Når skam får et språk

Et møte mellom menneske, erfaring og ansvar i sosialt arbeid

Det finnes erfaringer som ikke lar seg fortelle.
Ikke med en gang.

Ikke fordi ordene mangler.
Men fordi noe i oss holder dem tilbake.

Skam er en slik erfaring.

“Fortvilelsens største fare er ikke å være den man er.”
— Søren Kierkegaard

Jeg har møtt den mange ganger.
Ikke alltid som ord.

Oftere som stillhet.
Som blikk som senkes.
Som hender som finner hverandre –
og blir liggende der.

Som om de holder noe på plass.

Min doktoravhandling vokste frem i dette landskapet.
Ikke som et svar.
Men som en undring:

Hva er skam – når vi møter den i et menneskes liv?

Ikke som begrep.
Men som erfaring.

Skam er ikke noe vi har.

Det er noe som skjer med oss.

Og når det først har skjedd,
er det ikke lenger mulig
å gå helt tilbake.

Noen fortalte.

Andre forsøkte.

Og noen stoppet –
akkurat der ordene skulle begynne.

Ikke fordi de ikke ville si det.
Men fordi det ikke fantes et rom
som kunne bære det.

Skam oppstår ikke i oss alene.

Den oppstår mellom oss.

I et blikk som vender seg bort.
I en stillhet som blir for lang.
I et øyeblikk hvor noe som skulle holde,
ikke holder.

Og når det skjer,
er det ikke bare relasjonen som brister.

Noe i oss følger med.

Vi skiller gjerne mellom skyld og skam.

Skyld – noe vi har gjort.
Skam – noe vi er.

Men i møte med mennesker
flyter dette sammen.

“Det var min feil.”

Ordene kan være en forklaring.
Men også en dom.

Ikke over handlingen.
Over selvet.

Det mest smertefulle er ikke alltid det som skjedde.

Men det som blir igjen.

En stille forskyvning i hvordan et menneske
ser seg selv.

Ikke bare krenket.
Men mindre verdt.

Skam setter seg.

I kroppen.
I stemmen.
I måten en sitter på.

I hendene.

Foldet.
Rolige.
Men ikke i ro.

Noen ganger er det der vi må begynne.

Ikke med spørsmål.
Ikke med forklaringer.

Men med å bli værende.

Det er lett å tro at hjelp handler om å gjøre noe.

Men ofte handler det om noe annet.

Å tåle.

Å ikke trekke seg tilbake
når det blir vanskelig.

Å ikke fylle stillheten
for raskt.

Her nærmer vi oss det Martin Buber kalte et møte.

Ikke et møte mellom roller.
Men mellom mennesker.

Et øyeblikk hvor den andre
ikke blir redusert.

Ikke forklart.
Ikke vurdert.

Bare møtt.

I slike øyeblikk kan noe skje.

Ikke stort.
Ikke synlig.

Men nok.

Skam kan ikke fjernes.

Den lar seg ikke arbeide bort
som et problem.

Men den kan bære noe annet i seg.

En bevegelse.

Når den får et språk,
forsiktig,
i sitt eget tempo,
kan noe åpne seg.

Ikke en løsning.

Men en mulighet.

Her blir Axel Honneth viktig.

Vi blir oss selv
gjennom anerkjennelse.

Ikke som teori.

Men som erfaring.

At noen ser oss
uten å trekke seg unna.

Jeg har ofte vendt tilbake til en tanke hos Søren Kierkegaard:

For å hjelpe et menneske
må jeg først finne det der det er.

Og begynne der.

Det høres enkelt ut.

Men det krever noe av oss.

At vi gir slipp på behovet for å vite.
At vi tåler å stå i det som ikke er avklart.

At vi ikke gjør oss ferdige
for raskt.

Kanskje er det nettopp her
sosialt arbeid begynner.

Ikke som metode.
Men som nærvær.

Skam vil alltid bære noe mørkt.

Men den bærer også et spor av noe annet.

Et behov.

For å bli sett.
For å bli møtt.
For å høre til.

Når skam får et språk,
forsvinner den ikke.

Men den er ikke lenger helt alene.

Og noen ganger
er det nok.

Referanser

Buber, M. (2004). Jeg og Du. Cappelen.
Honneth, A. (1995). Kampen om anerkjennelse. Pax.
Kierkegaard, S. (1980). Sykdommen til døden. Gyldendal.
Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse (PhD-avhandling, NTNU).
Tangney, J. P., & Dearing, R. L. (2002). Shame and Guilt. Guilford Press.

“Den dypeste fortvilelse er å være fremmed for seg selv.”

— Søren Kierkegaard

Teksten er min, skrevet på bakgrunn av min Ph.D. avhandling (2009), NTNU. Teksten er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT som også skapte illustrasjonen i samtale med meg.