Rettferdighet begynner med spørsmålet: Hvem teller som menneske?

Når noen liv blir synlige, mens andre forsvinner

Tirsdag 26. juli 2016 gikk en mann inn på Tsukui Yamayuri-en, en institusjon for mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser i Japan. Han drepte nitten mennesker og såret mange flere. Gjerningsmannen hadde tidligere arbeidet ved institusjonen. Han mente at mennesker med alvorlige funksjonsnedsettelser ikke burde leve, og at samfunnet ville være bedre uten dem.

Det var et massedrap, men også noe mer. Det var et angrep på selve forestillingen om at hvert menneskeliv har verdi. Drapsmannen forsøkte ikke bare å ta liv. Han handlet ut fra en overbevisning om at noen liv ikke burde ha vært levd.

Etterpå skjedde det noe som gjorde hendelsen enda mer urovekkende. Offentligheten fikk i liten grad vite hvem ofrene var. De fikk ikke navn, ansikter og livshistorier slik ofre for andre katastrofer ofte får. Vi fikk ikke vite hva de likte, hvem de var glade i, hva de gledet seg til, hva de fryktet, eller hvem som savnet dem. De døde forble i stor grad anonyme.

De ble omtalt som funksjonshemmede, som beboere og som ofre. Men ikke som konkrete mennesker.

Dette reiser et vanskelig spørsmål: Hvem blir husket som menneske når et liv går tapt? Hvem får et navn i offentligheten? Hvem får et fotografi, en historie og et minne? Og hvem forsvinner inn i en kategori?

Rettferdighet begynner ikke bare med spørsmålet om hvordan samfunnets goder skal fordeles. Den begynner tidligere og dypere, med spørsmålet om hvem som i det hele tatt regnes med. Hvem blir sett som et menneske med et liv som har betydning? Hvem blir anerkjent som en av oss?

Før vi spør hva et menneske har rett til, må vi spørre hvem vi anerkjenner som et menneske med rettigheter.

Liv som er verd å sørge over

Filosofen Judith Butler har skrevet om hvilke liv som blir oppfattet som verd å sørge over. Når et menneske dør, er sorgen aldri bare privat. Den har også en offentlig og politisk side. Minneseremonier, nekrologer, fotografier og navn forteller noe om hvem samfunnet oppfatter som sine egne.

Et liv som sørges over, blir samtidig anerkjent som et liv som hadde verdi. Sorgen sier at dette mennesket hørte til blant oss. Dødsfallet har skapt et tomrom. Noen er borte som ikke skulle vært borte.

Men ikke alle dødsfall blir møtt på samme måte. Noen liv blir utførlig fortalt. Andre blir redusert til statistikk. Noen ofre får navn. Andre omtales bare som medlemmer av en gruppe.

Det betyr ikke at de sørgende familiene har plikt til å gjøre sin sorg offentlig. Mennesker har rett til privatliv, og det kan finnes gode grunner til å beskytte navnene på mennesker som har levd utsatte liv. Likevel kan anonymiteten også si noe om samfunnets vanskeligheter med å se dem som hele mennesker.

Når et menneske bare blir synlig gjennom en diagnose, en funksjonsnedsettelse eller et hjelpebehov, skjer det en reduksjon. Det særegne mennesket forsvinner. Tilbake står kategorien: utviklingshemmet, dement, psykisk syk, rusavhengig, bruker, pasient eller klient.

Kategorier er nødvendige. De gjør det mulig å organisere tjenester, beskrive behov og utvikle kunnskap. Men de kan også bli skjulesteder. Vi kan tro at vi ser et menneske, mens vi i virkeligheten bare ser betegnelsen vi har gitt det.

Et menneske er alltid mer enn sin kategori. Det har en historie før vi møter det, et indre liv vi aldri fullt ut kan kjenne, og forbindelser til andre mennesker som ikke lar seg sammenfatte i en journal.

