Siden tidlig på 1980 tallet har jeg arbeidet med seksuelle overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. I alle sakene jeg har hatt, har det vært viktig å nedtegne hva partene husker av hva som har skjedd. I terapi har det vært skjellsettende å hjelpe de som har oppsøkt meg til å huske og sette ord på vanskelige minner. Jeg har ofte tenkt på dette hukommelsesarbeidet, hva hukommelse egentlig er og hvorfor minner er så viktige for oss å ta vare på. Er det mulig å snakke om en hukommelses etikk? Etikk handler om å foreta valg. Etikk er handlingsorientert. Jeg stiller meg spørsmålet manger ganger hver dag om jeg skal gjøre det eller det. Hva er det rette å gjøre? Det er et etisk spørsmål. Å gjøre det rette. Kan man stille dette spørsmålet rettet mot hukommelsen vår? Hvorfor er det så viktig for oss å huske? Er det ikke lettere og kanskje bedre å bare glemme vanskelige minner og leve videre som om ingenting har hendt? Jeg ønsker å finne svar på slike spørsmål.
Vi forbinder hukommelse med en form for kunnskap og likestiller den med vår persepsjon, fantasi og forståelse. Den består av kunnskap om det som har vært og på den måten er den forbundet med det vi kaller for sannhet. I retten er vi forpliktet til å fortelle sannheten til dommeren, sannhet om hva som har skjedd. I hvert fall slik vi husker det, for hukommelsen er ikke nødvendigvis sannferdig. Flere personer med samme minne om noe som har skjedd vil ikke sjeldent har ulik oppfatning (og minner) av hva som skjedde. Da er det opp til domstolen å avgjøre hvilke historier og minner som skal vektlegges mest når dommen skal avgjøres. Og noen ganger tar retten feil. Dette interesserer meg. Nå nærmer vi oss hukommelsens etikk.
Det er mulig å snakke om hukommelsens etikk av to grunner. Den ene grunnen er pga dens forhold til kunnskap om fortiden slik som nevnt i forrige avsnitt og den andre grunnen er pga dens forkold til handlinger. Ja, hukommelse kan på ses på som handlinger. Hukommelse er en måte å gjøre ting på, ikke bare med ord men også med tankene våre. Hukommelse er en handling fordi ved å huske trener vi opp vår hukommelse. Det er fordi hukommelse er en form for handling at vi sier at vi bruker vår hukommelse. Og fordi vi kan bruke vår hukommelse, er det også mulig å misbruke den. Etiske problemer oppstår i spenningsfeltet mellom det å bruke og det å misbruke hukommelsen.
Å betrakte hukommelsen som en form for handling har en lang tradisjon innen filosofien. Platon skriver i dialogen Sofisten om hukommelsen som imitasjonskunsten, eller som han kaller det på gresk: mimetike techne. Platon skiller mellom to ulike former for imitasjonskunst. Den ene er ikke til å stole på i det hele tatt og den kaller han for phantastike techne. Den andre kan man stole på noen ganger (men ikke alltid den heller), og den kaller han for eikastike techne. Etter Platon er det skrevet svært mye om hukommelsens kunst (ars memoria), og ofte da som en form for dannelse eller utdannelse rettet mot det å huske fortiden. Mot slutten av denne lange tradisjonen finner vi Nietzsche (1873/1981). Han skriver i første bind av Unzeitgemasse Betrachtung (Utidssvarende Betraktninger) om fordelene og ulempene ved våre livshistorier. Det som er interessant her er at han vektlegger verken hvordan vi bruker vår hukommelse eller hukommelsen i seg selv, men hvordan vi betrakter historie (kunnskap om fortiden) som en vitenskap. Han skriver om hvordan vi gang på gang misbruker vår historiske bevissthet. Dette misbruket gjør oss mistenksomme til hukommelsen som en kilde for sannhet. Nietzsche betrakter dette misbruket som en sykdom.
