Å måle skam

Da tallene møtte den levde erfaringen

Mange år før jeg forsøkte å måle skam, hadde jeg forsøkt å måle menneskesynet og samfunnssynet til femti ansatte i barnevernet der jeg selv arbeidet.

Jeg hadde utformet spørsmål som skulle plassere dem langs noen grunnleggende motsetninger. Var de voluntarister eller determinister? Oppfattet de mennesket først og fremst som et fritt og handlende vesen, eller som formet av krefter det ikke selv rådde over? Var deres samfunnssyn preget av tillit til lover og regler, eller var de revolusjonister som mente at samfunnet måtte forandres mer grunnleggende?

Svarene ble samlet, ordnet og beregnet.

Resultatet var et menneskesyn på 1,2 og et samfunnssyn på 2,3.

Jeg viste tallene til min veileder, John Lundstøl. Han lo godt.

«Dette er tall uten mening», sa han.

Det var hans korte svar.

Jeg hadde foretatt beregningene riktig. Tallene var ikke tilfeldige. De kunne føres tilbake til svarene fra de femti ansatte. Likevel hadde Lundstøl sett noe jeg ikke hadde klart å løse ved hjelp av spørreskjemaet: Hva var egentlig et menneskesyn på 1,2? Hvordan møtte en barnevernsarbeider et barn annerledes fordi samfunnssynet hans eller hennes var beregnet til 2,3?

Tallene var presise. Men hva betydde de?

Et menneske kan mene at vi har frihet og ansvar, og samtidig erkjenne at oppvekst, fattigdom, vold og omsorgssvikt begrenser våre muligheter. En barnevernsarbeider kan være bundet av lover og regler og samtidig mene at samfunnet må forandres. Det praktiske arbeidet foregår ikke ved ytterpunktene på en skala, men i spenningen mellom dem.

Jeg hadde målt svarene. Det var mindre sikkert at jeg hadde målt menneskesynet.

Lundstøls latter ble værende hos meg. Mange år senere, da jeg satt med et omfattende statistisk materiale om skam, vendte ordene hans tilbake:

Tall uten mening.

Det som skjuler seg

Skam er en følelse som får mennesket til å skjule seg. Blikket senkes, ordene blir færre, stemmen svakere. Noen dekker ansiktet med hånden. Andre smiler på en måte som ikke stemmer med det de forteller. Skammen viser seg ofte nettopp ved at den forsøker å gjøre seg usynlig.

Likevel bestemte jeg meg for å måle den.

Det kan høres selvmotsigende ut. Hvordan kan man måle noe som trekker seg unna idet det blir sett? Hvordan kan man gi et tall til en erfaring som ofte mangler ord?

Høyde kan måles med et målebånd og vekt med en vekt. Skammen har ingen tilsvarende utstrekning eller tyngde. Den kan ikke observeres direkte. Den må nærmes gjennom det mennesket sier, gjør eller forestiller seg at det ville gjøre i bestemte situasjoner.

Da jeg begynte min utforskning av skam, var målingen likevel en nødvendig del av arbeidet. Jeg ønsket ikke bare å nærme meg skammen filosofisk eller gjennom menneskers fortellinger. Jeg ville også undersøke om den kunne identifiseres som en egen følelsesmessig disposisjon.

Var noen mennesker mer tilbøyelige enn andre til å reagere med skam? Kunne skam skilles fra skyld, tilbaketrekning, ansvarsfraskrivelse og stolthet? Kunne slike forskjeller uttrykkes i tall?

Jeg tok utgangspunkt i TOSCA-3, Test of Self-Conscious Affect, utviklet av June Price Tangney og hennes medarbeidere. Testen består av seksten hverdagslige scenarioer. Den som svarer, blir bedt om å forestille seg at han eller hun har glemt en avtale, ødelagt noe på arbeidsplassen, gjort en feil som en kollega får skylden for, eller sølt rødvin på et lyst teppe uten at noen ser det.