Det er derfor den etiske utfordringen alltid er den samme: å se mennesket uten å fornekte behovet, men heller ikke redusere mennesket til behovet.

De usynlige menneskene

Samfunn viser hvem de verdsetter gjennom hvem de gjør synlige. Monumenter, historiebøker, gater, minnedager og offentlige fortellinger er ikke nøytrale. De forteller hvem som får plass i vårt felles minne.

I Berlin finnes minnesmerker over grupper som nazismen forsøkte å utslette: jøder, rom og sinti, homofile og mennesker med funksjonsnedsettelser. Minnestedene gir synlighet til mennesker som først ble fratatt rettigheter, deretter navn, og til slutt liv.

Drapene på mennesker med funksjonsnedsettelser under nazismen begynte ikke i gasskamrene. De begynte i språket og i teoriene. Mennesker ble beskrevet som mindreverdige, som belastninger og som liv uten verdi. Deres behov for støtte ble brukt som bevis på at de ikke bidro til samfunnet.

Før de ble drept fysisk, var de allerede blitt utstøtt moralsk.

Den norske filosofen Harald Ofstad beskrev nazismen som en forakt for svakhet. Det avgjørende var ikke bare hatet mot bestemte folkegrupper, men et menneskesyn hvor styrke, prestasjon, lydighet og nytte ble gjort til mål på verdi. Den svake ble ikke bare oppfattet som svak. Svakheten ble tolket som moralsk mindreverdighet.

Det er lett å plassere denne tenkningen trygt i fortiden. Vi kan forsikre oss om at vi lever i et annet samfunn med andre verdier. Men spørsmålet er om forakten for svakhet helt har forlatt oss, eller om den fortsatt finnes i mer siviliserte former.

Den kan vise seg når menneskers verdi måles etter produktivitet. Den kan høres når eldre omtales som en byrde. Den kan komme til uttrykk når mennesker med omfattende hjelpebehov først og fremst beskrives gjennom kostnadene de påfører samfunnet. Den kan merkes når sykdom og avhengighet blir oppfattet som personlige nederlag.

Språket er naturligvis annerledes. Men den underliggende målestokken kan være den samme: Hva bidrar dette mennesket med? Hva produserer det? Hva koster det?

Da blir menneskeverdet betinget. Mennesket får verdi gjennom det det gjør, ikke gjennom det det er.

Et menneske er ikke et regnskap

Et samfunn må forvalte begrensede ressurser. Politiske myndigheter kan ikke unngå prioriteringer. Helse- og omsorgstjenester må organiseres, budsjetter må utformes, og ulike behov må veies mot hverandre.

Men økonomiske beregninger kan ikke få avgjøre hvem som teller som menneske.

Det finnes en grense mellom å beregne hva en tjeneste koster, og å beregne hva et menneske er verd. Når denne grensen blir uklar, står selve rettferdigheten i fare.

Et menneske kan gjennom store deler av livet ha behov for mer hjelp enn det kan gi tilbake i målbar form. Et barn med omfattende funksjonsnedsettelser kan trenge kontinuerlig omsorg. Et menneske med demens kan gradvis miste evnen til å arbeide, planlegge og uttrykke egne behov. Et alvorlig sykt menneske kan være helt avhengig av andre.

Betyr dette at livet har mindre verdi?

Det moderne samfunnet hyller gjerne selvstendighet. Idealmennesket er autonomt, effektivt, rasjonelt og i stand til å forsørge seg selv. Det tar ansvar, velger fritt og belaster i minst mulig grad andre.

Dette idealet beskriver kanskje enkelte perioder i enkelte menneskers liv. Det beskriver ikke menneskelivet som helhet.

Vi begynner alle livet i radikal avhengighet. Et spedbarn kan ikke leve uten at andre bærer, mater, beskytter og trøster det. Gjennom livet blir vi syke, såret, redde og usikre. Vi trenger lærere, venner, leger, naboer og familie. Og mange av oss avslutter livet med et større behov for hjelp enn vi hadde i årene før.

