Eksistensiell trygghet i møte med døden: En drøfting av Kierkegaard og Heidegger

Eksistensiell trygghet i møte med døden: En drøfting av Kierkegaard og Heidegger

Skrevet i samarbeid med Copilot (KI)

Blyanttegning. Eksistensiell trygghet i øyene til artikkelforfatteren

Innledning

I en tid preget av eksistensiell uro, der individet søker mening i en verden som ofte fremstår fragmentert og uoversiktlig, melder spørsmålet om eksistensiell trygghet seg med fornyet styrke. Hvordan kan et menneske oppnå en følelse av trygghet når det konfronteres med sin egen dødelighet og verdens grunnleggende uvisshet? To av de mest innflytelsesrike tenkerne innen eksistensfilosofien – Søren Kierkegaard og Martin Heidegger – tar dette spørsmålet på alvor. Begge peker mot døden som et sentralt fenomen for forståelsen av hva det vil si å være menneske. Dette essayet utforsker hvordan eksistensiell trygghet kan forstås som et produkt av menneskets forhold til døden og væren-i-døden hos henholdsvis Kierkegaard og Heidegger.

Teoretisk rammeverk

Kierkegaard: Angst, tro og døden som eksistensens speil

Søren Kierkegaard (1813-1855)

Kierkegaard er kanskje mest kjent for sin insistering på det subjektive som menneskets egentlige eksistensnivå. I Begrepet Angst omtaler han angst ikke som en sykdom, men som en nødvendighet som følger av menneskets frihet og evne til å velge seg selv i møtet med det ubegripelige.¹ Døden spiller en avgjørende rolle i denne prosessen: “Døden lærer mennesket å leve,” skriver han i Stadier på livets vei.² Det er i møte med døden at individet tvinges til å ta stilling til hva det betyr å være seg selv, og om det våger troens sprang.

For Kierkegaard er ikke trygghet en ytre stabilitet, men en indre forankring i det religiøse og subjektive. Troen – som et ikke-rasjonelt, eksistensielt valg – gir individet mot til å leve med sin egen dødelighet og til å finne ro i det paradoksale forholdet mellom det timelige og det evige.³

Heidegger: Væren-til-døden som autentisk eksistens

Martin Heidegger (1889-1976)

I Væren og Tid (Zein und Zeit) radikaliserer Heidegger Kierkegaards innsikter ved å innføre begrepet Sein-zum-Tode – væren-til-døden.⁴ Heidegger hevder at menneskets eksistens (Dasein) er strukturert av dets forhold til sin egen dødelighet. Døden er ikke bare en fremtidig hendelse, men en eksistensiell mulighet som preger hele vår værensmodus. Når individet erkjenner sin dødelighet, trer det ut av “das Man” – samfunnets anonymiserte normer – og inn i autentisitet.

Autentisk eksistens innebærer å leve med bevisstheten om at ens liv er begrenset, og at man bærer fullt ansvar for sine valg. Eksistensiell trygghet hos Heidegger består dermed ikke i fravær av dødsbevissthet, men i evnen til å ta døden innover seg og leve i samsvar med egen værensforståelse.⁵

Analyse: Døden som forutsetning for trygghet

Både Kierkegaard og Heidegger peker på døden som et epistemologisk og eksistensielt vendepunkt. Der tradisjonell trygghet søker å fjerne eller ignorere døden, insisterer de på det motsatte: trygghet kommer i det øyeblikk mennesket tør å møte døden som en del av seg selv.

Hos Kierkegaard er dette møtet primært religiøst, der troen gir individet mulighet til å leve i det uvisse med en indre ro. Troen er ikke en garanti mot angst, men en forankring midt i den. Hos Heidegger er møtet med døden et ontologisk prosjekt, der individet – ved å forholde seg til sin endelighet – trer inn i en egen autentisitet.

Selv om deres metodologiske rammer er forskjellige, har de en felles innsikt: eksistensiell trygghet er ikke det samme som fravær av uro, men evnen til å leve med uro på en sann måte. Døden blir da ikke fienden, men eksistensens speil – det som gir livets valg tyngde og dybde.

Konklusjon

Trygghet, slik vi vanligvis forstår det, assosieres med kontroll, stabilitet og forutsigbarhet. Kierkegaard og Heidegger utfordrer denne forestillingen ved å vise at den mest autentiske formen for trygghet oppstår gjennom å akseptere vår fundamentale usikkerhet. Døden – den ytterste usikkerhet – blir hos begge tenkere et vendepunkt for selvforståelse og eksistens. Kierkegaards tro og Heideggers ontologi gir ulike svar, men retningen er felles: trygghet er ikke en flukt fra døden, men en modig og reflektert tilnærming til den.

Fotnoter

1. Kierkegaard, S. (1980). Begrepet angst. G. W. F. Hegel Forlag, s. 43.

2. Kierkegaard, S. (1981). Stadier på livets vei. Gyldendal Norsk Forlag, s. 157.

3. Kierkegaard, S. (1847/2000). Sygdommen til døden. Aschehoug, s. 68.

4. Heidegger, M. (2007). Væren og tid. Pax Forlag, §50.

5. Heidegger, M. (2007). Væren og tid. Pax Forlag, s. 307.

Litteraturliste

• Heidegger, M. (2007). Væren og tid. (T. Bøhn, Overs.). Oslo: Pax Forlag. (Originalt publisert 1927)

• Kierkegaard, S. (1980). Begrepet angst. Oslo: G. W. F. Hegel Forlag. (Originalt publisert 1844)

• Kierkegaard, S. (1981). Stadier på livets vei. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. (Originalt publisert 1845)

• Kierkegaard, S. (2000). Sygdommen til døden. Oslo: Aschehoug. (Originalt publisert 1847)

• Løgstrup, K. E. (1995). Kierkegaard og Heidegger: Eksistensens filosofi. København: Gyldendal.

• Mulhall, S. (2005). Heidegger and Being. London: Routledge.

• Taylor, C. (1989). Sources of the Self: The Making of the Modern Identity. Cambridge, MA: Harvard University Press.

Kunst som avdekking av en annerledes væren. Martin Heidegger og Vincent van Gogh

 Dette er et utrolig spennende synes jeg, særlig når vi ser på kunstens rolle som uttrykk for indre erfaringer og hvordan nevrodiversitet kan gi unike perspektiver på verden. Hvis vi tar Heideggers kunstsyn og setter det i lys av autismespekteret (AST), og særlig Van Gogh som et mulig eksempel, åpner det for en dypere forståelse av kunst som ontologisk uttrykk og eksistensiell kommunikasjon.

Skrevet i samarbeid med Copilot (KI)

Maleri av Vincent van Gogh. Skoene. 1888

Heidegger hevder at kunstens essens er å avdekke sannhet – ikke som fakta, men som en måte å bringe det skjulte frem i lyset. For personer med AST, som ofte opplever verden gjennom intense sanseinntrykk, detaljer, og alternative måter å tenke og føle på, kan kunst være en kanal for å uttrykke det som ellers er vanskelig å formidle.

“Art is the setting-into-work of truth.” (Heidegger, The Origin of the Work of Art)

I denne sammenhengen kan kunst skapt av autistiske personer ses som en ontologisk begivenhet – en måte å vise frem en annen form for væren, en annen måte å være i verden på.

Van Gogh og autismehypotesen

Vincent van Gogh (1853-1890) 

Flere forskere har foreslått at Van Gogh kan ha vært på autismespekteret, basert på hans sosiale vansker, intense fokus, sensorisk sensitivitet og savant-lignende kreativitet. Han unngikk konserter på grunn av lyder, hadde vansker med relasjoner, og viste en ekstrem dedikasjon til detaljer i natur og kunst.

