Martin Heideggers notatbøker og antisemittisme

En av mine desidert favoritt filosofer utenom Søren Kierkegaard (1813-1855) er Martin Heidegger (1889-1976). Det er vanlig å plassere dem begge innen en retning som kalles eksistensialisme, hvor Kierkegaard regnes som en grunnlegger. Dette er en retning hvor "eksistens går foran essens", og sitatet er i stor grad dekkende for dem som plassers i denne retningen. Ellers er de meget forskjellige og ingen av dem ville sette pris på å bli satt i "en bås". Andre filosofer som kalles eksistensfilosofer eller eksistensialitser er Friedrich Nietzsche (1844-1900), Jean-Paul Sartre (1905-1980), Simone de Beavoir (1908-1986), Maurice Merleau-Ponty (1908-1961), Albert Camus (1913-1960), samt forfatterne Frenz Kafka (1883-1924) og Fjodor Dostojevskji (1821-1881). Jeg tror jeg har lest bort i mot alt disse har skrevet. Hvorfor? Ingen annen filosofisk retning har mer gjenklang i mitt sinn enn denne. Selv om jeg strever med å forstå hva de skriver, kjenner jeg igjen deres budskap. Det setter ord på erfaringer jeg selv har strevet med og har gjort livet mitt mye rikere.

Alt er imidlertid ikke like enkelt å forholde seg til. Det er særlig Martin Heideggers forhold til nazismen under den 2. verdenskrig jeg strever med. Hannah Arendt skal ha karakterisert Heidegger som vår tids største tenker men en potitisk imbesill. Til nå har mange forsøkt, som Hannah Arendt, å skille mellom Heideggers filosofi og hans politiske valg. For meg er det ikke så enkelt å gjøre. I hans samlede verker (102 bind som utgis av Vittorio Klostermann Verlag), er det flere steder, spesielt i hans forelesninger, at han ikke bare kommer med nasjonalsosialtiske uttalelser, men viser også klare antisemittiske holdninger. Hans rasemessige hat mot jøder kommer også klart til uttrykk i mange av de brevene han skrev under den 2. verdenskrig og som er utgitt i hans samlede verker bind 16, Reden und andere Zeugnisse eines Lebenweges. Det er også bemerkesverdi at Heidegger etter krigen aldri kom med en beklagelse for de politiske standpunktene og antisemittiske holdningene han viste under krigen.

Martin Heidegger 1933

Anklagene mot Heidegger har den siste tiden blusset opp igjen etter utgiveksene av Heideggers notatbøker som han skrev mellom 1939 og 1941. Bøkene er utgitt i hans samlede verker bindene 94, 95 og 96, og utgjør tilsammen omkring 1200 sider. Heidegger var medlem av Hitlers nasjonalsosialtiske parti (NS) fra 1933 til 1945, og det er derfor av stor interesse å lese om utarbeidelsen av hans filosofiske tanker, som han bearbeider i sine notater, bærer preg av politiske standpunkter og antisemittiske holdninger.

De tre bindene med notatbøkene til Heidegger kalles Schwarze Hefte, (Svartebøker), pga det svarte omslaget som de originale notatbøkene har. Blant de 1200 sidene er det spesielt 2 1/2 sider som Heidegger viser en skremmende rasemessig hat mot jøder. Han skriver for det meste om værens dypeste irrganger, men så kommer det, blant disse dype filosofiske tankene, antisemittiske uttalelser som for eksempel at "Jødedommen i verden er umulig å begripe og den trenger ikke engang å involvere seg militært for å spre sin innflytelse på jorden, mens vi andre står igjen og må ofre vårt beste blod for vårt folk" (min oversettelse). Svartebøkene har ikke vært utgitt tidligere og da de ble utgitt for første gang i februar 2014, blir de samfart av forskere verden over. Professor Wollin ved Graduate Center of the City University of New York har skrevet flere bøker om Heidegger og sier i et intervju i New York Times 31.mars 2014 at "Bevisene er nå ikke bare unektelig, det er over toppen, Heidegger har forbundet disse spørsmålene både filosofisk og intellektuelt gjennom hele sin karriere" (min oversettelse).

Det kommer snart en ny bok på markedet som utdyper seg ytterligere i disse spørsmålene. Direktør ved Martin Heidegger instituttet ved Universitetet i Wuppertal (Tyskland), Professor Peter Trawney  har skrevet en bok som heter Heidegger and the Myth of Jewish World-Conspiracy (under utgivelse). Tidligere har Victor Fraias (1987) skrevet boken Heidegger and Nazism og Emmanuel Faye (2005) har skrevet Heidegger: The Introduction of Nazism Into Philosophy". Flere har på bakgrunn av disse nye bøkene samt skandalen som har oppståt etter utgivelsen av Svartebøkene krevd i det siste at Heideggers verker, inkludert storverket Væren og Tid må forbys pga av rasistiske holdninger mot jødene. Før Svartebøkene ble utgitt hevdet mange at man ikke hadde bevis forat Heidegger hadde slike holdninger, men nå hevder blant annet Peter Trawney at fakta er på bordet og vi må forholde osstil disse fakta i den fremtidoge diskusjonen om Martin Heidegger og hans forfatterskap. Man kan ikke lenger si at Heidegger bare gjorde et feilgrep da han i 1933 ble medlem av Hitlers nasjonalsosialistiske parti. Vi vet nå gjemmom utgivelsen av Svartebøkene at Heidegger hadde klare antisemisttiske holdninger. Hvordan disse holdningene har påvirket hans eksistensfilosofi vil bli diskutert i mange ti-år fremover. Og jeg må lese hans samlede verker på nytt med nye briller.

Referanser
Heidegger, Martin, 2014. Gesamtausgabe, Bind 94, 95 og 96, Schwarze Hefte 1930-1941. Vittorio Klostermann Verlag.
New York Times, 31. mars 2014. Jennifer Schussler: Heidegger's Notebooks Renew Focus on Anti-Semitism"

Kaare T. Pettersen

Den pragmatiske vendingen

Richard J. Bernstein skrev i 2010 en interessant bok som heter The Pragmatic Turn. Den er utgitt på forlaget Polity. Som sosialarbeider er jeg tiltrukket pragmatisme som et vitenskapsfilosofisk grunnlag for faget sosialt arbeid. Den mest fremtredende sosialarbeideren som var med å utvikle pragmatismen som filosofosk retning er Jane Addams (1865-1935). En historisk skikkelse som er velkjent for alle profesjonelle sosialarbeidere idag. Bernstein viser i denne boken at pragmatisme idag er levende og har en tradisjon som det er verdt å satse på fremover.

Det hele begynte i 1898 da William James skulle holde en forelesning på Berkely University i California. Her betegner James filosofen Charles S. Peirce (1839-1914) som grunnleggeren av pragmatisme som filosofisk retning. Før 1898 var det ingen som hadde benyttet denne betegnelsen, men etter denne forelesningen var pragmatisme på alles lepper i USA. James skrev samme året boken Pragmatism: A New Name for the Same Old Ways of Thinking.

Det ble i årene etter dette skrevet mye om pragmatisme, og mye av det som ble skrevet var svært kritisk. Allerede i 1908 skrev Lovejoy en artikkel hvor han redegjør for 13 ulike måter man kan forstå pragmatisme på og konkluderte med at retnigen derfor var useriøs. I dag ser vi at Lovejoy var konservativ ved å bare nevne 13 ulike måter å forstå pragmatisme på. Pragmatisme ser det som en styrke at den ikke kan låses fast i en definisjon. Den ikke bare er fleksibel men først og fremst anvendbar. At filosofi skal være praktisk og anvendbar er noe som mange fagfilosofer har store problemer med å godta.

Dewey har beskrevet pragmatime treffende som "instrumentell ekspermentalisme". Man må forsøke seg frem med praktiske løsninger i et samfunn som er i stadig endring og tilpasse seg situasjonen med løsninger som virker i praksis.

Ved siden av Jane Addams er jeg selv mest tiltrukket tankene til Hilary Putnam (1926 - ), og jeg regner han som en av de mest betydningsfulle nålevende filosofer i USA. Hans siste bok Ethics without Ontology (2004) er fantastisk lesning og kan anbefales på det varmeste. Putnam studerte matematik og filosofi på 1940 tallet ved University og Pennsylvania. Han tok sin doktorgrad i filosofi ved University of California i 1951. Her jobbet han mye med logisk positivisme og sannsynlighetsberegning med Hans Reichenbach som sin mentor. Deretter har han arbeidet ved Northwestern og Princeton University før han havnet på MIT og tilslutt Harvard.