Avhengighet er derfor ikke et avvik fra menneskelivet. Den er en del av menneskelivet.

Forskjellen mellom mennesker er ikke at noen er avhengige og andre helt uavhengige. Forskjellen er hvordan avhengigheten viser seg, hvor omfattende den er, og om samfunnet har valgt å gjøre den synlig eller skjule den.

Martha Nussbaums utgangspunkt

Martha Nussbaums teori om rettferdighet tar utgangspunkt i nettopp dette kroppslige og sårbare mennesket. Hun kritiserer politiske teorier som bygger på forestillingen om uavhengige og rasjonelle mennesker som inngår avtaler med hverandre fordi det er til gjensidig fordel.

I mange sosialkontraktteorier blir samfunnets borgere forestilt som noenlunde likeverdige deltakere. De kan tenke rasjonelt, ivareta sine interesser og bidra til samfunnets produksjon. Deretter kan de bli enige om prinsipper for hvordan goder og byrder skal fordeles.

Men hva med dem som ikke kan møte disse forutsetningene? Hva med et menneske med alvorlig utviklingshemming, et lite barn eller et menneske med langt fremskreden demens? Skal deres rettigheter først behandles etter at samfunnets grunnleggende prinsipper allerede er bestemt av andre?

Nussbaum mener at dette ikke er tilstrekkelig. Mennesker med omfattende omsorgsbehov kan ikke legges til som et tillegg til en teori som opprinnelig ble konstruert for uavhengige borgere. Deres liv må inngå i selve utgangspunktet for rettferdighetsteorien.

Hvis en teori om rettferdighet ikke fra begynnelsen av omfatter mennesker som er avhengige av andres støtte, er det ikke en teori for mennesker slik mennesker faktisk er.

Nussbaum spør derfor ikke først hva et menneske kan yte samfunnet. Hun spør hva hvert menneske må ha reell mulighet til å gjøre og være for å kunne leve et verdig liv.

Det er en avgjørende vending.

Menneskets verdi kommer ikke fra prestasjonen. Samfunnets ansvar bestemmes ikke av hvor lønnsomt det er å investere i et menneske. Rettferdighet handler om å skape betingelser som gjør det mulig for mennesker å leve i samsvar med sin verdighet.

Hvem får stå innenfor sirkelen?

Ethvert samfunn trekker en moralsk sirkel rundt dem som regnes som fullverdige medlemmer. Innenfor sirkelen finnes mennesker som blir sett, hørt og tatt på alvor. Deres frihet teller. Deres smerte vekker oppmerksomhet. Deres ønsker inngår i politiske vurderinger.

Utenfor eller i ytterkanten finnes mennesker som blir snakket om, men sjeldnere snakket med. De er til stede i samfunnet, men har mindre innflytelse over hvordan samfunnet organiseres. Andre fortolker deres behov, treffer beslutninger på deres vegne og avgjør hva som skal regnes som et godt nok liv for dem.

Historien om mennesker med utviklingshemming er i stor grad historien om å bli plassert utenfor denne sirkelen. De er blitt skjult i store institusjoner, fratatt rettslig handleevne og betraktet som objekter for omsorg. Selv når omsorgen har vært velment, har mennesket kunnet forsvinne bak hjelpebehovet.

Institusjonen kan være nedlagt uten at institusjonens blikk forsvinner.

Et menneske kan bo i en vanlig bolig og likevel leve et institusjonalisert liv. Det kan skje dersom hverdagen styres av turnusplaner, bemanningsbehov og administrative hensyn. Det kan skje dersom andre bestemmer når man skal stå opp, spise, være sosial eller legge seg. Det kan skje når hjemmet i praksis blir en arbeidsplass for andre.

Da har samfunnet flyttet mennesket ut av institusjonen, men ikke nødvendigvis institusjonen ut av menneskets liv.

