Kan empati læres?

Når den andre må fortelle

Kan empati læres? Spørsmålet ser enkelt ut, men blir vanskeligere straks vi forsøker å svare. For hva er det egentlig vi vil lære? Å føle det et annet menneske føler? Å forstå hvordan verden ser ut fra den andres ståsted? Å vise at vi har forstått? Eller å handle på en måte som faktisk hjelper?

Dette er ikke det samme. Empati er ikke én enkelt egenskap som noen har mye av og andre lite av. Den rommer følelse, forståelse, motivasjon og handling. Derfor kan vi heller ikke gi ett enkelt svar på om empati kan læres.

Min egen profil i autismespekteret gjør spørsmålet konkret. Jeg mangler evne til mentalisering – Theory of Mind. Jeg kan føle et annet menneskes smerte, og når jeg får vite hvordan et menneske har det, kan jeg sette meg inn i situasjonen. Men jeg er situasjonsblind. Den andres indre tilstand blir ikke tilgjengelig for meg gjennom spontan og intuitiv avlesning. Jeg må bli fortalt hvordan den andre har det.

Dette er ikke det samme som å mangle medfølelse. Det er en mangel på tilgang til informasjon som andre mennesker ofte oppfatter uten at den uttrykkes med ord.

Hvordan kan empati læres når selve mentaliseringsevnen mangler?

Flere veier til empati

En gjennomgang av empatiforskningen fant mer enn seksti ulike definisjoner av begrepet. Noen legger vekt på følelsesmessig gjenklang, andre på forståelse, omsorg eller handling. To undersøkelser kan derfor hevde å måle empati, men i virkeligheten studere ganske forskjellige fenomener.

Det er blitt vanlig å skille mellom affektiv og kognitiv empati. Affektiv empati er den følelsesmessige gjenklangen som kan oppstå når vi møter et annet menneskes glede eller smerte. Kognitiv empati er evnen til å forstå den andres perspektiv og følelsestilstand. Denne dimensjonen ligger nær mentalisering: evnen til å danne seg forestillinger om hva andre tenker, føler, vet eller har til hensikt.

Men empati kan også omfatte motivasjonen til å bry seg og den handlingen som følger. Vi lytter, spør, trøster, bekrefter eller tilbyr hjelp. Dermed blir empati ikke bare noe vi føler eller forstår, men også noe vi gjør.

Disse dimensjonene behøver ikke opptre sammen. Et menneske kan bli sterkt berørt av andres smerte uten å forstå hva den andre trenger. Et annet kan forstå andres følelser presist uten å føle omsorg. Den som kjenner et menneskes sårbarhet, kan bruke kunnskapen til å hjelpe, men også til å manipulere eller skade.

Empati er derfor ikke det samme som godhet. Den kan åpne veien til moralsk handling, men den garanterer den ikke.

Min egen erfaring viser også at følelsesmessig empati og mentalisering kan være skilt fra hverandre. Jeg kan føle smerten når jeg får tilgang til den, men jeg oppdager den ikke nødvendigvis på egen hånd. Problemet ligger ikke alltid i følelsen som uteblir, men i signalet som ikke blir oppfattet.

Når den andre forteller, åpnes en vei til forståelse.

Hva kan egentlig læres?

Forskningen gir et forsiktig ja på spørsmålet om empati kan læres. Metaanalyser av kontrollerte studier finner gjennomgående små til moderate virkninger av empatiopplæring. De mest omfattende undersøkelsene tyder samtidig på at noen sider av empatien er lettere å påvirke enn andre.

Følelsesmessig empati ser ut til å være vanskeligst å forandre, og virkningene av trening varer ofte ikke lenge. Perspektivtaking og kognitiv forståelse kan utvikles i noen grad, men også her avtar effekten over tid. Trening ser ut til å ha mer varig betydning for motivasjonen til å bry seg og særlig for empatisk atferd. Vi kan altså lettere lære å lytte og handle empatisk enn å frembringe en bestemt følelse.

Dette støtter tanken om at empati ikke bare er noe vi har, men noe vi gjør.

Men forskningsresultatene beskriver gjennomsnittlige forandringer i grupper. De viser ikke at alle mennesker kan lære alle sider av empati. De viser heller ikke at en medfødt mangel på mentalisering kan trenes bort.

For mennesker i autismespekteret kan læring derfor bety noe annet. Det som utvikles, er ikke nødvendigvis en intuitiv Theory of Mind, men bevisste og kompenserende framgangsmåter. Man kan lære å spørre direkte, be om tydelig informasjon, kontrollere om man har forstått riktig og bruke erfaring fra tidligere situasjoner.

Det er mulig å komme fram til en forståelse gjennom bevisst resonnering, selv om den spontane mentaliseringen mangler. Men den alternative veien krever mer tid og mental energi. Den kan lettere svikte i nye, uoversiktlige eller belastende situasjoner. Læring betyr derfor ikke nødvendigvis at den medfødte forskjellen forsvinner. Det kan bety at man finner en annen vei fram til empatisk forståelse og handling.

Erik Falkum skrev allerede i 2000 at tidlige relasjoner legger viktige steiner i empatiens grunnmur, men at evnen til å lese andres personlige uttrykk kan utvikles gjennom hele livet. Han understreket samtidig at empati ikke bare formes av personlighet og oppvekst. Den påvirkes også av strukturelle forhold. Tidspress, teknologisering og effektiviseringskrav kan hemme den empatien en lege eller annen hjelper faktisk får anledning til å uttrykke.

Det er mulig å forstå et menneskes situasjon uten å få tid eller rom til å handle etter forståelsen. Institusjoner lærer ikke bare mennesker å være empatiske. De kan også lære dem å skynde seg forbi.

