Jeg har hatt stor glede av å lese de 8000 sidene som Søren Kierkegaard etterlot seg som journaler. De preges av en rikdom, innsikt, variasjon og dybde som savner sidestykke i litteraturhistorien. Kierkegaard hevdes å være den største av alle journal forfattere (Lowrie, 1938). Likevel hadde Kierkegaard stor motstand mot å skrive ned sine observasjoner fra hverdagen. Han hadde lest hva andre store forfattere som hadde skrevet i journalene sine og var bestemt på å finne ut hvorfor han selv syntes journalskriving var så ubehagelig for ham. Han skriver blant annet i en av sine journalnedtegnelser fra 1937 (det som kalles "Resolution fra 13. juni 1837") følgende:
"Jeg har tidt forundret mig over, hvoraf det kunde komme, at jeg havde saa stor Ulyst til at optegne enkelte Bemærkninger; men jo mere jeg lærer enkelte store Mænd at kjende, i hvis Skrifter man ingenlunde sporer den kaleidoskopagtige Sammenrysten af et vist Indbegreb av Ideer (i hvilken Henseende Jean Paul maaskee vet sit Exempel har bibragt mig en utidig Ængstelighed) men jo mere jeg erindrer at en saa frisk Forfatter som Hoffmann har gjort det, at Lichtenberg anbefaler det, saa vækkes jeg ogsaa til at see hvori det egl. stak, der gjorde det, som i og for sig var uskyldigt, for mig ubehageligt ja næsten ækkelt. Grunden var da aabenbar den, at jeg ved hvert enkelt Tilfælde tænkte mig en publicistisk Mulighed, hvilken maaske krævede en vidtløftigere Udvikling, jeg ikke gad have Uleiligheden af, og under en saadan abstrakt Muligheds Udmattelse (en vis litterair Hikke og Qualme) bortdunstede Indfaldets og Stemningens Aroma. Istedetfor det mener jeg, at det vil være godt ved hyppigere Optegnelser, at lade Tankerne fremtræde med den første Stemnings Navlestreng, og saa meget som muligt glemende ethvert Hensyn til deres mulig Anvendelse, som jeg da i ethvert Tilfælde aldrig vil realisere ved at slaae op i mine Bøger, men ligesom expectorerende mig i et Brev til en fortrolig Ven, og derved vinde deels et Kjendskabs Mulighed til mig selv i et senere Moment, deels den Smidighed i at skrive, den Articulation i skriftligt Udtryk, jeg for en Deel har i Tale, Kjendskab til en Mængde smaa Træk som jeg hidtil haver ladet staae hen med et flygtigt Blik, og endeligt ogsaa en Fordel, saavist det er i en anden Hensende sandt, hvad endogsaa Haman sider, at der dog gives Indfald, man kun faaer engang i sit Liv. En saadan Øvelse bag Coulisserne er vist nødvendigt for ethvert Msk, der ikke er saa begavet, at hans Udvikling paa en Maade er publik." (DD: 28, Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 17, s. 229-230.)
Søren Kierkegaard var ikke begeistret for det uferdige, likevel innser han at det er sunt å la tankene komme frem slik de fremstår i sin begynnelsem i en slags "stream of consciousness". Dette mener han gir større mulighet for selvinnsikt. Han skriver sine journaler med seg selv som publikum, men skriver som om det er til en god venn.
Han begynte å skrive sine journaler i 1835 og kategoriserte dem med overskriftene AA, BB, CC, DD, osv. Dette fortsatte han med frem til 1846, da han begynte å kalle journalene sine for notebøker. Disse notebøkene (N1-N35) skrev han helt frem til han døde. Hans siste nedtegnelse er datert 25. september 1855, en uke før han ble innlagt på sykehuset hvor han etter kort tids sykeleie døde. Han skrev sine journaler i hele 24 år, dvs over halve livet sitt. Han betraktet aldri journalene som dagbøker, men var nøye med og kalle dem journaler. Kierkegaard hadde aldri en person som han betrodde seg til som en konfident. Muligens kun med unntak av Emil Boesen, som var en nær venn gjennom livet og som var hos Kierkegaard på hans dødsleie. Journalene ble derfor et sted han kunne skrive som til en god venn, og er dermed en meget viktig kilde for å forstå Kierkegaard og hanse skrifter.