Rettferdighet krever derfor mer enn fysisk inkludering. Det er ikke nok å være plassert i lokalsamfunnet. Man må også få tilhøre det. Man må få utvikle relasjoner, påvirke eget miljø og bli oppfattet som en deltaker i det felles livet.

Fra bruker til borger

Språk avslører hvordan vi tenker. I velferdsstaten har ordet «bruker» fått en bemerkelsesverdig posisjon. Opprinnelig beskrev det en handling: En person bruker en tjeneste. Etter hvert ble handlingen omgjort til en identitet. Mennesket ble en bruker.

Det kan virke som et nøytralt ord. Men ordet forteller hvem mennesket er i forhold til systemet. Det er en som mottar eller benytter en tjeneste. Hele personens identitet blir sett fra tjenesteapparatets perspektiv.

Et menneske bruker ikke bare tjenester. Det er nabo, venn, datter, sønn, forelder, kollega og medborger. Det har interesser, minner, håp, motstand og tilknytninger. Det lever et liv som strekker seg langt utover den delen av livet hvor profesjonelle tjenester er involvert.

Når et menneske omtales som borger, skjer det noe annet. Borgeren er ikke bare mottaker. Borgeren har en plass i det politiske og sosiale fellesskapet. Borgeren har rettigheter, men også en stemme. Han eller hun skal kunne påvirke det samfunnet som former livet.

Overgangen fra bruker til borger er derfor ikke bare en språklig forbedring. Den innebærer et annet menneskesyn.

Likevel er ikke ordet borger tilstrekkelig dersom samfunnets praksis forblir uendret. Et menneske kan kalles borger og fortsatt bli behandlet som et objekt. Det avgjørende er om personen får reelle muligheter til å bestemme, delta, høre til og bli hørt.

Her viser Nussbaum forskjellen mellom formelle rettigheter og faktiske muligheter. Det er ikke nok at en dør i prinsippet er åpen dersom mennesket ikke kan komme gjennom den. Det er ikke nok å ha stemmerett dersom informasjonen, valglokalet eller støtten som trengs, ikke er tilgjengelig. Det er ikke nok å ha rett til medvirkning dersom ingen har tid til å lytte.

En rettighet som ikke kan brukes, er bare delvis virkelig.

Likhet er ikke å behandle alle likt

Vi sier ofte at rettferdighet betyr at alle skal behandles likt. Men lik behandling kan i praksis produsere stor ulikhet.

Tenk på en buss som i prinsippet er åpen for alle. Billettene koster det samme. Rutetidene er de samme. Ingen regel sier at mennesker som bruker rullestol, ikke får være med.

Likevel er ikke transporten rettferdig dersom rampen ikke virker, bagasje fyller rullestolplassen, eller sjåføren mener at passasjeren burde ha varslet på forhånd.

Alle ble møtt med den samme regelen, men ikke alle fikk den samme muligheten til å reise.

Rettferdighet må derfor vurderes ut fra hva mennesker faktisk får mulighet til å gjøre, ikke bare ut fra om systemet har formulert like regler.

Den som trenger mer støtte for å kunne delta på like vilkår, skal ikke oppfattes som en som krever særbehandling i betydningen urimelige fordeler. Støtten er selve forutsetningen for at likheten kan bli virkelig.

Dette kan være vanskelig å forstå i en kultur hvor uavhengighet blir oppfattet som idealet. Hjelp kan tolkes som privilegium. Tilrettelegging kan oppfattes som at noen får mer enn andre.

Men det er forskjell på å få det samme og å få reelle muligheter.

To mennesker kan ha samme formelle rett til utdanning, arbeid, transport eller politisk deltakelse, men svært ulike muligheter til å bruke denne retten. Rettferdighet krever at vi ser forskjellene, ikke at vi later som om de ikke finnes.