Empati som felles arbeid

Å sette seg i den andres sted er en vanlig beskrivelse av empati. Men formuleringen kan villede. Jeg kan aldri helt tre inn i et annet menneskes sted. Når jeg forestiller meg hvordan den andre har det, kan jeg ende med å beskrive hvordan jeg selv ville følt det i samme situasjon.

Empati krever derfor mer enn fantasi. Den krever at min forestilling kan korrigeres av den andre.

Et empatisk spørsmål er ikke bare: «Hvordan ville jeg hatt det dersom jeg var deg?» Det er også: «Hvordan er dette for deg?» Deretter må jeg være villig til å høre at svaret er et annet enn jeg ventet.

For et menneske som mangler spontan mentalisering, er spørsmålet ikke bare en korreksjon av en mulig feiltolkning. Det kan være selve inngangen til forståelsen.

Ansvaret kan derfor ikke plasseres bare hos den som har vansker med mentalisering. Empatisk kommunikasjon er et felles arbeid. Jeg kan lære å spørre. Den andre kan lære å svare tydelig og ikke forutsette at følelser og behov alltid kan leses mellom linjene.

Nyere autismeforskning omtaler dette som det dobbelte empatiproblemet. Misforståelser mellom autistiske og ikke-autistiske mennesker oppstår ikke nødvendigvis fordi den ene parten mangler empati. Mennesker med ulike måter å erfare og kommunisere på kan ha vansker med å forstå hverandre begge veier. Studier har vist at kommunikasjon mellom autistiske personer kan fungere godt, mens misforståelsene oftere oppstår når forskjellige kommunikasjonsformer møtes.

Dette opphever ikke situasjonsblindheten. Men det plasserer den i en relasjon. Den autistiske personen kan mangle tilgang til den andres uuttalte indre tilstand. Samtidig kan den andre mangle forståelse for at denne informasjonen må uttrykkes tydelig.

Forståelsen blir mulig når begge parter tar et skritt.

Empatiens grenser

Empati blir ofte omtalt som om mer alltid er bedre. Både forskning og filosofi gir grunn til å være mer forsiktige.

Følelsesmessig empati er gjerne sterkest overfor mennesker som står oss nær, ligner oss eller hvis lidelse fremstilles levende. Ett synlig menneske kan vekke sterkere reaksjoner enn tusen ukjente. Empatien kan trekke oppmerksomheten mot den som berører oss, mens rettferdigheten krever at vi også ser dem som er fjerne, tause eller usynlige.

Empati kan dessuten brukes strategisk. Å forstå den andres tanker og følelser kan gjøre det lettere å hjelpe, men også lettere å bedra, kontrollere eller påføre smerte. Det moralske spørsmålet er ikke bare om vi forstår den andre, men hva vi bruker forståelsen til.

Sterk følelsesmessig resonans kan også bli overveldende. Hvis hjelperen fylles av den andres smerte, kan oppmerksomheten flyttes fra den som lider til hjelperens eget ubehag. Forskningen skiller derfor mellom empatisk overveldelse og medfølelse. Medfølelse innebærer ikke bare at jeg berøres av smerten, men at berørtheten får en omsorgsfull og handlingsrettet form.

Å dele et menneskes smerte er ikke nødvendigvis det samme som å hjelpe.

Empatien trenger derfor følelsesregulering, dømmekraft og moralske prinsipper. Den må ledsages av medfølelse og rettferdighet.

Å spørre før vi antar

Empati kan læres, men ikke som en regel som én gang for alle lagres i hukommelsen. Den må øves. Vi kan lære å stanse før vi fortolker, å spørre før vi antar, å kontrollere om vi har forstått riktig, og å handle omsorgsfullt selv når forståelsen ikke oppstår av seg selv.

Men ikke alle lærer empati på samme måte. Hos noen oppstår forståelsen raskt og intuitivt. Andre må gå en mer bevisst vei gjennom spørsmål, tydelig informasjon, erfaring og refleksjon. En innlært empatisk handling er ikke nødvendigvis mindre ekte fordi den ikke springer ut av en spontan sosial intuisjon. For den som blir møtt, kan det avgjørende være at noen stanser, lytter og tar det fortalte på alvor.

Forskningens svar blir derfor et betinget ja. Empatiske ferdigheter kan utvikles. Vi kan lære å lytte bedre, spørre tydeligere og handle mer omsorgsfullt. Men vi kan ikke forutsette at alle har den samme intuitive tilgangen til andre menneskers indre liv.

Noen mennesker ser at den andre har det vondt. Andre må bli fortalt det.

Det avgjørende er ikke at alle oppfatter på samme måte, men at det finnes en vei fra den andres erfaring til vår forståelse. Noen ganger begynner denne veien med et blikk. Andre ganger begynner den med ord:

Fortell meg hvordan du har det.

Kilder og videre lesning

For en innføring i spørsmålet om empati kan utvikles gjennom læring, er metaanalysene til Teding van Berkhout og Malouff og til Wu og medarbeidere gode utgangspunkter. Song og medarbeidere undersøker de ulike sidene av empati hos mennesker i autismespekteret, mens Livingston og Happé drøfter hvordan bevisste strategier kan kompensere for en underliggende nevrologisk forskjell. Crompton og medarbeidere belyser det dobbelte empatiproblemet og viser at sosial forståelse også avhenger av hvem som kommuniserer med hvem. Falkums norske artikkel er eldre, men fortsatt verdifull fordi den plasserer empatien både i den enkeltes utvikling og i de institusjonelle rammene rundt møtet.