Etter hvert scenario følger flere mulige reaksjoner. Noen skal uttrykke skam, andre skyld, tilbaketrekning, ansvarsfraskrivelse eller stolthet.

Respondenten skal ikke velge bare én reaksjon. Hver mulighet vurderes på en skala fra én til fem. Testen åpner dermed for at et menneske kan reagere på flere måter samtidig. Man kan føle skyld og skam, ønske å gjøre skaden godt igjen og samtidig ville forsvinne.

Det virket i utgangspunktet rimelig. Følelseslivet er sammensatt, og testen forsøkte å ta høyde for denne sammensattheten. Problemene begynte likevel allerede da den skulle oversettes fra engelsk til norsk.

Å oversette en følelse

Å oversette et psykologisk måleinstrument er ikke bare å finne norske ord som omtrent tilsvarer de engelske. Man må også forsøke å bevare den følelsesmessige betydningen i hvert svaralternativ.

Et utsagn som virker selvfølgelig i én kulturell sammenheng, kan fremstå som fremmed i en annen.

I ett scenario hadde personen ødelagt noe på arbeidsplassen og deretter forsøkt å skjule det. Flere av dem som prøvde ut den norske oversettelsen, reagerte på selve situasjonen. Det kunne være vanlig å ødelegge noe ved et uhell, men var det like vanlig å gjemme det? En mer nærliggende norsk reaksjon ville kanskje være å forsøke å reparere det eller melde fra.

I et annet scenario hadde man glemt en lunsjavtale med en venn og oppdaget det først klokken fem. Et av svaralternativene var: «Jeg er ubetenksom.» Men hva betydde det engelske ordet inconsiderate i denne sammenhengen? Betydde det tankeløs, ufølsom eller hensynsløs? Valget av ett norsk ord fremfor et annet kunne påvirke hvilken følelse personen mente at han eller hun svarte på.

Enda tydeligere ble problemet i formuleringen:

«Jeg ville føle meg liten – som en rotte.»

Dette er ikke et vanlig norsk uttrykk. Skulle rotten beholdes fordi den var en del av den opprinnelige testen? Eller skulle bare følelsen av å være liten uttrykkes? Ville det i så fall fortsatt være det samme spørsmålet?

Slik viste oversettelsesarbeidet noe grunnleggende: Følelser finnes ikke løsrevet fra språk og kultur. De uttrykkes gjennom bilder, metaforer og forestillinger som har vokst frem i bestemte livsformer.

Når et ord oversettes, kan også erfaringen forskyves.

Det jeg forsøkte å oversette, var derfor ikke bare en test. Jeg forsøkte å oversette mulige menneskelige reaksjoner.

Tallene

Jeg gjennomførte to undersøkelser. Den første omfattet 221 studenter ved helse- og sosialfaglige utdanninger. Den andre omfattet 180 voksne brukere av norske sentre for mennesker som hadde vært utsatt for incest og seksuelle overgrep. Av disse svarte 165 at de hadde vært seksuelt utsatt som barn.

Jeg forventet tydelige forskjeller mellom gruppene.

Seksuelle overgrep mot barn er handlinger omgitt av hemmelighold, krenkelse og skam. Det var derfor nærliggende å tro at mennesker med slike erfaringer ville skåre betydelig høyere på tilbøyelighet til skam og skyld enn studentene.

Resultatene var ikke så entydige.

Kvinnene ved sentrene hadde riktignok en høyere gjennomsnittlig skamskår enn de kvinnelige studentene. Men samlet var forskjellene mellom gruppene mindre enn jeg hadde forventet. Resultatene lignet også funn fra amerikanske studentundersøkelser.

Det kunne tolkes som en bekreftelse på at testen fungerte. De statistiske analysene viste dessuten forholdsvis god reliabilitet for målingen av skam og skyld. Når testen gav konsistente resultater, kunne det se ut til at den hadde fanget inn noe stabilt.

Men reliabilitet er ikke det samme som mening.

