom min erfaring og Derridas filosofi. Jeg sier at jeg tok en beslutning om å forandre livet. Derrida sier samtidig at dekonstruksjonen ikke er en handling et suverent subjekt utfører utenfra. Den er ikke et redskap vi tar frem og anvender på en tekst, en institusjon eller et liv. I samtalen ved Villanova sier han at dekonstruksjonen er noe som skjer — og at den skjer innenfra.

Betyr dette at beslutningen min var uten betydning?

Nei. Men beslutningen skapte ikke dekonstruksjonen. Den var mitt svar på den.

Noe i mitt tidligere liv hadde allerede begynt å miste sin selvfølgelighet. Forholdet mellom kroppen, arbeidet og fremtiden kunne ikke lenger holdes sammen på samme måte. Jeg hadde ikke satt i gang denne prosessen gjennom en filosofisk metode. Jeg oppdaget at den allerede var i gang.

Beslutningen besto i å ta ansvar for det som var i ferd med å skje.

Heideggers positive ødeleggelse

Derridas begrep fører tilbake til Martin Heideggers Destruktion. I § 6 av Væren og tid beskriver Heidegger nødvendigheten av en «destruksjon av ontologiens historie». Hensikten er ikke å forkaste den filosofiske tradisjonen. Han vil trenge gjennom lagene av fortolkninger som har samlet seg omkring de grunnleggende begrepene, slik at erfaringene som en gang ga dem mening, kan tre frem igjen. Det som er stivnet til selvfølgeligheter, må føres tilbake til erfaringene det oppsto fra.

Også her finnes en forbindelse til gresk filosofi. Heidegger forsøkte å vende tilbake til det greske spørsmålet om væren, før dette spørsmålet var blitt til et fast system av begreper. Han var særlig opptatt av alētheia, sannhet forstått som uskjulthet: ikke bare samsvar mellom en påstand og et saksforhold, men en hendelse hvor noe som har vært skjult, kommer til syne.

Derrida går et skritt videre enn Heidegger. Han mener ikke at vi uten videre kan vende tilbake til en ren opprinnelse som ligger bevart bak tradisjonens lag. Også opprinnelsen er sammensatt; heller ikke den står utenfor den bevegelsen Derrida betegner som différance. Der Heideggers destruksjon søker tilbake mot de opprinnelige erfaringene som tradisjonen har tildekket, minner Derrida oss om at heller ikke disse erfaringene noen gang var rene eller entydige.

Mitt eget livsskifte kan forstås i lys av begge. Det nye ble ikke tilført livet utenfra. Jeg hadde gjennom barnevernsarbeidet samlet erfaringer om ansvar, skjønn, makt, hjelp, skyld og menneskeverd. I førstelinjetjenesten måtte jeg handle — foreta vurderinger og treffe beslutninger, ofte under tidspress og uten sikker kunnskap om konsekvensene. Men i disse erfaringene lå det spørsmål som den praktiske arbeidssituasjonen ikke ga meg tid eller språk til å undersøke fullt ut. Hva vil det si å hjelpe et annet menneske? Hva skjer når hjelperen må bruke makt? Hvordan kan vi forstå et menneske uten å redusere det til en sak, en diagnose eller en kategori? Hva slags kunnskap krever sosialt arbeid?

Da jeg forlot førstelinjetjenesten og begynte å undervise, forlot jeg derfor ikke barnevernet. Jeg førte erfaringene tilbake til spørsmålene de var oppstått fra — en heideggersk Destruktion. Men i Derridas ånd var ikke dette en tilbakevending til en ren, opprinnelig erfaring jeg endelig fikk øye på. Praksisen frembrakte sitt eget behov for refleksjon, uten at det behovet lot seg feste til ett siste, sikkert punkt. Sosialarbeideren bar allerede læreren i seg. Læreren bar senere forskeren i seg. Ingen av disse lagene opphevet de andre; hvert av dem viste videre til det neste.

Det var ikke en fremmed makt som angrep livet mitt. Livet hadde selv skapt de spørsmålene som den gamle livsformen ikke lenger kunne besvare. Dekonstruksjonen ødela ikke det jeg hadde vært. Den avdekket at jeg kunne være noe mer enn det jeg hittil hadde vært.

Caputos nøtteskall

Tittelen Deconstruction in a Nutshell er naturligvis ironisk. Dekonstruksjonen lar seg ikke lukke inne i et nøtteskall. Den kan ikke sammenfattes i en enkel definisjon uten at definisjonen selv begynner å åpne seg.

Caputos styrke er at han viser dekonstruksjonens bekreftende side, den samme gjestfriheten jeg nevnte innledningsvis. Dekonstruksjonen sier ikke bare nei til det bestående. Den arbeider for å holde fremtiden åpen, og undersøker hvilke stemmer, muligheter og erfaringer som er blitt holdt utenfor den etablerte ordenen — hvilke spørsmål et fastlåst liv, en fastlåst tekst eller en fastlåst institusjon ikke har gitt plass til. Boken viser derfor dekonstruksjonens forbindelse til ansvar, rettferdighet og det som ennå ikke har fått komme til orde.

Da jeg kjøpte boken i 1997, kunne jeg ikke vite hvor denne åpningen skulle føre. Jeg skulle undervise i sosialt arbeid. Senere skulle jeg forske, skrive en doktoravhandling og bli professor. Erfaringene fra førstelinjetjenesten skulle følge meg videre, men i nye former.

Det gamle livet forsvant ikke. Det ble lest på nytt.

Kanskje er dette også forskjellen mellom ødeleggelse og dekonstruksjon. Ødeleggelsen etterlater ruiner. Dekonstruksjonen spør hva ruinene skjuler, hvilke materialer som fortsatt kan brukes, og hvilke muligheter den tidligere konstruksjonen holdt tilbake.

Morbus Ménière var ingen filosofisk gave. Sykdommen skal ikke romantiseres. Den kostet og begrenset. Men sykdommen ble en del av den situasjonen hvor jeg måtte lytte til en bevegelse som allerede var i gang i mitt eget liv.

Jeg kjøpte ikke Caputos bok fordi den lærte meg hvordan jeg skulle dekonstruere livet mitt. Jeg kjøpte den fordi livet mitt allerede var i ferd med å stille det spørsmålet boken forsøkte å gi språk til.

Dekonstruksjonen kom innenfra.

Men den krevde at jeg svarte.