Verdighet uten betingelser

Det sterkeste i Nussbaums tenkning er at verdigheten ikke må fortjenes. Den er ikke en premie for autonomi, intelligens eller samfunnsnytte.

Et menneske har verdighet fordi det er et menneskelig liv.

Dette kan høres selvfølgelig ut. De fleste moderne demokratier bekjenner seg til menneskeverd og like rettigheter. Men det er først når prinsippet møter konkrete forskjeller, at vi ser hvor krevende det er.

Mener vi at menneskeverdet er like stort når et menneske ikke kan uttrykke sine ønsker gjennom tale? Når det trenger hjelp til personlig hygiene? Når det ikke kan arbeide? Når det gjør valg vi ikke forstår? Når det ikke viser takknemlighet? Når omsorgen er krevende og kostbar?

Det er enkelt å anerkjenne den abstrakte menneskeheten. Det er vanskeligere å anerkjenne det konkrete mennesket når det utfordrer våre rutiner, idealer og interesser.

Rettferdighet prøves derfor ikke først og fremst i høytidelige erklæringer. Den prøves i hverdagen. Den viser seg i hvordan vi snakker om mennesket når det ikke er til stede. I hvor mye tid vi gir. I hvem som får bestemme. I om et nei blir respektert. I om menneskets vaner og relasjoner blir forstått som betydningsfulle.

Menneskeverd må ha praktiske konsekvenser, ellers blir det bare et vakkert ord.

Det særegne mennesket

Å si at alle mennesker har samme verdi, betyr ikke at mennesker er like. Tvert imot forutsetter menneskeverdet at hvert menneske får være forskjellig.

Hannah Arendt skrev om menneskelig pluralitet. Mennesket finnes aldri bare i entall. Vi finnes som mennesker sammen med andre mennesker, og vi er både like og forskjellige. Vi er like nok til å kunne forstå hverandre, men forskjellige nok til at ingen kan erstattes fullt ut av en annen.

Det særegne mennesket blir synlig gjennom handling, tale og relasjon. Men hva med den som ikke kan uttrykke seg på de måtene samfunnet vanligvis forventer? Hva med mennesket som kommuniserer langsomt, utydelig eller uten tale?

Da blir det de andres ansvar å lytte på flere måter.

Å lytte er ikke bare å høre ord. Det er å være oppmerksom på kropp, uttrykk, vaner, glede, uro, tilbaketrekning og tilknytning. Det er å gi tid nok til at et perspektiv kan tre frem.

Men også her finnes en fare. Når andre fortolker et menneskes behov, kan de komme til å erstatte menneskets stemme med sin egen. Omsorg kan bli paternalisme. Beskyttelse kan bli kontroll.

Det finnes ingen enkel løsning på dette. Mennesker trenger noen ganger at andre handler på deres vegne. Men den som hjelper, må stadig spørre: Er det dette menneskets liv jeg beskytter, eller er det systemets orden? Forsøker jeg å forstå personens ønsker, eller gjør jeg livet enklere for oss som yter tjenestene?

Rettferdighet krever ydmykhet fordi vi aldri fullt ut kjenner et annet menneskes indre verden.

Når mennesket blir en byrde

I politiske diskusjoner omtales omsorg ofte som en utgift. Vi snakker om eldrebølgen, forsørgerbyrden og bærekraften i velferdsstaten. Slike spørsmål er reelle. Men ordene kan gradvis forme hvordan vi ser menneskene det gjelder.

Når en gruppe stadig beskrives som en belastning, kan menneskene i gruppen begynne å oppleve seg selv som belastninger. Den økonomiske kategorien trenger inn i selvforståelsen.

Et menneske kan da begynne å spørre: Er jeg verd det jeg koster? Tar jeg for mye plass? Burde jeg klare meg med mindre hjelp? Er livet mitt en byrde for familien eller samfunnet?

Dette er farlige spørsmål når de springer ut av et samfunn som først og fremst verdsetter mennesker etter deres bidrag til økonomien.