Et måleinstrument kan gi stabile resultater uten at det dermed er sikkert hva resultatene uttrykker. En klokke som alltid går ti minutter for sent, er pålitelig i én betydning: Den viser konsekvent den samme feilen. Men den viser ikke riktig tid.

Det avgjørende spørsmålet var derfor ikke bare om testen målte på en stabil måte. Spørsmålet var om den målte det den hevdet å måle.

Målte skamskalaen virkelig skam?

Jeg hørte igjen Lundstøls stemme:

Hva betyr tallene?

Da deltakerne svarte med egne ord

For å undersøke spørsmålet nærmere tok jeg testen med inn i fokusgruppene. Deltakerne hadde allerede fylt ut TOSCA-3. Nå ba jeg dem samtale om scenarioene.

Jeg ønsket å vite om situasjonene virket troverdige, og om svaralternativene uttrykte reaksjoner de kjente igjen.

Testen ble dermed flyttet fra skjemaet til samtalen.

Det viste seg raskt at deltakerne ikke uten videre godtok de følelsesmessige kategoriene de hadde fått. De svarte ikke bare med skam, skyld, tilbaketrekning eller ansvarsfraskrivelse. De snakket også om sorg, sinne, respekt, skuffelse, ansvar og behovet for å gjøre noe godt igjen.

Om en situasjon sa noen:

Det er trist å bli glemt.

En annen reagerte på skillet mellom ansvar og skyld:

Ansvar er ikke det samme som skyld.

Flere påpekte at reaksjonen var avhengig av situasjonen. Hvor alvorlig var feilen? Hvem var den andre personen? Var handlingen gjort med vilje? Hvilken relasjon hadde de til den som var rammet?

Når testen forsøkte å isolere én følelsesmessig reaksjon, førte deltakerne situasjonen tilbake til den sammenhengen den var hentet ut av.

De sa også at skam og skyld var vanskelige å skille:

Følelser av skyld og skam overlapper.

Og enda tydeligere:

Skyld og skam er strikket sammen.

Deltakerne brukte de seks følelsene fra testen sammenvevd med hverandre og med reaksjoner testen ikke hadde egne kategorier for. Scenarioene gav dem en trygg, indirekte inngang til vanskelige følelser, men de opplevde noen av situasjonene som uklare og tvilte på om testen virkelig skilte skam og skyld slik den hevdet.

Dette behøvde ikke bety at deltakerne manglet evne til å skjelne mellom følelser. Det kunne like gjerne være måleinstrumentet som krevde et tydeligere skille enn den levde erfaringen gav grunnlag for.

I teorien kan skyld knyttes til handlingen:

Jeg har gjort noe galt.

Skam knyttes gjerne til selvet:

Det er noe galt med meg.

Men i et levd liv går ikke denne grensen alltid klart. Den som har gjort noe galt, kan oppleve seg selv som et dårlig menneske. Den som er blitt utsatt for en krenkelse, kan bære skam for en handling et annet menneske har utført.

Skylden kan bevege seg over i skammen. Skammen kan kle seg i skyldens språk. Begge kan ligge skjult under sinne, taushet eller tilbaketrekning.

Det som på skjemaet var to separate kategorier, kunne i erfaringen være vevd sammen.

Da tallene begynte å gjøre motstand

Jeg forsøkte å undersøke testens oppbygning nærmere gjennom en faktoranalyse. Hensikten var å se om svarene faktisk samlet seg i de seks følelsesmessige faktorene som testen bygde på: skam, skyld, ansvarsfraskrivelse, tilbaketrekning og to former for stolthet.

Jeg hadde forventet seks forholdsvis tydelige klynger.

Det fant jeg ikke.

Blant studentene opptrådte skyld sammen med ansvarsfraskrivelse, men med motsatte fortegn. Skam opptrådte sammen med tilbaketrekning. De to formene for stolthet samlet seg i én faktor snarere enn to.

Blant brukerne av sentrene opptrådte skam og skyld i den samme faktoren. Også her var de to formene for stolthet vanskelige å skille.