Ricoeur (1999) skriver at vi kan snakke om hukommelsens etikk på tre ulike nivåer. Det patologiske-terapeutiske nivået, det pragmatiske nivået og det etisk-politiske nivået. Det patologiske-terapeutiske nivået misbruker hukommelsen gjennom alle sårene og arrene som fortiden har gitt oss, altså via krenkelsene vi erfarer. Det kan sies mye negativt om Freuds ulike teorier idag, men han har vært grunnleggende for vår forståelse av psykoterapeutisk arbeid. La meg trekke frem to essayer som Freud (1962) har skrevet, begge fra 1914, hvor han drøfter hukommelsens betydning for psykoterapi. Det ene heter Remembering, Repetition and Working Through. Her skriver Freud om hvordan pasienten ofte stopper opp i rekonstruksjonen av fortiden ved gjenta om igjen og om igjen symptomer. Pasienten viser motstand eller undertrykkelse mot å trekke enkelte minner frem. Det er interessant at Freud her skriver at denne gjentagelsen er en hindring for hukommelsen. Terapeuten må, sier Freud, være tålmodig og hjelpe pasisenten med å forsone seg med at det er ikke mulig å komme direkte til en sannhet om fortiden. Man må også være tålmodig mht at det tar tid for pasienten å forsone seg med sin egen fortid. Det er ved Working Through (Bearbeidelse) at pasienten kan forsone seg med sin fortid. Det er her Freud introduserer begrepet Hukommelse i Arbeid (Erinnenungarbeite). Hukommelse for Freud er altså arbeid, og terapi handler om Hukommelse i Arbeid. Det andre essayet heter Mourning and Melancholia (Sorg og Melankoli). Her skriver Freud om skillet mellom sorg og melankoli, og han skriver i særdeleshet om sorgarbeid.
Ricoeur (1999) trekker sammen Hukommelse som Arbeid og Sorg som Arbeid og sier at dette er fullt mulig å tenke seg hukommelse som en form for sorg og sorg som en smertefull øvelse i hukommelse. Hva er sorg? Sorg handler om forsoning. Men forsoning med hva? Med tap av kjærlighetsobjekter. Slike kjærlighetsobjekter kan være personer (selvsagt) men også som Freud skriveom som abstraksjoner som f.eks. fedrelandet. frihet og andre idealer av alle slag. Det som er ivaretatt i sorgen og tapt i melankolien er selvfølelsen, eller rettere sagt følelsen av seg selv. Dette er fordi det i melankolien er en fortvilelse og en lengsel etter å bli forsonet med et elsket objekt, men som er tapt uten mulighet for forsoning. Mht sorg skriver Freud at pasientens utfordring ligger i å si fra seg alle båndene som forbinder det bevisste med det ubevisste til objektet som er tapt. På dette punktet beskytter sorgen meg fra å utvikle en melankoli, som kjennetegnes av internalisering av det tapte kjærlighetsobjektet. Kjærlighetsobjektet blir en del av oss, en del av vår identitet i malankolien.
Disse to essayene til Freud gjør det mulig å bringe sammen to uttrykk, Hukommelse som arbeid med sorg som arbeid, og hukommelse vs gjentagelse og sorg som arbeid vs melankoli. Det er historiens sår og arr som er repetert i melankolien. Sorg og bearbeidelse av minner muliggjør det å akseptere minner. Pasienten kan skape sine egne historier som er akseptable for dem. Minner må ikke bare forståes, de må aksepteres. Det er denne aksepten som står på spill i hukommelsen som arbeid og i sorgarbeid. Begge er former for forsoning.
Det andre nivået for å forstår hukommelsens etikk er det pragmatiske nivået, skriver Ricoeur (1999). På dette nivået er misbruket av hukommelsen enda mer fremtredende enn ved det det patologiske-terapeutiske nivået. Det er her vi finner hukommelsens praxis. Det er her vi kan spørre oss hvordan hukommelsen misbrukes. Ricoeur skriver at dette skyldes at hukommelsen er knyttet opp til vår identitet. Han mener at hukommelsens sykdom er en sykdom i vår identitet. Både vår personlige identitet eller vår kollektive identitet er stadig skiftende. Spørsmålet som skjuler seg bak våre mange identiteter er "hvem er jeg?". Vi forsøker å besvare dette spørsmålet med "hva jeg er". Vi forsøker å besvare et spørsmål om hvem innenfor et register av hva. Det er i sårbarheten i alle hva-svarene til hvem-spørsmålene hvor kilden til misbruk av hukommelsen ligger. Hvorfor er hva-svar til hvem-spørsmål verken treffende eller tilstrekkelige, og hvorfor gjør det oss så sårbare?