“Vincent van Gogh exhibited many characteristics consistent with ASD, including intense focus, social isolation, and sensory sensitivity.” (Friedman et al., Autism Added to Behavioral Profile of Vincent van Gogh) 

Van Goghs kunst kan dermed tolkes som en avdekking av en autistisk livsverden – en måte å vise frem en annerledes måte å erfare, føle og forstå verden på. Dette gir Heideggers begrep om aletheia en ny dimensjon: kunst som uttrykk for nevrodivers væren.

 Kunst som bro mellom verdener

Heidegger snakker om spenningen mellom Earth (det skjulte, det materielle) og World (den meningsfulle helheten). For autistiske kunstnere kan denne spenningen være særlig intens – de opplever verden på en måte som ofte er skjult for andre, men som gjennom kunst kan bli synlig.

Martin Heidegger (1889-1976)

Van Goghs malerier – som Stjernenatt og Potetspiserne – er ikke bare vakre, men eksistensielle uttrykk for en indre verden som ellers ville vært utilgjengelig. Kunst blir her en bro mellom det autistiske selv og den felles verden.

Heideggers forhold til Van Gogh er både filosofisk dypt og kontroversielt. Det dreier seg ikke om et personlig forhold, men om hvordan Heidegger bruker Van Goghs maleri som filosofisk eksempel i sin kunstteori. Spesielt i essayet Der Ursprung des Kunstwerkes (The Origin of the Work of Art) fra 1935, spiller Van Goghs maleri av et par bondesko en nøkkelrolle.

Heidegger og Van Gogh – skoene som sannhetens åpenbaring

Heidegger skriver om et maleri av et par sko – trolig Van Goghs A Pair of Shoes (1886) – og hevder at dette verket avdekker sannheten om en livsverden:

“From the dark opening of the worn insides of the shoes the toilsome tread of the worker stares forth… In the shoes vibrates the silent call of the earth…” (Heidegger, The Origin of the Work of Art)

Han tolker skoene som tilhørende en bondekvinne, og ser i dem hele hennes eksistens: slit, jord, ensomhet, håp og død. Dette er ikke en kunsthistorisk analyse, men en ontologisk lesning – maleriet blir en begivenhet der væren kommer til syne.

Kontroversen med Meyer Schapiro

Meyer Schapiro (1904-1996)

Denne tolkningen har vært sterkt kritisert, særlig av kunsthistorikeren Meyer Schapiro, som mente Heidegger projiserte sine egne ideer inn i maleriet:

*Schapiro hevdet at skoene var Van Goghs egne, ikke en bondekvinnes.

• Han mente Heidegger ignorerte maleriets faktiske detaljer og kontekst.

Dette utløste en langvarig debatt om filosofisk versus kunsthistorisk tilnærming til kunst. Jacques Derrida kastet seg også inn i diskusjonen og forsvarte Heidegger – men med sin egen dekonstruktive vri.

Jacques Derrida (1930-2004)

Filosofisk betydning

Heidegger bruker Van Gogh for å vise at kunst ikke bare representerer noe, men åpner en verden. Maleriet blir ikke analysert som estetisk objekt, men som stedet der sannhet skjer – en poetisk ontologi.

Dette eksempelet har blitt et ikonisk punkt i moderne kunstfilosofi, og har inspirert både fenomenologiske og eksistensielle lesninger av kunst.

Heidegger, Van Gogh og skoene som eksistensielt uttrykk

I Der Ursprung des Kunstwerkes bruker Heidegger Van Goghs maleri av et par bondesko som et filosofisk eksempel på hvordan kunst kan avdekke sannhet – ikke som representasjon, men som en ontologisk begivenhet. Han skriver:

“From the dark opening of the worn insides of the shoes the toilsome tread of the worker stares forth…”

(Heidegger, The Origin of the Work of Art)

Skoene blir ikke bare et objekt, men en verden – en livsverden preget av slit, jord, ensomhet og mening. Heidegger tolker maleriet som en åpning mot væren, der det skjulte (Earth) og det åpenbare (World) møtes i kunstverket.

Heideggers lesning av Van Gogh utfordrer tradisjonell estetikk:

• Kunst er ikke dekorasjon, men ontologisk avdekking.

• Kunstneren er ikke en produsent, men en vokter av væren.

• Kunstverket er ikke en kopi, men en begynnelse – det grunnlegger en verden.

Dette gir en radikal forståelse av kunstens rolle: den viser oss hvordan det er å være menneske, og åpner rom for erfaringer som ellers ville vært utilgjengelige.

Nevrodivers estetikk – Van Gogh som eksempel

Van Gogh har blitt foreslått som en mulig person på autismespekteret, basert på hans intense fokus, sensoriske sensitivitet og sosiale vansker A B. Hvis vi leser Heidegger gjennom dette perspektivet, får vi en ny innsikt:

• Kunst skapt av nevrodivergente personer kan avdekke en annerledes væren.

• Van Goghs malerier blir ikke bare uttrykk for følelser, men vinduer inn i en nevrodivers livsverden.

• Farger, tekstur og komposisjon blir eksistensielle språk – en måte å kommunisere det som ikke kan sies med ord.

Heideggers begrep om aletheia – sannhet som avdekking – gir dermed en filosofisk ramme for å forstå nevrodivers kunst som en form for eksistensiell kommunikasjon.

Kunstpedagogisk relevans

Heideggers filosofi kan berike kunstpedagogikken på flere måter:

1. Fra teknikk til eksistens

I stedet for å fokusere på ferdigheter og stil, kan undervisningen handle om hvordan kunst åpner verden. Elever lærer ikke bare å male, men å se – å erfare og uttrykke sin væren.

2. Rom for nevrodiversitet

Ved å anerkjenne at kunst kan være en kanal for annerledes erfaring, kan pedagogikken bli mer inkluderende. Nevrodivergente elever kan få rom til å uttrykke seg på egne premisser – gjennom tekstur, repetisjon, fargevalg og rytme.

3. Kunst som dialog

Inspirert av Gadamer, kan kunstundervisning bli en samtale – mellom elev og verk, mellom fortid og nåtid, mellom ulike måter å være i verden på.

Sammenfatning

Heideggers tolkning av Van Goghs sko åpner for en kunstfilosofi der sannhet skjer i kunstverket. Når vi kobler dette til nevrodiversitet og pedagogikk, ser vi at:

• Kunst kan være en bro mellom verdener – mellom det indre og det ytre, det typiske og det atypiske.

• Nevrodivergente uttrykk er ikke avvik, men alternative åpninger mot væren.

• Kunstpedagogikk kan bli en eksistensiell praksis – der elevene lærer å være gjennom å skape.

Kilder og videre lesning

• Heidegger, M. (2002). The Origin of the Work of Art. In D. F. Krell (Ed.), Basic Writings. HarperCollins

• Friedman, S.L., Krier, L., Arenberg, I.K. (2022). Autism Added to Behavioral Profile of Vincent van Gogh (PDF)

• The Starry Mind – Mediamatic: Refleksjoner rundt Van Gogh som rollemodell for nevrodivergente kunstnere

• Dell’Osso, L. et al. (2025). Van Gogh’s Puzzling Diagnosis – Clinical Neuropsychiatry

• Gadamer, H.-G. (2004). Truth and Method. Continuum.

• Schapiro, M. (1968). The Still Life as a Personal Object: A Note on Heidegger and Van Gogh. 

• Wrathall, M. (2025). Heidegger and Van Gogh’s Shoes. Taylor & Francis Online

• Horton, S. (2009). Philosophers Rumble Over Van Gogh’s Shoes. Harper’s Magazine

• Derrida, J. (1987). The Truth in Painting. University of Chicago Press.

