Richard J. Bernstein skrev i 2010 en interessant bok som heter The Pragmatic Turn. Den er utgitt på forlaget Polity. Som sosialarbeider er jeg tiltrukket pragmatisme som et vitenskapsfilosofisk grunnlag for faget sosialt arbeid. Den mest fremtredende sosialarbeideren som var med å utvikle pragmatismen som filosofosk retning er Jane Addams (1865-1935). En historisk skikkelse som er velkjent for alle profesjonelle sosialarbeidere idag. Bernstein viser i denne boken at pragmatisme idag er levende og har en tradisjon som det er verdt å satse på fremover.
Det hele begynte i 1898 da William James skulle holde en forelesning på Berkely University i California. Her betegner James filosofen Charles S. Peirce (1839-1914) som grunnleggeren av pragmatisme som filosofisk retning. Før 1898 var det ingen som hadde benyttet denne betegnelsen, men etter denne forelesningen var pragmatisme på alles lepper i USA. James skrev samme året boken Pragmatism: A New Name for the Same Old Ways of Thinking.
Det ble i årene etter dette skrevet mye om pragmatisme, og mye av det som ble skrevet var svært kritisk. Allerede i 1908 skrev Lovejoy en artikkel hvor han redegjør for 13 ulike måter man kan forstå pragmatisme på og konkluderte med at retnigen derfor var useriøs. I dag ser vi at Lovejoy var konservativ ved å bare nevne 13 ulike måter å forstå pragmatisme på. Pragmatisme ser det som en styrke at den ikke kan låses fast i en definisjon. Den ikke bare er fleksibel men først og fremst anvendbar. At filosofi skal være praktisk og anvendbar er noe som mange fagfilosofer har store problemer med å godta.
Dewey har beskrevet pragmatime treffende som "instrumentell ekspermentalisme". Man må forsøke seg frem med praktiske løsninger i et samfunn som er i stadig endring og tilpasse seg situasjonen med løsninger som virker i praksis.
Ved siden av Jane Addams er jeg selv mest tiltrukket tankene til Hilary Putnam (1926 - ), og jeg regner han som en av de mest betydningsfulle nålevende filosofer i USA. Hans siste bok Ethics without Ontology (2004) er fantastisk lesning og kan anbefales på det varmeste. Putnam studerte matematik og filosofi på 1940 tallet ved University og Pennsylvania. Han tok sin doktorgrad i filosofi ved University of California i 1951. Her jobbet han mye med logisk positivisme og sannsynlighetsberegning med Hans Reichenbach som sin mentor. Deretter har han arbeidet ved Northwestern og Princeton University før han havnet på MIT og tilslutt Harvard.
Til å begynne med var Putnam opptatt av relativisme, en idé som forfekter at det ikke finnes en mer reell verden(er) en den (eller de) som våre subjektive følelser og tanker gir oss til enhver tid. Hans forhold til relativisme endret seg etterhvert som hans tanker utviklet seg. At pragmatisme var relativistisk ble etterhvert slik at mange mente at retningen dermed ikke kunne anvandes til noe som helst. Både Peirce, James og Dewey har brukt argumentene mot relatismen for å forfekte realismen. Putnam utviklet sine tanker videre til en retning han kalte "funksjonalisme". Dette er en idé om sier at mentale tilstander må forstås ut i fra den funksjonelle rollen som tilstanden spiller for vedkommende. "Sinne er hva sinne gjør", er et uttrykk Putnam ofte brukte. Sinne er en tilstand som har en funksjon som leder til sinne handlinger, uansett hva den som sint består av. Mentale tilstander må ikke bare sees på som atferd, men som mentale "funksjoner".
Det er mange andre ideer som Putnam har brukt mye tid på å utvikle, men i de senere årene har han skrevet mye som har vært utfordrende å lese. Det handler om vi kan være sikre på at verden vi lever i er den reelle verdenen. Den verden vi oppfatter som reell er en verden som vi oppfatter som reell, en verden vi opplever gjennom våre sanser. Gjennom våre sanser skaper vi representasjoner av den relle verden. Vi benytter symboler for å skape representasjoner av den reelle verden. Slike symboler er blant annet språk. Det vi opplever som reell, eller "sant", er i følge Putnam, et spørsmål om hva det er vi forsøker å oppnå og hva som hjelper oss å få jobben gjort. Sannhet er det som fungerer i praksis. Dette er en sunn-fornuft realisme som vi alle kjenner igjen i hverdagslivet hever Putnam.
Den pragmatiske vendingen til Richard Bernstein tar opp alle de sentrale filosofiene innen pragmatismen og er en meget god oversik over en filosofisk retning som er blitt forstått og misforstått på mange ulike måter siden den kom til verden for 150 år siden. Her er det mye å lære og mye å bygge videre på. Bernstein hevder at pragmatisme lever i beste velgående og gir den gode utsikter for fremtiden. Boken bør leses - og pragmatisme bør studeres veidere!