Først må vi forholde oss til vanskeligheten ved å beholde vår identitet over tid. Ricoeur beskriver i tre bindsverket om Time and Narrative (1873-1981), to former for identitet: idem idenitiet og ipse identitet. Idem identitet handler om likhet over tid og gjør krav på å være uforandelig over tid tiltross for hendelser rundt oss og inne i oss. Det jeg kaller min karakter ligger her. Noe ved meg er likt over tid, og det er dette som gjør det mulig for andre å kjenne meg igjen etter mange år. Men vi trenger også i våre personlige liv en eller annen form for fleksibilitet, eller mulighet til en dobbel identitet. Det er en måte for oss å håndtere endringer rundt oss på, som f.eks. i nye arbeidsplasser, nye familier, nye utdanninger, nye kriser, osv. Denne vanskeligheten som ligger i utfordringen med å forholde seg til endringer vi utsettes for over tid er en av årsakene til hvorfor vår identitet er sårbar.
For det andre må vi forholde oss til andre mennesker og til Annenthet. Dette beskriver Ricoeur i boken Oneself as Another (1992). Han skriver at Annethet i møtet med andre mennesker oppleves som en trussel for oss. Det er en kjensgjerning at folk som føler seg truet bare fordi det finnes mennesker som lever ihht livsstandarder som er i konflikt med ens egne. Krenkelser, enten de er faktiske eller innbilte, er ofte knyttet til denne trusselen når den kjennes som et sår elle et arr. Tendensen til å avvise og ekskuldere Annenthet er en respons til denne trusselen fra Andre.
For det tredje er det vanskelig å beholde vår identitet over tid pga voldserfaringer som er et permanent og vedvarende del av alle menneskelige relasjoner og interaksjoner. Vår kollektive identitet er rotfestet i voldelige hendelser. Kollektiv hukommelse er på mange måter et lager for voldelige krenkelser, sår og arr.
Vi kan her innføre det viktige og interessante forholdet melom hukommelse og glemsel. Den beste bruken av vår glemsel er nettopp i konstruksjonen av planer, hvordan vi ønsker å planlegge at vår identitet skal være, eller at vi forsøker å være noe vi ikke er. Vi kan ikke fortelle en historie uten å utelukke noe viktig, avhengig av hva slags type plan vi forsøker å bygge. Narrativene som vi planlegger og deler med andre er på samme tid både en mulighet for å manipulere virkeligheten og et sted hvor helbredelse av den syke hukommelsen kan begynne. Hvorfor er narrativer hjelpsomme i en slik etisk dimensjon? Fordi det alltid er mulig å fortelle en historie på en annen måte. Hukommelse som handling er en øvelse i å fortelle om sine minner på ulike måter og samtidig akseptere at andre forteller om deres historier. Spesielt viktig er dette i grunnleggende hendelser som er grunnlaget for en kollektiv hukommelse. Det som er oppfattet som en grunnleggende hendelse i vår kollektive hukommelse kan være et sår i forhold til hukommelsen av andre.
Det er ulike måter å forholde seg til helbredelse av «Krenkelsesminner» på, enten ved å gjenta dem slik Freud skriver om, eller ved å trekke ut en lærdom av våre minner. Vi kan forbli ved å gjenta hva som faktisk hendte, og forbli i fortiden, eller trekke lærdom av fortiden og være fremtidsrettet. Traumatiske hendelser bringer oss alltid tilbake til fortiden. Men dersom vi trekker en lærdom fra erfaringene kan den smertefulle erfaringen virker regulerende og være med å skape rettferdighet i fremtiden. Det er kraften som ligger i rettferdighet i forhold til de som er offer for krenkelser, til de som er krenkerne og til institusjonene som disse tilhører, som gjør det mulig å forebygge at de samme krenkende hendelser gjentar seg. Vi har en hukommelse i arbeid som begynner i fortiden og retter seg mot fremtiden, og denne revisjonen fra fortid til fremtid er en måte å trekke en lærdom ut av fortidens hendelser.
Så kommer jeg til det tredje nivået som Ricoeur (1999) skriver om i forhold til hukommelsens etikk. Dette nivået heter det etisk-politiske nivåret. Har kan vi stille spørsmålet om vi har en forpliktelse til å huske. Dette er et etisk-politisk problem fordi det påvirker vår konskruksjon av fremtiden. Dvs vår forpliktelse til å huske består ikke bare av å ha en dyp bekymring for det det som har skjedd i fortiden. men å overføre dens lærdom/mening/betydning til neste generasjon. Forpliktelsen til å huske er altså fremtidsrettet. Det er et imperativ rettet mot fremtiden og som gjør det mulig å gi traumatiske minner fra fortiden en motsatt karakter, tiltross for sår og arr.
