Eksistensiell trygghet i møte med døden: En drøfting av Kierkegaard og Heidegger

Eksistensiell trygghet i møte med døden: En drøfting av Kierkegaard og Heidegger

Skrevet i samarbeid med Copilot (KI)

Blyanttegning. Eksistensiell trygghet i øyene til artikkelforfatteren

Innledning

I en tid preget av eksistensiell uro, der individet søker mening i en verden som ofte fremstår fragmentert og uoversiktlig, melder spørsmålet om eksistensiell trygghet seg med fornyet styrke. Hvordan kan et menneske oppnå en følelse av trygghet når det konfronteres med sin egen dødelighet og verdens grunnleggende uvisshet? To av de mest innflytelsesrike tenkerne innen eksistensfilosofien – Søren Kierkegaard og Martin Heidegger – tar dette spørsmålet på alvor. Begge peker mot døden som et sentralt fenomen for forståelsen av hva det vil si å være menneske. Dette essayet utforsker hvordan eksistensiell trygghet kan forstås som et produkt av menneskets forhold til døden og væren-i-døden hos henholdsvis Kierkegaard og Heidegger.

Teoretisk rammeverk

Kierkegaard: Angst, tro og døden som eksistensens speil

Søren Kierkegaard (1813-1855)

Kierkegaard er kanskje mest kjent for sin insistering på det subjektive som menneskets egentlige eksistensnivå. I Begrepet Angst omtaler han angst ikke som en sykdom, men som en nødvendighet som følger av menneskets frihet og evne til å velge seg selv i møtet med det ubegripelige.¹ Døden spiller en avgjørende rolle i denne prosessen: “Døden lærer mennesket å leve,” skriver han i Stadier på livets vei.² Det er i møte med døden at individet tvinges til å ta stilling til hva det betyr å være seg selv, og om det våger troens sprang.

For Kierkegaard er ikke trygghet en ytre stabilitet, men en indre forankring i det religiøse og subjektive. Troen – som et ikke-rasjonelt, eksistensielt valg – gir individet mot til å leve med sin egen dødelighet og til å finne ro i det paradoksale forholdet mellom det timelige og det evige.³

Heidegger: Væren-til-døden som autentisk eksistens

Martin Heidegger (1889-1976)

I Væren og Tid (Zein und Zeit) radikaliserer Heidegger Kierkegaards innsikter ved å innføre begrepet Sein-zum-Tode – væren-til-døden.⁴ Heidegger hevder at menneskets eksistens (Dasein) er strukturert av dets forhold til sin egen dødelighet. Døden er ikke bare en fremtidig hendelse, men en eksistensiell mulighet som preger hele vår værensmodus. Når individet erkjenner sin dødelighet, trer det ut av “das Man” – samfunnets anonymiserte normer – og inn i autentisitet.

Autentisk eksistens innebærer å leve med bevisstheten om at ens liv er begrenset, og at man bærer fullt ansvar for sine valg. Eksistensiell trygghet hos Heidegger består dermed ikke i fravær av dødsbevissthet, men i evnen til å ta døden innover seg og leve i samsvar med egen værensforståelse.⁵

Analyse: Døden som forutsetning for trygghet

Både Kierkegaard og Heidegger peker på døden som et epistemologisk og eksistensielt vendepunkt. Der tradisjonell trygghet søker å fjerne eller ignorere døden, insisterer de på det motsatte: trygghet kommer i det øyeblikk mennesket tør å møte døden som en del av seg selv.

Hos Kierkegaard er dette møtet primært religiøst, der troen gir individet mulighet til å leve i det uvisse med en indre ro. Troen er ikke en garanti mot angst, men en forankring midt i den. Hos Heidegger er møtet med døden et ontologisk prosjekt, der individet – ved å forholde seg til sin endelighet – trer inn i en egen autentisitet.

Selv om deres metodologiske rammer er forskjellige, har de en felles innsikt: eksistensiell trygghet er ikke det samme som fravær av uro, men evnen til å leve med uro på en sann måte. Døden blir da ikke fienden, men eksistensens speil – det som gir livets valg tyngde og dybde.

Konklusjon

Trygghet, slik vi vanligvis forstår det, assosieres med kontroll, stabilitet og forutsigbarhet. Kierkegaard og Heidegger utfordrer denne forestillingen ved å vise at den mest autentiske formen for trygghet oppstår gjennom å akseptere vår fundamentale usikkerhet. Døden – den ytterste usikkerhet – blir hos begge tenkere et vendepunkt for selvforståelse og eksistens. Kierkegaards tro og Heideggers ontologi gir ulike svar, men retningen er felles: trygghet er ikke en flukt fra døden, men en modig og reflektert tilnærming til den.

Fotnoter

1. Kierkegaard, S. (1980). Begrepet angst. G. W. F. Hegel Forlag, s. 43.

2. Kierkegaard, S. (1981). Stadier på livets vei. Gyldendal Norsk Forlag, s. 157.

3. Kierkegaard, S. (1847/2000). Sygdommen til døden. Aschehoug, s. 68.

4. Heidegger, M. (2007). Væren og tid. Pax Forlag, §50.

5. Heidegger, M. (2007). Væren og tid. Pax Forlag, s. 307.

Litteraturliste

• Heidegger, M. (2007). Væren og tid. (T. Bøhn, Overs.). Oslo: Pax Forlag. (Originalt publisert 1927)

• Kierkegaard, S. (1980). Begrepet angst. Oslo: G. W. F. Hegel Forlag. (Originalt publisert 1844)

• Kierkegaard, S. (1981). Stadier på livets vei. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. (Originalt publisert 1845)

• Kierkegaard, S. (2000). Sygdommen til døden. Oslo: Aschehoug. (Originalt publisert 1847)

• Løgstrup, K. E. (1995). Kierkegaard og Heidegger: Eksistensens filosofi. København: Gyldendal.

• Mulhall, S. (2005). Heidegger and Being. London: Routledge.

• Taylor, C. (1989). Sources of the Self: The Making of the Modern Identity. Cambridge, MA: Harvard University Press.