Å arbeide med krenkelser – kampen om anerkjennelse
Noen mennesker glemmer aldri et avslag. Men enda flere glemmer aldri måten avslaget ble gitt på.
De husker blikket som gled forbi dem. Stemmen som ble kald. Ordene som gjorde dem mindre. Den profesjonelle roen som skjulte likegyldighet. Følelsen av å sitte i rommet som et nummer, en sak, en byrde – og ikke som et menneske.
Slik begynner mange krenkelser.
Ikke nødvendigvis med vold. Ikke alltid med store ord. Ofte begynner de i det små: i måten vi møter hverandre på.
Gjennom et langt liv i arbeid med mennesker har jeg sett at lidelse sjelden bare handler om ytre problemer. Den handler også om hvordan mennesket blir møtt mens problemene pågår. Et menneske kan tåle mye når det møtes med respekt. Men selv små belastninger kan bli tunge når verdigheten undergraves.
Derfor er spørsmålet om krenkelse langt større enn samtidens mediedebatter. Det berører noe grunnleggende menneskelig: vårt behov for anerkjennelse.
Verdighet
Hva er en krenkelse?
Ordet brukes ofte, noen ganger så ofte at det mister tyngde. Men i sitt dypeste alvor handler krenkelse om dette:
Å bli fratatt opplevelsen av å være et menneske som teller.
Det kan skje når man blir ydmyket offentlig. Når man blir utsatt for vold. Når man blir diskriminert. Men det kan også skje i stillheten:
- når ingen lytter
- når ens erfaringer avvises
- når man behandles som et problem fremfor en person
- når man er fysisk til stede, men sosialt usynlig
- når andre definerer hvem man er uten å kjenne ens liv
Krenkelse er ofte ikke bare det som skjer. Det er det som skjer med selvet når det skjer.
Noe i mennesket trekkes sammen. Selvfølelsen svekkes. Troen på fellesskapet slår sprekker.
Hvorfor anerkjennelse er nøkkelen
For å forstå krenkelse må vi forstå det motsatte: anerkjennelse.
Vi lever ikke av brød alene. Vi lever også av å bli møtt som noen.
Et barn trenger å se seg selv speilet i varme øyne. En ungdom trenger å erfare at hans eller hennes gryende identitet har plass. Den voksne trenger å vite at innsats, stemme og nærvær betyr noe. Den gamle trenger å kjenne at alder ikke opphever menneskeverdet.
Anerkjennelse betyr ikke ukritisk ros. Det betyr heller ikke at alle ønsker skal oppfylles.
Det betyr å møte et menneske som et menneske.
Axel Honneth og kampen om å bli sett
Den tyske filosofen Axel Honneth utviklet en viktig tanke: Mange konflikter i samfunnet handler dypest sett om kampen for anerkjennelse.
Mennesker kjemper ikke bare for penger, posisjoner og interesser. De kjemper også for respekt, verdighet og retten til å bli regnet med.
Det er en innsikt som forklarer mer enn mange politiske analyser. For under sinne ligger ofte såret stolthet. Under tilbaketrekning ligger ofte erfaringen av å være oversett. Under opprør ligger ofte langvarig ringeakt.
Når mennesker ikke blir anerkjent, oppstår moralsk smerte.
Tre steder mennesket trenger anerkjennelse
Honneth beskriver tre grunnformer. Jeg vil formulere dem enkelt.
1. Kjærlighet og nære relasjoner
Det første stedet er hjemmet, vennskapet, kjærligheten.
Her lærer mennesket om det er verdt å elske. Her dannes grunnleggende tillit.
Et barn som møtes med omsorg, utvikler en stille visshet: Jeg har verdi, også når jeg er svak.
Et barn som møtes med kulde, frykt eller ustabilitet, lærer noe annet.
Derfor er kroppslige og følelsesmessige krenkelser så alvorlige. De angriper selve fundamentet.