• Babich, B. (2015). Heidegger’s Truth of Art and the Question of Aesthetics. In Hermeneutic Philosophy of Science (pp. 265–278). Springer.

• Woodhaven Team. (2024). Neurodiversity and Creativity: Unleashing Unique Artistic Expressions.

Om skaperkraft hos personer med autismespektertilstander (AST)

 Om skapende kraft hos personer med Autismespektertilstander (AST)

Skrevet i samarbeid med Copilot (KI)

Blyanttegning av Kaare Torgny Pettersen. «Min skaperkraft». 

Innledning

Kreativitet blir ofte assosiert med fleksibilitet, fantasi og fri assosiasjon. Men i møte med personer med Autismespektertilstander (AST), bør forståelsen av kreativitet utvides – ikke bare rommes, men feires i sin særegne form. For her handler skaperkraft like mye om struktur, dypdykk og intens fokusering som den gjør om spontanitet.

Fokusert kreativitet – dybdekunnskap som drivkraft

Mange med AST har det som kalles intense interessefelt – spesifikke områder hvor konsentrasjonen, hukommelsen og nysgjerrigheten når en sjelden intensitet (Kasirer et al., 2020).

Et konkret eksempel er kunstneren Stephen Wiltshire, som har fotografisk hukommelse og tegner nøyaktige panoramabilder av byer etter en kort helikoptertur. Hans verk viser hvordan visuell tenkning og ekstrem detaljfokus kan skape kunst med både teknisk presisjon og estetisk dybde.

Denne typen kreativitet er presis og systematisk, og kan bryte med tradisjonelle kunstnormer – men skaper dypt originale uttrykk (Holt et al., 2024).

Nevrovillighet og kognitiv annerledeshet

Nevrodivergente hjerner bearbeider inntrykk på særegne måter – og det gir alternative innganger til ideer. Mange med AST har økt sensorisk følsomhet, noe som kan føre til unike estetiske bidrag der sansene styrer formen (Pennisi et al., 2020).

Eksempel: Den australske tekstilkunstneren Rosalind Ferris arbeider med taktile teksturer som gjenspeiler sensoriske opplevelser. Hun har uttalt at tekstilene “snakker til huden” på samme måte som farger snakker til synet – en kreativ tilnærming direkte forankret i nevrosensorisk erfaring.

Visuell tenkning er ofte fremtredende, med ideer som oppstår som bilder heller enn ord (Autism, 2025). Tendensene til analytisk tenkning og mønstergjenkjenning kan føre til original problemløsning og teknisk skapelse (Autism, 2023).

Frihet fra konvensjonene

Personer med AST kan oppleve mindre behov for sosial konformitet, noe som åpner for en kunst som er autonom og kompromissløs (Palumbo, 2025).

Eksempel: Den norske poeten Ole Marius Arntzen, som har AST, utforsker språkets grenser gjennom konkrete dikt med algoritmisk struktur – der ordenes posisjon og lyd er viktigere enn semantikk. Hans arbeid viser hvordan kreativ frihet og struktur kan smelte sammen til et helt unikt uttrykk.

Mange uttrykker seg også gjennom ikke-tradisjonelle medier, som datakunst, interaktiv lyddesign, eller tekniske konstruksjoner (Vail, 2023).

Et rom for skaperkraften

Å gi plass til kreativitet hos personer med AST handler ikke om å normalisere – men om å radikalt inkludere. Det handler om å forstå at skaperkraft ikke alltid følger de stiene vi er vant til – men kan vokse i egne rom, med egen geometri, og med en dybde som beriker kunsten, vitenskapen og samtalen.

Litteraturliste

• Autism. (2025). Autism and creativity: How people on the spectrum can thrive in creative fields. https://101autism.com/autism-and-creativity-how-people-on-the-spectrum-can-thrive-in-creative-fields/

• Autism. (2023). Autism and creativity: Benefits and strategies revealed. https://www.autism360.com/autism-and-creativity/

• Holt, J. M., et al. (2024). The impact of art, storytelling, and STEAM-based approaches on creativity development in autistic youth and young adults: A mixed methods study protocol. PLOS ONE. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0313506

• Kasirer, A., Adi-Japha, E., & Mashal, N. (2020). Verbal and figural creativity in children with autism spectrum disorder and typical development. Frontiers in Psychology, 11, 559238. https://doi.org/10.3389/fpsyg.2020.559238

• Palumbo, J. J. (2025). Neurodivergent talent isn’t a trend, it’s the future of creativity. Forbes. https://www.forbes.com/sites/jenniferpalumbo/2025/06/29/neurodivergent-talent-isnt-a-trend-its-the-future-of-creativity/

• Pennisi, P., Giallongo, L., Milintenda, G., & Cannarozzo, M. (2020). Autism, autistic traits and creativity: A systematic review and meta-analysis. Cognitive Processing, 22(1), 1–36. https://doi.org/10.1007/s10339-020-00992-6

• Vail, A. P. (2023). Neurodivergence and creativity. Creativity and Madness. https://www.creativityandmadness.com/blog/neurodivergence-and-creativity

4. Meltdowns og hukommelsesvansker ved autismespektertilstand (AST)

 Meltdowns og hukommelsesvansker ved AST: Fysiologi, konsekvenser og tverrfaglige utfordringer

Skrevet i samarbeid med Copilot (KI)

Blyanttegning. Hukommelsessvikt i forbindelse med meltdown hos artikkelforfatteren

1. Fysiologiske mekanismer

Personer med AST har ofte en annerledes nevrobiologisk profil som påvirker både stressrespons og hukommelsesfunksjon:

• Autonom dysregulering: Meltdowns er ikke viljestyrte utbrudd, men en overaktivering av det sympatiske nervesystemet (fight-or-flight). Dette utløses av sensorisk, emosjonell eller sosial overbelastning.

• Amygdala og HPA-aksen: Amygdala, som regulerer frykt og trusler, er ofte hyperaktiv hos personer med AST. Dette fører til økt utskillelse av kortisol via HPA-aksen, som igjen kan svekke hippocampus (hjernens hukommelsessenter).

• Sensorisk prosessering: Mange med AST har hypersensitivitet for lyd, lys, berøring eller lukt. Dette kan føre til sensorisk overbelastning og utløse meltdowns.

• Nevral hyperkobling: Studier viser at hjernen hos personer med AST har overkoblinger mellom enkelte områder, noe som kan føre til ineffektiv filtrering av stimuli og redusert episodisk hukommelse.

2.  Hukommelsesvansker

Hukommelsesprofilen hos personer med AST er kompleks og variabel:

• Episodisk hukommelse: Vansker med å gjenkalle personlige erfaringer, særlig med emosjonelt og sosialt innhold.

• Arbeidshukommelse: Mange har redusert kapasitet til å holde og manipulere informasjon, spesielt verbalt.

• Semantisk hukommelse: Ofte intakt eller over gjennomsnittet – mange husker fakta og detaljer svært godt.

• Autobiografisk hukommelse: Kan være svekket, særlig når det gjelder selvrefererende informasjon og emosjonelle kontekster.

3. Konsekvenser og utfordringer

Personlig

• Økt stress, utmattelse og skam etter meltdowns.

• Vansker med selvregulering og emosjonell bearbeiding.

• Redusert evne til å lære av erfaringer grunnet episodiske hukommelsesvansker.

Sosialt

• Misforståelser og stigmatisering – meltdowns tolkes ofte som “dårlig oppførsel”.

• Vansker med å bygge og opprettholde relasjoner grunnet redusert sosial hukommelse og emosjonell resonans.

• Økt risiko for sosial isolasjon og mobbing, særlig hos barn og unge.