Til å begynne med var Putnam opptatt av relativisme, en idé som forfekter at det ikke finnes en mer reell verden(er) en den (eller de) som våre subjektive følelser og tanker gir oss til enhver tid. Hans forhold til relativisme endret seg etterhvert som hans tanker utviklet seg. At pragmatisme var relativistisk ble etterhvert slik at mange mente at retningen dermed ikke kunne anvandes til noe som helst. Både Peirce, James og Dewey har brukt argumentene mot relatismen for å  forfekte realismen. Putnam utviklet sine tanker videre til en retning han kalte "funksjonalisme". Dette er en idé om sier at mentale tilstander må forstås ut i fra den funksjonelle rollen som tilstanden spiller for vedkommende. "Sinne er hva sinne gjør", er et uttrykk Putnam ofte brukte. Sinne er en tilstand som har en funksjon som leder til sinne handlinger, uansett hva den som sint består av. Mentale tilstander må ikke bare sees på som atferd, men som mentale "funksjoner".

Det er mange andre ideer som Putnam har brukt mye tid på å utvikle, men i de senere årene har han skrevet mye som har vært utfordrende å lese. Det handler om vi kan være sikre på at verden vi lever i er den reelle verdenen. Den verden vi oppfatter som reell er en verden som vi oppfatter som reell, en verden vi opplever gjennom våre sanser. Gjennom våre sanser skaper vi representasjoner av den relle verden. Vi benytter symboler for å skape representasjoner av den reelle verden. Slike symboler er blant annet språk. Det vi opplever som reell, eller "sant", er i følge Putnam, et spørsmål om hva det er vi forsøker å oppnå og hva som hjelper oss å få jobben gjort. Sannhet er det som fungerer i praksis. Dette er en sunn-fornuft realisme som vi alle kjenner igjen i hverdagslivet hever Putnam.

Den pragmatiske vendingen til Richard Bernstein tar opp alle de sentrale filosofiene innen pragmatismen og er en meget god oversik over en filosofisk retning som er blitt forstått og misforstått på mange ulike måter siden den kom til verden for 150 år siden. Her er det mye å lære og mye å bygge videre på. Bernstein hevder at pragmatisme lever i beste velgående og gir den gode utsikter for fremtiden. Boken bør leses - og pragmatisme bør studeres veidere!

Kilde:
Bernstein, Richard J. (2010). The Pragmatic Turn. Cambridge: Polity.

Kaare T. Pettersen 

Søren Kierkegaards forfatterskap

Den danske filosofen Søren Kierkegaard (1813-1855) skrev i løpet av sitt alt for korte liv hele 21 bøker og over 8000 sider med journalnotater. Han levde på et privat formue etter sin far og hadde ingen offentlig stilling. Han bodde hele livet i København og døde bare 42 år gammel. Da han døde var den private formuen brukt opp og han ble begravet etter eget ønske i de fattiges gravlund i København ("Assistens Kirkegaard"). Kierkegaard var forholdsvis ukjent utenfor Danmark mens han levde, og i Danmark ble han i stor grad misforstått. Han var opptatt av den vanlig mann i gata, "Hiin Enkelte" som han kalte dem. Myndigheter, slik som den danske statskirke, hadde han lite tilovers for. Det siste han skrev før han døde var et frontalangrep mot statskirken. Han meldte seg ut av statskirken og ønsket ikke en kirkelig begravelse. Mot hans eget ønske, sørget hans bror, som var biskop, en kirkelig velsignelse.

Hvem var denne mannen? Kierkegaard kalte seg selv for en religiøs tenker, men var i mot kirken. I dag betegnes Kierkegaard som en av vår tids største filosofer, men selv betegnet han seg som en anti-filosof. Han anså seg selv ikke som en profet, kun som et geni (!). Mange av Kierkegaards bøker er skrevet av pseudonyme forfattere som han faktisk tar sterk avstand fra. Han levde sitt liv alene i København og ble oppfattet som en dandy når folk så ham mens han spradet rundt i Københavns gater med flosshatt og spaserstokk. Han var ofte på finne på teateret, på kafé, med en sigar, i en avslappet samtale med folk på gata, -og alt dette var i virkeligheten bare en rolle han spilte slik at han kunne skjule sin ekte identitet som forfatter. Folk flest kunne ikke forstå hvordan denne danny'en som stadig var å se på byen kunne utgi så mange bøker hvert år. Han var forlovet en kort stund men brøt dette forholdet ved å oppføre seg på en lite flatterende og uhederlig måte slik at alle kunne forstå hvorfor kvinnen til slutt brøt forholdet til Kierkegaard.

Hvorfor er Kierkegaards forfatterskap så verdifullt? Det er spesielt fire grunner til dette tror jeg.
1. Den første grunnen er evner til å være forutseende med hensyn til samfunnsutviklingen, til menneskets frigjøring fra Gud, til Kristendom og til det religiøse mennesket. Han forutså f.eks. at en tenker som Nietzsche ville oppstå og mye av det han skrev kan etter mitt syn sees som en dialog med Nietzsche. Dette tiltross for at han aldri traff Nietzsche og det er lite trolig at Nietzsche noengang leste Kierkegaard.
2. Den andre grunnen er at Kierkegaard som filosof grunnla eksistensialismen eller det andre kaller for eksistensfilosofien. Han forklarer klart og tydelig hvorfor ateistiske eksistensialisme (Nietzsche) er feil svar på riktige spørsmål. Filosofer som Husserl, Heidegger, Gadamer, Arendt, Sartre, m.fl. har bygd videre på Kierkegaard filosofi.
3. Den tredje grunnen er kan dype psykologiske innsikter. Han analyserer menneskedypet som få andre har klart og setter dette i et samfunnsmessig kontekst. Han analyserte det han kalte samfunnssykdommer og den resulterende psykologiske synliggjøringen av menneskeheten og deretter la han frem et kristent budskap for å møte mennesket i en eksistensiell krise.
4. Til slutt er hans forfatterskap så verdifullt på grunn av hans særegne misjonærende teologi. Gjennom en metode han kalte en indirekte kommunikasjon blomstret han som en religiøs forfatter. Alle hans religiøse skrifter er skrevet med han selv som forfatter slik at vi her kan være sikker på at dette Kierkegaards stemme og ikke en pseudonym stemme. Kronen på verket hans kom med utgivelsen av avisen Øieblikket i ti nummer (1855). Dette var Kierkegaard siste livsanstrengelse før han døde, og her gikk han rett i strupen på den danske kirken og en falsk kristendommen som han så i samfunnet.

Her følger en oversikt over Søren Kierkegaard forfatterskap (i tillegg til dette kommer hans mange brev, avisartikler, :

1838: Af en endnu Levendes Papirer. Utgitt mod hans Villie af S. Kjerkegaard.

1841: Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates. Udgivet for Magistergraden af S.A. Kierkegaard, theologisk Candidat.

1843: Enten-Eller. Et Livs-Fragment, udgivet af Victor Eremita. Første Deel indeholdende A.'s Papirer.

1843: Enten-Eller. Et Livs-Fragment, udgivet af Victor Eremita. Anden Deel, indeholdende B.'s Papirer, Breve til A.

1843: Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi, af Constantin Constantius

1843: Frygt og Bæven. Dialektisk Lyrik, af Johannes de Silentio.

1843: To opbyggelige Taler, af S. Kierkegaard.

1844: Philosophiske Smuler aller En Smule Philosophi, af Johannes Climacus, Udgivet av S. Kierkegaard.

1844: Begrebet Angest. En simpel psychologisk-paaåegende Overveielse i Retning af det dogmatiske Problem om Arvesynden, af Vigilius Haufniensis.

1844: Forord. Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed, af Nicolaus Notabene.

1844: To opbyggelige Taler, af S, Kierkegaard.

1845: Tre Taler ved tænkte Leiligheder, af S. Kierkegaard.

1845: Stadier paa Livets Vei. Studier af Forskjellige Sammenbragte, befordrede til Trykken og udgivne af Hilarius Bogbinder.