I det samlede materialet var heller ikke skammen en klart avgrenset og uavhengig faktor. Den viste seg i sammenheng med andre reaksjoner.

Det statistiske materialet syntes dermed å bekrefte det deltakerne allerede hadde sagt i samtalene: Følelsene opptrådte ikke nødvendigvis hver for seg. De var sammenfiltret.

June Price Tangney, som hadde vært med på å utvikle testen, påpekte i en e-post at en tradisjonell faktoranalyse ikke var godt egnet til TOSCA-3. Svaralternativene var innleiret i de enkelte scenarioene. En mer komplisert konfirmatorisk analyse ville derfor være nødvendig.

Det var en viktig metodisk innvending. Testens struktur kunne forklare hvorfor faktoranalysen ikke gav de tydelige resultatene jeg hadde forventet. Min analyse kunne derfor ikke alene avgjøre om testen målte det den hevdet å måle.

Men innvendingen fjernet ikke det grunnleggende spørsmålet.

At en test er vanskelig å undersøke statistisk, betyr ikke i seg selv at dens kategorier svarer til den levde erfaringen. I avhandlingen måtte jeg derfor la spørsmålet om testens konstruktvaliditet stå åpent og gå videre gjennom intervjuer med mennesker som hadde egne erfaringer med skam.

Hva var det jeg hadde målt?

Jeg hadde tall for skam. Jeg kunne beregne gjennomsnitt, standardavvik, korrelasjoner og reliabilitet. Jeg kunne sammenligne kvinner og menn, studenter og mennesker med erfaringer fra seksuelle overgrep. Jeg kunne undersøke hvordan skam samvarierte med skyld, tilbaketrekning og stolthet.

Men jo flere analyser jeg gjennomførte, desto mer påtrengende ble spørsmålet:

Hva var det egentlig tallene viste?

Kanskje viste de en tilbøyelighet til å reagere med selvkritikk. Kanskje målte de et ønske om å skjule seg, en følelse av utilstrekkelighet eller frykten for andres vurdering. Kanskje målte de flere av disse erfaringene samtidig.

På samme måte som jeg tidligere hadde kommet frem til et menneskesyn på 1,2, kunne jeg nå beregne et menneskes tilbøyelighet til skam. Beregningen var mer avansert, instrumentet bedre utprøvd og de statistiske analysene langt grundigere. Likevel var det filosofiske spørsmålet det samme:

Hva slags virkelighet skjuler seg bak tallet?

Et gjennomsnitt kan ikke fortelle oss hvordan et menneske opplever seg selv når skammen rammer. En korrelasjon kan vise at skam og skyld varierer sammen, men ikke hvordan de er vevd sammen i et bestemt liv. En reliabilitetsverdi kan vise at svarene har en viss indre konsistens, men ikke om personen kjenner seg igjen i kategorien forskeren har gitt svaret.

Det var dette Lundstøl hadde sett så mange år tidligere.

Tallet får ikke mening av seg selv. Det må føres tilbake til den erfaringen det er hentet fra.

Et måleinstrument som inngang

Jeg kom ikke frem til at målingen var verdiløs. Tallene viste mønstre som det var viktig å undersøke. De viste blant annet en sterkere sammenheng mellom skam og skyld i gruppen av brukere ved sentrene enn blant studentene. De gjorde det mulig å stille spørsmål som ellers kanskje ikke ville ha blitt formulert.

Målingen ble derfor ikke slutten på undersøkelsen. Den ble en inngang.

Da deltakerne snakket om scenarioene, kunne de nærme seg vanskelige følelser på en indirekte måte. De behøvde ikke straks å fortelle om sine mest smertefulle erfaringer. De kunne først snakke om en glemt avtale, en ødelagt gjenstand eller en feil på arbeidsplassen.

Det hverdagslige scenarioet skapte avstand. Denne avstanden gav en viss trygghet.

Samtidig begynte deltakerne å fylle de konstruerte situasjonene med sine egne erfaringer. De rettet på spørsmålene. De motsa svaralternativene. De tilføyde nye følelser og nye moralske betydninger.