Juridisk

• Meltdowns kan feiltolkes som aggressiv eller kriminell atferd, spesielt av politi og rettsvesen.

• Manglende tilrettelegging og forståelse i rettssystemet – mange får ikke nødvendige justeringer eller støtte.

• Hukommelsesvansker kan påvirke evnen til å forklare hendelser, forstå rettigheter og delta i rettsprosesser.

4. Behandlingsmessige tilnærminger

Forebygging og regulering

• Sensorisk tilrettelegging: Bruk av støyreduserende hodetelefoner, dempet belysning, og rolige omgivelser.

• Psykoedukasjon: Lære å kjenne egne triggere og tidlige tegn på overbelastning.

• Nevroregulerende teknikker: Dyp pusting, vekttepper, stimming og trygg tilbaketrekning.

Hukommelsestrening

• Kognitiv støtte: Bruk av visuelle hjelpemidler, strukturert rutine og repetisjon.

• Arbeid med episodisk hukommelse: Bruk av sosialhistorier, narrativ trening og emosjonell refleksjon.

• Tilpasset undervisning: Fokus på styrker som detaljminne og visuell læring.

Juridisk støtte

• Tilrettelegging i rettssystemet: Bruk av alternativ kommunikasjon, sakkyndige vurderinger og støttepersoner.

• Advokatkompetanse: Jurister må ha kunnskap om AST og kunne tilpasse prosedyrene.

Avslutning

Meltdowns og hukommelsesvansker hos personer med AST er ikke bare nevrobiologiske fenomener – de har dyptgripende konsekvenser for livskvalitet, rettssikkerhet og sosial inkludering. En helhetlig forståelse og tverrfaglig tilnærming er avgjørende for å møte disse utfordringene med respekt, empati og effektiv støtte.

Kilder

 Norske kilder

• Ellertsen, B. (2015). Nevrobiologiske perspektiver på autismespekterforstyrrelser. I T. Børresen (Red.), Autismens mange ansikter (s. 145–168). Oslo: Gyldendal Akademisk.

• Haugland, B. S. M., & Nordahl-Hansen, A. (2020). Autisme og psykisk helse: En oversikt over komorbide tilstander og behandlingsbehov. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 57(6), 456–464. https://psykologtidsskriftet.no

• Statped. (2023). Autismespekterforstyrrelser – veiledningsmateriell. https://www.statped.no

Internasjonale kilder – Meltdowns

• Montague, I., Dallos, R., & McKenzie, B. (2018). “It feels like something difficult is coming back to haunt me”: An exploration of ‘meltdowns’ associated with autistic spectrum disorder from a parental perspective. Clinical Child Psychology and Psychiatry, 23(1), 125–139. https://doi.org/10.1177/1359104517739574

• Soden, P. A., Bhat, A., Anderson, A. K., & Friston, K. (2025). The meltdown pathway: A multidisciplinary account of autistic meltdowns. Psychological Review. Advance online publication. https://doi.org/10.1037/rev0000543

• Spectrum Connections Therapy. (2024). Understanding Neurocrashes: Meltdowns and Shutdowns in Autism Spectrum. https://spectrumconnecttherapy.com/understanding-neurocrashes-meltdowns-and-shutdowns-in-autism-spectrum/

Internasjonale kilder – Hukommelsesvansker

• Desaunay, P., Agogue, M., & Eustache, F. (2020). Memory in autism spectrum disorder: A meta-analysis of experimental studies. Psychological Bulletin, 146(5), 377–410. https://doi.org/10.1037/bul0000239

• Geng, K., Wang, Y., Fu, W., Chen, S., & Yang, Y. (2024). Episodic memory impairment and its influencing factors in individuals with autism spectrum disorder: Systematic review and meta-analysis. European Archives of Psychiatry and Clinical Neuroscience. Advance online publication. https://doi.org/10.1007/s00406-024-01679-1

• Liu, J., Baker, C., & Amaral, D. (2023). Children with autism have broad memory difficulties. Biological Psychiatry: Cognitive Neuroscience and Neuroimaging, 8(3), 251–261. https://doi.org/10.1016/j.bpsc.2023.01.005

3. Meltdowns og kontrolltap ved autismespektertilstand (AST)

 Meltdowns og kontrolltap ved autismespektertilstand

Skrevet i samarbeid med Copilot (KI)

Meltdowns er en intens og ufrivillig respons på overveldelse, ofte utløst av tap av kontroll over omgivelser, sanseinntrykk eller sosiale situasjoner. For personer med AST er kontroll og forutsigbarhet ikke bare ønskelig – det er en nevrobiologisk nødvendighet.

“Autistic meltdowns are involuntary fits of intense frustration, rage, and often physical violence elicited by sensory and cognitive stressors easily tolerated by neurotypicals.” (Soden et al., 2024)

“Et meltdown er når en Asperger midlertidig mister kontrollen på grunn av følelsesmessige reaksjoner på miljømessige faktorer.” (Autismesiden.no)

Blyanttegning. Meltdown etter kontrolltap, bortfall av rutiner, opplevd av artikkelforfatteren

Nevrobiologisk forklaring

Ifølge Soden et al. (2024) skyldes meltdowns en kombinasjon av:

• Hypokonnektivitet i insula – et område i hjernen som regulerer autonom respons og sanseintegrasjon.

• Vagal tilbaketrekning og sympatisk hyperaktivering – kroppen går i alarmberedskap.

• Feilslått nevrosepsjon – hjernen tolker ufarlige stimuli som trusler.

Dette fører til en lavere terskel for stress og en overveldende respons når kontrollen glipper.

Kontroll som trygghetsmekanisme

Deborah Lipsky, som selv har AST, beskriver kontroll som en livline:

“I need scripts for every situation. Predictability is my safety net. When the world slips, I slip with it.”(Lipsky, 2011, From Anxiety to Meltdown)

Manglende kontroll kan utløse angst, som igjen kan eskalere til meltdown. Dette gjelder særlig ved:

• Endringer i rutiner

• Sensorisk overbelastning

• Sosialt press og maskering

• Kommunikasjonsvansker

Praktiske implikasjoner

Å forstå meltdowns som en biologisk respons på kontrolltap gir grunnlag for bedre tilrettelegging:

• Gi forutsigbarhet og struktur

• Tilby valg og autonomi

• Reduser sensorisk og sosial belastning

• Møt meltdowns med ro, trygghet og ikke-dømmende støtte

Litteraturhenvisninger

Soden et al. (2024) The Meltdown Pathway: A Multidisciplinary Account of Autistic Meltdowns – nevrobiologisk modell for meltdowns.

Yalim & Mohamed (2023) Meltdown in Autism: Challenges and Support Needed for Parents – kvalitativ studie av foreldres erfaringer.

Lipsky (2011) From Anxiety to Meltdown – personlig og praktisk innsikt i meltdowns og angst.

National Autistic Society, Veiledning om meltdowns og hvordan man kan støtte personer med AST.

2. Meltdowns ved autismespektertilstand (AST)

Meltdowns ved autismespektertilstand

Noen teoretiske og kliniske perspektiver på forståelse og intervensjon

Skrevet i samarbeid med Copilot (KI)

Blyanttegning av en opplevelse av meltdown hos artikkelforfatteren

Innledning

Meltdowns hos personer med autismespektertilstand (AST) er intense, ufrivillige reaksjoner på overveldende stimuli. De skiller seg fra tantrums ved at de ikke er målrettede, men snarere uttrykk for sensorisk, emosjonell eller sosial overbelastning. Forståelsen av meltdowns har utviklet seg betydelig – fra tidlige behavioristiske modeller til mer kontekstuelle og person-sentrerte tilnærminger.