1846: Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler. Mimisk-pathetisk-dialektisk Sammenskrift, Existentielt Indlæg, af Johannes Climacus. Udgiven af S. Kierkegaard.

1846: En literair Anmeldelse. To Tidsaldre, Novelle af Forfatteren til "en Hverdagshistorie", udgiven af J. L. Heiberg. Kbhv. Reitzel. 1845, anmeldt af S. Kierkegaard.

1847: Opbyggelige Taler i forskjellig Aand, af S. Kierkegaard.
          Første Afdeling: En Leiligheds-Tale.
          Anden Afdeling: Hvad man lærer af Lilierne paa Marken og af Himmelens Fugler. Tre taler.
          Tredie Afdeling: Lidelsernes Evangelium. Christelige Taler.

1847: Kjerlighedens Gjerninger. Nogle christelige Overveielser i Talers Form, af S. Kierkegaard. Første Følge.

1847:  Kjerlighedens Gjerninger. Nogle christelige Overveielser i Talers Form, af S. Kierkegaard. Anden Følge.

1848: Christelige Taler, af S. Kierkegaard.
          Første Afdeling: Hedningenes Bekymringer.
          Anden Afdeling: Stemninger i Lidelsers Strid.
          Tredie Afdeling: Tanker, som saare bagfra - til Opbyggelse.
          Fjerde Afdeling: Taler ved Altergangen om Fredagen.

1849: Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen. Tre gudelige Taler, af S. Kierkegaard.

1849: Tvende ethisk-religieuse Smaa-Afhandlinger, af H. H.

1849: Sygdommen til Døden. En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvækkelse, af Anti-Climacus, Udgivet af S. Kierkegaard.

1849: "Ypperstepræsten" - "Tolderen" - "Synderinden", tre taler ved Altergangen om Fredagen, af S. Kierkegaard.

1850: Indøvelse i Christendom, af Anti-Climacus.
          Nr. 1 "Kommer hid alle I som arbeide og ere besværede, jeg vil give Eder Hvile."
          Nr. 2 "Salig Den, som ikke forarges paa mig."
          Nr. 3 Fra Høiheden vil han drage Alle til sig.

1850: En opbyggelig Tale, af S. Kierkegaard.

1851: To Taler ved Altergangen om Fredagen, af S. Kierkegaard.

1851: Om min Forfatter-Virksomhed, af S. Kierkegaard.

1851: Til Selvprøvelse. Samtiden anbefalet, af S. Kierkegaard.

1855: Dette skal siges; saa være det da sagt, af S. Kierkegaard

1855: Øieblikket Nr. 1. S. Kierkegaard.
          1) Stemning.
          2) Til "dette skal siges"; eller hvorledes anbringes et Afgjørende?
          3) Er det forsvarligt af Staten  den christelige Stat! - om muligt at umuliggjøre Christendom?
          4) "Tag et Bræk-Middel!"

1855: Øieblikket Nr. 2. S. Kierkegaard.
         1) Til "min Læser".
         2) At Opgaven er i en dobbelt Retning.
         3) Det Confortable og - Bekymringen for en evig Salighed.
         4) Det Menneskelige beskytter (protegerer) det Guddommelige.
         5) Lovtale over Menneske-Slægten eller Bevis for , at det nye Testamente ikke mere er      Sandhed.
         6) Vi er Alle Christne.
         7) En Vanskelighed ved det nye Testamente.
         8) Ere vi virkelig Christne, hva er saa Gud?
         9) Dersom vi virkeligen ere Christne, er eo ipso det nye Testamentet ikke mere Veiledning for den Christne, kan ikke være det.
        10) Hvilken Lykke at vi ikke Alle ere Præster!

1855: Øieblikket Nr. 3. S. Kierkegaard.
        1) Stat - Christendom.
        2) Er det forsvarligt af Staten, christeligt, at forlokke en Deel af den studerende Ungdom?
        3) Er det forsvarligt af Staten at modtage en Eed, som ikke blot ikke holdes, men hvis Aflæggelse er en Selvmodsigelse?
        4) Er det forsvarligt af Staten christeligt, at vildlede Folket, eller at vildlede Folkets Dom om hvad Christendom er?
        5) Lad Staten gjøre Prøve paa Regningen, og det skal snart vise sig, at Regningen er grundforkeert.
        6) Vil Staten i Sanhed tjene Christendommen, saa lad den tage de 1000 Levebrød bort.

1855: Øieblikket Nr. 4. S. Kierkegaard.
       1) Læge-Skjønnet.
       2) Det der er det Oprørende.
       3) Sandhed og Levebrød.
       4) Sande Christne: Mange Christne.
       5) I "Christenhed" ere Alle Christne; naar Alle ere Christne, er eo ipso det nye Testamentes Christendom ikke til, ja, den er umulig.
       6) Min Opgaves Vanskelighed.
       7) Det Officielle - det Personlige.

1855: Øieblikket Nr. 5. S. Kierkegaard.
      1) Vi ere Alle Christne - uden engang at have Anelse om, hvad Christendom er.
      2) Et Genie - en Christen.
      3) Aands-Menneskets Christendom; vi Menneskers Christendom.
      4) Det nye Testamentes Christendom - "Christenheds" Christendom.
      5) Naar Alle ere Christne. er eo ipso Christendommen ikke til.
      6) Et Oprør i Trods - et Oprør i Hyklerie eller om Affaldet fra Christendom.
      7) En Eeds Aflæggelse eller det Officielle: det Personlige.
      8) Nymodens religieuse Betryggelser (Garantier).
      9) "Vogter Eder for dem, som gjerne gaae i lange Klæder." (Mc. 12, 38; Luc. 20, 46).

1855: Øieblikket Nr. 6. S. Kierkegaard.
      1) Kort og Spidst.
      2) Afstands-Maal; og herved igjen om den egentlige Vanskelighed jeg har at kæmpe med.
      3) Frygt meest af Alt at være i en Vildfarelse!
      4) At vi, at "Christenhed" slet ikke kan tilegne sig Christi Forjættelser; thi vi, "Christenhed" ikke der, hvor Christus og det nye Testamente fordrer, at man skal være for at være Christen.
      5) Hvad siger Brand-Majoren?
      6) Smaa-Bemerkninger.

1855: Øieblikket Nr. 7. S. Kierkegaard.
      1) Hvorfor elsker "Mennesket" fremfor Alle "Digteren"? og Hvorfor er, gudeligt, just "Digteren" den Allerfarligste?
      2) Menneske-Fiskeriet.
      3) Hvad man saadan kalder en Christen.
      4) "Først Guds Rige. " Et Slags Novelle.
      5) At "Christenhed2 er fra Slægt et Samfund af Ikke-Christne; og Formelen, hvorafter dette foregaaer.
      6) Confirmationen og Vielsen; christeligt Comedie-Spil eller Det, som værre er.
      7) At den, især i Protestantismen, saa meget priste det christelige Familie-Livs christelige Børne-Opdragelse er, christeligt, basert paa en Løgn, idel Løgn.
      8) Sandhedet af "Præstens" Betydning for Samfundet.
      9) Om den Interesse, der vises min Sag.

1855: Guds Uforanderlighed. En Tale, af S. Kierkegaard.

1855: Øieblikket Nr. 8. S. Kierkegaard.
      1) Samtidigheden; hvad Du gjør i Samtidighed er det Afgjørende.
      2) Man lever kun een Gang.
      3) En Evighed til at fortryde.
      4) Hvad der evigt lader sig erindre?
      5) Et Billede paa Livet, og, et Billede af Livet.
      6) Den guddommelige Retferdighed.
      7) Skjælv - thi Gud er det i een Forstand saa uendelig let at naare!

1855: Øieblikket Nr. 9. S. Kierkegaard.
     1) Altsaa saaledes staaer Sagen.
     2) At Idealerne skulle forkyndes - ellers er Christendemmen i dypeste Grund forfalsket.
     3) En Dosis Livsglede.
     4) Være Piat - og Du skal see, alle Vanskeligheder forsvinde!
     5) At Præsterne ere Menneske-Ædere, og paa den afskyeligste Maade.
     6) Præsten ikke blot beviser Christendommens Sandhed, men han modbeviser den med det Samme.