Det å fortelle om sine minner er en forpliktelse for oss som mennesker av flere grunner. Det er en forpliktelse fordi det er en måte å bekjempe av vår spor blir utslettet. Det er en generell tendens i samfunnet at spor blir utslettet. Aristotles skriver i dialogen Fysikk (bok 5, kap 11) at tiden ødelegger mer enn den konstruerer. At vi sier tiden leger alle sår, stammer fra dette sitatet fra Aristotles. Tiden leger ikke bare sårene, den ødelegge minnene. En av de ontologiske kategoriene til Aristotles er destruksjon. Det finnes en erosjon, skriver han som bestrever å bringe alt til aske. All menneskelig aktivitet er en motvekt til denne destruksjonen. En annen grunn for at vi er forpliktet til å huske, er det Hannah Arendt i boken The Human Condition (1992, kap 5) betegner som Action (Handling). Arendt spør om det er mulig å ha en sammenheng i menneskelige handlinger tiltross for døden og tiltross for at destruksjonen forsøker å utslette alle spor. Her bringer hun sammen to meget vanskelige begreper: Tilgivelse og Løfter. Å tilgi er å bli frigjort fra fortidens byrder og krenkelser, å løse opp knyttede bånd. Løfter derimot er å knytte nye bånd. Arendt sier at det kun er mennesker som evner å frigjøre seg gjennom tilgivelse og binder seg igjen gjennom løfter. Dette er en meget kraftig tilnæring: tilgivelse og løfter, binde opp pg binde igjen. En tredje grunn for å hevde at vi er forpliktet til å huske er for at vi skal få herredømme over vår fortid. Heidegger (1926/1962) utviklet dette aspektet med begrepet Schuld, som betyr både skyld og gjeld (en gjeld til fortiden). Den siste grunnen for at vi er forpliktet til å huske er den aller viktigste synes jeg. Det er viktig at vi alle holder levende minner om de lidende. Det vanligste er at vi husker seierherrene og de vellykkede. Ut i fra et Hegelsk perspektiv på historisk filosofi, er man bare opptatt av å samle fordeler, utvikling og seierne i historien. Alt som er igjen er tapt. Vi trenger sårt en parallell historie. Offerets historie, som en motvekt til historien om suksess og seier. Å minnes offerets historie. de lidende, de krenkede, de glemte, bør være den fremste oppgaven for oss alle og som forplikter oss til å huske.
Dersom det er slik at vi har en etisk forpliktelse til å huske, kan man også hevde at man har en forpliktelse til å glemme? I vårt rettsvesen kan en person som er dømt skyldig i en forbrytelse få amnesti når straffen er sonet. Vedkommende får tilbake alle sine sivile rettigheter etter soningen. Men Amnesti må ikke forveksles med Amnesia. Det er ingen sammenheng mellom det å huske og det å glemme. Det er to forhold som ikke kan sammenlignes. Å huske er en etisk forpliktelse og har å gjøre med det å lære. Å glemme er en etisk forpliktelse som hjelper oss til å ikke forbli hatefulle og sinte. Målene for det å huske og det er glemme er så ulike at de ikke kan sammenlignes. Både det å huske og det å glemme bidrar riktignok til det Hannah Arendt (1992) kaller sammenhengen i våre menneskelige handlinger, som krever at vi bevarer våre spor av hendelser, og at vi samtidig forsoner oss med fortiden på en slik måte at vi kommer forbi sinne og hat. Begge prosessene må settes inn i en horisont preget av rettferdighet.
Referanser:
Arendt, Hannah (1992). The Human Condition. Chicago: Chicago University Press.
Aristotle. Physics. Complete Works. Princeton: Bollingen Series.
Freud, Sigmund (!962). On Metapsychology. The Theory of Psychoanalysis. Complete works, bind 11. Middlesex, Penguin Books.
Heidegger, Martin (1926/1962). Being and Time. New York: Harper and Row.
Nietzsche, Friedrich (1973/1981). Unzeitgemasse Betrachtung. Insel Verlag.