B.F. Skinner og operant betinging

B.F.Skinner

Skinner beskrev atferd som formet av konsekvenser, og introduserte begrepene positiv og negativ forsterkning samt straff. Han var kritisk til straffens effekt på lang sikt, og mente at positiv forsterkning var mest effektiv for å forme ønsket atferd (Skinner, 1953). I meltdown-sammenheng gir dette et rammeverk for å forstå hvordan sensorisk regulering og alternativ atferd kan læres gjennom forsterkning.

Ole Ivar Løvaas og tidlig ABA

Ole Ivar Løvaas

Løvaas utviklet Discrete Trial Training (DTT) og Early Intensive Behavioral Intervention (EIBI). Hans arbeid la grunnlaget for ABA som intervensjonsform ved AST. Tidlige metoder inkluderte aversive teknikker, bl a bruk av elektrosjokk, men disse er i dag sterkt kritisert og i stor grad forlatt (Gjerde, 2023). Løvaas’ fokus på funksjonell analyse og systematisk ferdighetsbygging er fortsatt sentralt i moderne meltdown-forståelse.

ABA og funksjonell forståelse av meltdowns

Moderne ABA ser meltdowns som atferd med funksjonell årsak – ofte knyttet til:

• Unngåelse av krav eller stimuli

• Sensorisk regulering

• Kommunikasjonsvansker

• Rutinebrudd

Intervensjoner inkluderer:

• Funksjonell kommunikasjonstrening (FCT)

• Visuelle støttesystemer

• Differensiell forsterkning

• Miljøtilpasning

ABA søker å forebygge meltdowns ved å lære individet alternative strategier og skape forutsigbarhet.

CAT – Contextual ABA Therapy

CAT integrerer ABA med aksept- og forpliktelsesterapi (ACT) og traumesensitiv praksis. I meltdown-forståelse vektlegger CAT:

• Individets opplevelse og autonomi

• Kontekstuelle faktorer som relasjoner og miljø

• Psykologisk fleksibilitet og verdibaserte valg

CAT ser meltdowns som nevrobiologiske responser og søker å skape trygghet og mestring gjennom empati, valgfrihet og reguleringsstøtte.

AAA – Adult Asperger Assessment

AAA er et diagnostisk verktøy for voksne med AST, utviklet av Baron-Cohen et al. (2006). Selv om AAA ikke er en intervensjonsmodell, bidrar den til forståelse av meltdowns hos voksne ved å kartlegge:

• Sensorisk sensitivitet

• Sosial overbelastning

• Kommunikasjonsstil

• Kognitive profiler

AAA gir innsikt i hvordan meltdowns kan arte seg annerledes hos voksne – ofte som tilbaketrekning, shutdowns eller emosjonell kollaps.

Avslutning

Meltdowns ved AST er komplekse og krever en tverrfaglig forståelse. Fra Skinners forsterkningslære til CATs kontekstuelle tilnærming, har feltet utviklet seg mot empati, funksjonell analyse og person-sentrert støtte. Ved å kombinere teori og praksis kan vi bedre støtte individer i å regulere seg og oppleve trygghet.

 Litteraturliste 

• Baron-Cohen, S., Wheelwright, S., Robinson, J., & Woodbury-Smith, M. (2006). The Adult Asperger Assessment (AAA): A Diagnostic Method. Autism Research Centre.

• Gjerde, Å. B. (2023). Ole Ivar Løvaas og fascismen: En biografisk studie. Universitetet i Oslo.

• Kupferstein, H. (2018). Evidence of increased PTSD symptoms in autistics exposed to applied behavior analysis. Advances in Autism, 4(1), 19–29. https://doi.org/10.1108/AIA-08-2017-0016

• Skinner, B. F. (1953). Science and Human Behavior. Macmillan.

• Sundberg, M. L., & Michael, J. (2001). The benefits of Skinner’s analysis of verbal behavior for children with autism. Behavior Modification, 25(5), 698–724.

• Step Ahead ABA. (2025). Mastering Meltdown Management with Evidence-Based ABA Strategies.

• Simply Psychology. (2025). Autistic Meltdowns: Signs & How To Manage. 

1. Meltdowns (blokkeringer) og polyvagal teori ved autismespektertilstand

Meltdowns (blokkeringer) og polyvagal teori ved autismespektertilstand - En nevrobiologisk og relasjonsorientert forståelse

Skrevet sammen med Copilot (KI)

Blyanttegning av hvordan en meltdown (blokkering) oppleves av Kaare Torgny Pettersen

Innledning

Meltdowns hos personer med autismespektertilstand (AST) er komplekse og ofte misforståtte hendelser. De oppleves som ukontrollerbare, emosjonelle utbrudd som oppstår når individet har nådd et punkt av sansemessig og følelsesmessig overbelastning. Denne artikkelen belyser fenomenet fra et nevrobiologisk perspektiv og introduserer polyvagal teori som et viktig rammeverk for å forstå og møte disse reaksjonene med empati og trygghet.

Hva er en meltdown?

En meltdown er ikke et raserianfall, men en kroppslig og nevrologisk reaksjon på ekstrem overveldelse. Typiske triggere inkluderer:

• Overstimulering (lys, lyd, lukt, tekstur)

• Endringer i rutiner

• Sosialt press

• Følelsesmessig stress

Reaksjonen kan innebære skriking, gråt, fysisk uro, selvskading, eller total tilbaketrekning. Personen mister evnen til å regulere atferd og følelser – kroppen går i overlevelsesmodus.

Nevrologisk forklaring

Hjernen til personer med AST reagerer annerledes på stress:

• Amygdala blir overaktiv, noe som gir sterke fryktreaksjoner.

• Det sympatiske nervesystemet aktiveres, og kroppen oversvømmes av kortisol og adrenalin.

• HPA-aksen (hypothalamus–hypofyse–binyre) blir dysregulert, og restitusjonen etter stress blir tregere.

• Sensoriske inntrykk behandles mer intenst via hyperkobling mellom sanseområder.

• Eksekutive funksjoner svekkes under stress – det blir vanskeligere å tenke, snakke og vurdere.

Resultatet er en nevrobiologisk overbelastning som gjør at individet ikke kan regulere seg, snarere enn ikke vil.

Polyvagal teori: et rammeverk

Stephen W. Porges

Utviklet av Dr. Stephen W. Porges, nevroforsker og professor i psykiatri, gir polyvagal teori innsikt i hvordan det autonome nervesystemet regulerer trygghet, sosial kontakt og stress.

Teorien identifiserer tre tilstander:

1. Ventral vagus – sosialt engasjement, trygghet og ro

2. Sympatisk aktivering – beredskap, uro og kamp/flukt

3. Dorsal vagus – frys/shutdown, dissosiasjon og tilbaketrekning

Et sentralt begrep er nevrosepsjon – hjernens ubevisste vurdering av trygghet. Hos autister kan nevrosepsjonen være overfølsom, og tolke ufarlige situasjoner som truende.

Praktiske implikasjoner

Polyvagal teori gir grunnlag for omsorgsfull tilnærming til AST:

• Skap forutsigbare og trygge omgivelser

• Bruk teknikker som pust, musikk, trygge berøringer

• Tilpass stimuli og kommunikasjon for å redusere stress

• Aktiver ventral vagus gjennom sosialt engasjement og ro

Intervensjoner som Safe and Sound Protocol er utviklet direkte fra Porges’ teori og brukes globalt i terapi.

Avslutning

Ved å forstå meltdowns som en biologisk stressrespons – og ikke som et tegn på trass eller dårlig oppdragelse – kan vi møte personer med AST med empati, trygghet og støtte. Polyvagal teori tilbyr et kraftfullt verktøy for å skape inkluderende og reguleringsfremmende miljøer – både hjemme, på skole og i terapi.