1855: Øieblikket Nr. 10. S.K. (Utgitt etter S.K.'s død)
     1) Det jeg kalder Øienforblindelsen.
     2) "Hvorledes kunne I troe, I , som tage Ære af hverandre?" (Joh: 5: 44).
     3) Hvad Gjensvaret svarer.
     4) At "Christenheds" Forbrydelse er et sammenligne med det, uberettiget at ville tilvende sig en Arv.
     5) Naar er "Øieblikket"?
     6) Min Opgave.
     7) Smaa-Bemerkninger.

Kilder:
Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 1 - 27 samt Bind K1 - K27. København GADS forlag.

Kaare T. Pettersen

Søren Kierkegaards journaler

Jeg har hatt stor glede av å lese de 8000 sidene som Søren Kierkegaard etterlot seg som journaler. De preges av en rikdom, innsikt, variasjon og dybde som savner sidestykke i litteraturhistorien. Kierkegaard hevdes å være den største av alle journal forfattere (Lowrie, 1938). Likevel hadde Kierkegaard stor motstand mot å skrive ned sine observasjoner fra hverdagen. Han hadde lest hva andre store forfattere som hadde skrevet i journalene sine og var bestemt på å finne ut hvorfor han selv syntes journalskriving var så ubehagelig for ham. Han skriver blant annet i en av sine journalnedtegnelser fra 1937 (det som kalles "Resolution fra 13. juni 1837") følgende:

"Jeg har tidt forundret mig over, hvoraf det kunde komme, at jeg havde saa stor Ulyst til at optegne enkelte Bemærkninger; men jo mere jeg lærer enkelte store Mænd at kjende, i hvis Skrifter man ingenlunde sporer den kaleidoskopagtige Sammenrysten af et vist Indbegreb av Ideer (i hvilken Henseende Jean Paul maaskee vet sit Exempel har bibragt mig en utidig Ængstelighed) men jo mere jeg erindrer at en saa frisk Forfatter som Hoffmann har gjort det, at Lichtenberg anbefaler det, saa vækkes jeg ogsaa til at see hvori det egl. stak, der gjorde det, som i og for sig var uskyldigt, for mig ubehageligt ja næsten ækkelt. Grunden var da aabenbar den, at jeg ved hvert enkelt Tilfælde tænkte mig en publicistisk Mulighed, hvilken maaske krævede en vidtløftigere Udvikling, jeg ikke gad have Uleiligheden af, og under en saadan abstrakt Muligheds Udmattelse (en vis litterair Hikke og Qualme) bortdunstede Indfaldets og Stemningens Aroma. Istedetfor det mener jeg, at det vil være godt ved hyppigere Optegnelser, at lade Tankerne fremtræde med den første Stemnings Navlestreng, og saa meget som muligt glemende ethvert Hensyn til deres mulig Anvendelse, som jeg da i ethvert Tilfælde aldrig vil realisere ved at slaae op i mine Bøger, men ligesom expectorerende mig i et Brev til en fortrolig Ven, og derved vinde deels et Kjendskabs Mulighed til mig selv i et senere Moment, deels den Smidighed i at skrive, den Articulation i skriftligt Udtryk, jeg for en Deel har i Tale, Kjendskab til en Mængde smaa Træk som jeg hidtil haver ladet staae hen med et flygtigt Blik, og endeligt ogsaa en Fordel, saavist det er i en anden Hensende sandt, hvad endogsaa Haman sider, at der dog gives Indfald, man kun faaer engang i sit Liv. En saadan Øvelse bag Coulisserne er vist nødvendigt for ethvert Msk, der ikke er saa begavet, at hans Udvikling paa en Maade er publik." (DD: 28, Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 17, s. 229-230.)

Søren Kierkegaard var ikke begeistret for det uferdige, likevel innser han at det er sunt å la tankene komme frem slik de fremstår i sin begynnelsem i en slags "stream of consciousness". Dette mener han gir større mulighet for selvinnsikt. Han skriver sine journaler med seg selv som publikum, men skriver som om det er til en god venn.

Han begynte å skrive sine journaler i 1835 og kategoriserte dem med overskriftene AA, BB, CC, DD, osv. Dette fortsatte han med frem til 1846, da han begynte å kalle journalene sine for notebøker. Disse notebøkene (N1-N35) skrev han helt frem til han døde. Hans siste nedtegnelse er datert 25. september 1855, en uke før han ble innlagt på sykehuset hvor han etter kort tids sykeleie døde. Han skrev sine journaler i hele 24 år, dvs over halve livet sitt. Han betraktet aldri journalene som dagbøker, men var nøye med og kalle dem journaler. Kierkegaard hadde aldri en person som han betrodde seg til som en konfident. Muligens kun med unntak av Emil Boesen, som var en nær venn gjennom livet og som var hos Kierkegaard på hans dødsleie. Journalene ble derfor et sted han kunne skrive som til en god venn, og er dermed en meget viktig kilde for å forstå Kierkegaard og hanse skrifter.

Etter Kierkegaards død, ble alle journalnedtegnelser lagret hos hans svoger J. C. Lund i København. I 1856 begynte sønnen til J. C. Lund, Henrik Lund, et møysommelig arbeid med å kategorisere alle journalene. I løpet av to år registreret han heel 389 ulike tema som Søren Kierkegaard skrev om i sine journaler. Han ble ikke ferdig med gjennomgangen av alle journalene, og alt materialet ble i 1858 til Søren Kierkegaards bror, biskop Peter C. Kierkegaard, i Allborg. Der ble de liggende frem til 1865, da sekretærene til biskopen, H. P. Barfod, brukte ett år på å ferdigstille arbeidet påbegynt av Henrik Lund. Hele materialet var da kategorisert i 472 ulike tema. I 1867 fikk Barfod frie hender av biskopen til å ferdigstille journalene for publisering. Mellom 1869 og 1877 ble det utgitt fire bind med Søren Kierkegaards journaler som han skrev mellom 1833 og 1837. I arbeidet med å klargjøre materialet for publisering gikk Barfod temmelig dratisk til verks ved å klippe bort nedtegnelser som han mente var personlige eller uinteressante for leserne, han skrev notater til trykkeriet i original manuset, han rettet på Kierkegaards språk, limte inn nedtegnelser som han mente passet inn et sted i stedet for et annet sted. Dette resulterte i det ulykksalige at mange av nedtegnelsene til Kierkegaard er gått tapt for ettertiden.  Etter Barfods død i 1869, overtok teologen H. P. Gottsched ansvaret for journalene, og ferdigstilte utgivelsen av ett åtte binds verk av Søren Kierkegaards journaler. Originalene, eller det som var igjen av dem etter at Barfod hadde klippet og limt i dem, ble i 1875 overført til biblioteket ved Universitetet i Købehavn. I dag er de lagret trykt i Det Kongelige Bibliotek i København.

I 1909 begynte et nytt og meget omfattende revisjon av journalene med mål om ny utgivelse. Det var P. A. Heiberg, V. Kuhr og litt senere E. Torsting som stod for dette arbeidet. De brukte flere ti-år på å utgi alle Kierkegaards journaler, notatbøker og løse papirer. Den ferdige utgivelsen var på 11 bind (Bind I-XI) fordelt på 20 bøker. Det resterende av materialet, som består av Kierkegaards forelesningsnotater, brev og dokumenter, ble utgitt i to bind mellom 1953-54 av Niels Thulstrup. Denne utgivelsen på tilsammen 22 bøker, ble revidert på nytt mellom 1968 og 1978 og utgitt i en felles samling på 25 bind, hvorav de tre siste bindene består av en indeks. Jeg fikk kjøpt denne utgaven på et antikvariat i København i 2006 for Dkr. 3.500.- og fikk da beskjed om at antikvariatet hadde hatt disse bøkene utstilt lenge uten at det hadde vært noen interesse for dem. Dette kan skyldes at GADS forlag i København var i ferd med å komme med en helt ny og samlet utgivelse av alle Søren Kierkegaards Skrifter med kommentarbind, tilsammen 56 bind. Dette gjøres i samarbeid med Søren Kierkegaards Forskningssenter i København. I skrivende stund har jeg selv 52 bind i mitt bibliotek og venter spent på de siste to bindene mer dertilhørende kommentarbind. Denne siste utgivelsen er gjort etter høye akademiske og vitenskapelig krav, slik at de kan benyttes til forskningsformål.