Etter Kierkegaards død, ble alle journalnedtegnelser lagret hos hans svoger J. C. Lund i København. I 1856 begynte sønnen til J. C. Lund, Henrik Lund, et møysommelig arbeid med å kategorisere alle journalene. I løpet av to år registreret han heel 389 ulike tema som Søren Kierkegaard skrev om i sine journaler. Han ble ikke ferdig med gjennomgangen av alle journalene, og alt materialet ble i 1858 til Søren Kierkegaards bror, biskop Peter C. Kierkegaard, i Allborg. Der ble de liggende frem til 1865, da sekretærene til biskopen, H. P. Barfod, brukte ett år på å ferdigstille arbeidet påbegynt av Henrik Lund. Hele materialet var da kategorisert i 472 ulike tema. I 1867 fikk Barfod frie hender av biskopen til å ferdigstille journalene for publisering. Mellom 1869 og 1877 ble det utgitt fire bind med Søren Kierkegaards journaler som han skrev mellom 1833 og 1837. I arbeidet med å klargjøre materialet for publisering gikk Barfod temmelig dratisk til verks ved å klippe bort nedtegnelser som han mente var personlige eller uinteressante for leserne, han skrev notater til trykkeriet i original manuset, han rettet på Kierkegaards språk, limte inn nedtegnelser som han mente passet inn et sted i stedet for et annet sted. Dette resulterte i det ulykksalige at mange av nedtegnelsene til Kierkegaard er gått tapt for ettertiden. Etter Barfods død i 1869, overtok teologen H. P. Gottsched ansvaret for journalene, og ferdigstilte utgivelsen av ett åtte binds verk av Søren Kierkegaards journaler. Originalene, eller det som var igjen av dem etter at Barfod hadde klippet og limt i dem, ble i 1875 overført til biblioteket ved Universitetet i Købehavn. I dag er de lagret trykt i Det Kongelige Bibliotek i København.
I 1909 begynte et nytt og meget omfattende revisjon av journalene med mål om ny utgivelse. Det var P. A. Heiberg, V. Kuhr og litt senere E. Torsting som stod for dette arbeidet. De brukte flere ti-år på å utgi alle Kierkegaards journaler, notatbøker og løse papirer. Den ferdige utgivelsen var på 11 bind (Bind I-XI) fordelt på 20 bøker. Det resterende av materialet, som består av Kierkegaards forelesningsnotater, brev og dokumenter, ble utgitt i to bind mellom 1953-54 av Niels Thulstrup. Denne utgivelsen på tilsammen 22 bøker, ble revidert på nytt mellom 1968 og 1978 og utgitt i en felles samling på 25 bind, hvorav de tre siste bindene består av en indeks. Jeg fikk kjøpt denne utgaven på et antikvariat i København i 2006 for Dkr. 3.500.- og fikk da beskjed om at antikvariatet hadde hatt disse bøkene utstilt lenge uten at det hadde vært noen interesse for dem. Dette kan skyldes at GADS forlag i København var i ferd med å komme med en helt ny og samlet utgivelse av alle Søren Kierkegaards Skrifter med kommentarbind, tilsammen 56 bind. Dette gjøres i samarbeid med Søren Kierkegaards Forskningssenter i København. I skrivende stund har jeg selv 52 bind i mitt bibliotek og venter spent på de siste to bindene mer dertilhørende kommentarbind. Denne siste utgivelsen er gjort etter høye akademiske og vitenskapelig krav, slik at de kan benyttes til forskningsformål.
I den nyeste utgaven av Søren Kierkegaards Skrifter begynner journalene i bind 17, utgitt i 2000. Bind 17 består av journaler som Kierkegaards betegnet som AA, BB, CC og DD. Det som kjennetegner den nye utgivelsen av journalene, er at det er gjort et stort arbeid for å gi dem ut slik Søren Kierkegaard skrev dem, med notater, i margen, skrivefeil gjort av Kierkegaard, forkortelser. mm.