Plato. Sophist. Complete Works. Cambridge: Hackett
Ricoeur, Paul (1984-1987). Time and Narrative. 3 bind. Chicago: Chicago University Press.
Ricoeur, Paul (1992). Oneself as Another. Chicago: Chicago University Press.
Ricoeur, Paul (1999). Memory and Forgetting. I Kearney, Richard og Mark Dooley (red) (1999) Questioning Ethics. Contemporary Debates in Philosophy. London: Routledge.
Vi forbinder hukommelse med en form for kunnskap og likestiller den med vår persepsjon, fantasi og forståelse. Den består av kunnskap om det som har vært og på den måten er den forbundet med det vi kaller for sannhet. I retten er vi forpliktet til å fortelle sannheten til dommeren, sannhet om hva som har skjedd. I hvert fall slik vi husker det, for hukommelsen er ikke nødvendigvis sannferdig. Flere personer med samme minne om noe som har skjedd vil ikke sjeldent har ulik oppfatning (og minner) av hva som skjedde. Da er det opp til domstolen å avgjøre hvilke historier og minner som skal vektlegges mest når dommen skal avgjøres. Og noen ganger tar retten feil. Dette interesserer meg. Nå nærmer vi oss hukommelsens etikk.
Det er mulig å snakke om hukommelsens etikk av to grunner. Den ene grunnen er pga dens forhold til kunnskap om fortiden slik som nevnt i forrige avsnitt og den andre grunnen er pga dens forkold til handlinger. Ja, hukommelse kan på ses på som handlinger. Hukommelse er en måte å gjøre ting på, ikke bare med ord men også med tankene våre. Hukommelse er en handling fordi ved å huske trener vi opp vår hukommelse. Det er fordi hukommelse er en form for handling at vi sier at vi bruker vår hukommelse. Og fordi vi kan bruke vår hukommelse, er det også mulig å misbruke den. Etiske problemer oppstår i spenningsfeltet mellom det å bruke og det å misbruke hukommelsen.
Å betrakte hukommelsen som en form for handling har en lang tradisjon innen filosofien. Platon skriver i dialogen Sofisten om hukommelsen som imitasjonskunsten, eller som han kaller det på gresk: mimetike techne. Platon skiller mellom to ulike former for imitasjonskunst. Den ene er ikke til å stole på i det hele tatt og den kaller han for phantastike techne. Den andre kan man stole på noen ganger (men ikke alltid den heller), og den kaller han for eikastike techne. Etter Platon er det skrevet svært mye om hukommelsens kunst (ars memoria), og ofte da som en form for dannelse eller utdannelse rettet mot det å huske fortiden. Mot slutten av denne lange tradisjonen finner vi Nietzsche (1873/1981). Han skriver i første bind av Unzeitgemasse Betrachtung (Utidssvarende Betraktninger) om fordelene og ulempene ved våre livshistorier. Det som er interessant her er at han vektlegger verken hvordan vi bruker vår hukommelse eller hukommelsen i seg selv, men hvordan vi betrakter historie (kunnskap om fortiden) som en vitenskap. Han skriver om hvordan vi gang på gang misbruker vår historiske bevissthet. Dette misbruket gjør oss mistenksomme til hukommelsen som en kilde for sannhet. Nietzsche betrakter dette misbruket som en sykdom.
Ricoeur (1999) skriver at vi kan snakke om hukommelsens etikk på tre ulike nivåer. Det patologiske-terapeutiske nivået, det pragmatiske nivået og det etisk-politiske nivået. Det patologiske-terapeutiske nivået misbruker hukommelsen gjennom alle sårene og arrene som fortiden har gitt oss, altså via krenkelsene vi erfarer. Det kan sies mye negativt om Freuds ulike teorier idag, men han har vært grunnleggende for vår forståelse av psykoterapeutisk arbeid. La meg trekke frem to essayer som Freud (1962) har skrevet, begge fra 1914, hvor han drøfter hukommelsens betydning for psykoterapi. Det ene heter Remembering, Repetition and Working Through. Her skriver Freud om hvordan pasienten ofte stopper opp i rekonstruksjonen av fortiden ved gjenta om igjen og om igjen symptomer. Pasienten viser motstand eller undertrykkelse mot å trekke enkelte minner frem. Det er interessant at Freud her skriver at denne gjentagelsen er en hindring for hukommelsen. Terapeuten må, sier Freud, være tålmodig og hjelpe pasisenten med å forsone seg med at det er ikke mulig å komme direkte til en sannhet om fortiden. Man må også være tålmodig mht at det tar tid for pasienten å forsone seg med sin egen fortid. Det er ved Working Through (Bearbeidelse) at pasienten kan forsone seg med sin fortid. Det er her Freud introduserer begrepet Hukommelse i Arbeid (Erinnenungarbeite). Hukommelse for Freud er altså arbeid, og terapi handler om Hukommelse i Arbeid. Det andre essayet heter Mourning and Melancholia (Sorg og Melankoli). Her skriver Freud om skillet mellom sorg og melankoli, og han skriver i særdeleshet om sorgarbeid.