I den nyeste utgaven av Søren Kierkegaards Skrifter begynner journalene i bind 17, utgitt i 2000. Bind 17 består av journaler som Kierkegaards betegnet som AA, BB, CC og DD. Det som kjennetegner den nye utgivelsen av journalene, er at det er gjort et stort arbeid for å gi dem ut slik Søren Kierkegaard skrev dem, med notater, i margen, skrivefeil gjort av Kierkegaard, forkortelser. mm.

Journal AA består av 18 sider. Man vet at originalen, slik Kierkegaard skrev den, var på hele 80 sider, og dvs at hele 3/4 av AA er gått tapt. Man vet ikke hvordan så mange sider kan har forsvunnet med sikkerhet, men mest sannsynlig er de kommet bort på trykkeriet. Barfod hadde som sagt skrevet rettelser og anvisninger til trykkeriet direkte i originalen. Søren Kierkegaards Forsknngssenter har måttet ty til kjemiske analyser og elektromikroskopi for å skille mellom Kierkegaards egne nedtegnelser og de gjort av Barford. Journalen AA, slik den er i dag, består av 56 nedtegnelser, og man vet at 27 nedtegnelser er gått tapt. Man vet også at 25 av de tapte nedtegnelser var lange og utgjorde 3/4 av hele AA's lengde. Barfod tok bort f.eks. nedtegnelse AA:54 fordi han mente den var for personlig. Forskningssenteret har funnet frem til denne nedtegnelsen og tatt med med i den nye utgaven. Barfod har eller klippet bort en rekke andre nedtegnelser og kastet dem. Disse er borte for alltid dessverre. AA består av 56 netegnelser hvor bare noen er datert. De første 11 omhandler Kierkegaards reise til Gilleleje fra 17. juni til 22./23. august 1835. Her skriver han om ulike hendelser og beskriver landskapet.

Opptegnelsene i AA er skrevet mellom 1835 og 1837. Innholdet er uensartet men samler seg omkring bestemte hendelser og problemstillinger. Utennom naturskildringen av Gilleleje, skiver han om forholdet mellom filosofi og kristendom, og reaksjoner som han har fått på fire artikler han har fått trykt i avisen Københavns Flyvende Post. Disse artikkelene vakte stor oppmerksomhet i København. Noe av det som er interessant med AA er at han egentlig reiste til Gilleleje for å lese til eksamen. Hans far ville at han skulle ha større fokus på studiene og ble ferdig med teologi studiet så fort som mulig. Journalen tyder på at Kierkegaard slettes ikke var opptatt av å lese til eksamen. Han gikk derimot lange spasereturer i den nordsjellandske natur og beskrev det han så i journalen. Opptegnelsene har karakter av å være en reisebok hvor han skrev ned sine umiddelbare tanker når inspirasjonen og muligheten var tilstede. Han bruker også tiden på å reflektere over fremtiden, over hva han skal bruke sitt liv til. Han innser at han vil bruke livet til noe annet enn teologi. Han er på letning etter "en idé som han vil leve og dø for". Han var med andre ord på denne tiden opptatt av å ta et meget viktig valg i livet sitt.  Han skriver balnt annet 01. august 1835:

"...Jeg troede derfor, at jeg muligens vilde komme mere til Ro ved å gribe et andet Fag, ved at rette mine Kræfter paa et andet Maal...Det, der egentlig mangler mig, er at komme paa det Rene med mig selv om, hvad jeg skal gjøre, ikke om hvad jeg skal erkjende, uden forsaavidt en Erkjenden maa gaae forud for enhver Handlen. Det kommer an paa at forstaae min Bestemmelse, at see, finde en Sandhed, som er Sandhed for mig, at finde den Idee, for hvilken jeg vil leve og døe...Vel vil jeg ikke negte, at jeg endnu antager et Erkjennelsens Imperativ, og at der igjennem det ogsaa lader sig virke paa Menneskene, men da maa den levende optages i mig, og det er det, jeg nu anerkjender for Hovedsagen...Det er det, der manglede mig, at føre et fuldkommen menneskeligt Liv og ikke blot et Erkjendelsens, saa jeg derved kommer til ikke at basere mine Tanke-Udviklinger paa - ja paa Noget, man kalder Objectivt, - Noget, som dog i ethvert Tilfælde ikke er mit eget, men paa Noget, som hænger sammen med min Existents's dypeste Rod, hvorigjennem jeg saa at sige er indvovet i det Guddommelige, hænger fast dermed, om saa hele Verden styrter sammen. See, det er det, jeg mangler, og derhen stræber jeg." (Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Bind 17, s. 24.26, AA: 12).

Kilder:
Hong, H. V. og E. H. Hong, 1967. Søren Kierkegaards Journals and Papers, Volume 1, A-E. Blommington: Indiana University Press.
Lowrie, W. 1938, Kierkegaard. London: Oxford Univerity Press.
Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Journalerne AA - BB - CC - DD,  Bind 17. København: GADS forlag.
Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Kommentarer til Journalerne AA - BB - CC - DD,  Bind K17. København: GADS forlag.

Kaare Torgny Pettersen

Jane Addams pragmatisme

Jane Addams var født 6. september 1860 i en liten bygd nord i staten Illinois is USA. Hennes far var en fremgangsrik forretningsmann med stor sans for President Abraham Lincoln. Lincolns politikk var bl.a. å behandle alle likt, dvs at alle hadde like rettigheter og like muligheter, var også prinsipper som preget oppdragelsen til Jane Addams. Hennes oppvekst var trygg og harmonisk i et rikt hjem preget av intellektuelle rammer. Hun var selv blant de kvinnene som hadde mulighet til en høyere utdanning på denne tiden og etter fullført universitetsutdanning reiste hun rundt om i Europa i nærmere åtte år. Hennes erfaringer fra denne reisen førte til at hun (sammen med Ellen Gates Starr) opprettet Hull-House da hun kom hjem igjen til Chicago. Dette var en tid da innvandrere strømmet til Chicago for å arbeide i en meget hurtigvoksende industri. Hull-House var en sosial aksjon, en bevegelse, med utgangspunkt i et nabolag bestående av borgere fra 18 forskjellige nasjoner. Målsetningen hennes var å skape et senter for å bedre innbyggernes sosial liv gjennom utdanning og ulike filantropiske prosjekter.

Hun var opptatt av at demokrati, sosial rettferdighet og fredsarbeid henger sammen. Dette er også kjernen i hennes pragmatiske filosofi som hun søkte å stadfeste gjennom praksis. Hun var videre opptatt at vi har alle en moralsk forpliktelse til å velge egne erfaringer, fordi resulatet av våre valg er avgjørende for vår forståelse av livet. Jane Addams valgte sine erfaringer ved å samarbeide med andre gjennom ulike institusjoner (som hun var med å skape sammen med andre), hvor de mest kjente er Hull-House og The Women's International League for Peace and Freedom (WILPF). Gjennom disse institusjonene utviklet hun en forståelse av at demokrati handler om fellesskap, å leve sammen i et fellesskap. Demokrati handler ikke bare om politiske prosesser, men først og fremst om det å leve sammen på en solidarisk måte med andre, med fokus på fysiske og følelsesmessige behov, og hvor målsetningen for demokratiet er alltid menneskelig oppblomstring.

Jane Addams hadde godt kjennskap til den pragmatiske filosofen William James, og samarbeidet nært sammen med andre pragmatikere som John Dewey og George Herbert Mead. Dewey har også takket henne for alt han fikk lære av henne og Hull-House. Hennes arbeid og tanker er spesielt viktig for å forstå amerikansk pragmatisme, ikke minst fordi hun har fokus på kvinner, invandrere og fattige.