Journal AA består av 18 sider. Man vet at originalen, slik Kierkegaard skrev den, var på hele 80 sider, og dvs at hele 3/4 av AA er gått tapt. Man vet ikke hvordan så mange sider kan har forsvunnet med sikkerhet, men mest sannsynlig er de kommet bort på trykkeriet. Barfod hadde som sagt skrevet rettelser og anvisninger til trykkeriet direkte i originalen. Søren Kierkegaards Forsknngssenter har måttet ty til kjemiske analyser og elektromikroskopi for å skille mellom Kierkegaards egne nedtegnelser og de gjort av Barford. Journalen AA, slik den er i dag, består av 56 nedtegnelser, og man vet at 27 nedtegnelser er gått tapt. Man vet også at 25 av de tapte nedtegnelser var lange og utgjorde 3/4 av hele AA's lengde. Barfod tok bort f.eks. nedtegnelse AA:54 fordi han mente den var for personlig. Forskningssenteret har funnet frem til denne nedtegnelsen og tatt med med i den nye utgaven. Barfod har eller klippet bort en rekke andre nedtegnelser og kastet dem. Disse er borte for alltid dessverre. AA består av 56 netegnelser hvor bare noen er datert. De første 11 omhandler Kierkegaards reise til Gilleleje fra 17. juni til 22./23. august 1835. Her skriver han om ulike hendelser og beskriver landskapet.
Opptegnelsene i AA er skrevet mellom 1835 og 1837. Innholdet er uensartet men samler seg omkring bestemte hendelser og problemstillinger. Utennom naturskildringen av Gilleleje, skiver han om forholdet mellom filosofi og kristendom, og reaksjoner som han har fått på fire artikler han har fått trykt i avisen Københavns Flyvende Post. Disse artikkelene vakte stor oppmerksomhet i København. Noe av det som er interessant med AA er at han egentlig reiste til Gilleleje for å lese til eksamen. Hans far ville at han skulle ha større fokus på studiene og ble ferdig med teologi studiet så fort som mulig. Journalen tyder på at Kierkegaard slettes ikke var opptatt av å lese til eksamen. Han gikk derimot lange spasereturer i den nordsjellandske natur og beskrev det han så i journalen. Opptegnelsene har karakter av å være en reisebok hvor han skrev ned sine umiddelbare tanker når inspirasjonen og muligheten var tilstede. Han bruker også tiden på å reflektere over fremtiden, over hva han skal bruke sitt liv til. Han innser at han vil bruke livet til noe annet enn teologi. Han er på letning etter "en idé som han vil leve og dø for". Han var med andre ord på denne tiden opptatt av å ta et meget viktig valg i livet sitt. Han skriver balnt annet 01. august 1835:
"...Jeg troede derfor, at jeg muligens vilde komme mere til Ro ved å gribe et andet Fag, ved at rette mine Kræfter paa et andet Maal...Det, der egentlig mangler mig, er at komme paa det Rene med mig selv om, hvad jeg skal gjøre, ikke om hvad jeg skal erkjende, uden forsaavidt en Erkjenden maa gaae forud for enhver Handlen. Det kommer an paa at forstaae min Bestemmelse, at see, finde en Sandhed, som er Sandhed for mig, at finde den Idee, for hvilken jeg vil leve og døe...Vel vil jeg ikke negte, at jeg endnu antager et Erkjennelsens Imperativ, og at der igjennem det ogsaa lader sig virke paa Menneskene, men da maa den levende optages i mig, og det er det, jeg nu anerkjender for Hovedsagen...Det er det, der manglede mig, at føre et fuldkommen menneskeligt Liv og ikke blot et Erkjendelsens, saa jeg derved kommer til ikke at basere mine Tanke-Udviklinger paa - ja paa Noget, man kalder Objectivt, - Noget, som dog i ethvert Tilfælde ikke er mit eget, men paa Noget, som hænger sammen med min Existents's dypeste Rod, hvorigjennem jeg saa at sige er indvovet i det Guddommelige, hænger fast dermed, om saa hele Verden styrter sammen. See, det er det, jeg mangler, og derhen stræber jeg." (Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Bind 17, s. 24.26, AA: 12).
Kilder:
Hong, H. V. og E. H. Hong, 1967. Søren Kierkegaards Journals and Papers, Volume 1, A-E. Blommington: Indiana University Press.