2. Rettigheter og respekt
Det andre stedet er samfunnet.
Å ha rettigheter på papiret er ikke nok. Mennesket må erfare at rettighetene gjelder i praksis.
Når noen møtes vilkårlig av systemer, når de ikke får innsyn, forklaring eller reell medvirkning, krenkes de ikke bare administrativt. De krenkes som borgere.
Mange vet dette fra innsiden.
3. Sosial verdsettelse
Det tredje stedet er fellesskapet.
Mennesker trenger å erfare at deres særegenhet kan ha verdi. Ikke alle passer inn i standardmålene for vellykkethet. Noen går krokveier. Noen lever stille. Noen bærer sår. Noen skaper uten applaus.
Når bare én type liv anerkjennes, mister mange motet.
Billy Elliot – et bilde på menneskelig oppblomstring
Filmen Billy Elliot bærer denne sannheten vakkert.
Billy vokser opp i et miljø der gutter skal være harde, praktiske og følge bestemte spor. Men i ham lever dansen. Noe ekte, sårbart og sterkt.
Når hans talent etter hvert blir sett, skjer mer enn sosial mobilitet. Han blir mer seg selv.
Dette er anerkjennelsens gave.
Ikke å gjøre mennesker til noe annet – men å hjelpe dem frem til det de allerede er i ferd med å bli.
Hjelpeapparatet – der det gode og det farlige møtes
Det er få steder spørsmålet om krenkelse er viktigere enn i møte med hjelpeapparatet.
Mennesker kommer dit ofte når livet allerede vakler:
- ved sykdom
- ved psykisk nød
- ved rus
- ved fattigdom
- ved familiekonflikter
- ved tap av arbeid
- ved ensomhet
Da er mennesket sårbart. Nettopp derfor får møtet enorm betydning.
Blir du lyttet til?
Blir du forstått?
Blir du tatt på alvor?
Blir du møtt som en samarbeidspartner i eget liv?
Hvis ikke, kan hjelpen bli en ny belastning.
Jeg har sett mennesker tåle harde livsvilkår bedre enn de tålte å bli behandlet som ingenting.
Den vanskelige klienten
Et gammelt og farlig mønster finnes i mange institusjoner.
Når et menneske protesterer mot dårlig behandling, blir protesten gjort til et symptom.
Plutselig omtales personen som:
- vanskelig
- lite samarbeidsvillig
- negativ
- krevende
- umotivert
Slik flyttes oppmerksomheten fra systemets praksis til individets feil.
Det er en effektiv mekanisme. Og ofte en krenkende en.
For kanskje var sinne bare den siste rest av selvrespekt.
Å begynne der den andre er
Søren Kierkegaard skrev at dersom man virkelig skal hjelpe et menneske, må man først finne ham der han er og begynne der.
Det er en av de klokeste setninger som finnes om hjelp.
Likevel gjør vi ofte det motsatte.
Vi begynner der vi selv er:
- i våre teorier
- i våre rutiner
- i våre tidsfrister
- i våre ferdige løsninger
Da kan selv god vilje bli krenkende.
For mennesket trenger ikke først å bli forklart. Det trenger å bli forstått.
Når klienten vil noe annet
Her møter vi et vanskelig spørsmål.
Hva når den andre ønsker noe vi ikke forstår? Hva når et menneske ikke passer inn i samfunnets idealer om arbeid, utdanning, tempo og prestasjon? Hva når noen trenger stillhet mer enn aktivering? Hvile mer enn målsetting?
Ikke alt avvik er sykdom.
Ikke all motstand er problematisk.
Noen ganger er det mennesket som forsvarer sin siste frihet.
Aristotle og dømmekraften
Her trenger vi det Aristoteles kalte phronesis – praktisk klokskap.
Ingen manual kan fullt ut fortelle hvordan et menneske skal møtes.
Når skal vi støtte?
Når skal vi utfordre?
Når skal vi sette grenser?