Hennes livsprosjekt var å gjøre samfunnet mer demokratisk ved å forene sosiale, utdanningsmessige og økonomiske forhold sammen med demokratiske prinsipper. Hun hevdet at to holdninger var avgjørende for å få dette til: gjensidighet og solidaritet. Gjensidighet preges av likhet, at alle er født like med like rettigheter og muligheter. Et prinsipp som preget hele hennes barndom.  Hennes forståelse av solidaritet har hun hentet fra Leo Tolstoy, som hun satte høyt gjennom hele livet og som hun også ved en anledning besøkte mens hun var i Europa. Tolstoy, mente Addams, tolket de første kristne som humantister ved at de viste sin kjærlighet til sin neste gjennom konkrete handlinger. Hun brukte disse to prinsippene, gjensidighet og solidaritet, i sine anstrengelser for å forene demokrati og sosialrettferidighet. Det som er godt for den enkelte er avhengig av hva som er godt for fellesskapet og at det gode er tilgjengelig for alle. Hun utviklet sin overbevisning som pasifist gjennom sin forståelse av demokrati. Sinne og motstand mot andre mennesker reverserer bevegelsen mot demokrati. Dersom kjærlighet er universets skapende kraft, et prinsipp som binder mennesker sammen gjennom deres avhengighet til hverandre (noe som gjør dem til mennesker), så mente Addams at det dermed også er sinne og motstand til andre som er de destruktive prinsippene i universet, som river mennesker fra hverandre og som gjør dem isolerte og brutale.

Addams forklarer sine metoder gjennom pragmatiske begreper. Hull-House var et sted for eksperimentering, et sted hvor man kunne prøve ut ideer i praksis. Dette krevde en stor grad av fleksibilitet av institusjonen og at man hadde stor oppmerksomhet til omgivelsene. Innsamling av data skulle gjøres etter høye etiske prinsipper for å ivareta informantenes intregitet, og tiltakene som ble prøvet ut skulle gjøres sammen med nabolaget i det hun kalte et sympatisk fellesskap. I 1994 engasjerte hun seg i en storstilt streik mot en bedrift som het Pullman Palace Car Company i Chicago. Under denne streiken hevdet hun at individets etiske prinsippper om ærlighet, gavmildhet og personlig trivsel er utilstrekkelige  i en kompleks industriell verden. Individets etiske prinsipper må tilpasses det hun kalte en sosial etikk eller sosial rettferdighet. Bedriftseieren, Pullman, forventet at arbeiderne hans skulle utføre sine arbeidsoppgaver og være lydige overfor bedriftsledelsen. Han så ikke at de ansattes dårlige lønnsforhold gjorde det umulig for dem å leve anstendige liv. Addams arbeidet på to fronter samtidig under streiken. På den ene siden lærte hun beboerne i nabolaget viktigheten av å spare penger, lage budsjetter, prioritere livsnødvendigheter, ikke sende barna til industrien for å øke familiens inntekter. På den andre siden kjempet hun for å bedre lønns- og arbeidsforholdene for fabrikkarbeiderne. Hun kritiserte åpent både industriell kapitalisme og den naive filantropien som preget datidens samfunn. Hun krevde også at arbeiderne måte være representert i bedriftsstyret. Det sier seg selv at dette var en meget konfliktfull perioede for Addams, men hun viket aldri for sin tro på at demokrati og sosial rettferdighet måtte skapes gjennom konkrete erfaringer, sympatisk forståelse, gjensidighet og solidaritet.

Hun ble etterhvert mer og mer en internasjonal størrelse, ikke minst pga hennes fredsarbeid. Hun var mot den amerikanske imperialismen, og var aktiv medlem i "The Chicago Anti-Imperialist League" og "The American Peace Society". I en tale hun holdt i en konferanse for "The Central Anti-Imperialist League" i Chicago i 1899, definerer hun fred ikke som fravær av krig, men som en utfoldelse av livsprosesser som er med på å danne en felles samfunnsmessig utvikling. Hennes forståelse av fred bygger direkte på hennes forståelse av demokrati og sosial rettferdighet.

Hennes arbeid med mennesker fra mange ulike kulturer ved Hull-House og med fagbevegelsen i Chicago gav henne viktige erfaringer som hun bygget sin forståelse av fred på. Mange av de hun arbeidet sammen med på Hull-House representerte nasjonaliteter som historisk sett hatet hverandre. Her brukte hun sin forståelse av fred helt konkret ved å gi alle hun møtte nye og gode erfaringer. De arbeidet sammen på fabrikkene, de kom til Hull-House og diskuterte åpent sammen i de sosial faglige klubbene Addams hadde startet sammen med bl.a. George Herbert Mead og John Dewey fra Universitetet i Chicago, de så deres barn opptre sammen på konsertet og teateroppsetninger, mm. Slike felles erfaringer utviklet både toleranse for hverandre og solidaritet. Disse erfaringer brakte hun med seg når hun nå kjempet for internasjonale fredssaker.

Når første verdenskrig brøt ut brukte Addams alt hun hadde læret ved Hull-House i en internasjonal arena. Hun ledet en stor fredskonferanse i 1915 og dannet på denne konferansen "The Womens Peace Party". Over tre tusen kvinner deltok på denne konferansen og var med på å starte fredspartitet. Ett år senere hadde partiet over 40 000 medlemmer. Hun ledet også møtene i "The International Congress of Women in The Hague" i 1915. Her møttes kvinner fra mange nøytrale nasjoner sammen med kvinner fra de krigene parter. Kongressen dannet, under Addams ledelse, "The Women's International League for Peace". Hun hevdet på denne kongressen at krig er i seg selv ødeleggende for all demokati og fremmer kun militarisme. Addams popularitet i USA var synkende pga hennes motstand mot første verdenskrig. Amerikanere har en tendens til å holde sterkt sammen i tider preget av krig. Og populariteten sank enda mer da hun gikk i strupen på President Wilson som hevdet at USA gikk inn i første verdenskrig for å bevare demokratiet. Addams hevdet høylytt mot Presidenten at det å delta i en krig for å beskytte demokratiet er en selvmotsigelse. Addams så ikke på krigens ødeleggelser bare som en kamp på slagmarkene, men også som ødeleggende for holdninger som skapes i alle hjemmene. Hun pekte også på at krigen reduserte alderstrygden, omsorgen for syke og svakstilte, og at barnedødelighetene i USA økte drastisk i krigsårene.

Addams arbeidet for fred helt til hun døde 21. mai 1935. Etter første verdenkrig jobbet hun for at USA skulle sende mat til de krigsrammede nasjonene i Europa. Hun reiste også mye på oppdrag for WILPF for å skape fred og forsoning. Hun bodde hele tiden på Hull-House i Chicago. I 1931 ble Jane Addams tildelt Nobels Fredspris i Oslo. På biblioteket til Nobelinstituttet (Henrik Ibsens gate 51, Oslo) har de samtlige av Addams publikasjoner. Jeg har selv sittet mange timer i lesesalen på dette biblioteket og lest hennes meget rikholdige forfatterskap. En erfaring som kan anbefales til andre. På gravstein til Janes Addams står det skrevet, etter hennes eget ønske: "Jane Addams of Hull-House and the Women's International League for Peace and Freedom".

Noen av bøkene som Jane Addams skrev:
1902 Democracy and Social Ethics
1907 Newer Ideals of Peace
1909 The Spirit of Youth and the City Streets
1910 Twenty Years at Hull-House
1912 A New Conscience and an Ancient Evil
1915 Women at the Hague
1916 The Long Road of Women's Memory
1922 Peace and Bread in Time of War
1930 The Second Twenty Years at Hull-House

Kilde:
Fisher, Marilyn, 2006. Jane Addams. I Shook, J. R. og J. Margolis (red) A Companion to Pragmatism. Malden: Blackwell Publishing

Kaare Torgny Pettersen

Hukommelsens etikk

Siden tidlig på 1980 tallet har jeg arbeidet med seksuelle overgrep mot barn og vold i nære relasjoner.  I alle sakene jeg har hatt, har det vært viktig å nedtegne hva partene husker av hva som har skjedd. I terapi har det vært skjellsettende å hjelpe de som har oppsøkt meg til å huske og sette ord på vanskelige minner. Jeg har ofte tenkt på dette hukommelsesarbeidet,  hva hukommelse egentlig er og hvorfor minner er så viktige for oss å ta vare på. Er det mulig å snakke om en hukommelses etikk? Etikk handler om å foreta valg. Etikk er handlingsorientert. Jeg stiller meg spørsmålet manger ganger hver dag om jeg skal gjøre det eller det. Hva er det rette å gjøre? Det er et etisk spørsmål. Å gjøre det rette. Kan man stille dette spørsmålet rettet mot hukommelsen vår? Hvorfor er det så viktig for oss å huske? Er det ikke lettere og kanskje bedre å bare glemme vanskelige minner og leve videre som om ingenting har hendt? Jeg ønsker å finne svar på slike spørsmål.