Lowrie, W. 1938, Kierkegaard. London: Oxford Univerity Press.
Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Journalerne AA - BB - CC - DD, Bind 17. København: GADS forlag.
Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Kommentarer til Journalerne AA - BB - CC - DD, Bind K17. København: GADS forlag.
"Jeg har tidt forundret mig over, hvoraf det kunde komme, at jeg havde saa stor Ulyst til at optegne enkelte Bemærkninger; men jo mere jeg lærer enkelte store Mænd at kjende, i hvis Skrifter man ingenlunde sporer den kaleidoskopagtige Sammenrysten af et vist Indbegreb av Ideer (i hvilken Henseende Jean Paul maaskee vet sit Exempel har bibragt mig en utidig Ængstelighed) men jo mere jeg erindrer at en saa frisk Forfatter som Hoffmann har gjort det, at Lichtenberg anbefaler det, saa vækkes jeg ogsaa til at see hvori det egl. stak, der gjorde det, som i og for sig var uskyldigt, for mig ubehageligt ja næsten ækkelt. Grunden var da aabenbar den, at jeg ved hvert enkelt Tilfælde tænkte mig en publicistisk Mulighed, hvilken maaske krævede en vidtløftigere Udvikling, jeg ikke gad have Uleiligheden af, og under en saadan abstrakt Muligheds Udmattelse (en vis litterair Hikke og Qualme) bortdunstede Indfaldets og Stemningens Aroma. Istedetfor det mener jeg, at det vil være godt ved hyppigere Optegnelser, at lade Tankerne fremtræde med den første Stemnings Navlestreng, og saa meget som muligt glemende ethvert Hensyn til deres mulig Anvendelse, som jeg da i ethvert Tilfælde aldrig vil realisere ved at slaae op i mine Bøger, men ligesom expectorerende mig i et Brev til en fortrolig Ven, og derved vinde deels et Kjendskabs Mulighed til mig selv i et senere Moment, deels den Smidighed i at skrive, den Articulation i skriftligt Udtryk, jeg for en Deel har i Tale, Kjendskab til en Mængde smaa Træk som jeg hidtil haver ladet staae hen med et flygtigt Blik, og endeligt ogsaa en Fordel, saavist det er i en anden Hensende sandt, hvad endogsaa Haman sider, at der dog gives Indfald, man kun faaer engang i sit Liv. En saadan Øvelse bag Coulisserne er vist nødvendigt for ethvert Msk, der ikke er saa begavet, at hans Udvikling paa en Maade er publik." (DD: 28, Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 17, s. 229-230.)
Søren Kierkegaard var ikke begeistret for det uferdige, likevel innser han at det er sunt å la tankene komme frem slik de fremstår i sin begynnelsem i en slags "stream of consciousness". Dette mener han gir større mulighet for selvinnsikt. Han skriver sine journaler med seg selv som publikum, men skriver som om det er til en god venn.
Han begynte å skrive sine journaler i 1835 og kategoriserte dem med overskriftene AA, BB, CC, DD, osv. Dette fortsatte han med frem til 1846, da han begynte å kalle journalene sine for notebøker. Disse notebøkene (N1-N35) skrev han helt frem til han døde. Hans siste nedtegnelse er datert 25. september 1855, en uke før han ble innlagt på sykehuset hvor han etter kort tids sykeleie døde. Han skrev sine journaler i hele 24 år, dvs over halve livet sitt. Han betraktet aldri journalene som dagbøker, men var nøye med og kalle dem journaler. Kierkegaard hadde aldri en person som han betrodde seg til som en konfident. Muligens kun med unntak av Emil Boesen, som var en nær venn gjennom livet og som var hos Kierkegaard på hans dødsleie. Journalene ble derfor et sted han kunne skrive som til en god venn, og er dermed en meget viktig kilde for å forstå Kierkegaard og hanse skrifter.