Litteraturliste

Internasjonale kilder:

• Porges, S. W. (2007). The polyvagal perspective. Biological Psychology, 74(2), 116–143.

• Porges, S. W. (2017). The pocket guide to the polyvagal theory. W. W. Norton.

• Porges, S. W. & Dana, D. (2018). Clinical applications of the polyvagal theory. W. W. Norton.

• Chua, C. K. (2022). Using polyvagal theory to understand autistic meltdown. Asian Journal of Interdisciplinary Research.

• Outland, G. (2023). Understanding polyvagal theory and its connection to autism. Blue Tide Therapy.

Norske kilder:

• Eide-Midtsand, N. (2017). Betydningen av å være trygg. Tidsskrift for Norsk psykologforening.

• Nordanger, D. & Braarud, H. C. (2017). Reguleringsstøtte og toleransevinduet. Tidsskrift for Norsk psykologforening.

• IFS-Terapi. (2024). Polyvagal teori: 3 typer stressresponser. https://www.ifs-terapi.no

• Safe and Sound Protocol Norge. (2024). Polyvagal teori – vitenskapelig forklaring. https://safeandsoundprotocol-ssp.nl/nb

En følelse av takknemlighet

 

Outsider Art Blyanttegning. 420 x 594 mm

Noen ganger er det vanskelig å si takk til noen som har hjulpet meg. Hvorfor er det så vanskelig? Takknemlighet er et følsomt begrep. Å stå i takknemlighetsgjeld er ikke en god følelse. 

Min tegning er et personlig uttrykk for min takknemlighet til alle hjelperne vi har rundt oss og som står til tjeneste 24/7. Disse hjelperne gir meg en god følelse av takknemlighet.

Jeg finner ikke ordene for å uttrykke dette fullt ut, så jeg lar min hånd tegne fritt og impulsivt uten bevisst styring fra mitt hode. «De tomme hoders metode» kaller jeg det. Fargene sier noe om mine følelser. 

Jeg står selv, litt bortgjemt som en Kilroy figur nederst i venstre hjørne. Jeg er ikke innelåst i tegningen, i takknemligsgjeld,  men fri til å ro avgårde i frihetens tegn, i robåten jeg sitter i. Det er det jeg opplever som fred. Å ro stille avgårde på et åpent vann, uten et bestemt mål. Bare ro kan gi fred, 

God sommer og takk igjen til alle hjelperne der ute. Dere er våre engler i en vanskelig hverdag for mange.

Det mellommenneskelige ved skyld

Mange empiriske undersøkelser om skyld viser at skyld bør forstås hovedsakelig som et sosialt fenomen som finner sted mellom mennesker like mye som i dem. Skyld synes å finne sted i mange ulike former for menneskelige handlinger, ikke bare i krenkelser men også der hvor vi finner en positiv ulikhet mellom mennesker. Skyldens omfang synes videre å variere kraftig med variasjoner i den mellommenneskelige konteksten.

            Skyld synes å være sterkest, mest utbredt og mest konsistent i fellesskapsrelasjoner som er karakterisert med forventninger til felles mål. Skyld tjener til mange ulike fellesskapsbindende funksjoner, inkludert å motivere folk til å behandle kolleger på en god måte og unngå overtredelser, minimere ulikheter og muliggjør at mindre maktfulle kolleger kan få deres vilje samt å omfordele emosjonell fortvilelse.

            Skyld er en vanlig form for fortvilelse og påvirker mange av våre handlinger. Mange bruker skyld for å unnskylde sine krenkelser, for å uttrykke sympati, for å manipulere andre, for å avslå sex, i oppdragelse av barn,, som støtte for selvkontroll, med mer. Man utfører og/eller unngår å utføre en bemerkelsesverdig stor variasjon av handlinger på grunn av forventninger av skyld.

            Likevel har både personlighetsforsking og forskningen innen sosialpsykologi hatt en tendens til å overse dette viktige fenomenet i hverdagslivet. Når man ser bort fra artiklene om seksuelle skyld, var det i løpet av hele 1980-tallet vare skrevet tre artikler i det anerkjente fagtidsskriftet Journal of Personality and Social Psychology. I det samme tidsrom var det ingen artikler om skyld i fagtidsskriftet Annual Review of Psychology. Det er nesten ironisk at høgskole- og universitetsstudenter som skal utdannes til å arbeide med andre mennesker lærer lite eller ingenting om skyld. Bortsett fra skyld som er koblet til seksuelle handlinger og til skyld som et juridisk fenomen, synes emnet å være totalt neglisjert. Neglisjeringen av skyld som fenomen innen sosial psykologi er spesielt ironisk fordi skyld må forståes hovedsakelig som en sosial emosjon.

            Baumeister et al (1994) studerer skyldens sosiale og mellommenneskelig natur. Til forskjell fra teoretiske tradisjoner som ser på emosjoner som intrapsykiske reaksjoner og behandler skyld som en sak for selvevaluering opp mot abstrakte standarder, undersøker artikkelen skyld som et resultat ab det å være menneske. Skyld er noe som finner sted mellom mennesker, ikke bare inne i dem. Det betyr at skyld er et mellommenneskelig fenomen som er funksjonelt og årsaksmessig knyttet til fellesskapsrelasjoner mellom mennesker. Skyldens opprinnelse, funksjon og prosess har alle viktige mellommenneskelige aspekter ved seg. 

            Skyld kan virke slik i sosiale relasjoner at sosiale bånd blir styrket ved å bringe frem symbolske bekreftelser på omsorg og forpliktelser. Den er også en mekanisme for å utjevne ubalanse eller ulikheter i følelsesmessig fortvilelse innen relasjonen og for å utøve påvirkning overfor andre.

            Skyldens sosiale natur går mye lenger enn den vanlige oppfattelsen av at moralske standarder er overført barn og unge av signifikante andre og av samfunnet generelt. Skyld fortsetter å fremtre gjennom hele livet, hovedsakelig ut i fra mellommenneskelig handlinger. Ofte får folk deres partnere til å føle skyld på grunn av nye krenkelser og i håp om å skape endringer. Enkelte skylderfaringer vil riktignok finne sted i det private rom, i ens individuelle psyke og i sosial isolasjon. Allikevel vil de fleste av disse kunne være avledet av mellommenneskelige prosesser utført av høyt sosialiserte individer med internaliserte referansegrupper. 

Skyldens sosiale natur og mellommenneskelig opprinnelse er blitt bekreftet av enkelte teorier tidligere, benektet av andre og forsøkt motarbeidet av de fleste. Enkelte har til og med kombinert analyser av skyldens viktige sosiale aspekter samtidig som de forsøker å benekte slike aspekter.

           

 Sigmund Freud behandlet skyld hovedsakelig i to betydningsfulle verk, Civilization and its discontents (1930/1961) og i New introductory lectures on psycho-analysis (1933/1964). Her behandler han skyld som et produkt av intrapsykiske konflikter. Eller mer presist som et våpen brukt av superego for å påvirke avgjørelser til ego. Han skriver: ”…moral sense of guilt is the expression of the tension between the ego end the super-ego”(1933/1964, s. 76). Senere insisterte han på at måten super-ego fungerte på skapte skyldfølelser uten hensyn til den utvendige verden (1933/1964, s.97). Likevel finner man, riktignok noe bortgjemt, i Freuds teorier noen mellommenneskelige faktorer. Han vurderte nemlig super-ego til å være en tilpasning av den menneskelige organisme til sivilisert liv (1930/1961), som nesten pr definisjon inkluderer å leve sammen med andre mennesker.