Når skal vi vente?
Når er motstand destruktiv – og når er den sunn?
Dette krever dømmekraft. Ikke bare regler.
Institusjonens usynlige makt
Mange hjelpere vil godt. Likevel formes alle av systemer.
Enhver arbeidsplass har sine fortellinger:
- slik gjør vi det her
- dette nytter ikke
- slike mennesker forstår bare klare krav
- vi kjenner denne typen saker
Når slike fortellinger blir sterkere enn det levende mennesket foran oss, begynner blindheten.
Da ser vi kategorien, ikke personen.
Ikke alt skal anerkjennes
Her må vi tale sant.
Anerkjennelse betyr ikke at enhver handling skal godtas. Vold, overgrep, manipulasjon og destruktive krav kan ikke legitimeres.
Det er forskjell på å respektere personen og å sette grenser for handlinger.
Dette er voksen etikk.
Det er lett å bli hard. Det er lett å bli grenseløs. Det vanskelige er å være både varm og tydelig.
Menneskelig oppblomstring
Det vakreste målet for hjelp er ikke kontroll, men oppblomstring.
At et menneske gradvis gjenfinner:
- selvtillit
- selvaktelse
- selvverd
- håp
- evne til å handle
Noen trenger bolig. Noen trenger arbeid. Noen trenger behandling. Noen trenger vern. Noen trenger tid.
Noen trenger bare ett menneske som møter dem uten forakt.
Min erfaring
Gjennom livet har jeg sett hvordan respekt kan forandre mennesker.
Jeg har sett unge som var nær ved å gå tapt, rette ryggen når én voksen trodde på dem.
Jeg har sett skam løsne når noen endelig ble møtt uten nedlatenhet.
Jeg har også sett hvordan byråkratisk kulde kan skade dypt.
Noen sår synes ikke på kroppen.
Vår tid
Vi lever i en tid der mennesker raskt dømmes, kategoriseres og reduseres.
På nettet skjer det i sekunder. I systemer skjer det mer høflig, men noen ganger like effektivt.
Derfor er spørsmålet om anerkjennelse mer aktuelt enn på lenge.
Hvordan ser vi på den andre?
Som sak?
Som irritasjon?
Som klient?
Som motstander?
Eller som et menneske med en indre verden vi bare aner konturene av?
Avslutning
Martin Buber skilte mellom forholdet Jeg–Det og Jeg–Du.
Når vi gjør mennesker til objekter, saker og kategorier, går vi inn i Jeg–Det. Da mister møtet sin sjel.
Når vi møter den andre som et levende Du, åpnes noe annet: ansvar, nærvær og mulighet.
Å arbeide med krenkelser handler derfor ikke bare om å unngå feil. Det handler om å utvikle blikket.
Å merke når et menneske krymper i møte med oss.
Å merke når vår makt gjør oss blinde.
Å merke når systemets språk skjuler et menneskes smerte.
Og så velge den motsatte bevegelsen:
Å se.
Å lytte.
Å forstå.
Å respektere.
Å møte den andre som et menneske.
Praktisk filosofi begynner ofte akkurat der.
Referanser
Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (W. D. Ross, Trans.). Oxford University Press.
Buber, M. (1970). I and Thou (W. Kaufmann, Trans.). Scribner.
Hegel, G. W. F. (1991). Elements of the philosophy of right (A. W. Wood, Ed., H. B. Nisbet, Trans.). Cambridge University Press.
Honneth, A. (1996). The struggle for recognition: The moral grammar of social conflicts. Polity Press.
Høilund, P., & Juul, S. (2005). Anerkendelse og dømmekraft i socialt arbejde. Hans Reitzels Forlag.
Kierkegaard, S. (1998). The point of view. Princeton University Press.
Mead, G. H. (1934). Mind, self, and society. University of Chicago Press.
Møller, L. (2008). Anerkendelse i praksis. Akademisk Forlag.
No comments:
Post a Comment