Etter Kierkegaards død, ble alle journalnedtegnelser lagret hos hans svoger J. C. Lund i København. I 1856 begynte sønnen til J. C. Lund, Henrik Lund, et møysommelig arbeid med å kategorisere alle journalene. I løpet av to år registreret han heel 389 ulike tema som Søren Kierkegaard skrev om i sine journaler. Han ble ikke ferdig med gjennomgangen av alle journalene, og alt materialet ble i 1858 til Søren Kierkegaards bror, biskop Peter C. Kierkegaard, i Allborg. Der ble de liggende frem til 1865, da sekretærene til biskopen, H. P. Barfod, brukte ett år på å ferdigstille arbeidet påbegynt av Henrik Lund. Hele materialet var da kategorisert i 472 ulike tema. I 1867 fikk Barfod frie hender av biskopen til å ferdigstille journalene for publisering. Mellom 1869 og 1877 ble det utgitt fire bind med Søren Kierkegaards journaler som han skrev mellom 1833 og 1837. I arbeidet med å klargjøre materialet for publisering gikk Barfod temmelig dratisk til verks ved å klippe bort nedtegnelser som han mente var personlige eller uinteressante for leserne, han skrev notater til trykkeriet i original manuset, han rettet på Kierkegaards språk, limte inn nedtegnelser som han mente passet inn et sted i stedet for et annet sted. Dette resulterte i det ulykksalige at mange av nedtegnelsene til Kierkegaard er gått tapt for ettertiden. Etter Barfods død i 1869, overtok teologen H. P. Gottsched ansvaret for journalene, og ferdigstilte utgivelsen av ett åtte binds verk av Søren Kierkegaards journaler. Originalene, eller det som var igjen av dem etter at Barfod hadde klippet og limt i dem, ble i 1875 overført til biblioteket ved Universitetet i Købehavn. I dag er de lagret trykt i Det Kongelige Bibliotek i København.
I 1909 begynte et nytt og meget omfattende revisjon av journalene med mål om ny utgivelse. Det var P. A. Heiberg, V. Kuhr og litt senere E. Torsting som stod for dette arbeidet. De brukte flere ti-år på å utgi alle Kierkegaards journaler, notatbøker og løse papirer. Den ferdige utgivelsen var på 11 bind (Bind I-XI) fordelt på 20 bøker. Det resterende av materialet, som består av Kierkegaards forelesningsnotater, brev og dokumenter, ble utgitt i to bind mellom 1953-54 av Niels Thulstrup. Denne utgivelsen på tilsammen 22 bøker, ble revidert på nytt mellom 1968 og 1978 og utgitt i en felles samling på 25 bind, hvorav de tre siste bindene består av en indeks. Jeg fikk kjøpt denne utgaven på et antikvariat i København i 2006 for Dkr. 3.500.- og fikk da beskjed om at antikvariatet hadde hatt disse bøkene utstilt lenge uten at det hadde vært noen interesse for dem. Dette kan skyldes at GADS forlag i København var i ferd med å komme med en helt ny og samlet utgivelse av alle Søren Kierkegaards Skrifter med kommentarbind, tilsammen 56 bind. Dette gjøres i samarbeid med Søren Kierkegaards Forskningssenter i København. I skrivende stund har jeg selv 52 bind i mitt bibliotek og venter spent på de siste to bindene mer dertilhørende kommentarbind. Denne siste utgivelsen er gjort etter høye akademiske og vitenskapelig krav, slik at de kan benyttes til forskningsformål.
I den nyeste utgaven av Søren Kierkegaards Skrifter begynner journalene i bind 17, utgitt i 2000. Bind 17 består av journaler som Kierkegaards betegnet som AA, BB, CC og DD. Det som kjennetegner den nye utgivelsen av journalene, er at det er gjort et stort arbeid for å gi dem ut slik Søren Kierkegaard skrev dem, med notater, i margen, skrivefeil gjort av Kierkegaard, forkortelser. mm.