            Helene Block Lewis forfektet i boken Shame and guilt in neurosis (1971) at mellommenneskelige faktorer og prosesser er helt irrelevant for skyld. Hun skriver ”Guilt is evoked only from within the self” (1971, s.85). Hun påstod at skyld ikke engang er avledet av en mulig kontakt med et annet menneske, slik som en generalisert andre eller internalisert referanse gruppe. Dermed benekter hun i sine analyser enhver signifikant rolle av mellommenneskelige prosesser, selv om mange av hennes argumenter synes å foreslå mellommenneskelige faktorer.

            Andre teoretikere har eksplisitt og bestemt avvist et mellommenneskelig ved skyld. I boken Shame and Guilt: A psychoanalytic and cultural study (1971) skriver forfatterne G. Piers og M. Singer at skyld er avledet fra kastrasjonsangst og de behandler den som en reaksjon på id impulsene; aggressivitet, destruktivitet og seksualitet (spesielt incest). De påstår at ekte skyld følelser er ”experienced in solitude and contain noe conscious or realistic reference to an audience” (1971, s.68), og dermed benekter de enhver form for mellommenneskelig dimensjon.

            J. Gilligan har skrevet blant annet Beyond morality: Psychoanalyic reflections on shame, guilt and love (1976). Gilligan forfekter at skyld oppstår som en reaksjon på aggressive drifter forbundet med de tidligere stadiene i Freuds skjema, nemlig ”oral-biting-cannibalistic-sadistic, anal-sadistic og phallic-competitive” (1976, s.149). Han vektlegger straff som et viktig aspekt ved skyld.

            I boken Self-consciousness and social anxiety (1980) skriver A. Buss at skyld er koblet til den private selvrefleksjon, som pr definisjon ikke nødvendigvis inkluderer andre personer eller deres perspektiver. ”Guilt is essentially private. The best test of guilt is ehether anyone else knows of the transgression” (1980, s.159). Det at ingen behøver å vite om skylden bekrefter dens intrapsykiske natur, ifølge Buss. Dermed er Skyld igjen et isolert fenomen og et produkt hovedsakelig av intrapsykiske prosesser.

            D.L.Mosher bygger på et behavioristisk perspektiv i sin artikkel Interaction of fear and guilt in inhibiting unacceptable behavior (1965). ”Guilt may be defined as a generalized expectancy for self-mediated punishment for violating, anticipating the violation of, or failure to attain internalized standards of proper behavior” (1965, s.162). Referansen til en selv påført straff gjør det klart at fokus til skyld er ikke straff fra andre, men noe negativt man påfører seg selv. Dermed er skyld i en slik behavioristisk perspektiv en forventning av selv-skade, ikke et mellommenneskelig fenomen. En slik definisjon anviser ingen rolle til mellommenneskelige faktorer, unntatt muligheten for at ”internaliserte standarder” kan være lært fra andre.

            O.Rank behandler fenomenet skyld i boken The trauma of birth (1929). Her tar han til ordet for at skyld har sosiale røtter. Rank begynte med standard psykoanalytiske synspunkter omkring skyld, men hans tanker utviklet seg gradvis til en teoretisk posisjon som er unikt innen psykoanalytisk psykologi. Han kom nemlig til å forstå skyld som en uunngåelig bi-produkt av individualiseringsprosessen. Skyld oppstår dermed i den infantile avhengigheten til mor og i frykt og angst over å bryte denne avhengigheten i følge Rank, og den fungerer som en kraft som fortsetter i dette forholdet.

            I tidsskriftet Psychological Review nr.62, fra 1955, har D.P.Ausbel skrevet en artikkel med tittelen Relationships between shame and guilt in the socializing process (s.378-390). Ausbel fremhevet at skam er en reaksjon til faktiske eller antatte dommer fra andre og at skyld alltid involverer en spesiell type av skam (1955, s.389), som tydeligvis antyder en sterk kobling til mellommenneskelige kontekster. En lignede implikasjon er å finne i Ausbels påstand om at skyld ”always implies an offense against the group” (1955, s.388).

            Allerede i 1937 skrev K. Horney i sin bok The neurotic personality of our time at skyld følelser stammer fra en grunnleggende frykt for andres manglende godkjenning, og hun spekulerte i at forsøk på å få andre til å føle seg skyldige kan bare komme fra nevrotiske mellommenneskelige motiver. Dermed vendte hun om på tradisjonell psykoanalytisk teori. 

            I boken Social evolution (1985) skriver R.L.Trivers ut fra et evolusjonistisk perspektiv. Trives foreslår at menneskelig skyld har oppstått fra naturlig seleksjon fordi det forhindrer mennesker fra å utføre handlinger som vil kunne skade deres forhold til andre. Dette fordi slike forhold er livsviktige for overlevelse og reproduksjon. 

            Slike inkonsistente funn innen og blant tidligere teorier om skyld er forståelige når man tar i betraktning det empiriske vakuumet som de er skapt innenfor. Mange av de overnevnte teoretikerne har måttet stole hovedsakelig på intuisjon, usystematiske observasjoner og kliniske inntrykk når de formulerte deres syn på skyld. I kontrast til dette er det mange empiriske studier spredt gjennom litteraturen gjennom de siste tiår, og disse studiene kan sannsynligvis gi et fastere grunnlag for å forstå skyld. Det kan faktisk virke som om innsamling av empiri har gått på bekostning av teori utvikling.

Forsøk på å konstruere enkle definisjoner v skyld er preget av det faktum at begrepet er benyttet av folk på mange og motsetningsfulle måter. I særdeleshet brukes begrepene skyld og skam om hverandre, selv om begrepene viser til to tydelig forskjellige erfaringer.

            Hovedinteressen til psykologer er den subjektive følelsen av skyld, sammen med dens årsaker og adferdsmessige konsekvenser. Baumeister et al er oppatt med hva som får mennesker til å føle skyld og hva denne følelsen – eller motivasjonen til å unngå denne følelsen – får dem til å gjøre. 

En tilnærming til skyld som en subjektiv tilstand medfører at andre viktige og innflytelsesrike måter som skyld brukes på blir irrelevante. Juridisk skyld for eksempel har tekniske definisjoner som er ganske uavhengige subjektive følelser eller til og med ansvar for tidligere handlinger. Juridisk skyld er basert på antagelsen om brudd på juridiske regler, selv om den tekniske betydningen av juridisk skyld har utviklet seg lenger enn å være avhengig av bevisets betingelse og omfang. I boken til Helene Block Lewis (1971) nevnt ovenfor heter det at mennesker kan være skyldige uten noen bestemt følelse. En slik definisjon passer godt med den juridiske bruken av skyld. Dette drøftes videre i boken Is guilt an emotion? av A. Ortony (1987) hvor det argumenteres for at skyld har to betydninger, en sosio-juridisk og en emosjonell betydning.

Skyld er forskjellig fra skam særlig fordi skyld forholder seg til en bestemt handling, i motsetning til skam som forholder seg til hele selvet (jf Lewis 1971).Skyld kan likeledes være adskilt fra frykt for straff på bakgrunn av at fortvilelse er rettet mot selve handlingen i stedet for forventningen for handlingen. Man kan klart føle skyld i situasjoner hvor det er lite sannsynlig med straff og dermed ingen frykt. Kunnskap om at man har krenket en annen person kan være tilstrekkelig til å forårsake skyld, selv om offeret ikke er i stand til å gjengjelde krenkelsen. På den annen side burde det være relativt vanskelig å frykte straff fra andre uten å føle noe som helst form for skyld selv, unntatt kanskje om den andre personen er preget av fiendtlighet i stedet for krenkelse.

Det at skyld defineres som en subjektiv emosjonell tilstand medfører at intrapsykiske prosesser også er tilstede. Baumeister el al ønsker med sin artikkel å understreke at denne intrapsykiske reaksjonen har betydelige mellommenneskelige aspekter ved seg.