Vi forbinder hukommelse med en form for kunnskap og likestiller den med vår persepsjon, fantasi og forståelse. Den består av kunnskap om det som har vært og på den måten er den forbundet med det vi kaller for sannhet. I retten er vi forpliktet til å fortelle sannheten til dommeren, sannhet om hva som har skjedd. I hvert fall slik vi husker det, for hukommelsen er ikke nødvendigvis sannferdig. Flere personer med samme minne om noe som har skjedd vil ikke sjeldent har ulik oppfatning (og minner) av hva som skjedde. Da er det opp til domstolen å avgjøre hvilke historier og minner som skal vektlegges mest når dommen skal avgjøres. Og noen ganger tar retten feil. Dette interesserer meg. Nå nærmer vi oss hukommelsens etikk.

Det er mulig å snakke om hukommelsens etikk av to grunner. Den ene grunnen er pga dens forhold til kunnskap om fortiden slik som nevnt i forrige avsnitt og den andre grunnen er pga dens forkold til handlinger. Ja, hukommelse kan på ses på som handlinger. Hukommelse er en måte å gjøre ting på, ikke bare med ord men også med tankene våre. Hukommelse er en handling fordi ved å huske trener vi opp vår hukommelse. Det er fordi hukommelse er en form for handling at vi sier at vi bruker vår hukommelse. Og fordi vi kan bruke vår hukommelse, er det også mulig å misbruke den. Etiske problemer oppstår i spenningsfeltet mellom det å bruke og det å misbruke hukommelsen.

Å betrakte hukommelsen som en form for handling har en lang tradisjon innen filosofien. Platon skriver i dialogen Sofisten om hukommelsen som imitasjonskunsten, eller som han kaller det på gresk: mimetike techne. Platon skiller mellom to ulike former for imitasjonskunst. Den ene er ikke til å stole på i det hele tatt og den kaller han for phantastike techne. Den andre kan man stole på noen ganger (men ikke alltid den heller), og den kaller han for eikastike techne. Etter Platon er det skrevet svært mye om hukommelsens kunst (ars memoria), og ofte da som en form for dannelse eller utdannelse rettet mot det å huske fortiden. Mot slutten av denne lange tradisjonen finner vi Nietzsche (1873/1981). Han skriver i første bind av Unzeitgemasse Betrachtung (Utidssvarende Betraktninger) om fordelene og ulempene ved våre livshistorier. Det som er interessant her er at han vektlegger verken hvordan vi bruker vår hukommelse eller hukommelsen i seg selv, men hvordan vi betrakter historie (kunnskap om fortiden) som en vitenskap. Han skriver om hvordan vi gang på gang misbruker vår historiske bevissthet. Dette misbruket gjør oss mistenksomme til hukommelsen som en kilde for sannhet. Nietzsche betrakter dette misbruket som en sykdom.

Ricoeur (1999) skriver at vi kan snakke om hukommelsens etikk på tre ulike nivåer. Det patologiske-terapeutiske nivået, det pragmatiske nivået og det etisk-politiske nivået. Det patologiske-terapeutiske nivået misbruker hukommelsen gjennom alle sårene og arrene som fortiden har gitt oss, altså via krenkelsene vi erfarer. Det kan sies mye negativt om Freuds ulike teorier idag, men han har vært grunnleggende for vår forståelse av psykoterapeutisk arbeid. La meg trekke frem to essayer som Freud (1962) har skrevet, begge fra 1914, hvor han drøfter hukommelsens betydning for psykoterapi. Det ene heter Remembering, Repetition and Working Through. Her skriver Freud om hvordan pasienten ofte stopper opp i rekonstruksjonen av fortiden ved  gjenta om igjen og om igjen symptomer. Pasienten viser motstand eller undertrykkelse mot å trekke enkelte minner frem. Det er interessant at Freud her skriver at denne gjentagelsen er en hindring for hukommelsen. Terapeuten må, sier Freud, være tålmodig og hjelpe pasisenten med å forsone seg med at det er ikke mulig å komme direkte til en sannhet om fortiden. Man må også være tålmodig mht at det tar tid for pasienten å forsone seg med sin egen fortid. Det er ved Working Through (Bearbeidelse) at pasienten kan forsone seg med sin fortid. Det er her Freud introduserer begrepet Hukommelse i Arbeid (Erinnenungarbeite). Hukommelse for Freud er altså arbeid, og terapi handler om Hukommelse i Arbeid. Det andre essayet heter Mourning and Melancholia (Sorg og Melankoli). Her skriver Freud om skillet mellom sorg og melankoli, og han skriver i særdeleshet om sorgarbeid.

Ricoeur (1999) trekker sammen Hukommelse som Arbeid og Sorg som Arbeid og sier at dette er fullt mulig å tenke seg hukommelse som en form for sorg og sorg som en smertefull øvelse i hukommelse. Hva er sorg? Sorg handler om forsoning. Men forsoning med hva? Med tap av kjærlighetsobjekter. Slike kjærlighetsobjekter kan være personer (selvsagt) men også som Freud skriveom som abstraksjoner som f.eks. fedrelandet. frihet og andre idealer av alle slag. Det som er ivaretatt i sorgen og tapt i melankolien er selvfølelsen, eller rettere sagt følelsen av seg selv. Dette er fordi det i melankolien er en fortvilelse og en lengsel etter å bli forsonet med et elsket objekt, men som er tapt uten mulighet for forsoning. Mht sorg skriver Freud at pasientens utfordring ligger i å si fra seg alle båndene som forbinder det bevisste med det ubevisste til objektet som er tapt. På dette punktet beskytter sorgen meg fra å utvikle en melankoli, som kjennetegnes av internalisering av det tapte kjærlighetsobjektet. Kjærlighetsobjektet blir en del av oss, en del av vår identitet i malankolien.

Disse to essayene til Freud gjør det mulig å bringe sammen to uttrykk, Hukommelse som arbeid med sorg som arbeid, og hukommelse vs gjentagelse og sorg som arbeid vs melankoli. Det er historiens sår og arr som er repetert i melankolien. Sorg og bearbeidelse av minner muliggjør det å akseptere minner. Pasienten kan skape sine egne historier som er akseptable for dem. Minner må ikke bare forståes, de må aksepteres. Det er denne aksepten som står på spill i hukommelsen som arbeid og i sorgarbeid. Begge er former for forsoning.

Det andre nivået for å forstår hukommelsens etikk er det pragmatiske nivået, skriver Ricoeur (1999). På dette nivået er misbruket av hukommelsen enda mer fremtredende enn ved det det patologiske-terapeutiske nivået. Det er her vi finner hukommelsens praxis. Det er her vi kan spørre oss hvordan hukommelsen misbrukes. Ricoeur skriver at dette skyldes at hukommelsen er knyttet opp til vår identitet. Han mener at hukommelsens sykdom er en sykdom i vår identitet. Både vår personlige identitet eller vår kollektive identitet er stadig skiftende. Spørsmålet som skjuler seg bak våre mange identiteter er "hvem er jeg?". Vi forsøker å besvare dette spørsmålet med "hva jeg er". Vi forsøker å besvare et spørsmål om hvem innenfor et register av hva. Det er i sårbarheten i alle hva-svarene til hvem-spørsmålene hvor kilden til misbruk av hukommelsen ligger. Hvorfor er hva-svar til hvem-spørsmål verken treffende eller tilstrekkelige, og hvorfor gjør det oss så sårbare?

Først må vi forholde oss til vanskeligheten ved å beholde vår identitet over tid. Ricoeur beskriver i tre bindsverket om Time and Narrative (1873-1981), to former for identitet: idem idenitiet og ipse identitet. Idem identitet handler om likhet over tid og gjør krav på å være uforandelig over tid tiltross for hendelser rundt oss og inne i oss. Det jeg kaller min karakter ligger her. Noe ved meg er likt over tid, og det er dette som gjør det mulig for andre å kjenne meg igjen etter mange år. Men vi trenger også i våre personlige liv en eller annen form for fleksibilitet, eller mulighet til en dobbel identitet. Det er en måte for oss å håndtere endringer rundt oss på, som f.eks. i nye arbeidsplasser, nye familier, nye utdanninger, nye kriser, osv. Denne vanskeligheten som ligger i utfordringen med å forholde seg til endringer vi utsettes for over tid er en av årsakene til hvorfor vår identitet er sårbar.