Journal AA består av 18 sider. Man vet at originalen, slik Kierkegaard skrev den, var på hele 80 sider, og dvs at hele 3/4 av AA er gått tapt. Man vet ikke hvordan så mange sider kan har forsvunnet med sikkerhet, men mest sannsynlig er de kommet bort på trykkeriet. Barfod hadde som sagt skrevet rettelser og anvisninger til trykkeriet direkte i originalen. Søren Kierkegaards Forsknngssenter har måttet ty til kjemiske analyser og elektromikroskopi for å skille mellom Kierkegaards egne nedtegnelser og de gjort av Barford. Journalen AA, slik den er i dag, består av 56 nedtegnelser, og man vet at 27 nedtegnelser er gått tapt. Man vet også at 25 av de tapte nedtegnelser var lange og utgjorde 3/4 av hele AA's lengde. Barfod tok bort f.eks. nedtegnelse AA:54 fordi han mente den var for personlig. Forskningssenteret har funnet frem til denne nedtegnelsen og tatt med med i den nye utgaven. Barfod har eller klippet bort en rekke andre nedtegnelser og kastet dem. Disse er borte for alltid dessverre. AA består av 56 netegnelser hvor bare noen er datert. De første 11 omhandler Kierkegaards reise til Gilleleje fra 17. juni til 22./23. august 1835. Her skriver han om ulike hendelser og beskriver landskapet.
Opptegnelsene i AA er skrevet mellom 1835 og 1837. Innholdet er uensartet men samler seg omkring bestemte hendelser og problemstillinger. Utennom naturskildringen av Gilleleje, skiver han om forholdet mellom filosofi og kristendom, og reaksjoner som han har fått på fire artikler han har fått trykt i avisen Københavns Flyvende Post. Disse artikkelene vakte stor oppmerksomhet i København. Noe av det som er interessant med AA er at han egentlig reiste til Gilleleje for å lese til eksamen. Hans far ville at han skulle ha større fokus på studiene og ble ferdig med teologi studiet så fort som mulig. Journalen tyder på at Kierkegaard slettes ikke var opptatt av å lese til eksamen. Han gikk derimot lange spasereturer i den nordsjellandske natur og beskrev det han så i journalen. Opptegnelsene har karakter av å være en reisebok hvor han skrev ned sine umiddelbare tanker når inspirasjonen og muligheten var tilstede. Han bruker også tiden på å reflektere over fremtiden, over hva han skal bruke sitt liv til. Han innser at han vil bruke livet til noe annet enn teologi. Han er på letning etter "en idé som han vil leve og dø for". Han var med andre ord på denne tiden opptatt av å ta et meget viktig valg i livet sitt. Han skriver balnt annet 01. august 1835:
"...Jeg troede derfor, at jeg muligens vilde komme mere til Ro ved å gribe et andet Fag, ved at rette mine Kræfter paa et andet Maal...Det, der egentlig mangler mig, er at komme paa det Rene med mig selv om, hvad jeg skal gjøre, ikke om hvad jeg skal erkjende, uden forsaavidt en Erkjenden maa gaae forud for enhver Handlen. Det kommer an paa at forstaae min Bestemmelse, at see, finde en Sandhed, som er Sandhed for mig, at finde den Idee, for hvilken jeg vil leve og døe...Vel vil jeg ikke negte, at jeg endnu antager et Erkjennelsens Imperativ, og at der igjennem det ogsaa lader sig virke paa Menneskene, men da maa den levende optages i mig, og det er det, jeg nu anerkjender for Hovedsagen...Det er det, der manglede mig, at føre et fuldkommen menneskeligt Liv og ikke blot et Erkjendelsens, saa jeg derved kommer til ikke at basere mine Tanke-Udviklinger paa - ja paa Noget, man kalder Objectivt, - Noget, som dog i ethvert Tilfælde ikke er mit eget, men paa Noget, som hænger sammen med min Existents's dypeste Rod, hvorigjennem jeg saa at sige er indvovet i det Guddommelige, hænger fast dermed, om saa hele Verden styrter sammen. See, det er det, jeg mangler, og derhen stræber jeg." (Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Bind 17, s. 24.26, AA: 12).
Kilder:
Hong, H. V. og E. H. Hong, 1967. Søren Kierkegaards Journals and Papers, Volume 1, A-E. Blommington: Indiana University Press.
Lowrie, W. 1938, Kierkegaard. London: Oxford Univerity Press.
Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Journalerne AA - BB - CC - DD, Bind 17. København: GADS forlag.
Søren Kierkegaards Skrifter, 2000, Kommentarer til Journalerne AA - BB - CC - DD, Bind K17. København: GADS forlag.
Kaare Torgny Pettersen
No comments:
Post a Comment