Ricoeur (1999) trekker sammen Hukommelse som Arbeid og Sorg som Arbeid og sier at dette er fullt mulig å tenke seg hukommelse som en form for sorg og sorg som en smertefull øvelse i hukommelse. Hva er sorg? Sorg handler om forsoning. Men forsoning med hva? Med tap av kjærlighetsobjekter. Slike kjærlighetsobjekter kan være personer (selvsagt) men også som Freud skriveom som abstraksjoner som f.eks. fedrelandet. frihet og andre idealer av alle slag. Det som er ivaretatt i sorgen og tapt i melankolien er selvfølelsen, eller rettere sagt følelsen av seg selv. Dette er fordi det i melankolien er en fortvilelse og en lengsel etter å bli forsonet med et elsket objekt, men som er tapt uten mulighet for forsoning. Mht sorg skriver Freud at pasientens utfordring ligger i å si fra seg alle båndene som forbinder det bevisste med det ubevisste til objektet som er tapt. På dette punktet beskytter sorgen meg fra å utvikle en melankoli, som kjennetegnes av internalisering av det tapte kjærlighetsobjektet. Kjærlighetsobjektet blir en del av oss, en del av vår identitet i malankolien.
Disse to essayene til Freud gjør det mulig å bringe sammen to uttrykk, Hukommelse som arbeid med sorg som arbeid, og hukommelse vs gjentagelse og sorg som arbeid vs melankoli. Det er historiens sår og arr som er repetert i melankolien. Sorg og bearbeidelse av minner muliggjør det å akseptere minner. Pasienten kan skape sine egne historier som er akseptable for dem. Minner må ikke bare forståes, de må aksepteres. Det er denne aksepten som står på spill i hukommelsen som arbeid og i sorgarbeid. Begge er former for forsoning.
Det andre nivået for å forstår hukommelsens etikk er det pragmatiske nivået, skriver Ricoeur (1999). På dette nivået er misbruket av hukommelsen enda mer fremtredende enn ved det det patologiske-terapeutiske nivået. Det er her vi finner hukommelsens praxis. Det er her vi kan spørre oss hvordan hukommelsen misbrukes. Ricoeur skriver at dette skyldes at hukommelsen er knyttet opp til vår identitet. Han mener at hukommelsens sykdom er en sykdom i vår identitet. Både vår personlige identitet eller vår kollektive identitet er stadig skiftende. Spørsmålet som skjuler seg bak våre mange identiteter er "hvem er jeg?". Vi forsøker å besvare dette spørsmålet med "hva jeg er". Vi forsøker å besvare et spørsmål om hvem innenfor et register av hva. Det er i sårbarheten i alle hva-svarene til hvem-spørsmålene hvor kilden til misbruk av hukommelsen ligger. Hvorfor er hva-svar til hvem-spørsmål verken treffende eller tilstrekkelige, og hvorfor gjør det oss så sårbare?
Først må vi forholde oss til vanskeligheten ved å beholde vår identitet over tid. Ricoeur beskriver i tre bindsverket om Time and Narrative (1873-1981), to former for identitet: idem idenitiet og ipse identitet. Idem identitet handler om likhet over tid og gjør krav på å være uforandelig over tid tiltross for hendelser rundt oss og inne i oss. Det jeg kaller min karakter ligger her. Noe ved meg er likt over tid, og det er dette som gjør det mulig for andre å kjenne meg igjen etter mange år. Men vi trenger også i våre personlige liv en eller annen form for fleksibilitet, eller mulighet til en dobbel identitet. Det er en måte for oss å håndtere endringer rundt oss på, som f.eks. i nye arbeidsplasser, nye familier, nye utdanninger, nye kriser, osv. Denne vanskeligheten som ligger i utfordringen med å forholde seg til endringer vi utsettes for over tid er en av årsakene til hvorfor vår identitet er sårbar.