For det andre må vi forholde oss til andre mennesker og til Annenthet. Dette beskriver Ricoeur i boken Oneself as Another (1992). Han skriver at Annethet i møtet med andre mennesker oppleves som en trussel for oss. Det er en kjensgjerning at folk som føler seg truet bare fordi det finnes mennesker som lever ihht livsstandarder som er i konflikt med ens egne. Krenkelser, enten de er faktiske eller innbilte, er ofte knyttet til denne trusselen når den kjennes som et sår elle et arr. Tendensen til å avvise og ekskuldere Annenthet er en respons til denne trusselen fra Andre.

For det tredje er det vanskelig å beholde vår identitet over tid pga voldserfaringer som er et permanent og vedvarende del av alle menneskelige relasjoner og interaksjoner. Vår kollektive identitet er rotfestet i voldelige hendelser. Kollektiv hukommelse er på mange måter et lager for voldelige krenkelser, sår og arr.

Vi kan her innføre det viktige og interessante forholdet melom hukommelse og glemsel. Den beste bruken av vår glemsel er nettopp i konstruksjonen av planer, hvordan vi ønsker å planlegge at vår identitet skal være, eller at vi forsøker å være noe vi ikke er. Vi kan ikke fortelle en historie uten å utelukke noe viktig, avhengig av hva slags type plan vi forsøker å bygge. Narrativene som vi planlegger og deler med andre er på samme tid både en mulighet for å manipulere virkeligheten og et sted hvor helbredelse av den syke hukommelsen kan begynne. Hvorfor er narrativer hjelpsomme i en slik etisk dimensjon? Fordi det alltid er mulig å fortelle en historie på en annen måte. Hukommelse som handling er en øvelse i å fortelle om sine minner på ulike måter og samtidig akseptere at andre forteller om deres historier. Spesielt viktig er dette i grunnleggende hendelser som er grunnlaget for en kollektiv hukommelse. Det som er oppfattet som en grunnleggende hendelse i vår kollektive hukommelse kan være et sår i forhold til hukommelsen av andre.

Det er ulike måter å forholde seg til helbredelse av «Krenkelsesminner» på, enten ved å gjenta dem slik Freud skriver om, eller ved å trekke ut en lærdom av våre minner. Vi kan forbli ved å gjenta hva som faktisk hendte, og forbli i fortiden, eller trekke lærdom av fortiden og være fremtidsrettet. Traumatiske hendelser bringer oss alltid tilbake til fortiden. Men dersom vi trekker en lærdom fra erfaringene kan den smertefulle erfaringen virker regulerende og være med å skape rettferdighet i fremtiden. Det er kraften som ligger i rettferdighet i forhold til de som er offer for krenkelser, til de som er krenkerne og til institusjonene som disse tilhører, som gjør det mulig å forebygge at de samme krenkende hendelser gjentar seg. Vi har en hukommelse i arbeid som begynner i fortiden og retter seg mot fremtiden, og denne revisjonen fra fortid til fremtid er en måte å trekke en lærdom ut av fortidens hendelser.

Så kommer jeg til det tredje nivået som Ricoeur (1999) skriver om i forhold til hukommelsens etikk. Dette nivået heter det etisk-politiske nivåret. Har kan vi stille spørsmålet om vi har en forpliktelse til å huske. Dette er et etisk-politisk problem fordi det påvirker vår konskruksjon av fremtiden. Dvs vår forpliktelse til å huske  består ikke bare av å ha en dyp bekymring for det det som har skjedd i fortiden. men å overføre dens lærdom/mening/betydning til neste generasjon. Forpliktelsen til å huske er altså fremtidsrettet. Det er et imperativ rettet mot fremtiden og som gjør det mulig å gi traumatiske minner fra fortiden en motsatt karakter, tiltross for sår og arr.

Det å fortelle om sine minner er en forpliktelse for oss som mennesker av flere grunner. Det er en forpliktelse fordi det er en måte å bekjempe av vår spor blir utslettet. Det er en generell tendens i samfunnet at spor blir utslettet. Aristotles skriver i dialogen Fysikk (bok 5, kap 11) at tiden ødelegger mer enn den konstruerer. At vi sier tiden leger alle sår, stammer fra dette sitatet fra Aristotles. Tiden leger ikke bare sårene, den ødelegge minnene. En av de ontologiske kategoriene til Aristotles er destruksjon. Det finnes en erosjon, skriver han som bestrever å bringe alt til aske. All menneskelig aktivitet er en motvekt til denne destruksjonen. En annen grunn for at vi er forpliktet til å huske, er det Hannah Arendt i boken The Human Condition (1992, kap 5) betegner som Action (Handling). Arendt spør om det er mulig å ha en sammenheng i menneskelige handlinger tiltross for døden og tiltross for at destruksjonen forsøker å utslette alle spor. Her bringer hun sammen to meget vanskelige begreper: Tilgivelse og Løfter. Å tilgi er å bli frigjort fra fortidens byrder og krenkelser, å løse opp knyttede bånd. Løfter derimot er å knytte nye bånd. Arendt sier at det kun er mennesker som evner å frigjøre seg gjennom tilgivelse og binder seg igjen gjennom løfter. Dette er en meget kraftig tilnæring: tilgivelse og løfter, binde opp pg binde igjen. En tredje grunn for å hevde at vi er forpliktet til å huske er for at vi skal få herredømme over vår fortid. Heidegger (1926/1962) utviklet dette aspektet med begrepet Schuld, som betyr både skyld og gjeld (en gjeld til fortiden). Den siste grunnen for at vi er forpliktet til å huske er den aller viktigste synes jeg. Det er viktig at vi alle holder levende minner om de lidende. Det vanligste er at vi husker seierherrene og de vellykkede. Ut i fra et Hegelsk perspektiv på historisk filosofi, er man bare opptatt av å samle fordeler, utvikling og seierne i historien. Alt som er igjen er tapt. Vi trenger sårt en parallell historie. Offerets historie, som en motvekt til historien om suksess og seier. Å minnes offerets historie. de lidende, de krenkede, de glemte, bør være den fremste oppgaven for oss alle og som forplikter oss til å huske.

Dersom det er slik at vi har en etisk forpliktelse til å huske, kan man også hevde at man har en forpliktelse til å glemme? I vårt rettsvesen kan en person som er dømt skyldig i en forbrytelse få amnesti når straffen er sonet. Vedkommende får tilbake alle sine sivile rettigheter etter soningen. Men Amnesti må ikke forveksles med Amnesia. Det er ingen sammenheng mellom det å huske og det å glemme. Det er to forhold som ikke kan sammenlignes. Å huske er en etisk forpliktelse og har å gjøre med det å lære. Å glemme er en etisk forpliktelse som hjelper oss til å ikke forbli hatefulle og sinte. Målene for det å huske og det er glemme er så ulike at de ikke kan sammenlignes. Både det å huske og det å glemme bidrar riktignok til det Hannah Arendt (1992) kaller sammenhengen i våre menneskelige handlinger, som krever at vi bevarer våre spor av hendelser, og at vi samtidig forsoner oss med fortiden på en slik måte at vi kommer forbi sinne og hat. Begge prosessene må settes inn i en horisont preget av rettferdighet.

  Kaare T. Pettersen

Referanser:
Arendt, Hannah (1992). The Human Condition. Chicago: Chicago University Press.
Aristotle. Physics. Complete Works. Princeton: Bollingen Series.
Freud, Sigmund (!962). On Metapsychology. The Theory of Psychoanalysis. Complete works, bind 11. Middlesex, Penguin Books.
Heidegger, Martin (1926/1962). Being and Time. New York: Harper and Row.
Nietzsche, Friedrich (1973/1981). Unzeitgemasse Betrachtung. Insel Verlag.
Plato. Sophist. Complete Works. Cambridge: Hackett
Ricoeur, Paul (1984-1987). Time and Narrative. 3 bind. Chicago: Chicago University Press.
Ricoeur, Paul (1992). Oneself as Another. Chicago: Chicago University Press.
Ricoeur, Paul (1999). Memory and Forgetting. I Kearney, Richard og Mark Dooley (red) (1999) Questioning Ethics. Contemporary Debates in Philosophy. London: Routledge.