Slik ble testen selv en del av samtalen den var ment å måle.

Den viste ikke bare hvordan deltakerne reagerte. Den viste også hvor vanskelig det er å redusere et menneskes følelsesliv til på forhånd fastsatte kategorier.

Målingen var derfor ikke mislykket. Men verdien lå kanskje et annet sted enn jeg først hadde tenkt. Den gav ikke et endelig svar på hva skam var. Den førte meg frem til spørsmålene som måtte undersøkes gjennom samtalen.

Fra måling til møte

Kanskje ligger ikke målingens største verdi i at den gir oss et endelig svar. Kanskje ligger verdien i at den synliggjør grensen for det som kan telles.

Når tallene ikke lenger stemmer med menneskenes beskrivelser, står forskeren overfor et valg. Han kan forsvare instrumentet og betrakte avvikene som støy. Eller han kan lytte til motstanden og spørre om det er selve kategoriene som må undersøkes på nytt.

For meg førte denne motstanden videre til intervjuene.

Jeg måtte bevege meg fra spørsmålet:

Hvor mye skam har dette mennesket?

til spørsmålet:

Hvordan erfares skammen, og hvilken betydning har den fått i dette menneskets liv?

Dette var ikke en bevegelse fra vitenskap til uvitenhet. Det var en bevegelse fra én form for kunnskap til en annen.

Tallene gav oversikt. Samtalen gav dybde.

Målingen søkte forskjeller mellom skam og skyld. Deltakerne viste hvordan de kunne være sammenvevd.

Testen plasserte følelsene i individet. Fortellingene viste hvordan skammen var knyttet til relasjoner, krenkelser, taushet og andres blikk.

Skjemaet spurte hva personen sannsynligvis ville føle i en tenkt situasjon. Samtalen åpnet for hva personen faktisk hadde opplevd.

Tall uten mennesker

I ettertid tenker jeg at både undersøkelsen av menneskesyn og forsøket på å måle skam lærte meg noe om forskningens nødvendige ydmykhet.

Vitenskapen trenger begreper, kategorier og metoder. Uten avgrensninger kan vi ikke undersøke noe systematisk. Men kategoriene må aldri forveksles med erfaringene de forsøker å beskrive.

Ordet skam er ikke skammen.

Tallet er ikke følelsen.

Skåren er ikke mennesket.

Dette betyr ikke at vi skal slutte å måle. Men vi må vite hva en måling kan og ikke kan gjøre. Den kan vise sammenhenger, forskjeller og mønstre. Den kan hjelpe oss til å formulere bedre spørsmål. Men den kan ikke alene fortelle oss hvordan det er å leve med en skam som har slått rot i kroppen, språket og forholdet til andre mennesker.

John Lundstøl avviste ikke tallene fordi tall i seg selv er meningsløse. Han minnet meg om at de blir meningsløse når forbindelsen til menneskenes liv forsvinner.

Et menneskesyn på 1,2 betydde lite dersom jeg ikke visste hvordan dette menneskesynet kom til uttrykk i møtet med et barn.

En skamskår betydde lite dersom jeg ikke visste hva personen skammet seg over, hvem skammen var knyttet til, og hvordan den hadde formet livet.

Jeg begynte med et ønske om å gjøre skammen synlig. Jeg forsøkte å plassere den i et skjema, gi den en verdi fra én til fem og undersøke hvordan den hang sammen med andre følelser.

Men skammen lot seg ikke holde fast i én kolonne.

Den dukket opp i skyldens svar, i ønsket om å skjule seg, i avvisningen av ansvar, i tausheten og i behovet for å gjøre det som var skjedd, godt igjen. Den viste seg også i det som ikke passet inn: i forbeholdet, misforståelsen, protesten og pausen.

Tallene hadde ikke vært unyttige. De hadde ført meg frem til grensen for hva de kunne fortelle.

På den andre siden av denne grensen satt menneskene.

Først da målingen ble avbrutt av samtalen, begynte tallene å få mening.