For det andre må vi forholde oss til andre mennesker og til Annenthet. Dette beskriver Ricoeur i boken Oneself as Another (1992). Han skriver at Annethet i møtet med andre mennesker oppleves som en trussel for oss. Det er en kjensgjerning at folk som føler seg truet bare fordi det finnes mennesker som lever ihht livsstandarder som er i konflikt med ens egne. Krenkelser, enten de er faktiske eller innbilte, er ofte knyttet til denne trusselen når den kjennes som et sår elle et arr. Tendensen til å avvise og ekskuldere Annenthet er en respons til denne trusselen fra Andre.
For det tredje er det vanskelig å beholde vår identitet over tid pga voldserfaringer som er et permanent og vedvarende del av alle menneskelige relasjoner og interaksjoner. Vår kollektive identitet er rotfestet i voldelige hendelser. Kollektiv hukommelse er på mange måter et lager for voldelige krenkelser, sår og arr.
Vi kan her innføre det viktige og interessante forholdet melom hukommelse og glemsel. Den beste bruken av vår glemsel er nettopp i konstruksjonen av planer, hvordan vi ønsker å planlegge at vår identitet skal være, eller at vi forsøker å være noe vi ikke er. Vi kan ikke fortelle en historie uten å utelukke noe viktig, avhengig av hva slags type plan vi forsøker å bygge. Narrativene som vi planlegger og deler med andre er på samme tid både en mulighet for å manipulere virkeligheten og et sted hvor helbredelse av den syke hukommelsen kan begynne. Hvorfor er narrativer hjelpsomme i en slik etisk dimensjon? Fordi det alltid er mulig å fortelle en historie på en annen måte. Hukommelse som handling er en øvelse i å fortelle om sine minner på ulike måter og samtidig akseptere at andre forteller om deres historier. Spesielt viktig er dette i grunnleggende hendelser som er grunnlaget for en kollektiv hukommelse. Det som er oppfattet som en grunnleggende hendelse i vår kollektive hukommelse kan være et sår i forhold til hukommelsen av andre.
Det er ulike måter å forholde seg til helbredelse av «Krenkelsesminner» på, enten ved å gjenta dem slik Freud skriver om, eller ved å trekke ut en lærdom av våre minner. Vi kan forbli ved å gjenta hva som faktisk hendte, og forbli i fortiden, eller trekke lærdom av fortiden og være fremtidsrettet. Traumatiske hendelser bringer oss alltid tilbake til fortiden. Men dersom vi trekker en lærdom fra erfaringene kan den smertefulle erfaringen virker regulerende og være med å skape rettferdighet i fremtiden. Det er kraften som ligger i rettferdighet i forhold til de som er offer for krenkelser, til de som er krenkerne og til institusjonene som disse tilhører, som gjør det mulig å forebygge at de samme krenkende hendelser gjentar seg. Vi har en hukommelse i arbeid som begynner i fortiden og retter seg mot fremtiden, og denne revisjonen fra fortid til fremtid er en måte å trekke en lærdom ut av fortidens hendelser.
Så kommer jeg til det tredje nivået som Ricoeur (1999) skriver om i forhold til hukommelsens etikk. Dette nivået heter det etisk-politiske nivåret. Har kan vi stille spørsmålet om vi har en forpliktelse til å huske. Dette er et etisk-politisk problem fordi det påvirker vår konskruksjon av fremtiden. Dvs vår forpliktelse til å huske består ikke bare av å ha en dyp bekymring for det det som har skjedd i fortiden. men å overføre dens lærdom/mening/betydning til neste generasjon. Forpliktelsen til å huske er altså fremtidsrettet. Det er et imperativ rettet mot fremtiden og som gjør det mulig å gi traumatiske minner fra fortiden en motsatt karakter, tiltross for sår og arr.