Fra et mellommenneskelig perspektiv vil den vanligste årsaken til skyld være påførelse av skade, tap eller fortvilelse på en relasjonspartner. Selv om skyld ofte er knyttet til nære relasjoner er den ikke begrenset til dem. Tilbøyelighet til skyld kan være generalisert fra andre forhold, inkludert grupper. Spesielt godt sosialiserte personer vil sannsynligvis ha lært å føle skyld etter å ha påført skade til fremmede personer også. En mellommenneskelig tilnærming vil likevel forutsi at skyldrelasjoner vil være sterkere, mer alminnelig og mer betydningsfull i nære relasjoner enn i svake eller fjerne forhold.

            Ethvert fellesskapsforhold er definert ved eksistensen av stilletiende regler som medfører at individer må være opptatt av hverandres velferd. En konsekvens av dette er at fellesskapsforhold gjør ting ganske enkelt for å gagne hverandre uten å forvente lik eller umiddelbar gagn tilbake, i kontrast til partnere i bytteforhold som søker å opprettholde likhet og som gagner hverandre bar når man forventer lik eller større gagn i retur. Folk synes rede til å samhandle selv med fremmede mennesker på et grunnlag bygd på fellesskap ganske enkelt fordi de forventer muligheten for et fellesskapsforhold. I fellesskapsrelasjoner holder folk spontant følge med hverandres behov, selv om ingenting umiddelbart kan gjøres for å tilfredsstille disse behovene, de yter mer hjelp til deres relasjonspartnere, de føler seg bedre etter å ha gitt hjelp både med hensyn til stemning og med hensyn til selv-evaluering, og de er mer mottagelige til partnerens emosjonelle tilstand. Slike fellesskapsrelasjoner og bytterelasjoner er drøftet nærmere i en artikkel skrevet av M.S.Clark, J.Mills og D.M.Cororan i fagtidsskriftet Personality and Social Psychology Bulletin, nr.15/1989 under tittelen Keeping track of needs and inputs of friends and strangers. I virkeligheten vil mange forhold ikke være rene fellesskaps- eller bytterelasjoner men ha en blanding av begge. Uansett er det sannsynlig at skyld i alle relasjoner oppstår hovedsakelig fra fellesskaps komponenten.

            Å beskrive skyld som et mellommenneskelig eller sosialt fenomen kan bety ganske forskjellige ting avhengig av om man fokuserer på fellesskaps- eller bytteforhold. Sigmund Freud (1930/1961) sier at det sosiale grunnlaget for skyld kan i sin helhet være forstått på bakgrunn av bytteforhold. Han betegnet skyld som et bi-produkt av den menneskelige tilvenningen til et liv i et sivilisert samfunn. Meningen med en slik tilvenning er at alle medlemmer må avstå fra bestemte tilbøyeligheter og behov slik at alle kan bli beskyttet fra å bli gjort til et offer av andre. Skyld, ifølge Freud, er et resultat av den interne mekanismen som får hvert individ til å adlyde gruppens regler og dermed gjøre handel og byttetransaksjoner mulig.

            Dersom man analyserer skyld i fellesskapsrelasjoner vil derimot utgift-gagn analysen miste sin sentrale betydning. I stedet kan man se skyld som formet for å forsterke fellesskapsnormene av felles interesse og oppfostring, og til å beskytte de mellommenneskelige bånd mellom nære individer. Funksjonene til skyld vil derfor være relasjonsforsterkende. I tillegg virker det som folk ønsker og kanskje trenger fellesskapsrelasjoner, slik at folk vil  noen ganger kunne reagere på bakgrunn av fellesskapsrelasjonens normer, ganske enkelt fordi den andre er en potensielt tilgjengelig relasjonspartner (dvs selv om ingen fellesskapsrelasjon ennå eksisterer). Mange mennesker viser at de vil adoptere en fellesskapstilnærning ganske enkelt fordi de tror at personen de nettopp har møtt muligens kan bli en del av fellesskapet. Dette er viktig for å forstå hvorfor enkelte personer reagerer med skyldfølelser overfor tilsynelatende fremmede mennesker som ellers ville være forbeholdt mer intime partnere.

Hva er det som gjør mennesker i stand til å føle skyld? Det er nødvendig med noen betraktninger av denne iboende kapasitet for å kunne utvikle en teori og skyld. Det synes klart at skyld betyr å føle seg ille, og dermed begynner kapasiteten for skyld antagelig med et naturlig grunnlag for å føle seg ille. Skyld må forståes som en ubehagelig vekkelse beslektet med angst.

            Baumeister et al (1994) foreslår to kilder som skyld kan stamme fra, vekkelse av empati og angst for sosial eksklusjon. Begge disse er viktige og kraftfulle kilder til følelser og motivasjon i nære fellesskapsrelasjoner. Mennesker er iboende beredt til å føle empatisk fortvilelse som reaksjon på andres lidelser og skyld kombinerer empatisk fortvilelse med en selv tillagt egenskap av et ubesværet ansvar for andres nød og lidelser. Dette siste er beskrevet av M.L.Hoffman i Development of prosocial motivation: Empathy and guilt som er et kapittel i boken The development of prosocial behavior, N. Eisenberg (red), 1982. Når man ser andres lidelser, vil man føle seg ille, og denne dårlige følelsen er grunnlaget for skyld. Selv om empatisk fortvilelse kan oppstå med enhver lidelse, er empatiske reaksjoner vanligvis anerkjent som sterkest i nære relasjoner. Fellesskapsbekymring for andres velferd vil sannsynligvis ha en sterk binding til empatiske reaksjoner. Sammen med empati er tilhørighet og hengivenhet kraftfulle kilder for følelsesmessige reaksjoner. 

Mennesket opplever angst ved å stå overfor en trussel om separasjon eller eksklusjon fra deres mødre. Hendelser som øker trussel om sosial eksklusjon skulle derfor forårsake angst og en form som denne angsten kan ta er skyld. Mye tyder på at det er sterke og signifikante korrelasjoner mellom angst og skyld. Spesielt dersom man har gjort noe (for eksempel en krenkelse) som vil kunne forårsake avvisning av en partner, da vil resultatet av angsten over den mulige avvisningen kunne oppleves som skyld.

Å kombinere empatisk fortvilelse og eksklusjonsangst skaper en potensielt mektig basis for å analysere skyld og forutse dens mønster. Skyld bør sees i sammenheng med felles sosial tilknytninger og bli forbundet med forstyrrelser av tilhørighetsfølelsen, spesielt de som oppstår fra lidelser man selv er årsak til. Utviklingsmessig burde primitiv skyld fokusere hovedsakelig de som står en nærmest til en selv. Mer moden skyld vil kunne reflektere den stadig økende brede følelsen av fellesskap, men det burde fortsatt være tendenser for skyld til å være sterkest med fortrolige partnere. Sett på denne måten har det emosjonelle grunnlaget for skyld en sterk mellommenneskelig komponent. Dette synet skiller seg vesentlig fra analyser som baserer skyld på slike faktorer som kastrasjonsangst, aggresjon man retter mot seg selv, eller en betinget forventning av straff. De følelsesmessige røttene til skyld ligger i menneskelig tilhørighet, det vil si i menneskets kapasitet til å føle lidelse og fortvilelse til andre og i den grunnleggende frykten for å fremmedgjøre faktiske eller potensielle relasjonspartnere.

Referanse:

Roy F Baumeister, Arlene M. Stillwell og Todd F. Heatherton, 1994. Guilt: An Interpersonal Approach, i tidsskriftet Psychological Bulletin, nr.2/1994, s. 243-267.