Et rettferdig samfunn kan ikke love at ingen skal kjenne seg avhengige eller sårbare. Men det kan nekte å gjøre sårbarheten skamfull. Det kan organisere omsorgen slik at mennesket ikke blir redusert til en kostnad.

Omsorg er ikke bare noe den sterke gir til den svake. Den er en praksis som holder menneskeverdenen sammen. Den minner oss om at ingen har skapt seg selv, og at ingen lever bare av egen kraft.

Å utvide forestillingsevnen

Urettferdighet skyldes ikke alltid ondskap. Den kan også skyldes mangel på forestillingsevne. Vi har vanskelig for å forestille oss liv som er svært annerledes enn våre egne.

Den som kan bevege seg fritt, ser ikke nødvendigvis trappen som en barriere. Den som forstår komplisert informasjon, legger kanskje ikke merke til at språket stenger andre ute. Den som har familie og venner i nærheten, kan undervurdere hva stabilitet og tilknytning betyr for den som er avhengig av skiftende tjenesteytere.

Martha Nussbaum har gjennom store deler av sitt forfatterskap vært opptatt av følelsenes og forestillingsevnens rolle i det moralske livet. Litteratur, fortellinger og kunst kan hjelpe oss til å se verden fra et annet ståsted. De kan gjøre det fremmede mindre fremmed.

Men forestillingsevnen må ikke bli en erstatning for å lytte til mennesker selv. Vi kan ikke bare forestille oss hva andre trenger. Vi må skape rom hvor de kan uttrykke det, med de uttrykksformene de har.

Rettferdighet trenger både innlevelse og institusjoner. Den trenger varme, men også rettigheter. Den trenger gode mennesker, men kan ikke være avhengig av at den enkelte møter en særlig god hjelper.

Et rettferdig samfunn bygger ordninger som beskytter mennesket også på dårlige dager, når personalet er travelt, økonomien er presset og innlevelsen svikter.

Spørsmålet som aldri blir ferdig

Hvem teller som menneske?

De fleste vil svare: Alle.

Men det virkelige svaret finnes ikke først i ordene. Det finnes i samfunnets praksis.

Det finnes i hvilke liv vi beskytter, hvilke stemmer vi lytter til, og hvilke behov vi er villige til å bruke ressurser på. Det finnes i hvem som får delta i utformingen av sitt eget liv. Det finnes i hvordan vi omtaler mennesker som er avhengige av andre.

Det finnes også i hvem vi sørger over.

De nitten menneskene som ble drept i Japan, var ikke bare medlemmer av en utsatt gruppe. De var nitten ulike mennesker. Hvert av dem hadde et særegent liv som ikke kan erstattes. At vi i liten grad kjenner navnene deres, gjør ikke tapet mindre. Men anonymiteten minner oss om hvor lett et menneske kan forsvinne bak en kategori.

Rettferdighet begynner derfor i anerkjennelsen: Dette er et menneske. Dette livet er virkelig. Denne kroppen, denne stemmen, denne gleden og denne sårbarheten hører til i vår felles verden.

Deretter kommer spørsmålet om hva samfunnet skylder dette mennesket.

Nussbaums svar er at ethvert menneske må gis reelle muligheter til å leve et liv i samsvar med menneskelig verdighet. Ikke fordi mennesket har vist seg nyttig. Ikke fordi det kan gjengjelde omsorgen. Ikke fordi det kan argumentere for sine egne rettigheter.

Det er nok å være menneske blant mennesker.

Dette er kanskje rettferdighetens enkleste setning. Samtidig er den en av de vanskeligste å virkeliggjøre.

For hver gang vi organiserer et samfunn, en tjeneste eller et møte, må vi stille spørsmålet på nytt:

Hvem blir synlig her?

Hvem blir hørt?

Hvem blir stående utenfor?

Og hvem har vi ennå ikke lært å se som en av oss?