Det å fortelle om sine minner er en forpliktelse for oss som mennesker av flere grunner. Det er en forpliktelse fordi det er en måte å bekjempe av vår spor blir utslettet. Det er en generell tendens i samfunnet at spor blir utslettet. Aristotles skriver i dialogen Fysikk (bok 5, kap 11) at tiden ødelegger mer enn den konstruerer. At vi sier tiden leger alle sår, stammer fra dette sitatet fra Aristotles. Tiden leger ikke bare sårene, den ødelegge minnene. En av de ontologiske kategoriene til Aristotles er destruksjon. Det finnes en erosjon, skriver han som bestrever å bringe alt til aske. All menneskelig aktivitet er en motvekt til denne destruksjonen. En annen grunn for at vi er forpliktet til å huske, er det Hannah Arendt i boken The Human Condition (1992, kap 5) betegner som Action (Handling). Arendt spør om det er mulig å ha en sammenheng i menneskelige handlinger tiltross for døden og tiltross for at destruksjonen forsøker å utslette alle spor. Her bringer hun sammen to meget vanskelige begreper: Tilgivelse og Løfter. Å tilgi er å bli frigjort fra fortidens byrder og krenkelser, å løse opp knyttede bånd. Løfter derimot er å knytte nye bånd. Arendt sier at det kun er mennesker som evner å frigjøre seg gjennom tilgivelse og binder seg igjen gjennom løfter. Dette er en meget kraftig tilnæring: tilgivelse og løfter, binde opp pg binde igjen. En tredje grunn for å hevde at vi er forpliktet til å huske er for at vi skal få herredømme over vår fortid. Heidegger (1926/1962) utviklet dette aspektet med begrepet Schuld, som betyr både skyld og gjeld (en gjeld til fortiden). Den siste grunnen for at vi er forpliktet til å huske er den aller viktigste synes jeg. Det er viktig at vi alle holder levende minner om de lidende. Det vanligste er at vi husker seierherrene og de vellykkede. Ut i fra et Hegelsk perspektiv på historisk filosofi, er man bare opptatt av å samle fordeler, utvikling og seierne i historien. Alt som er igjen er tapt. Vi trenger sårt en parallell historie. Offerets historie, som en motvekt til historien om suksess og seier. Å minnes offerets historie. de lidende, de krenkede, de glemte, bør være den fremste oppgaven for oss alle og som forplikter oss til å huske.
Dersom det er slik at vi har en etisk forpliktelse til å huske, kan man også hevde at man har en forpliktelse til å glemme? I vårt rettsvesen kan en person som er dømt skyldig i en forbrytelse få amnesti når straffen er sonet. Vedkommende får tilbake alle sine sivile rettigheter etter soningen. Men Amnesti må ikke forveksles med Amnesia. Det er ingen sammenheng mellom det å huske og det å glemme. Det er to forhold som ikke kan sammenlignes. Å huske er en etisk forpliktelse og har å gjøre med det å lære. Å glemme er en etisk forpliktelse som hjelper oss til å ikke forbli hatefulle og sinte. Målene for det å huske og det er glemme er så ulike at de ikke kan sammenlignes. Både det å huske og det å glemme bidrar riktignok til det Hannah Arendt (1992) kaller sammenhengen i våre menneskelige handlinger, som krever at vi bevarer våre spor av hendelser, og at vi samtidig forsoner oss med fortiden på en slik måte at vi kommer forbi sinne og hat. Begge prosessene må settes inn i en horisont preget av rettferdighet.
Kaare T. Pettersen
Referanser:
Arendt, Hannah (1992). The Human Condition. Chicago: Chicago University Press.
Aristotle. Physics. Complete Works. Princeton: Bollingen Series.
Freud, Sigmund (!962). On Metapsychology. The Theory of Psychoanalysis. Complete works, bind 11. Middlesex, Penguin Books.
Heidegger, Martin (1926/1962). Being and Time. New York: Harper and Row.
Nietzsche, Friedrich (1973/1981). Unzeitgemasse Betrachtung. Insel Verlag.
Plato. Sophist. Complete Works. Cambridge: Hackett
Ricoeur, Paul (1984-1987). Time and Narrative. 3 bind. Chicago: Chicago University Press.
Ricoeur, Paul (1992). Oneself as Another. Chicago: Chicago University Press.
Ricoeur, Paul (1999). Memory and Forgetting. I Kearney, Richard og Mark Dooley (red) (1999) Questioning Ethics. Contemporary Debates in Philosophy. London: Routledge.
No comments:
Post a Comment