Kilde:
Bernstein, Richard J. (2010). The Pragmatic Turn. Cambridge: Polity.
Det hele begynte i 1898 da William James skulle holde en forelesning på Berkely University i California. Her betegner James filosofen Charles S. Peirce (1839-1914) som grunnleggeren av pragmatisme som filosofisk retning. Før 1898 var det ingen som hadde benyttet denne betegnelsen, men etter denne forelesningen var pragmatisme på alles lepper i USA. James skrev samme året boken Pragmatism: A New Name for the Same Old Ways of Thinking.
Det ble i årene etter dette skrevet mye om pragmatisme, og mye av det som ble skrevet var svært kritisk. Allerede i 1908 skrev Lovejoy en artikkel hvor han redegjør for 13 ulike måter man kan forstå pragmatisme på og konkluderte med at retnigen derfor var useriøs. I dag ser vi at Lovejoy var konservativ ved å bare nevne 13 ulike måter å forstå pragmatisme på. Pragmatisme ser det som en styrke at den ikke kan låses fast i en definisjon. Den ikke bare er fleksibel men først og fremst anvendbar. At filosofi skal være praktisk og anvendbar er noe som mange fagfilosofer har store problemer med å godta.
Dewey har beskrevet pragmatime treffende som "instrumentell ekspermentalisme". Man må forsøke seg frem med praktiske løsninger i et samfunn som er i stadig endring og tilpasse seg situasjonen med løsninger som virker i praksis.
Ved siden av Jane Addams er jeg selv mest tiltrukket tankene til Hilary Putnam (1926 - ), og jeg regner han som en av de mest betydningsfulle nålevende filosofer i USA. Hans siste bok Ethics without Ontology (2004) er fantastisk lesning og kan anbefales på det varmeste. Putnam studerte matematik og filosofi på 1940 tallet ved University og Pennsylvania. Han tok sin doktorgrad i filosofi ved University of California i 1951. Her jobbet han mye med logisk positivisme og sannsynlighetsberegning med Hans Reichenbach som sin mentor. Deretter har han arbeidet ved Northwestern og Princeton University før han havnet på MIT og tilslutt Harvard.
Til å begynne med var Putnam opptatt av relativisme, en idé som forfekter at det ikke finnes en mer reell verden(er) en den (eller de) som våre subjektive følelser og tanker gir oss til enhver tid. Hans forhold til relativisme endret seg etterhvert som hans tanker utviklet seg. At pragmatisme var relativistisk ble etterhvert slik at mange mente at retningen dermed ikke kunne anvandes til noe som helst. Både Peirce, James og Dewey har brukt argumentene mot relatismen for å forfekte realismen. Putnam utviklet sine tanker videre til en retning han kalte "funksjonalisme". Dette er en idé om sier at mentale tilstander må forstås ut i fra den funksjonelle rollen som tilstanden spiller for vedkommende. "Sinne er hva sinne gjør", er et uttrykk Putnam ofte brukte. Sinne er en tilstand som har en funksjon som leder til sinne handlinger, uansett hva den som sint består av. Mentale tilstander må ikke bare sees på som atferd, men som mentale "funksjoner".
Det er mange andre ideer som Putnam har brukt mye tid på å utvikle, men i de senere årene har han skrevet mye som har vært utfordrende å lese. Det handler om vi kan være sikre på at verden vi lever i er den reelle verdenen. Den verden vi oppfatter som reell er en verden som vi oppfatter som reell, en verden vi opplever gjennom våre sanser. Gjennom våre sanser skaper vi representasjoner av den relle verden. Vi benytter symboler for å skape representasjoner av den reelle verden. Slike symboler er blant annet språk. Det vi opplever som reell, eller "sant", er i følge Putnam, et spørsmål om hva det er vi forsøker å oppnå og hva som hjelper oss å få jobben gjort. Sannhet er det som fungerer i praksis. Dette er en sunn-fornuft realisme som vi alle kjenner igjen i hverdagslivet hever Putnam.
Den pragmatiske vendingen til Richard Bernstein tar opp alle de sentrale filosofiene innen pragmatismen og er en meget god oversik over en filosofisk retning som er blitt forstått og misforstått på mange ulike måter siden den kom til verden for 150 år siden. Her er det mye å lære og mye å bygge videre på. Bernstein hevder at pragmatisme lever i beste velgående og gir den gode utsikter for fremtiden. Boken bør leses - og pragmatisme bør studeres veidere!
Kilde:
Bernstein, Richard J. (2010). The Pragmatic Turn. Cambridge: Polity.
Kaare T. Pettersen
No comments:
Post a Comment